I dag skal jeg gjøre det slutt en gang for alle! Grugleder meg -> *motivasjonstråd*

[Taffel]

Jeg letet etter denne tråden, og fant den nå. Det er en sterk historie og jeg håper du har det bra. 

[AnonymBruker]

Hei ts.  Har tenkt masse på deg siden jeg leste denne tråden, håper det går bra med deg ❤️ 

Anonymkode: 10f50...b10

[AnonymBruker]

Jeg også!❤️

Anonymkode: 2296a...bd9

[AnonymBruker]

Hei alle sammen. Jeg har tenkt lenge at jeg burde oppdatere tråden her, og at jeg skylder å fortelle hvordan det går. Hver gang har jeg utsatt det, egentlig fordi jeg ikke orker kritikk, men også fordi jeg synes alt er vanskelig. 

Jeg har fulgt med på eksen til han i Farmen, og fikk helt sjokk da hun gikk tilbake til han nå. Så tenkte jeg, det har jo jeg gjort mange ganger også. Ikke i nærheten like ille forhold, men jeg skjønner at man kan snu. Og kanskje er det noen her som har tenkt på oss, og lurt på om jeg har gjort det samme siden jeg ikke skriver noe. 

Og nei, jeg har ikke tatt han tilbake. Men han er nære oss. Jeg synes det er vanskelig å forklare alt uten å risikere å bli gjenkjent. Samtidig vet alle mine venner og familie hvordan ting har vært, det bare føles så åpent å la de få innsikt i hvordan jeg føler det. En ting er å fortelle om hendelser, en annen ting er å fortelle om hvordan jeg tenker og har det. 

Oppsummert punktvis for å få med alt: 

-Han opplevde at "det gikk opp et lys" etter runden i mai. Jeg trodde det var løgn, men var altså avhengig av hjelp. Møttes noe dagtid. 
-Ungene og jeg havnet i karantene i hele tre uker. Ingen barnehage, ingen som kunne hjelpe, helt alene. Jeg ba han bo hos oss i den perioden, fordi jeg var helt utslitt. 
-Han brukte tiden godt, var "drømmepappa". Jeg var tydelig på at det aldri ville bli oss igjen. Han ba oss med på ferie og betalte alt mot at vi var sammen. 
-Tre ukers ferie, jeg så det som en investering, som gikk litt på bekostning av meg selv, men han fikk bygget et mye bedre forhold til barna, og fikk litt selvtillit som far. Erfarte at han endret oppdragelsesmetode, og så hvordan ting virket uten at man måtte være sint. Barna koste seg veldig. Jeg koste meg også, selv om jeg annenhver dag måtte "ta praten" om at det fortsatt ikke ville bli oss. 
-Etter ferien var jeg tydelig på at vi skulle være alene i hver vår bolig. Jeg dro på byen for første gang som singel, elsket det! Hadde det utrolig gøy, og følte meg fri. Første gang jeg hadde barnevakt til barna samtidig. 
-Han var med og hentet barna, og satte de igjen hos meg. Etter en god stund med både grining, panikk osv, fikk jeg han til å dra, og var tydelig på at det ikke var oss. 
-Ti minutter etter han dro, da jeg er sååå lettet, (her er det kanskje noen som kjenner meg igjen), så faller jeg og brekker et bein. Jeg venter fem minutter før jeg ringer han, men jeg må jo ha hjelp. Legevakt, røngten, kirurgisk, hele pakka. Dagen etter var det tilvenning i barnehage, ny avdeling på eldste, ny barnehage på yngste. 
-Dro sammen på tilvenning, han mistrivdes. Jeg skulle snart begynne på skolen selv. Han ville ikke ta videre tilvenning. Endret min skolegang til nettundervisning med samlinger, sa opp barnehageplassen, han lovte å passe under samling og praksis. 
-Fungerte fint noen uker helt til jeg mente han måtte ha barna hjemme hos seg selv. 
-Har gått mye frem og tilbake etter dette på avtaler, han veksler mellom å ta ansvar og være superfar, og å få meltdowns fordi han ikke får bo med meg. 

 

Situasjonen nå er at jeg ikke er i form, har måtte tatt ny operasjon, avhengig av hjelp i to uker til. Han bor her for å hjelpe meg, familie som skulle hjelpe meg hadde "blandet datoer og kunne ikke likevel". Jeg klarer meg på skolen, men er ganske sliten av å ikke kunne stole på han til pass. Han tilbyr penger, giftemål, alt mulig for å få flytte inn igjen. Jeg holder meg hard og er klar på at jeg ikke under noen omstendigheter vil ha han tilbake. Inni meg tviler jeg, men det vet ikke han. Han har nå ikke vist sinne på flere måneder. Han står på, åpner seg når han har det vondt, og vi snakker gjennom det. Han truer i tide og utide med å ikke ville ha barna om vi ikke blir sammen igjen (for da orker han ikke å se meg), men det er jo ingenting mot det før. Han virker superforelska, og sier at han digger meg nå når jeg begynner å få livet mitt på stell igjen og er så glad. Har prøvd å si at jeg er jo glad fordi jeg ikke er sammen med han, men jeg kan heller ikke risikere å mangle barnepass, så jeg er redd for å avvise for mye. 

 

Jeg ser jo alle de positive tingene ved å ha han her, men jeg føler ingenting. Noe er ødelagt. Blir han stille eller stirrer tomt fremfor seg blir jeg redd. Jeg ser for meg at han skal drepe meg om jeg ser han er våken om natten. Det er syke tanker. Minste har blitt skikkelig pappagal, og han har tre ganger hatt begge ungene samtidig mens jeg har vært opptatt. Det er store fremskritt. 

Tankene mine løper i alle mulige retninger nå. Jeg vet at det er skadelig for meg å ha han i nærheten, for kroppen og hjernen min glemmer ikke hvordan han har vært, selv om han ikke er slik nå. Og hvor lenge varer det? 

Søker barnehageplass fra januar igjen for minste. Da har jeg utnyttet kontantstøtten best mulig også. Penger jeg trenger. Og jeg blir ikke avhengig av han etter nyttår for pass. Barna vil fortsatt havne i hver sin barnehage, noe som stresser meg. Kommer til å bruke over en time på levering, og over en time på henting hver dag, da det er langt å kjøre mellom. Vurdert å flytte eldste til den nye barnehagen også, da sparer jeg 20 minutter hver gang, men å bytte miljø slik... Jeg synes alt er veldig vanskelig! Jeg har ingen å snakke med om noe av dette.. Hele min familie skryter av at han er så flink med barna nå. Spør om ting har ordnet seg. De vil vel helst tro at det aldri har vært så ille som jeg har sagt. Jeg synes det er vondt og sårt. At de ikke tar mer avstand. Samtidig gjør jeg jo ikke det selv? Jeg har ingen avlastning for barna. Har vurdert å søke etter privat barnevakt, men aner ikke hvor jeg kan lete og finne trygge voksne? Helst ville jeg hatt noen som kunne hatt barna hjemme hos seg selv en helg i måneden. Bare så jeg fikk pustet på litt. 

 

Og utrolig nok, jeg har datet! To stk. Avsluttet begge etter en stund. Den ene viste små tendenser til å være litt nedlatende en gang han drakk, og jeg klarte å si fra!! Jeg prøver også å tenke over hvordan jeg selv har det, og hva som går galt i mine forhold. Har kommet frem til at jeg helt fra jeg var barn har hatt en utrygg tilknytningsstil. Skal jobbe med det. 

Det verste oppi dette er traumene jeg har fra han. At jeg ofte har mareritt og flashbacks. Og så føler jeg at jeg ikke kan si det til legen min, eller be om hjelp noe sted, for hvis jeg hadde gjort det så hadde de vel meldt meg til barnevernet? Altså, jeg tør ikke be om hjelp. Og det er vondt. Jeg er mye redd. For alt mulig. Samtidig så er jeg glad, for sånn akkurat nå, er det veldig bra. Jeg ser at jeg treffer ok mennesker, og at jeg har venner rundt meg. At jeg faktisk kan finne en fin mann om en stund om jeg ønsker. Jeg er ikke så umulig som han sa. Jeg klarer skolen, jeg har også en fin jobb jeg har fått på siden av. Det jeg mestrer minst nå er egentlig barna, og det er vondt. Og nettopp der stiller han opp.. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Eller hva det sier om meg. Men jeg har levd for barna i mange år, og så gir det en vond bismak å prioritere meg litt, samtidig som jeg vet det er det vanlige mennesker gjør? At jeg trenger det for å kunne stå opp for meg selv.

 

Herregud, dette ble skikkelig langt og rotete. Og jeg skulle så ønske jeg bare kunne skrive et innlegg om at "Seks måneder alene, livet smiler 🥳" Og så må jeg heller skuffe og innrømme hvor innblandet i livene våres han fortsatt er.. Samtidig har jeg selv gått mye videre, så jeg tenker jo at jeg har klart det. Men nå begynner det å bli tungt. Har lest gjennom hele tråden så mange ganger, hver gang jeg har tvilt. Og hver gang har jeg blitt så sikker på avgjørelsen min. Men nå har jeg oppnådd den lista jeg hadde på førstesiden over hva jeg gledet meg til, selv med han her. Altså, alle de tingene som gjorde at jeg hatet livet med han er borte nå selv om han er tilstede. Det forvirrer meg veldig, alt sammen. Jeg vet jo egentlig at han aldri endrer seg. At hvis jeg hadde sagt ja til oss, så hadde det gått en liten stund og så hadde det smelt.

Jeg har det bra nå. Og ikke bra. Men mest bra, når jeg tenker på et liv uten han. 

Anonymkode: 095ed...89e

[AnonymBruker]

Du har ho vært kjempeflink selv om du har noe kontakt med han. Jeg tror det er kjempeviktig å ikke ta ha helt tilbake. Det er altfor kort tid til at han har endret seg varig. Det vil nok snart være tilbake til gamle synder.

Du kan fint diskutere med fastlegen, det vil ikke utløse noe meldeplikt. Du kan og ta kontakt med krisesenter for å få hjelp til å orientere deg i hjelpeapparatet. De har ikke bare tilbud om overnatting, men også samtaler og litt praktisk hjelp. 

Jeg ville absolutt byttet barnehageplass for eldste, det vil lette hverdagen din og i sum være positivt for barnet, selv om det blir en overgang. Men jeg ville kanskje hørt med kommunen/ barnehagen om mulighet til å få begge i samme, mtp din livssituasjon.  Kanskje kan noe ordnes?

Kanskje det er én i familien du stoler mer på som du kan åpne deg mer til? Jeg er og en litt lukket person, synes ofte ting blir vanskelig når jeg føler alle vet "alt" om meg, og finner ingen støtte i det. Men av og til hjelper det å åpne seg for én person man kan stole på. 

Uansett har du gjort så mye bra allerede og kommet kjempelangt. Du klarer dette, barna blir større, og hverdagen enklere.  Du kommer til å klare å lage dine egne rutiner og din egen hverdag. Og du kommer til å treffe en som er minst like forelsket, og som ikke har behov for å kontrollere deg når du minst venter det:)

Anonymkode: 7f019...e5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han virker superforelska, og sier at han digger meg nå når jeg begynner å få livet mitt på stell igjen og er så glad.

Hva faen. Han har sånn ca. null selvinnsikt, altså?🤦‍♀️

Synes du er utrolig flink og sterk! Ikke glem hvordan han har fått deg til å føle deg. Hvordan skal du klare å stole på at han har forandret seg, og i alle fall etter bare 6mnd? Tenker at det er helt i orden at han hjelper deg litt nå, han er tross alt PAPPAEN deres. Det betyr ikke at du skylder han noe som helst etterpå. 

Åhh, heier sånn på deg! Hold ut, vær smart og planlegg. Du kommer ut på andre siden snart

Anonymkode: 8450c...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At jeg ofte har mareritt og flashbacks. Og så føler jeg at jeg ikke kan si det til legen min, eller be om hjelp noe sted, for hvis jeg hadde gjort det så hadde de vel meldt meg til barnevernet? Altså, jeg tør ikke be om hjelp. Og det er vondt. Jeg er mye redd.

Du bør be om hjelp. Det er ikke sikkert barnevernet blir involvert så lenge dere har flytta. Men om de gjør det, er det eksen din de vil ha fokus på. 

Min eks var kliss lik din, eneste forskjell er at jeg har null kontakt med ham og ungene heller nesten ikke. Og selvsagt at han ikke prøver å smiske seg inn i forhold med meg igjen - han mener at jeg er Satan selv som har ødelagt livet hans. 

Anonymkode: a5513...881

[venus24]

Jeg er så stolt over deg, TS!

[AnonymBruker]

Synes barnevernet bør komme inn i bildet her. Dere trenger hjelp.

Anonymkode: b5747...9a7

[got2go]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Synes barnevernet bør komme inn i bildet her. Dere trenger hjelp.

Anonymkode: b5747...9a7

Jeg syns det virker som at dette går fint uten hjelp av andre instanser jeg. 

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du har vært flink jeg. Du har tatt en avgjørelse og stått ved den. Tvile gjør vi alle sammen fra tid til annen.

Dette å finne gode løsninger på hverdagsfloker er en kunst. Kjenner du noen andre som er i samme situasjon som deg - alene med barn og som kunne trenge den samme hjelpen? Kollega, søster, bror osv. - hva med å avtale faste barnevakter der dere bytter på å passe hverandres barn? La oss si at du allierer deg med en venninne og så leverer du dine barn til henne en helg (dag/noen timer) i måneden og så leverer hun til deg en helg i måneden. Da får dere begge sjanse til å hente dere inn og kan bli hverandres støttespillere.

Jeg er litt urolig for at du er så avhengig av han for hjelp. Er det virkelig ikke slik at dine nærmeste makter å gi deg en hånd, eller skjønner du ikke at det er disse du skal be om hjelp? Ja, jeg fikk også hjelp av eks'en da jeg måtte operere like etter bruddet. Men denne hjelpen bestod ikke i å flytte inn og vårt brudd var helt avklart - ingen var interessert i å egle seg inn igjen i varmen.

Blir du ikke kvalm når han tilbyr deg alt mulig for at dere skal bli sammen igjen? Ser han på deg som en gjenstand som kan kjøpes? 

Krisesenteret kan hjelpe deg med støtte der du trenger det - ikke minst hva slags rettigheter du har og hvor hjelp kan finnes. Det trenger ikke bety at du skal bo på hemmelig adresse.

Godt forslag fra noen over her om å søke om å få begge barn i samme barnehage pga "omstendighetene". 

[Honey Dew]

Åh som jeg heier på deg. Du er sterk og kommer til å klare dette fint. Sender deg en styrkeklem og håper at du holder oss oppdatert 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2021 den 9.37):

Hva jeg gleder meg aller mest til: 

• Å stå opp om morgenen uten å vente på den sure, trøtte mannen som kommer med svarte øyne et par timer etter oss. 
• Å vite at jeg har alt ansvaret for barna, uten å bruke krefter på å delegere til en som egentlig ikke vil delta. 
• Å kunne si hva jeg vil, uten frykten for eksplosjoner. 
• Å legge meg så tidlig jeg vil, uten at noen holder meg våken med lyd og lys. 
• Å rydde etter middagen med en gang, uten å ta hensyn til at noen skal slappe av først. 
• Å slippe en sur mann som ligger i sofaen med mobilen til ENHVER tid. 
• Å slippe kritikk for pengebruk. 
• Å slippe den daglige nervøsiteten og sjekkingen av humør for å hele tiden lodde stemningen og være forberedt (DET er slitsomt det). 

Anonymkode: 095ed...89e

Du har jo fått til det du ønsket, nemlig å gjøre det slutt for godt! Syns det er bra jobbet. Måtte bare minne deg på dette innlegget dersom du er i tvil over avgjørelsen din. De svarte øynene du skriver om får det til å gå kaldt nedover ryggen min..
 

Det høres beintøft ut å være alene med barna. Og familien din som håper på gjenforening.. Det er bare illojalt. Jeg hadde fortalt de noen av de styggeste episodene for å stoppe munnen på de.

Ellers, du er en superhelt! Husk at det blir lettere etterhvert som de blir større. Men heldige de som har deg som mamma. Virkelig! 

Anonymkode: 2296a...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes barnevernet bør komme inn i bildet her. Dere trenger hjelp.

Anonymkode: b5747...9a7

Kan du utdype hva du mener vi trenger hjelp til? Jeg synes det er stygt gjort av deg å bare skrive det slik. Det er med vilje for å fremstå bekymret, ikke sant? For å få meg til å føle meg enda verre? 
 

Eller har du konkrete punkter der du er bekymret for barnas omsorg? For det har ikke jeg, og jeg er og har vært fullt kompetent til å vurdere det selv. Problemet med å involvere barnevernet er at ja, jeg kan trenge avlastning for å få han ut av livet, men de kommer antakelig ikke til å bygge opp han som far, heller rive han ned. Og for barnas skyld ønsker jeg at han vokser med rollen. Dette er jo ikke en narsissist, dette er et menneske med EUPF, ergo det er sykdom og egen omsorgssvikt i barndom som har «gjort» han slik. 
 

At det er sykdom endrer ikke at han har utsatt oss for psykisk vold og hvor ille det er, men det er likevel et faktum at man kan bli mer stabil med behandling og støtte. En narsissist kan jo aldri endre seg, og ønsker det heller ikke. En med borderline er gjerne desperat etter å ikke bli forlatt, og har helt vanvittig usunne reaksjonsmønstre, men samtidig et sterkt ønske om å leve som normalt. 
 

Hans behandler er forøvrig informert om de alvorlige tilfellene som skjedde siden bruddet i mai (og all historikken i forkant), og har ikke valgt å sende bekymringsmelding. Antar det er fordi DPS også vurderer det dithen at jeg har kontroll og evner å skjerme barna fra han når det trengs. 

Anonymkode: 095ed...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har jo fått til det du ønsket, nemlig å gjøre det slutt for godt! Syns det er bra jobbet. Måtte bare minne deg på dette innlegget dersom du er i tvil over avgjørelsen din. De svarte øynene du skriver om får det til å gå kaldt nedover ryggen min..
 

Det høres beintøft ut å være alene med barna. Og familien din som håper på gjenforening.. Det er bare illojalt. Jeg hadde fortalt de noen av de styggeste episodene for å stoppe munnen på de.

Ellers, du er en superhelt! Husk at det blir lettere etterhvert som de blir større. Men heldige de som har deg som mamma. Virkelig! 

Anonymkode: 2296a...bd9

Jeg vet, og det er det som er litt ekstra vanskelig nå, for de svarte øynene har jeg ikke sett på uker og måneder. Han våkner blid selv om han er trøtt, står opp uten klaging, smiler, ønsker god morgen, ordner barna, kjører i barnehagen osv. Hvorfor er han ikke sintere og hvorfor er han ikke sur lenger? Han sier selv at han har innsett hva han ønsker seg og at han vil ha en familie. Jeg har svart tydelig at det må han få med noen andre. (Han aaaaner ikke noen av tankene jeg deler her med dere, altså, han tror jeg er bombesikker.)

Anonymkode: 095ed...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan du utdype hva du mener vi trenger hjelp til? Jeg synes det er stygt gjort av deg å bare skrive det slik. Det er med vilje for å fremstå bekymret, ikke sant? For å få meg til å føle meg enda verre? 
 

Eller har du konkrete punkter der du er bekymret for barnas omsorg? For det har ikke jeg, og jeg er og har vært fullt kompetent til å vurdere det selv. Problemet med å involvere barnevernet er at ja, jeg kan trenge avlastning for å få han ut av livet, men de kommer antakelig ikke til å bygge opp han som far, heller rive han ned. Og for barnas skyld ønsker jeg at han vokser med rollen. Dette er jo ikke en narsissist, dette er et menneske med EUPF, ergo det er sykdom og egen omsorgssvikt i barndom som har «gjort» han slik. 
 

At det er sykdom endrer ikke at han har utsatt oss for psykisk vold og hvor ille det er, men det er likevel et faktum at man kan bli mer stabil med behandling og støtte. En narsissist kan jo aldri endre seg, og ønsker det heller ikke. En med borderline er gjerne desperat etter å ikke bli forlatt, og har helt vanvittig usunne reaksjonsmønstre, men samtidig et sterkt ønske om å leve som normalt. 
 

Hans behandler er forøvrig informert om de alvorlige tilfellene som skjedde siden bruddet i mai (og all historikken i forkant), og har ikke valgt å sende bekymringsmelding. Antar det er fordi DPS også vurderer det dithen at jeg har kontroll og evner å skjerme barna fra han når det trengs. 

Anonymkode: 095ed...89e

Synes du klarer dette utmerket selv. Bravo, bravo!👏👏💃

Anonymkode: ffa85...faa

[Lorieen]

Du er ikke helt i mål - men du har kommet et godt stykke på vei! Stå på videre og ikke la deg manipulere/snakke rundt!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vet, og det er det som er litt ekstra vanskelig nå, for de svarte øynene har jeg ikke sett på uker og måneder. Han våkner blid selv om han er trøtt, står opp uten klaging, smiler, ønsker god morgen, ordner barna, kjører i barnehagen osv. Hvorfor er han ikke sintere og hvorfor er han ikke sur lenger?

Han prøver jo å få deg tilbake, da er det helt normalt å være på sin beste oppførsel, og vel så det.

Anonymkode: 50023...825

[AnonymBruker]

Husk at dette er hoovering. Nå har han på sin gode maske for å få deg tilbake. Dette er ikke en varig forbedring. Dette er kun midlertidig til han evt har fått deg tilbake! Det blir vanskeligere å bryte neste gang!

Anonymkode: 3e739...fcb

[AnonymBruker]

Blondie65 skrev (2 timer siden):

Jeg synes du har vært flink jeg. Du har tatt en avgjørelse og stått ved den. Tvile gjør vi alle sammen fra tid til annen.

Dette å finne gode løsninger på hverdagsfloker er en kunst. Kjenner du noen andre som er i samme situasjon som deg - alene med barn og som kunne trenge den samme hjelpen? Kollega, søster, bror osv. - hva med å avtale faste barnevakter der dere bytter på å passe hverandres barn? La oss si at du allierer deg med en venninne og så leverer du dine barn til henne en helg (dag/noen timer) i måneden og så leverer hun til deg en helg i måneden. Da får dere begge sjanse til å hente dere inn og kan bli hverandres støttespillere.

Jeg er litt urolig for at du er så avhengig av han for hjelp. Er det virkelig ikke slik at dine nærmeste makter å gi deg en hånd, eller skjønner du ikke at det er disse du skal be om hjelp? Ja, jeg fikk også hjelp av eks'en da jeg måtte operere like etter bruddet. Men denne hjelpen bestod ikke i å flytte inn og vårt brudd var helt avklart - ingen var interessert i å egle seg inn igjen i varmen.

Blir du ikke kvalm når han tilbyr deg alt mulig for at dere skal bli sammen igjen? Ser han på deg som en gjenstand som kan kjøpes? 

Krisesenteret kan hjelpe deg med støtte der du trenger det - ikke minst hva slags rettigheter du har og hvor hjelp kan finnes. Det trenger ikke bety at du skal bo på hemmelig adresse.

Godt forslag fra noen over her om å søke om å få begge barn i samme barnehage pga "omstendighetene". 

Jeg har ingen annen hjelp nei, har fått tilbud om å komme og hjelpe litt annenhver dag, men jeg har ikke lov og løfte, og minste sover fortsatt i sprinkelseng. Så når jeg skriver «flyttet inn» betyr det bare at han har tatt med en bag og toalettmappe og sover her for å ta barna både morgen, dag, kveld og natt. 
 

Og jo, jeg blir kvalm. Spesielt de gangene han påstår at han vet bedre enn meg hvordan jeg føler det. Men jeg synes synd på han også. 
 

Føler jeg kjemper en daglig kamp for å stå på mitt, og nå når det nærmer seg at jeg ikke er så avhengig av han lenger blir han mer intensiv i «drømmemann og pappa-stilen». Han merker også at jeg slipper unna sakte, men sikkert. 

Anonymkode: 095ed...89e