Gå til innhold

Artikkelen om BMI-grense for assistert befruktning


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Det her. Jeg kjenner jeg blir fysisk kvalm. At det enda er folk som tror det bare er å ta seg sammen- og bli tynn. SÅ. ENKELT. ER. DET. IKKE. Da hadde alle vært tynne. 

 

Anonymkode: 60529...4cc

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sequoia
AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er ikke en menneskerett å få barn altså. 

Anonymkode: 70299...0ef

Så du mener det er menneskerettighetene som er bestemmende for hvilken helsehjelp som skal tilbys av det offentlige? 

Da er det nok gaaanske mye annet som bør kuttes fra norske sykehus ASAP!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det her. Jeg kjenner jeg blir fysisk kvalm. At det enda er folk som tror det bare er å ta seg sammen- og bli tynn. SÅ. ENKELT. ER. DET. IKKE. Da hadde alle vært tynne. 

 

Anonymkode: 60529...4cc

Jo, det er faktisk så enkelt. 

Anonymkode: 0aea6...d30

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det her. Jeg kjenner jeg blir fysisk kvalm. At det enda er folk som tror det bare er å ta seg sammen- og bli tynn. SÅ. ENKELT. ER. DET. IKKE. Da hadde alle vært tynne. 

 

Anonymkode: 60529...4cc

Mmmm... hvis man er overvektig så er det nok for de fleste vanskelig å gå ned, men man kan ikke legge sjul på at mange kan takke seg selv...for jo, mange  av de overvektige spiser seg ihjel -om det ikke gjelder alle.

og må alt være så sylt enkelt hele tiden? Fordi man må jobbe litt for noe så skal man liksom ikke gjøre det...

Synes det er trist for de som faktisk er store pga medisiner o.l  men ikke kom å si at alle overvektige har så sykt god grunn til å være overvektige.

Anonymkode: a42fd...88e

Lenke til innlegg
Del på andre sider
tussi84

Her kommer et personlig svar som omhandler min egen kamp for å få barn.

Vi starter i år 2008, da var jeg 24 år og hadde blitt gravid med min daværende samboer. Jeg hadde da en bmi på rundt 35. Vi mistet dessverre i en SA i uke 11. Jeg ble veldig lei meg og trøstespiste i etterkant..jeg hadde likevel håp om at vi skulle kunne klare å oppnå en ny graviditet. 

Årene gikk, og i 2010 så søkte vi hjelp hos fastlegen for ufrivillig barnløshet, da graviditet hadde uteblitt. Ble sendt til gynekolog som konstanterte at jeg hadde sykdommen Pcos, og at det derfor vanskelig å bli gravid, samt kunne beholde barn. Jeg falt enda lenger ned i gjørma, og spiste bare enda mer.

I 2011 etter å ha stått månedsvis på venteliste fikk vi endelig komme til rikshospitalet. Jeg hadde et håp om å skulle få hjelp til det barnet som vi så sårt ønsket oss. Det jeg ble møtt med var at jeg måtte gå ned 25 kg innen 6 mnd, så kunne de gi meg noen tabletter som het pergotime. Jeg vet at jeg var veldig stor på den tiden (117 kg), men håpet mitt ble knust i fillebiter. Jeg følte ikke at målet om å gå ned så mye var overkommelig i det hele tatt, og det at jeg fikk håpet knust gav meg ingen motivasjon til å slanke meg. Isteden gjorde det meg ganske sint, og jeg følte enda mer på sårhet over å ikke ha eget barn

Så spoler vi fram til år 2013. Forholdet mitt har vært dårlig lenge, og pga utroskap så forlater jeg samboer. Først nå begynner jeg å føle meg fri. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Sakte begynner jeg å gå noe ned i vekt. Rundt sommeren 2013 er jeg nede i 108 kg. Det er også da jeg treffer min nåværende ektemann. I 2015 flytter vi sammen, og jeg veier rundt 100 kg.

Vi starter å prøve å bli gravide i 2016, men igjen så uteblir graviditet. Jeg tar igjen kontant med lege for ny henvisning til riksen i 2017, selv om jeg veier 2 kg over anbefalt vektgrense hos riksen. (De ville ha meg ned til en bmi på 33,  95 kg) Legen sier at jeg ikke kan få noen ny henvisning før jeg har nådd vektmålet + blodsukkeret mitt er litt for høyt. ( jeg har dia 2) NoK en solid nedtur..

Jeg følte bare for å gi opp for å få hjelp, men i 2018 ble jeg gravid nok engang på naturlig måte. Vi mister i uke 7. I august samme år blir jeg gravid igjen, men mister nok engang i uke 5. Det går så nesten et år før noe skjer. Jeg blir gravid i juni 2019, men denne gangen oppdages det en MA på ultralyd i uke 10. Foster sluttet å utvikle seg i uke 8. Nok engang Ble drømmene våre knust. Vi Ble satt opp til utredning for habituell abort.

I alle disse årene var det ekstremt sårt av meg å se på andre i familien, venner eller kollegaer gå gravide. Jeg gledet meg på deres vegne samtidig som det var som å få 10 kniver stukket inn i hjertet hver gang.  Jeg var misunnelig, og følte at verden var urettferdig og at jeg aldri ble god nok til å kunne få hjelp uansett. Følte at kampen var tapt.

Men så i en alder av 36 år, i år 2020 blir jeg gravid for 4 gang med mannen min. Jeg har ingen tro på at det kommer til å sitte denne gangen heller, men jeg blir raskt henvist til en diabetes klinikk som kan følge meg opp under svangerskapet. For første gang på mange år blir jeg ikke behandlet som en overvektig person, men heller en dame som er gravid som har diabetes før svangerskapet. Jeg blir umiddelbart satt på insulin, da blodsukkeret må være ekstra lavt i svangerskapet. Jeg får også beskjed om at maks antall vektoppgang i svangerskapet med min bmi er ca 9 kg. 

Denne grensen klarer jeg forsåvidt ikke, men på slutten av svangerskapet har jeg gått opp litt over 10 kg. De er veldig fornøyd med det, og blodsukkeret har vært fint hele tiden. Jeg blir satt i gang i uke 38, og føder en frisk gutt.

Det var ingen komplikasjoner hos meg i svangerskapet, ei heller under fødsel. Dette er nå snart 7 mnd siden.  Endelig fikk vi barnet som vi har lengte sånn etter.

....

Jeg skjønner at det må være en viss grense på både bmi og Alder, men jeg synes det er viktig at denne ikke er helt firkantet. Samtidig bør de kvinnene som feks trenger å redusere vekten sin, få tilbud om hjelp, samt oppfølging til å gjøre det både fysisk og psykisk. Det er ikke alltid det er like lett å klare ting på egenhånd.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
22 minutter siden, Sequoia said:

Spørsmålet er jo heller om BMI er den eneste relevante faktoren i vurderingen slik det nå legges opp til. Svært mye taler for at en helhetsvurdering uten ufravikelige BMI-grenser er bedre inntakskriterier.
 

Når mange private klinikker har suksess med høyere BMI-grense taler det for at grensen fint kunne vært høyere. At risikoen økes for diverse komplikasjoner stemmer, men den generelle risikoen for disse komplikasjonene er uansett svært lav. 
 

Helt enig i at prøveren bør få kostholdsråd, og hjelpes til å nå en sunnere vekt, men når dette faktisk ikke er nødvendig for å bli gravid og få sunne barn virker det som en oppkonstruert og urettferdig praksis. 

Det er eigentlig sant. Ho fekk jo eit friskt barn, det tyder at mange fleire som blir avvist av offentlig kunne fått friske barn. Såklart ikkje alle, men ein del prosenter. Eg kjenner mange overvektige som har født friske barn utan hjelp også, to av dei hadde fedme. Ho eine gjekk i ned i vekt når ho amma og har sidan tatt av ganske greitt. Ho andre skal ha gastric bypass og orker ikkje så mykje som ho skulle ønskja med ein aktiv 2 åring. Hovedpoenget mitt er at overvekt er eit problem, det er noko vi må tørre snakka om. Vi må tørre ta tak i det. Det er kjipt å væra overvektig, eg liker ikkje at det blir normalisert. Offentlig er litt sånn "du er feit, slank deg og kom tilbake når du er tynn" mens privat er litt sånn "kva er overvekt? Det har vi ikkje hørt om, vi gir deg all hjelp".  Kva med ein mellomting?

Anonymkode: e705e...c8e

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Syns det bør være øvre og nedre bmi-grense, og øvre og nedre aldersgrense. 

Anonymkode: 441e8...4ec

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er enig i at både bmi og alder må ha øvre og nedre grenser. Samtidig synes jeg de bør være flinkere å hjelpe de som må med i vekt for å nå målet sitt.

Anonymkode: fd8c8...09d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jo, det er faktisk så enkelt. 

Anonymkode: 0aea6...d30

Heldigvis har vitenskapen kommet lenger.

Anonymkode: a2776...111

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg kan virkelig virkelig ikke forstå dette. (Og ja, jeg har vært overvektig selv). Når barneønsket er så stort at man velger assistert befruktning så bør det overskygge alt. Men selv ikke i en sånn en situasjon så er man ikke motivert til å gå ned i vekt? Det burde vært den største motivasjonen av alle. I stedet så bruker man media for å sutre om hvor urettferdig det er.

Det har kommet de typiske anektotiske "jeg er feit, men hadde et problemfritt svangerskap" Sannheten er at alle jeg kjenner med en så høy BMI, inkludert meg selv da jeg ble gravid naturlig, hadde plager/komplikasjoner. Det er en grunn til at fedme i graviditet er en høyrisikosituasjon. Det er ikke noe leger finner på for å være slemme. 

Anonymkode: dec36...423

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Men bør man hjelpe en med så store psykiske problemer å få barn? Man kan ikke hindre fertile mennesker i å formere seg (dessverre), men man burde jo kunne sette like strenge krav til fertilititsbehandling som til adopsjon i det minste.

Anonymkode: ba932...d5d

Nei, enten trenger de det gjelder hjelp med den psykiske helsen slik at de er i stand til å gi god omsorg til et evt. barn, eller hjelp til å håndtere sorgen over at de ikke bør/kan få barn. 

Men de som faller utenfor kravene for å få fertilitetsbehandling er en uensartet gruppe. Noen er det ikke særlig problematisk for, og de klarer å gjøre det som skal til for å komme innenfor kravet. For noen kan det oppleves svært urettferdig, når BMI-krav følges strikt. Et par der moren er litt over grensen kan være like gode potensielle foreldre som et par der moren er innenfor. For noen blir det et hardt slag i en ellers vanskelig livssituasjon, uten at det nødvendigvis sier noe om omsorgsevne. Og for noen ligger det så mye under at de ikke bør få hjelp til å få barn slik situasjonen er der og da. Kanskje kan det bli bedre og bra nok med hjelp, det er uansett sannsynlig at de har behov for støtte et sted. De det gjelder er jo heller ikke nødvendigvis sterile selv om de har lav fertilitet, og de kan komme til å få barn på egenhånd etter hvert. Man vet at de har et ønske om det når de har oppsøkt fertilitetsbehandling, og de starter gjerne ikke med prevensjon etterpå. 

Anonymkode: b7b91...717

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tuppeluri
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kan virkelig virkelig ikke forstå dette. (Og ja, jeg har vært overvektig selv). Når barneønsket er så stort at man velger assistert befruktning så bør det overskygge alt. Men selv ikke i en sånn en situasjon så er man ikke motivert til å gå ned i vekt? Det burde vært den største motivasjonen av alle. I stedet så bruker man media for å sutre om hvor urettferdig det er.

Det har kommet de typiske anektotiske "jeg er feit, men hadde et problemfritt svangerskap" Sannheten er at alle jeg kjenner med en så høy BMI, inkludert meg selv da jeg ble gravid naturlig, hadde plager/komplikasjoner. Det er en grunn til at fedme i graviditet er en høyrisikosituasjon. Det er ikke noe leger finner på for å være slemme. 

Anonymkode: dec36...423

Syns å dra alle over 1 kam er litt drøyt. Jeg har en bmi på 41, ble gravid naturlig (Tok forsåvidt 6mnd å bli gravid), hadde et problemfritt svangerskap frem til de 3 siste ukene. Da hadde jeg masse kramper i begge leggene mine, men det vet jeg normalvektige også kan få. Å ungen måtte bli dratt ut med sugekopp, men det var fordi han var stjernekikker. Det har INGENTING med overvekt å gjøre. Har hatt en problemfri barseltid også. 
Så nei, ikke alle med høy bmi vil ha problemer før, under og etter svangerskap..

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Tuppeluri skrev (1 time siden):

Syns å dra alle over 1 kam er litt drøyt. Jeg har en bmi på 41, ble gravid naturlig (Tok forsåvidt 6mnd å bli gravid), hadde et problemfritt svangerskap frem til de 3 siste ukene. Da hadde jeg masse kramper i begge leggene mine, men det vet jeg normalvektige også kan få. Å ungen måtte bli dratt ut med sugekopp, men det var fordi han var stjernekikker. Det har INGENTING med overvekt å gjøre. Har hatt en problemfri barseltid også. 
Så nei, ikke alle med høy bmi vil ha problemer før, under og etter svangerskap..

 

Men det blir jo det samme som å si at mora mi røykte da hun var gravid med meg, jeg er frisk, ergo røyking er helt fint ved graviditet. Det er større sjans for komplikasjoner ved høy bmi. Ved ks hender det man ikke får satt spinal fordi det er for mye fett i veien og narkose er en ennå større fare. De er vanskeligere å intubere, vanskeligere å ventilere, de får oftere sårinfeksjon osv. så selv om DU hadde det problemfritt så er det ikke det forskning viser. 

Anonymkode: 70299...0ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

 Det jeg reagerte på med artikkelen var ikke at det eksisterte en (veiledende) BMI-grense overhodet, men hvordan pasienter blir møtt. Altså at man kun ser på vekt og ikke helsetilstanden som helhet. Det ville vært et hav av forskjell ved å bli møtt med "det er en del mulige komplikasjoner assosiert med overvekt, så vi vil kjøre disse testene først. Om vi vurderer dere har lav sjanse for å lykkes, vil vi henvise til hjelp med vektnedgang før eventuell oppstart behandling" kontra "gå ned 20kg på tre måneder, ellers kan vi ikke hjelpe". Det er jo ikke sånn at andre pasienter med risiko for komplikasjoner, f.eks med diabetes, blir blankt avvist om de søker hjelp for infertilitet.

Anonymkode: ac487...7d8

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Tuppeluri skrev (4 timer siden):

Syns å dra alle over 1 kam er litt drøyt. Jeg har en bmi på 41, ble gravid naturlig (Tok forsåvidt 6mnd å bli gravid), hadde et problemfritt svangerskap frem til de 3 siste ukene. Da hadde jeg masse kramper i begge leggene mine, men det vet jeg normalvektige også kan få. Å ungen måtte bli dratt ut med sugekopp, men det var fordi han var stjernekikker. Det har INGENTING med overvekt å gjøre. Har hatt en problemfri barseltid også. 
Så nei, ikke alle med høy bmi vil ha problemer før, under og etter svangerskap..

 

Har du tenkt over hva det kan ha å si for ditt barn i framtiden? 

Overvektige har dessuten 7 ganger høyere risiko for svangerskapsdiabetes, det er ikke noe å kimse ut av. 

"Overvektige gravide føder ikke bare større barn. Barna har selv en større risiko for å bli overvektige - med de sykdommene det kan føre med seg, samt risikoen for selv å bli overvektig når de skal føde barn." 

https://nhi.no/familie/graviditet/overvekt-i-svangerskapet/

Anonymkode: 0aea6...d30

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tuppeluri
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du tenkt over hva det kan ha å si for ditt barn i framtiden? 

Overvektige har dessuten 7 ganger høyere risiko for svangerskapsdiabetes, det er ikke noe å kimse ut av. 

"Overvektige gravide føder ikke bare større barn. Barna har selv en større risiko for å bli overvektige - med de sykdommene det kan føre med seg, samt risikoen for selv å bli overvektig når de skal føde barn." 

https://nhi.no/familie/graviditet/overvekt-i-svangerskapet/

Anonymkode: 0aea6...d30

Så du mener at jeg skal føle skam nå som jeg har bragt barnet mitt til verden, fordi han i værste fall kan bli overvektig? Jeg hadde ikke SvD.
Ja, det kan ligge i genene. På min side av familien så var oldemora mi lettere å hoppe over enn å gå rundt, bestemor var tynn som en flis, mamma ble stor, og jeg ble overvektig.
Familien på barnefar sin side er tynne fliser hele gjengen, så jeg er ikke redd for at ungen min vil bli overvektig. 

Tanta og onkelen min var veldig overvektig, og vært det hele livet. De har 5 syltynne barn i dag. Ungene ble født med fødselsvekt fra 3 til 5kg, og det er null forskjell på de i dag. 

Slutt å påfør skam til overvektige. Vi som er overvektige er fullt klar over alle risikoer og helseutfordringer det gir oss, men det er ikke dermed sagt at det bare er å "spise sunnere, beveg deg mer" for å gå ned i vekt. Jeg som sagt over her, spiser allerede veldig sunt, spiser ikke snop, drikker ikke brus, beveger meg daglig, men vekta går ikke ned. Jeg har pcos og for oss er det mer vanskelig å gå ned.

Jeg går ikke å shamer dere som er undervektige? Det er ikke sunt det heller.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sequoia
AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Det jeg reagerte på med artikkelen var ikke at det eksisterte en (veiledende) BMI-grense overhodet, men hvordan pasienter blir møtt. Altså at man kun ser på vekt og ikke helsetilstanden som helhet. Det ville vært et hav av forskjell ved å bli møtt med "det er en del mulige komplikasjoner assosiert med overvekt, så vi vil kjøre disse testene først. Om vi vurderer dere har lav sjanse for å lykkes, vil vi henvise til hjelp med vektnedgang før eventuell oppstart behandling" kontra "gå ned 20kg på tre måneder, ellers kan vi ikke hjelpe". Det er jo ikke sånn at andre pasienter med risiko for komplikasjoner, f.eks med diabetes, blir blankt avvist om de søker hjelp for infertilitet.

Anonymkode: ac487...7d8

Dette! 👏🏻😊

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Tuppeluri skrev (27 minutter siden):

Så du mener at jeg skal føle skam nå som jeg har bragt barnet mitt til verden, fordi han i værste fall kan bli overvektig? Jeg hadde ikke SvD.
Ja, det kan ligge i genene. På min side av familien så var oldemora mi lettere å hoppe over enn å gå rundt, bestemor var tynn som en flis, mamma ble stor, og jeg ble overvektig.
Familien på barnefar sin side er tynne fliser hele gjengen, så jeg er ikke redd for at ungen min vil bli overvektig. 

Tanta og onkelen min var veldig overvektig, og vært det hele livet. De har 5 syltynne barn i dag. Ungene ble født med fødselsvekt fra 3 til 5kg, og det er null forskjell på de i dag. 

Slutt å påfør skam til overvektige. Vi som er overvektige er fullt klar over alle risikoer og helseutfordringer det gir oss, men det er ikke dermed sagt at det bare er å "spise sunnere, beveg deg mer" for å gå ned i vekt. Jeg som sagt over her, spiser allerede veldig sunt, spiser ikke snop, drikker ikke brus, beveger meg daglig, men vekta går ikke ned. Jeg har pcos og for oss er det mer vanskelig å gå ned.

Jeg går ikke å shamer dere som er undervektige? Det er ikke sunt det heller.

Du tar for gitt at du er i en enestående situasjon. Jeg har selv pcos, og jeg har vært overvektig. Vet du hva jeg gjorde før jeg ble gravid? Gikk ned 20 kilo. Den dagen vekten viste 80 kilo tok jeg grep, jeg måtte ned. Det var beintøft, jeg levde på minimalt med kalorier for å gå ned (stod på medisin som ikke akkurat gjorde det bedre). For ligningen er faktisk utrolig enkel. Man må innta færre kalorier enn man forbrenner. 

Har ett barn som er til gjennom ivf, fordi jeg ikke klarte å bli gravid naturlig. 

Anonymkode: 0aea6...d30

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tuppeluri
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du tar for gitt at du er i en enestående situasjon. Jeg har selv pcos, og jeg har vært overvektig. Vet du hva jeg gjorde før jeg ble gravid? Gikk ned 20 kilo. Den dagen vekten viste 80 kilo tok jeg grep, jeg måtte ned. Det var beintøft, jeg levde på minimalt med kalorier for å gå ned (stod på medisin som ikke akkurat gjorde det bedre). For ligningen er faktisk utrolig enkel. Man må innta færre kalorier enn man forbrenner. 

Har ett barn som er til gjennom ivf, fordi jeg ikke klarte å bli gravid naturlig. 

Anonymkode: 0aea6...d30

Du har tydeligvis ikke lest kommentaren min overhode. Som jeg har skrivd over her, jeg lever SUNT, jeg er på tur hver dag, jeg tar inn færre kalorier enn jeg i utgangspunktet skulle forbrent HVER DAG. Du hentyder til at det er så enkelt å bare gå ned 20 kg. Den gangen jeg gikk ned 20kg så drakk jeg kun 3 energidrikker hver dag og spiste en liten middag, samtidig som jeg trente hardt hver eneste dag. Jeg sultet meg ned i vekt. Så fort jeg begynte å spise "normalt" igjen, frokost, lunsj og middag, og kutta ned på energidrinkene mine, MEN fortsatt trente hardt hver dag, så gikk jeg opp alle kg igjen.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Tuppeluri skrev (42 minutter siden):

Du har tydeligvis ikke lest kommentaren min overhode. Som jeg har skrivd over her, jeg lever SUNT, jeg er på tur hver dag, jeg tar inn færre kalorier enn jeg i utgangspunktet skulle forbrent HVER DAG. Du hentyder til at det er så enkelt å bare gå ned 20 kg. Den gangen jeg gikk ned 20kg så drakk jeg kun 3 energidrikker hver dag og spiste en liten middag, samtidig som jeg trente hardt hver eneste dag. Jeg sultet meg ned i vekt. Så fort jeg begynte å spise "normalt" igjen, frokost, lunsj og middag, og kutta ned på energidrinkene mine, MEN fortsatt trente hardt hver dag, så gikk jeg opp alle kg igjen.

 

Får du hjelp av helsevesenet? Du kvalifiserer til det med en så høy BMI. Jeg skal ikke betvile det du sier, men om det stemmer så er det noe veldig galt med deg som legene kan finne utav. Det er hjelp å få ❤️ 

Anonymkode: d273b...b8f

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...