jeg klarer ikke skrive det i overskriften

[Usikker]

Jeg skjønner ikke at det skulle vært galt å si det til din mor jeg da. Men mulig det er noe jeg ikke har forstått her :klø:

Ut fra alle tankene du skriver her inne så synes jeg absolutt du burde ringe og snakke med din mor. Hun klarer da vel "å holde tett". Det bør hun hvertfall.

Dette vil komme din mor for øret før eller siden uansett.

Å ikke si det til noen - er ikke det det samme som å fortie det som har skjedd?

Tror din mor ville være glad for at du forteller det jeg. DU trenger da også hjelp i denne situasjonen - ikke bare mannen din og hans familie.

Dette er min mening.

Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til

[Gjest anonym fortsatt]

Spurte mannen om vi fikk være med i dag, heller vente i korridorene enn å sitte her hjemme alene lenger. Han gikk først inn til svigerfar og spurte om vi fikk komme inn, og det gjorde vi. Det gjorde godt. Nå er det ikke lenger så mystisk, noe bare mannen min og de andre er involvert i, nå har jeg fått sett ham og gitt ham en klem eller to og sagt at jeg ikke visste hva jeg skulle si til mamma og han svarte at han visste ikke helt selv hva som hadde skjedd og måtte prøve å nøste opp, og jeg sa han måtte si fra hva han ønsket av oss, og hvis han ble sliten av oss (hadde jo med toåringen min og hun er en håndfull).

fremdeles er det naturligvis en utrolig rar situasjon vi er havnet i, men det føles mye bedre nå.

takk alle sammen som har hjulpet meg gjennom disse dagene.

kommer sikkert flere spørsmål

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med dere?

Leyla, i.i

[Gjest anonym fortsatt]

Takk for omtanken, Leyla.

Vi er tilbake i hverdagen igjen, uten at noen helt har fått klarhet i noe som helst.

Siden jeg selv ikke lenger var så opprørt etter å ha møtt ham, har jeg ikke snakket med mamma før hun ringte i dag, da sa jeg det samme som jeg har sagt på jobb, at han var i en bilulykke, og at ingen helt vet hva som skjedde. Og det er jo sant, selv om det ikke er hele sannheten. Om jeg forteller mer vet jeg ikke ennå.

Svigerfar trengte å nøste opp litt selv, og jeg føler det er mest opp til kone og barn å sørge for at han får den hjelpen han trenger, dvs. om han trenger profesjonell hjelp eller hva som kommer til å skje.

Foreløbig er det så umulig for meg å vite, er det virkelig en depresjon så dyp at han ville ta livet av seg eller var det et resultat av en rekke omstendigheter (medisinske og praktiske)?

Hvor åpen han egentlig er, om han ville fortalt det til oss, til kona, til noen dersom han var virkelig deprimert... jeg vet liksom ingenting.

Og er det min sak å snoke i?

Hva kan jeg bidra med?

Hva skal jeg anbefale mannen min å gjøre?

Så hva kan jeg si, vi er over det værste sjokket, alle har pratet litt sammen, ingen er noe klokere?

[Hu i Svingen]

Fortell svigerfar at du er så glad for at det gikk bra. Hva grunnen enn måtte være til at dette skjedde, så kan det bare være bra å høre at folk bryr seg om deg.

[Gjest Gjest]

Og er det min sak å snoke i?

Hva kan jeg bidra med?

←

Det første er det vel umulig å svare på. Mennesker er forskjellige. Noen ville kanskje satt pris på, og fått god hjelp i, at også en svigerdatter hadde blandet seg, stilt spørsmål, uttalt seg, brydd seg. Andre igjen ville kanskje syntes det var plagsomt. Du kan vel si til ham, at hvis han har lyst og føler for det, vil du gjerne bli involvert, du ønsker å bry deg, du vil være med på å gjøre ditt for at han kan komme over dette, og videre. Du er tross alt gift med sønnen hans og er mor til barnebarnet hans. Gjør det klart for ham at du er åpen for å bli involvert, at du bryr deg. Hvis du selv føler for det, da.

Bidra med? Kanskje ikke så veldig mye. Hvis man i et øyeblikk har ønsket å ta livet av seg, og faktisk prøvd, er det kanskje begrenset hvor mye en svigerdatter vil kunne gjøre til eller fra. For da har man vel vært ganske desperat, og dyptliggende grunner ligger under.

Men hva vet du om det som gir ham glede i hverdagen? Du kan jo bidra til å krydre litt. Om ikke annet så sende bilder av barnebarnet (-barna), tegninger hun har laget, gullkorn hun kommer med. I posten, selv om dere kanskje bor ganske nær hverandre. Litt krydder, små drypp av glede?

[Gjest anonym igjen]

Takk for svar Gjest og Hu i Svingen.

Skal ha det i bakhodet litt, så får vi se hva jeg får til.