Gå til innhold

Jeg er for stygg til at noen vil kunne finne meg attraktiv


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Rainstorm skrev (På 29.4.2021 den 17.30):

Hva ville du gjort i dag hvis du ikke brukte tid på å tenke på at kanskje du er verdiløs, kanskje du er stygg, kanskje ingen er glad i deg? 

Jeg hadde sannsynligvis hatt et helt annet liv. Jeg hadde hatt utdanning, venner og sikkert en kjæreste. Kanskje en hund eller noen katter. Jeg hadde bodd et annet sted enn jeg gjør nå. Jeg hadde sikkert spilt spill, lest en bok, sett serie, vært med venner eller kjæreste, gått fjelltur, gjort noe i hjemmet. Men jeg har ikke energi til noe som helst lenger annet enn jobb, og jeg fungerer så vidt i jobb. 

Måtte lage meg en ny bruker og skrive her igjen, fikk den gamle slettet. Jeg er så langt nede at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen å snakke med. Jeg observerte i dag at mønster jeg egentlig ikke har lagt merke til før. Jeg har noen utfordringer i forbindelse med jobb, mye angst, og jeg lar det gå utover meg selv, så klart. Det jeg gjør er å angripe personligheten min og ferdighetene mine først, for så å gå på utseendet. Så begynner jeg å trykke meg selv ned. Her om dagen var jeg til frisør, for rundt en uke siden, og jeg følte meg faktisk litt fin. Så meg i speilet og tenkte at dette håret kledde jeg. Men jeg så på meg selv litt for mye, og la plutselig merke til hvor forferdelig jeg ser ut og at jeg ikke kler håret i det hele tatt. Har vært nære å barbere det av meg flere ganger. Har lyst til å ødelegge ansiktet mitt og kroppen min. Har for det meste bare surfet på nettet i dag og sett på bilder av andre kvinner som er mye penere, prøvd å finne ut hva jeg kan gjøre for å bli så pen, hvilke operasjoner jeg burde ta, hvor mye penger jeg burde spare opp for å gjøre de og de operasjonene. 

Jeg er så utrolig lei. Jeg kunne gått meg en tur, men jeg klarer ikke tanken på at andre skal se meg, har vært på to forskjellige butikker i dag + apoteket, og nervene var i høyspinn etter det. Var gjennomvåt av svette fordi jeg hadde så mye angst. Følte at alle så på håret mitt og tenkte at det ikke så bra ut. 

I tillegg føler jeg meg så dum og teit. Samtidig så alene, for jeg kan jo ikke snakke med noen om dette. Sitter bare i leiligheten alene dag ut dag inn. 

Litt over en måned igjen til jeg skal til psykolog. Jeg gruer meg så jævlig. Tenk om jeg ikke tør å dra og ender opp med å avlyse. Var på trening her en dag også. Begynte å grine på siste øvelsen. Heldigvis var det kun en til på senteret, og hun så meg ikke. Det føltes så meningsløst å holde på med treningen for ting blir ikke bedre uansett, jeg blir aldri penere og bedre og jeg blir aldri aldri bra nok. 

Anonymkode: 4e532...348

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde sannsynligvis hatt et helt annet liv. Jeg hadde hatt utdanning, venner og sikkert en kjæreste. Kanskje en hund eller noen katter. Jeg hadde bodd et annet sted enn jeg gjør nå. Jeg hadde sikkert spilt spill, lest en bok, sett serie, vært med venner eller kjæreste, gått fjelltur, gjort noe i hjemmet. Men jeg har ikke energi til noe som helst lenger annet enn jobb, og jeg fungerer så vidt i jobb. 

Måtte lage meg en ny bruker og skrive her igjen, fikk den gamle slettet. Jeg er så langt nede at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen å snakke med. Jeg observerte i dag at mønster jeg egentlig ikke har lagt merke til før. Jeg har noen utfordringer i forbindelse med jobb, mye angst, og jeg lar det gå utover meg selv, så klart. Det jeg gjør er å angripe personligheten min og ferdighetene mine først, for så å gå på utseendet. Så begynner jeg å trykke meg selv ned. Her om dagen var jeg til frisør, for rundt en uke siden, og jeg følte meg faktisk litt fin. Så meg i speilet og tenkte at dette håret kledde jeg. Men jeg så på meg selv litt for mye, og la plutselig merke til hvor forferdelig jeg ser ut og at jeg ikke kler håret i det hele tatt. Har vært nære å barbere det av meg flere ganger. Har lyst til å ødelegge ansiktet mitt og kroppen min. Har for det meste bare surfet på nettet i dag og sett på bilder av andre kvinner som er mye penere, prøvd å finne ut hva jeg kan gjøre for å bli så pen, hvilke operasjoner jeg burde ta, hvor mye penger jeg burde spare opp for å gjøre de og de operasjonene. 

Jeg er så utrolig lei. Jeg kunne gått meg en tur, men jeg klarer ikke tanken på at andre skal se meg, har vært på to forskjellige butikker i dag + apoteket, og nervene var i høyspinn etter det. Var gjennomvåt av svette fordi jeg hadde så mye angst. Følte at alle så på håret mitt og tenkte at det ikke så bra ut. 

I tillegg føler jeg meg så dum og teit. Samtidig så alene, for jeg kan jo ikke snakke med noen om dette. Sitter bare i leiligheten alene dag ut dag inn. 

Litt over en måned igjen til jeg skal til psykolog. Jeg gruer meg så jævlig. Tenk om jeg ikke tør å dra og ender opp med å avlyse. Var på trening her en dag også. Begynte å grine på siste øvelsen. Heldigvis var det kun en til på senteret, og hun så meg ikke. Det føltes så meningsløst å holde på med treningen for ting blir ikke bedre uansett, jeg blir aldri penere og bedre og jeg blir aldri aldri bra nok. 

Anonymkode: 4e532...348

Hei! Vil bare si at jeg heier på deg. Hold ut, og dra til psykologen når timen kommer. Ikke tenk, bare gjør det. 
❤️❤️❤️

Anonymkode: b97fb...6ec

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 22.4.2021 den 21.44):

Tullehøner! Bær deres kropp og utseende med stolthelt. Sjarm og utstråling tjener dere alt på! Man må ikke la seg rakke ned på.

Om man er bra nok har ikke noe med utseendet å gjøre 😊

Anonymkode: 81509...21c

jeg er verdens verste kjærring om jeg bærer mitt utseende med stolthet. Jeg blir den store bitch som tiltrekker seg oppmerksomhet og legger meg etter andres date. Jeg krenker andre med å gå i klær som viser figueren min. 
Dette gjelder oss slanke og høye med pent ansikt. Det er direkte farlig å bære sitt utseende med stolthet for oss. Vi må ta hensyn til kjærringene som har hatt svangerskap, spist litt for mye osv osv.... dette er min erfarnig. man kan angripes når som helst.

Anonymkode: 38d5e...4f7

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei! Vil bare si at jeg heier på deg. Hold ut, og dra til psykologen når timen kommer. Ikke tenk, bare gjør det. 
❤️❤️❤️

Anonymkode: b97fb...6ec

Takk. Jeg håper psykologen kan hjelpe meg litt på vei. Jeg orker ikke ha det sånn lenger. Jeg prøver hver dag men alt føles så meningsløst. Jeg trener, går tur, lager meg en bedre middag men middagen smaker ikke godt, etter trening vil jeg bare synke under jorda og på tur får jeg angst hver gang jeg møter på noen. Jeg prøver å tenke at nå gjør jeg noe for at ting skal bli bedre men så føler jeg meg dritt hver eneste dag likevel. 

Anonymkode: 4e532...348

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 27.4.2021 den 15.57):

Ikke noe gøy å vite at man ikke er alene i dette tilfellet, for det er virkelig ikke enkelt å ha det slik. 

Føler jeg står fast i en lang sorgprosess. For sånn 5 år siden så tenkte jeg at jeg en dag ville finne en mann som elsket meg, begjæret meg og som ville ha meg fordi jeg er den jeg er. Men så lærer jeg jo fort at det er ikke slik kjærlighet fungerer, og at siden jeg ser ut som jeg gjør så vil ikke en mann kunne elske meg fordi jeg ikke er attraktiv nok. Jeg trodde at personlighet spilte en rolle men det gjør ikke det i det hele tatt. Jeg blir kvalm av å tenke på de som har ligget med meg bare for å tømme seg, og som har overøst meg med komplimenter som jeg da trodde på, og at jeg har likt noen som egentlig ikke har likt meg. Men jeg har lært nå da, om en mann kaller meg nydelig, søt, vakker og slike ting så vet jeg hva han vil. Han vil tømme seg, utnytte meg og bruke meg til sine fordeler. Syns bare det er kjempe slemt å spille på følelser på den måten. 

Det er kjempe ekkelt. Føler meg lurt og bedratt. At jeg er usikker gjør meg jo til et lett bytte, men nå har jeg jo lært meg å ikke la meg utnytte og unngår menn som pesten, så det går egentlig fint. Jeg er egentlig litt lettet, men samtidig lei meg for at ting er som det er. Jeg er kjempe ensom og alene og må være det resten av livet, men heldigvis blir ikke livet mitt forhåpentligvis ikke så langt. 

Det er sol og fint vær ute i dag, og alle er så glad, jeg skjønner ikke hvordan de kan være så glade når verden er så fæl som den er. Hjelper ikke med fuglekvitter og skyfri himmel da. 

Anonymkode: 1378e...c92

Har selv vært i samme situasjon, men mest sannsynlig ikke i like stor grad psykisk. Liker mest å tenke på meg selv som "unik" i form av utseende, og partneren min like så, Er vanvittig glad i henne.

Det vanskeligste er dessverre å finne noen, da det ikke er en god ide å gå via tinder etc, du må til med gamlemåten, ut og treffe folk. Selv om de fleste menn ser utseende først, er det en del som også ser etter gode personligheter, ihvertfall dem som ser etter et langt forhold, da du ikke vil gå for noen du ikke kan se for deg at du kan leve livet ut med.

Problemet da er at hvis du unngår menn eller har en dårlig dag/er sur/unnvikende, vil ikke disse legge merke til deg, men kan se at det er vanskelig å være imøtekommende og blid. Prøv å sil ut menn av typen som kun har vært der for korte forhold tidligere.

Anonymkode: 38602...cfb

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Rainstorm
AnonymBruker skrev (På 7.5.2021 den 19.19):

Jeg hadde sannsynligvis hatt et helt annet liv. Jeg hadde hatt utdanning, venner og sikkert en kjæreste. Kanskje en hund eller noen katter. Jeg hadde bodd et annet sted enn jeg gjør nå. Jeg hadde sikkert spilt spill, lest en bok, sett serie, vært med venner eller kjæreste, gått fjelltur, gjort noe i hjemmet. Men jeg har ikke energi til noe som helst lenger annet enn jobb, og jeg fungerer så vidt i jobb. 

Måtte lage meg en ny bruker og skrive her igjen, fikk den gamle slettet. Jeg er så langt nede at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen å snakke med. Jeg observerte i dag at mønster jeg egentlig ikke har lagt merke til før. Jeg har noen utfordringer i forbindelse med jobb, mye angst, og jeg lar det gå utover meg selv, så klart. Det jeg gjør er å angripe personligheten min og ferdighetene mine først, for så å gå på utseendet. Så begynner jeg å trykke meg selv ned. Her om dagen var jeg til frisør, for rundt en uke siden, og jeg følte meg faktisk litt fin. Så meg i speilet og tenkte at dette håret kledde jeg. Men jeg så på meg selv litt for mye, og la plutselig merke til hvor forferdelig jeg ser ut og at jeg ikke kler håret i det hele tatt. Har vært nære å barbere det av meg flere ganger. Har lyst til å ødelegge ansiktet mitt og kroppen min. Har for det meste bare surfet på nettet i dag og sett på bilder av andre kvinner som er mye penere, prøvd å finne ut hva jeg kan gjøre for å bli så pen, hvilke operasjoner jeg burde ta, hvor mye penger jeg burde spare opp for å gjøre de og de operasjonene. 

Jeg er så utrolig lei. Jeg kunne gått meg en tur, men jeg klarer ikke tanken på at andre skal se meg, har vært på to forskjellige butikker i dag + apoteket, og nervene var i høyspinn etter det. Var gjennomvåt av svette fordi jeg hadde så mye angst. Følte at alle så på håret mitt og tenkte at det ikke så bra ut. 

I tillegg føler jeg meg så dum og teit. Samtidig så alene, for jeg kan jo ikke snakke med noen om dette. Sitter bare i leiligheten alene dag ut dag inn. 

Litt over en måned igjen til jeg skal til psykolog. Jeg gruer meg så jævlig. Tenk om jeg ikke tør å dra og ender opp med å avlyse. Var på trening her en dag også. Begynte å grine på siste øvelsen. Heldigvis var det kun en til på senteret, og hun så meg ikke. Det føltes så meningsløst å holde på med treningen for ting blir ikke bedre uansett, jeg blir aldri penere og bedre og jeg blir aldri aldri bra nok. 

Anonymkode: 4e532...348

Hei, så leit å høre at alt er så forferdelig tungt for tiden. ❤️ 

Jeg vet ikke om du la merke til det, men jeg skrev bevisst hva du ville gjort hvis du ikke brukte tid til å tenke på at du var verdiløs og stygg. Mitt poeng er at det er jo nettopp disse tankene som er problem, og gjerne ikke at man er det i seg selv. Det er kanskje noe du intellektuelt også kan henge med på? Jeg, og andre med meg, har jo selv erfart å ha mangler og skavanker og likevel evne å få det godt tross det. Sånn senn tenker jeg at det er mulig det er tankene dine som er problemet, og det kan absolutt en psykolog hjelpe med, dersom de er trent til det. 

De tingene du beskriver at du ville gjort, hva med å starte å gjøre dem? Jeg ser for meg at du også rasjonelt ikke tenker at et stygt utseende skulle ha stoppet deg fra å se en film eller lese en bok? Men det er gjerne disse tankene som gjør det vanskelig likevel "Det er ikke noe poeng i å lese den boken, for jeg er så stygg at livet mitt er verdiløst uansett"? 

Jeg synes du er sterk, og du står på for deg selv. All denne angsten og likevel trener du, likevel går du på apotek og gjør ærend. Jeg vet når jeg selv hadde så intens angst bare av å gå ut så var disse tingene en bragd, og jeg lengtet alltid etter at noen skulle forstå hvor big deal det var for meg, og se det og gi meg kred for det. 

Jeg heier på deg! Håpar helgen har brakt med seg noe godt. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...