Jeg er for stygg til at noen vil kunne finne meg attraktiv

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man kan være kjekk selv om man er "lav", har spinkel benbygning og har hårtap. Til sammenligning er jeg høy, kraftig og har tynt/fint hår som aldri kan bli langt og fyldig. 

Anonymkode: 1378e...c92

Ja, men jeg er ikke kjekk.

Syns ikke du skal gi opp. Hvis du tar en titt på gata, ser du folk av alle slag som har partnere.

[AnonymBruker]

Expandable86 skrev (11 minutter siden):

Ja, men jeg er ikke kjekk.

Syns ikke du skal gi opp. Hvis du tar en titt på gata, ser du folk av alle slag som har partnere.

Og jeg er heller ikke pen/feminin/attraktiv/deilig/søt/lekker/whatever. 

Joda, jeg har hatt partnere før jeg også, men jeg ønsker ikke bli bedratt/holdt for narr/utnyttet, men siden jeg ser ut som jeg gjør mener noen menn at det er innafor og på sin plass, tydeligvis. 

Anonymkode: 1378e...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.4.2021 den 21.34):

Har lyst på kjæreste, så jeg lastet ned Tinder. Endte opp med å sveipe alle til venstre fordi jeg tenkte at de var for kjekke/bra for meg. Det var så klart ikke alle mennene jeg fant attraktiv, men jeg liker å se det positive i andre og jeg konkluderte alltid med at jeg ikke er bra nok for den og den mannen. Jeg er dessverre veldig stygg og har en stygg kropp. Jeg kan ikke trene meg til en bedre kropp heller. Det hjelper så klart å være veltrent, men det endrer ikke på proporsjonene. Alt kan opereres nå til i dag men jeg er usikker på om jeg ønsker å bruke mange hundre tusen på å forbedre utseendet. Grovt sett må jeg jo da kjøpe kjærlighet, og jeg vet ikke helt om jeg syns det er verdt prisen. Plastisk kirurgi er veldig dyrt. 

Jeg syns dette er helt forferdelig og jeg får fysisk vondt av å tenke på det. Gråter til jeg nesten kaster opp. Jeg har vært i forhold før men mennene jeg har vært med har hatt baktanker og vært sammen med meg av andre grunner enn at de faktisk likte meg, jeg er ganske sikker på at ingen av de som har vært med meg faktisk har likt meg. Er nok den dama som mennene betegner som den stygge ex-en og slike ting. 

Det har kommet til et punkt hvor jeg egentlig ikke orker å gjøre noe med utseendet heller. Går bare i joggebukse og hettegenser. Håret vasker jeg når jeg syns det begynner å lukte vondt, jeg bryr meg ikke om det ser fett ut. Orker ikke sminke meg. Da må jeg se på meg selv og jeg klarer det ikke, jeg gremmes hver gang jeg ser mitt eget speilbilde. I perioder kan jeg glemme det litt og bare late som om utseendet ikke betyr noe ting. Men så sniker det seg på når jeg tenker på at jeg har lyst til å ha noen i livet som jeg kan bety noe for. Jeg har ingen rundt meg. Familien min hadde jeg bedre kontakt med før, men kontakten har sklidd ut. Vet ikke hvorfor. 

Hater når andre ser på meg, eller når jeg snakker med noen og de ser for lenge på meg. Jeg syns jeg hører tankene deres. Stakkars hun som ser slik ut. Jeg er så glad jeg ikke ser slik ut. Hun kommer til å være alene resten av livet fordi hun er så stygg. Så rar hun er når hun snakker. Haha, jeg ler ikke av vitsen din, jeg ler av trynet ditt. 

Jeg skulle ønske utseendet ikke betydde noe. Men det betyr egentlig alt. Jeg vet at folk sier at det indre betyr mest og bla bla bla, men jeg vet jo at det ikke gjør det, og at menn er veldig opptatt av det visuelle og utseende og kropp. Jeg kan ikke veie opp med en fantastisk personlighet for det har jeg dessverre ikke. Kunne jeg i det minste sagt at jeg er en god person og med et hjerte av gull så kunne jeg kanskje klart å sjarmere en mann LITT, men jeg har jo ikke det. Siden jeg også er så usikker som jeg er så bærer jeg det utenpå kroppen, og det skremmer jo alle bort. Jeg tror man kan se på meg at jeg er usikker til enhver tid - og det gjør meg jo ENDA MER usikker. Det blir en ond sirkel, som dere sikkert skjønner. 

Har prøvd å snakke med psykolog om det. Men jeg føler bare at psykologen tenker akkurat det samme. Som sagt kan jeg i perioder ha det bra og ikke tenke på utseendet i det hele tatt. Da har det som oftest gått noen dager siden sist jeg dusja, håret er fett og jeg ser dradd ut fordi jeg bare sover hele tiden for å glemme. Så snart jeg må gjøre en innsats eller se meg i speilet så klikker det helt for meg. 

Hater å smile fordi jeg vet at smilet mitt er stygt. Hater når jeg "glemmer meg" og begynner å prate og le ukontrollert, for jeg vet hvor stygg jeg ser ut da. Verste jeg vet er når jeg er på butikken og møter blikket til noen. Jeg vet nøyaktig hva de tenker. Når jeg er på trening føler jeg blikk i nakken og jeg føler virkelig at alle ler av meg, snakker om meg, tar bilder/videoer av meg og gjør meg til latter. Hver eneste gang. Har ofte vondt i ørene etter trening fordi jeg har musikken på fullt i håp om å overdøve tankene. Akkurat nå er det skikkelig intenst, det banker i hodet fordi tankene raser så hardt. Alt jeg kan høre er at jeg er udugelig, feit, stygg, forferdelig og ekkel, at jeg burde slutte i jobben min fordi jeg er så dårlig i den og ikke burde vise meg blant folk fordi jeg er så avskyelig. Jeg tuller ikke når jeg sier at det svir i hele kroppen, for det gjør det. Samtidig som jeg er så lei meg så er jeg så sint, og fortvilet fordi livet er så urettferdig. Kunne jeg ikke få utdelt minst èn positiv kvalitet? Èn positiv ting når det angår utseende? 

Det er sjeldent jeg tør å gjøre det jeg vil eller si det jeg vil fordi jeg syns utseendet mitt og identiteten min hemmer meg. Eller når jeg tenker meg om vet jeg faktisk ikke hvem jeg er. Jeg vet hvem jeg vil være, men jeg klarer ikke være den personen, for jeg har ikke utseende eller selvtillit til det. 

Det hører med til historien at jeg aldri har mestret noe i mitt liv og aldri nådd et mål jeg har satt. Jeg har feila så mye. Fått servert altfor mye på gullfat. Når man nærmer seg 30 år og ikke har fått til noe som helst på egenhånd så sier det seg selv. Jeg gir opp så lett, for jeg har aldri tro på at jeg klarer noe. 

Men jeg vet at om en mann hadde dukket opp og han hadde sagt at han likte meg så hadde jeg skjøvet han bort fordi jeg hadde vært skråsikker på at han lyver eller har dårlige intensjoner. For hvem i pokker vil ha noen som meg. Det er ingen det. Men ingen dukker opp på den måten, det er ingen som tenker at "jøss hun der som stinker med svetthår i skitne joggeklær, hun er deilig". Jeg er ikke helt ute å kjøre, jeg er realistisk, så det er absolutt ikke noe jeg forventer eller tror vil skje. Men det vil ikke skje om jeg dusjer og ordner meg heller. 

Føler jeg begynner å bli gal. Jeg er så lei av å være meg. 

Anonymkode: 1378e...c92

Dette kan umulig stemme.... har du et bilde av deg selv? Jeg vet at ALLE er vakre. Jeg ser det vakre i alle ❤️

Anonymkode: e07dc...e50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette kan umulig stemme.... har du et bilde av deg selv? Jeg vet at ALLE er vakre. Jeg ser det vakre i alle ❤️

Anonymkode: e07dc...e50

Jeg har ingen bilder der jeg ligner på meg selv nei. 

Anonymkode: 1378e...c92

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Og jeg er heller ikke pen/feminin/attraktiv/deilig/søt/lekker/whatever. 

Joda, jeg har hatt partnere før jeg også, men jeg ønsker ikke bli bedratt/holdt for narr/utnyttet, men siden jeg ser ut som jeg gjør mener noen menn at det er innafor og på sin plass, tydeligvis. 

Anonymkode: 1378e...c92

Jeg kan se for meg at det kan oppleves som vanskelig å stole på folk når man har opplevd slikt.

[Gjest supernova_87]

kjøttkaker skrev (2 timer siden):

Det du prater om heter BDD:) Kroppsdysmorfofobi. Søk dette opp, TS, du har garantert dette. Jeg har dette selv og kjenner meg igjen i deg. Men jeg har blitt bedre ved hjelp av psykiater. 

Jeg prater ikke om BDD. Men de to tingene er relatert, og noen ser slik jeg forstår det BDD som en OCD-relatert lidelse. Forskjellen er vel forvrengningen av kroppsbildet, og graden av tvil og tvangshandlinger? Avhengig av hvilken det er så er behandlingen litt forskjellige, så det viktige for TS er vel å være bevisst at dette kan være flere ting og få hjelp av en spesialist til å avgjøre hva som gjelder henne og hvilken behandling som hjelper. 

Flere med dette temaet for sin OCD blir møtt som de har BDD, og selv om behandling for BDD kan hjelpe mot OCD-en, vil det likevel ikke gå til kjernen av problemet og man kan oppleve at lindringen ikke er "nok". Jeg ville bare informere om at dette også kan være tema for OCD, uavhengig av om det er det i dette tilfellet. Nettopp fordi OCD er ekstremt misforstått og så mange lider unødig lenge fordi de blir feildiagnostisert. Selv blant helsepersonell og psykologspesialister er OCD misforstått, så fagfeltet har en lang vei å gå for å øke kompetansen om dette i utdanningene og DPS. 

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men jeg har ikke tatt plastisk kirurgi og jeg driter i å gjøre noe med utseendet mitt. Det bryr meg ikke om jeg må gå på butikken med uvasket hår og i klær jeg har brukt i nesten 1 uke. Så jeg syns ikke BDD passer meg. Jeg unngår også å se meg i speilet, men i perioder kan jeg være helt manisk og se ofte på meg selv. Jeg har mer eller mindre gitt opp, for pen blir jeg ikke uansett. 

Anonymkode: 1378e...c92

Nei, men måten du formulerer deg på gjør jo at jeg får en mistanke om at du er paranoid.

Jeg har selv opplevd blikk - og vet at folk kan både glo og kommentere.

Men du drar det sykelig paranoid langt når du sier du «kjenner blikk når du går forbi hus». Og at de kommer til å stå i vindu osv.

Hvorfor i granskauen skal noen være så opptatt av akkurat DEG? Svaret ditt er «jeg er verdens styggeste».

Javel, mulig det - men hvorfor skulle noen slippe alt de har i hendene for å intuitivt vite at «åh, en lite pen person passerer huset mitt». 

Mulig du ER veldig lite pen, men du er også veldig psykisk syk og paranoid. 

Det ene utelukker ikke det andre, men hjelp trenger du. 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (4 timer siden):

Nei, men måten du formulerer deg på gjør jo at jeg får en mistanke om at du er paranoid.

Jeg har selv opplevd blikk - og vet at folk kan både glo og kommentere.

Men du drar det sykelig paranoid langt når du sier du «kjenner blikk når du går forbi hus». Og at de kommer til å stå i vindu osv.

Hvorfor i granskauen skal noen være så opptatt av akkurat DEG? Svaret ditt er «jeg er verdens styggeste».

Javel, mulig det - men hvorfor skulle noen slippe alt de har i hendene for å intuitivt vite at «åh, en lite pen person passerer huset mitt». 

Mulig du ER veldig lite pen, men du er også veldig psykisk syk og paranoid. 

Det ene utelukker ikke det andre, men hjelp trenger du. 

Noe så slemt sagt. 

Anonymkode: c1f7a...b2e

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noe så slemt sagt. 

Anonymkode: c1f7a...b2e

Det var ikke meningen å være slem, poenget var at TS (du?) faktisk trenger hjelp. 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (1 time siden):

Det var ikke meningen å være slem, poenget var at TS (du?) faktisk trenger hjelp. 

Det der var ikke meg, jeg er ts. 

Er ikke det at jeg tror folk går til vinduene for å se på meg når jeg går forbi. Men folk observerer andre. Når du kjører bil så observerer du at der er mennesker på fortauet eller i veikanten. Jeg er ikke innbilsk, men jeg opplever ofte at blikkene blir holdt på meg en stund, og den naturlige forklaringen er jo at jeg er så ekkel å se på at de bare MÅ se. Men kan absolutt se for meg at en person i husstanden kan si "oi Gunnar kom å se nå går hun stygge forbi". Det høres patetisk ut men er sånn jeg føler det, og jeg hater det. Om jeg går for mange ganger på samme butikk så føler jeg at personen i kassa tenker også dette, at nå er hun rare/stygge her igjen. Derfor handler jeg i mange forskjellige butikker og aldri i samme butikk to ganger på rad. 

Anonymkode: 1378e...c92

[AnonymBruker]

Hva er egentlig meningen med denne tråden? Ts er ikke åpen for å diskutere sitt eget synspunkt. Hun har rett og hun er stygg, sånn er det med den saken. Og vi andre aner strengt tatt ikke, for ts poster naturligvis ikke noe bilde (fullt forståelig). 

Så hva skal vi egentlig si eller diskutere? 

Få deg en katt. 

Anonymkode: 5d5e0...60b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva er egentlig meningen med denne tråden? Ts er ikke åpen for å diskutere sitt eget synspunkt. Hun har rett og hun er stygg, sånn er det med den saken. Og vi andre aner strengt tatt ikke, for ts poster naturligvis ikke noe bilde (fullt forståelig). 

Så hva skal vi egentlig si eller diskutere? 

Få deg en katt. 

Anonymkode: 5d5e0...60b

Jeg tror du skjønner at alle som bærer på tunge tanker noen ganger har behov for å lufte dem, også for å høre andres erfaringer og synspunkt. Men jeg syns det er rart du uttaler deg om tråden når du ikke har lest i den heller, for jeg har svart flere og diskutert dette med flere. 

Har vurdert kjæledyr, men er så redd for ansvaret og for at dyret skal bli syk eller dø (med min flaks hadde det skjedd ganske fort), så jeg tør ikke. Haha....

Anonymkode: 1378e...c92

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (17 timer siden):

Jeg prater ikke om BDD. Men de to tingene er relatert, og noen ser slik jeg forstår det BDD som en OCD-relatert lidelse. Forskjellen er vel forvrengningen av kroppsbildet, og graden av tvil og tvangshandlinger? Avhengig av hvilken det er så er behandlingen litt forskjellige, så det viktige for TS er vel å være bevisst at dette kan være flere ting og få hjelp av en spesialist til å avgjøre hva som gjelder henne og hvilken behandling som hjelper. 

Flere med dette temaet for sin OCD blir møtt som de har BDD, og selv om behandling for BDD kan hjelpe mot OCD-en, vil det likevel ikke gå til kjernen av problemet og man kan oppleve at lindringen ikke er "nok". Jeg ville bare informere om at dette også kan være tema for OCD, uavhengig av om det er det i dette tilfellet. Nettopp fordi OCD er ekstremt misforstått og så mange lider unødig lenge fordi de blir feildiagnostisert. Selv blant helsepersonell og psykologspesialister er OCD misforstått, så fagfeltet har en lang vei å gå for å øke kompetansen om dette i utdanningene og DPS. 

Jeg skal ta opp dette med psykologen jeg skal til. Er usikker på om jeg vil be om en ny utredning, men om jeg har vært feildiagnosert er det uansett min egen feil som har hatt vansker med å snakke om selvbildet mitt i terapi. Jeg har prøvd noen ganger, men føler svarene jeg får er misledende (type "du er jo en så søt og snill jente"), og jeg har følt at jeg ikke har blitt tatt på alvor. Men dette er jo 7-8 år siden, og siden da har jeg blitt betraktelig styggere, og på daværende tidspunkt gjorde jeg også en innsats for å se pen ut (sminket meg, ordnet håret, kledde meg bra), det gjør jeg ikke nå lenger. Får håpe moderatorerene ikke stenger/sletter tråden, for det er mulig jeg kommer til å vise den til psykologen. 

Anonymkode: 1378e...c92

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skal ta opp dette med psykologen jeg skal til. Er usikker på om jeg vil be om en ny utredning, men om jeg har vært feildiagnosert er det uansett min egen feil som har hatt vansker med å snakke om selvbildet mitt i terapi. Jeg har prøvd noen ganger, men føler svarene jeg får er misledende (type "du er jo en så søt og snill jente"), og jeg har følt at jeg ikke har blitt tatt på alvor. Men dette er jo 7-8 år siden, og siden da har jeg blitt betraktelig styggere, og på daværende tidspunkt gjorde jeg også en innsats for å se pen ut (sminket meg, ordnet håret, kledde meg bra), det gjør jeg ikke nå lenger. Får håpe moderatorerene ikke stenger/sletter tråden, for det er mulig jeg kommer til å vise den til psykologen. 

Anonymkode: 1378e...c92

Det med OCD er bare et forslag. Kan jo også være andre ting. Og hvis det er OCD så vil det ikke være din feil om du er feildiagnostisert, da denne lidelsen er svært misforstått og de fleste som ikke spesialiserer seg på det mest plukker opp de med ytre tvangshandlinger og særlig sjekking og vasketvang. Hvis du vil kan jeg være på utkikk etter det stedet jeg hørte/leste om de som hadde OCD som festet seg til utseende. 

Men du kjenner det jo også gjerne igjen dersom du leser om påtrengende tanker og mentale tvangshandlinger. 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2021 den 16.07):

Det der var ikke meg, jeg er ts. 

Er ikke det at jeg tror folk går til vinduene for å se på meg når jeg går forbi. Men folk observerer andre. Når du kjører bil så observerer du at der er mennesker på fortauet eller i veikanten. Jeg er ikke innbilsk, men jeg opplever ofte at blikkene blir holdt på meg en stund, og den naturlige forklaringen er jo at jeg er så ekkel å se på at de bare MÅ se. Men kan absolutt se for meg at en person i husstanden kan si "oi Gunnar kom å se nå går hun stygge forbi". Det høres patetisk ut men er sånn jeg føler det, og jeg hater det. Om jeg går for mange ganger på samme butikk så føler jeg at personen i kassa tenker også dette, at nå er hun rare/stygge her igjen. Derfor handler jeg i mange forskjellige butikker og aldri i samme butikk to ganger på rad. 

Anonymkode: 1378e...c92

Det at du automatisk tenker at den naturlige forklaringen er at du er stygg om de ser på deg er en mentaliseringssvikt. 

At noen ser på deg kan ha et drøss av årsaker. De ser seg rundt og øynene faller tilfeldigvis på deg. Eller de ser opp for å være hyggelig, for å smile eller vise at de bryr seg. Er du i trafikken kan det være at de ser på deg for å påse at du kommer deg trygt over gangfeltet slik at de ikke kjører på deg. Eller folk kan se på deg fordi de ser noe kjent med deg. Kanskje de tror de kjenner deg og ser litt ekstra på deg for å se om det er deg. Eller kanskje de selv er utrygge og skanner mennesker rundt seg fordi det er noen andre de er redd for å møte på. Eller kanskje de har sosial angst og ser om menneskene rundt ser snille ut. Eller kanskje de har dårlig tid og bare flakker blikket rundt. Eller muligens så ser de på deg for å bedømme hvor mye avstand det er mellom dere (ift.korona).

Å bare anta at folk ser på deg fordi de tenker at du er stygg er ikke nødvendigvis sant. Det er sant at du føler det sånn, og det er reellt for deg, men når man antar ting om andre uten at man er sikker så skaper det problemer for en selv. Ofte kan man anta at andre tenker det samme om en som en selv. Man har dårlig selvbilde, og leter etter bekreftelser på at egne antagelser stemmer. Da klarer man ikke å se seg selv innenfra og andre utenfra - for man antar en hel del ting om andre uten at man vet dette sikkert - og det er en mentaliseringssvikt.

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Nå er jeg ekstremt nærme å avlyse psykologtimen. Har skrevet en mail og mangler bare å sende den. 

I kveld har jeg hatt det mildt sagt jævlig. Jeg har hatt ganske sterke selvmordstanker. Slapp av, KG, jeg ringte Mental Helse telefonen, jeg har bomba de ned med telefoner de siste månedene. Ringt de flere ganger i uken. Livet er kjempe tungt og helt grusomt. Har grått til jeg har kasta opp to ganger i kveld. 

Innså for øvrig også noe annet i kveld. Jeg må slutte å drømme om et forhold og slutte å drømme om kjæreste. Jeg må innse at menn faktisk aldri kan bli glad i meg, de ser kun på meg som et objekt. De jeg har hatt av kompiser har bare hatt et ønske om å bruke meg til sex, eller så har de bare hatt lyst til å manipulere meg og ødelegge meg psykisk. De eneste mennene som har behandlet meg ok er pappa og brødrene mine, men pappa har jo gitt meg major daddy issues, så kan diskuteres hvor bra han har behandlet meg. Bestefar er også en snill mann. Det jeg først og fremst skal gjøre nå er å kutte ut menn. Jeg har kontakt med en del menn som jeg har møtt på sex-sider, som jeg sender nakenbilder til for å få bekreftelse. Disse skal jeg kutte ut. Har allerede slettet appen jeg har hatt kontakt med dem på. Jeg skal aldri slippe menn innpå meg igjen. 

Og så stikker jeg fra forumet her for godt. Det gagner meg ikke lenger å være her. Jeg mister bare mer og mer tro på menn jo mer jeg leser her. Jeg får bare stadig bekreftelse på at jeg ALDRI kan være god nok, at alt er fullstendig galt med meg og at jeg er dømt til å leve alene. Men jeg skal akseptere det. Jeg har vært på KG i mange år nå, og jeg er i så psykisk ubalanse for tiden at jeg så vidt klarer å stå på beina, og forumet hjelper meg ikke i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dere som har skrevet i tråden her har hjulpet meg, men jeg klarer ikke tro på dere. Jeg klarer ikke å tro på det noen sier lenger. Jeg føler alle lyver til meg og at alle ser ned på meg, og at ingen er glad i meg. 

Men jeg fikk også en tanke i kveld, og det er at jeg kan faktisk ende livet når jeg vil, og jeg kan heller gi meg selv en sjanse til og prøve litt til. Det kan hende ting kan bli bedre. Selvmordstankene har vært sterke den siste uken fordi noen jeg kjenner tok livet sitt, og jeg blir veldig trigga av å høre om andre som har tatt livet sitt. Jeg er ganske viljesterk når jeg først vil, det har jeg alltid vært, jeg må bare ville det nok. Livet kan sikkert bli litt bedre bare jeg prøver hardt nok. Jeg må finne et mål eller en mening med livet, men det kommer sikkert etter hvert. Akkurat nå er livet kjempe meningsløst, og det eneste jeg har å glede meg til er å spise jordbær på havregrøten i morgen (jordbærene i butikken nå er kjempe gode!). Men hva skal jeg glede meg til etter det? 

Jeg sletta utkastet til mailen nå, jeg skal gå til den psykologtimen. Takk for meg og tusen takk til dere som har orket å svare i denne tråden, orket å svare meg og bare har orket å bruke energi på det i det hele tatt. Dere er gode mennesker. 

Anonymkode: 1378e...c92

[AnonymBruker]

Hør kjære deg! Jeg har noen medfødte finurligheter - eller såkalte morbiditeter, som gjør at jeg aldri har hatt kjæreste. Jeg er ikke så glad i veldig nære relasjoner heller, de gjør ofte mer vondt en godt... Men. Jeg er over 40, har fast jobb, stabil inntekt, eier huset mitt, bilen min, hunden min. Har noen venner, og selv om jeg sjelden inviteres med (Det krever litt tilrettelegging) så lever jeg et godt liv. Da jeg var ung drømte jeg selvsagt den samme drømmen som alle unge jenter har, om mann og barn og det å lage sin egen familie, men jeg visste jo hvorfor det ikke ble sånn for meg. 
Aksepter livet ditt, deg selv og skjebnen din. Så fikk vi noen heller leie kort å spille med i kjærlighetens spill, men jeg er sikker på at du som meg har en og annen joker du også? Livet er det det er. Det får vi ikke gjort noe med. Det betyr ikke at vi ikke kan glede oss over det fine vi tross alt har. 

Anonymkode: 3922f...49e

[Curlyme]

AnonymBruker skrev (På 22.4.2021 den 23.46):

TS.

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg før, og nå vil jeg forhåpentligvis leve det gode liv snart.

Reis til Tyrkia, Tunisia, Marokko eller et annet land i Asia. Det finner du menn som virkelig er glad i deg. Slik fant jeg kjærligheten. 

Men vær klar på at UDI helvetes lange saksbehandlingstid. De bruker nærmere 30 måneder på å innvilge visum.

 

Anonymkode: b594c...a51

Glad i norsk pass mener du😂😂.

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Nå er jeg ekstremt nærme å avlyse psykologtimen. Har skrevet en mail og mangler bare å sende den. 

I kveld har jeg hatt det mildt sagt jævlig. Jeg har hatt ganske sterke selvmordstanker. Slapp av, KG, jeg ringte Mental Helse telefonen, jeg har bomba de ned med telefoner de siste månedene. Ringt de flere ganger i uken. Livet er kjempe tungt og helt grusomt. Har grått til jeg har kasta opp to ganger i kveld. 

Innså for øvrig også noe annet i kveld. Jeg må slutte å drømme om et forhold og slutte å drømme om kjæreste. Jeg må innse at menn faktisk aldri kan bli glad i meg, de ser kun på meg som et objekt. De jeg har hatt av kompiser har bare hatt et ønske om å bruke meg til sex, eller så har de bare hatt lyst til å manipulere meg og ødelegge meg psykisk. De eneste mennene som har behandlet meg ok er pappa og brødrene mine, men pappa har jo gitt meg major daddy issues, så kan diskuteres hvor bra han har behandlet meg. Bestefar er også en snill mann. Det jeg først og fremst skal gjøre nå er å kutte ut menn. Jeg har kontakt med en del menn som jeg har møtt på sex-sider, som jeg sender nakenbilder til for å få bekreftelse. Disse skal jeg kutte ut. Har allerede slettet appen jeg har hatt kontakt med dem på. Jeg skal aldri slippe menn innpå meg igjen. 

Og så stikker jeg fra forumet her for godt. Det gagner meg ikke lenger å være her. Jeg mister bare mer og mer tro på menn jo mer jeg leser her. Jeg får bare stadig bekreftelse på at jeg ALDRI kan være god nok, at alt er fullstendig galt med meg og at jeg er dømt til å leve alene. Men jeg skal akseptere det. Jeg har vært på KG i mange år nå, og jeg er i så psykisk ubalanse for tiden at jeg så vidt klarer å stå på beina, og forumet hjelper meg ikke i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dere som har skrevet i tråden her har hjulpet meg, men jeg klarer ikke tro på dere. Jeg klarer ikke å tro på det noen sier lenger. Jeg føler alle lyver til meg og at alle ser ned på meg, og at ingen er glad i meg. 

Men jeg fikk også en tanke i kveld, og det er at jeg kan faktisk ende livet når jeg vil, og jeg kan heller gi meg selv en sjanse til og prøve litt til. Det kan hende ting kan bli bedre. Selvmordstankene har vært sterke den siste uken fordi noen jeg kjenner tok livet sitt, og jeg blir veldig trigga av å høre om andre som har tatt livet sitt. Jeg er ganske viljesterk når jeg først vil, det har jeg alltid vært, jeg må bare ville det nok. Livet kan sikkert bli litt bedre bare jeg prøver hardt nok. Jeg må finne et mål eller en mening med livet, men det kommer sikkert etter hvert. Akkurat nå er livet kjempe meningsløst, og det eneste jeg har å glede meg til er å spise jordbær på havregrøten i morgen (jordbærene i butikken nå er kjempe gode!). Men hva skal jeg glede meg til etter det? 

Jeg sletta utkastet til mailen nå, jeg skal gå til den psykologtimen. Takk for meg og tusen takk til dere som har orket å svare i denne tråden, orket å svare meg og bare har orket å bruke energi på det i det hele tatt. Dere er gode mennesker. 

Anonymkode: 1378e...c92

Sender deg masse kjærlighet og styrkeklemmer gjennom webben! ❤️ 

Jeg kjenner meg igjen i deg, og flere av tingene du skriver om. Menn er ikke bare det du har erfart. Men det er lett å tenke det når man er grenseløs, og for å si det sånn, det er ikke "kremen" som finnes på de nettsidene. Mange av dem er kyniske og vet at det er usikre jenter/kvinner som er der, eventuelt så er de så sultefora på sex at de driter i om de går over lik for å få det. Og det er virkelig ikke sånn de fleste menn er i virkeligheten. 

En lærer sa til meg på vgs at "Livet er meningsløst, og er ikke det deilig", hun fortalte meg om egne selvmordstanker og at hun fikk det bedre da hun innså hvor liten hun var. Det hjalp også meg. Som du sier du kan dø når som helst, men derfor kan du også prøve litt til. Mitt favorittsitat og noe som har hjulpet meg i årevis er "Det er aldri for sent å gi opp". Makabert, men i min posisjon (og kanskje din også?) styrkende. 

Hvis du tror det kan hjelpe, så er det bare å poppe inn i innboksen min. 

Jeg skulle veldig gjerne overbevist deg om at ikke alle lyver til deg og at det finnes noen som er glad i deg, men dersom dette er OCD da, så er det nettopp å delta i tvangshandlinger/forsikringer, og vil helst bidra til å gjøre deg mer usikker. Fastlegen min sa til slutt "Ja, kanskje det" på spørsmålene om alle hatet meg og ville at jeg skulle dø, og da innså jeg at problemet mitt var ikke at jeg trodde på det, men at jeg tvilte så sterkt at jeg hele tiden måtte gruble på det. 

Hva ville du gjort i dag hvis du ikke brukte tid på å tenke på at kanskje du er verdiløs, kanskje du er stygg, kanskje ingen er glad i deg? 

Heier på deg! 

[AnonymBruker]

Ts, jeg tror ikke du er paranoid, men at du kanskje feiltolker det med at andre reagerer intenst på deg. Dette har nemlig ikke bare å gjøre med utseende, men personlighet, situasjon og dynamikk. Noen alternative forklaringer til at folk (faktisk) stirrer på deg:

Du ser ut som du tenker mye og de lurer på hva, men tør ikke spørre 

Du ser ut som du trenger hjelp, og den som ser vil hjelpe, men tør ikke, og ler eventuelt litt usikkert 

Du ser ut som du trenger hjelp, og det trigger folk som har et snev av sadisme

Du ser ut som du trenger hjelp, og det trigger folk som ikke har erkjent at de selv trenger hjelp 

Du ligner på noen folk kjenner

Du ser på folk i sidesynet og de ser tilbake etc. 

Den som responderer, har egne issues etc. 

I månedene etter mamma gikk bort, og jeg til tider har følt meg utslitt av sorgen (jeg er ikke fast ansatt og kan ikke sykemelde meg uten at det blir økonomisk umulig), har jeg opplevd at tenåringer iblant blir trigga av energien min. Også iblant andre tilfeldige som er sporhunder etter sårbarhet/er aggressivt innstilt. Iblant bruker jeg hette/solbriller for å beskytte meg mot andres blikk, eller jeg unngår folkemengder. Ikke fordi jeg tror folk generelt misliker meg, men fordi de vil speile meg. Tom hunden min kan reagere på energien min da, og jeg må få den nervøse/triste/sinte energien min ned og hvile/sove mye. 

Anonymkode: 9eff4...2c7