Mamma sa noe vondt til meg idag

[AnonymBruker]

Min mamma sa til meg idag «jeg føler ikke noe forhold som mor og sønn til deg, jeg gir opp beklager.»

jeg er en mann på 29 år som aldri har gjort noe vondt mot henne.

 

hun har blokkert meg overalt på mobil, fb og alt som går.

 

jeg får bare venne meg til at jeg ikke har en mamma som er glad i meg lengre  begynte og gråte på jobb hun sa dette 

Anonymkode: ad36a...a27

[AnonymBruker]

Hvorfor gir hun opp? Hva sier faren din? 

Anonymkode: ede75...79d

[AnonymBruker]

Hva i all verden har du gjort? Må jo gjort noe drastisk. Eller ikke gjort noen ting i livet? 

Anonymkode: 9a91f...3c8

[Blomsterpotta]

Hva oppgir hun som årsak til dette da?

[AnonymBruker]

Er hun psykisk syk?

Anonymkode: 0347e...934

[Gjest Fnuggolina]

Hva lå til grunn for dette?

Er hun alvorlig psykisk syk?

[CorvusCorax]

I all verden... Hva skjedde i forkant av dette?  Hva er det hun gir opp? 

[Gjest AthenaRavenLuna]

Du må jo ha gjort noe skikkelig alvorlig, om din egen mor gir deg opp. Ruser du deg?

[AnonymBruker]

Antar at du har gjort noe galt? Hun kan da ikke si sånn uten grunn med mindre hun har problemer med seg selv.

Anonymkode: c77ff...f91

[AnonymBruker]

Hei, det er meg TS men jeg var pålogget på mobilen da jeg skrev dette.

Min pappa hentet meg fra min mor da jeg var 7 år, hun er spilleavhenging og har vært gift med en alkoholiker.

Gjennom hele oppveksten så har hun aldri vært der for meg, men brukt meg. Hun manipulerer meg og får meg til å gjøre alt for henne som å låne henne penger, gi henne penger, kjøre henne etc etc.. Om jeg ikke kan, så bruker hun alt av stygge ord og sier jeg er den værste sønnen hun har hatt.. 

Jeg er alt for glad i min mamma til og si nei. 

Vi hadde en krangel i desember hvor jeg sa at jeg må prioritere meg selv litt, spare litt penger og prøve og få fikset livet mitt litt. Har jobb og måtte også prioritere min økonomi foran henne. Igjen, hun kaster penger bort på bingo, automater, etc, nettet.

Hun ble sur den gangen også og blokkerte meg.

Idag møtte jeg på henne ikke langt unna faren min, og stoppet opp å spurte henne om hun ville ha skyss bortover til søstra mi (Hun er autistisk å bor på omsorgsbolig, som min bor besøker så og si vær dag). 

Jeg spurte henne i bilen hvordan det gikk med søstra mi, og fikk beskjed at hun har det bra. Så spurte jeg om hvordan mamma er, og da sa mamma "Det bryr deg ikke".

Etter at vi nesten var ankommet plassen så sa hun "bare slippe meg av her så går jeg resten av veien (ca 2 min).
Så spurte jeg henne igjen om det er noe som har skjedd siden, og da fikk jeg beskjed «jeg føler ikke noe forhold som mor og sønn til deg, jeg gir opp beklager.».. Hun lukket døra og gikk, jeg fikk et sammenbrudd i bilen så måtte slappe av litt før jeg kjørte videre til jobben. Heldigvis har jeg en veldig snill sjef som jeg kunne snakke med imorest om hva som skjedde, og han var veldig forståelsesfull med situasjonen.

Min pappa gikk ifra henne da jeg var veldig ung og husker enda at hun manipulerte pappa samme måte som meg, fikk hun ikke vilja si så kastet hun glass og knusende ting på veggen.

Pappa har ikke noe kontakt med henne og blir aldri og ha det heller.

Selv om hvor vondt barndom jeg har hatt med min mor, så er jeg enda glad i henne.. Men det er tydligvis ikke hun.

Håper dette var til mere forståelse for dere.

Mvh. TS

Anonymkode: 6a327...ed1

[AnonymBruker]

Glemte og skrive:

Har snakket med pappa idag om dette og han sa at det kanskje er like greit sånn som hun har oppført seg mot meg og han. han har null sympati for henne.

Anonymkode: 6a327...ed1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Glemte og skrive:

Har snakket med pappa idag om dette og han sa at det kanskje er like greit sånn som hun har oppført seg mot meg og han. han har null sympati for henne.

Anonymkode: 6a327...ed1

Moren din er tydeligvis veldig syk. Dette blir nok en gjentagende greie. Kanskje like greit å få henne på avstand. Men hun dukker nok opp igjen. Prøv å ikke la det gå for mye innpå deg. 

Anonymkode: db4a1...d37

[Gjest irkan90]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, det er meg TS men jeg var pålogget på mobilen da jeg skrev dette.

Min pappa hentet meg fra min mor da jeg var 7 år, hun er spilleavhenging og har vært gift med en alkoholiker.

Gjennom hele oppveksten så har hun aldri vært der for meg, men brukt meg. Hun manipulerer meg og får meg til å gjøre alt for henne som å låne henne penger, gi henne penger, kjøre henne etc etc.. Om jeg ikke kan, så bruker hun alt av stygge ord og sier jeg er den værste sønnen hun har hatt.. 

Jeg er alt for glad i min mamma til og si nei. 

Vi hadde en krangel i desember hvor jeg sa at jeg må prioritere meg selv litt, spare litt penger og prøve og få fikset livet mitt litt. Har jobb og måtte også prioritere min økonomi foran henne. Igjen, hun kaster penger bort på bingo, automater, etc, nettet.

Hun ble sur den gangen også og blokkerte meg.

Idag møtte jeg på henne ikke langt unna faren min, og stoppet opp å spurte henne om hun ville ha skyss bortover til søstra mi (Hun er autistisk å bor på omsorgsbolig, som min bor besøker så og si vær dag). 

Jeg spurte henne i bilen hvordan det gikk med søstra mi, og fikk beskjed at hun har det bra. Så spurte jeg om hvordan mamma er, og da sa mamma "Det bryr deg ikke".

Etter at vi nesten var ankommet plassen så sa hun "bare slippe meg av her så går jeg resten av veien (ca 2 min).
Så spurte jeg henne igjen om det er noe som har skjedd siden, og da fikk jeg beskjed «jeg føler ikke noe forhold som mor og sønn til deg, jeg gir opp beklager.».. Hun lukket døra og gikk, jeg fikk et sammenbrudd i bilen så måtte slappe av litt før jeg kjørte videre til jobben. Heldigvis har jeg en veldig snill sjef som jeg kunne snakke med imorest om hva som skjedde, og han var veldig forståelsesfull med situasjonen.

Min pappa gikk ifra henne da jeg var veldig ung og husker enda at hun manipulerte pappa samme måte som meg, fikk hun ikke vilja si så kastet hun glass og knusende ting på veggen.

Pappa har ikke noe kontakt med henne og blir aldri og ha det heller.

Selv om hvor vondt barndom jeg har hatt med min mor, så er jeg enda glad i henne.. Men det er tydligvis ikke hun.

Håper dette var til mere forståelse for dere.

Mvh. TS

Anonymkode: 6a327...ed1

Utrolig trist å høre. Jeg kan relatere meg til en god del av det du skriver.

Vit at det ikke er noe galt med deg. Du har en mor som er syk, og som kun kan hjelpes av profesjonelle. Dette er ikke ditt ansvar, og det finnes ingenting du kan si eller gjøre for å rette opp i det. Du gjorde helt rett i å prioritere deg selv -- det er det vi mennesker gjør når vi vokser opp, og det er fullstendig normalt og ikke minst forventet. Støtter deg 100%.

Så, ta godt vare på deg selv, og vurder å snakke med en samtalepartner eller psykolog om dette. Det finnes flere telefoner du kan ringe til hvis du trenger det. Det er utrolig tøft det du går gjennom. Ønsker deg alt godt!

Endret 20. april 2021 av irkan90

[Sensi]

Hei TS. 
 

Lettere sagt enn gjort, men tenker at du bør ikke ha noen forventninger til moren din. Hun virker psykisk syk/ustabil. En frisk mor ville ikke sagt dette til sitt barn sett i konteksten av hvordan du virker å være. Snill, omsorgsfull og hjelpsom. 
 

Hør på din far og snakk med en du stoler på. Om ikke psykolog eller det er lenge å vente på tid, så kan du gå til fastlegen din. Det er ikke sikkert det er så mye som skal til av samtaler før du mestrer dette på en god måte. 

Jeg tenker hun manipulerer deg og bruker din samvittighet på å få det som hun vil. Det er ikke ditt ansvar å hjelpe henne med penger. Ville heller evt kjøpt mat. Sett ned foten. Skru av kontakten om hun skjeller deg ut. Du trenger ikke kutte henne ut, men begrense. 
 

Kanskje en del av dette er sorgen over å ikke ha en mor som står til de fleste sine forventninger, ønsker og drømmer? Det er dessverre ikke noe å få gjort med annet enn å akseptere. 
 

Ta vare på deg selv og din egen psykiske helse. ❤️ 

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hva som var foranledning til at hun sa det til deg og hvordan forholdet mellom dere er til vanlig, men jeg kan kjenne meg igjen i at min mor stadig vekk truer med å kutte kontakten med meg dersom jeg ikke gjør som hun vil eller jeg er uenig med henne med noe. Har du lest om gaslighting? Kanskje du kan kjenne igjen noe av moren din i det dersom dette er et problem som gjentar seg. 

Anonymkode: 8f1f3...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nå vet jeg ikke hva som var foranledning til at hun sa det til deg og hvordan forholdet mellom dere er til vanlig, men jeg kan kjenne meg igjen i at min mor stadig vekk truer med å kutte kontakten med meg dersom jeg ikke gjør som hun vil eller jeg er uenig med henne med noe. Har du lest om gaslighting? Kanskje du kan kjenne igjen noe av moren din i det dersom dette er et problem som gjentar seg. 

Anonymkode: 8f1f3...0ea

Dette kan jeg si at hun gjorde mye, om jeg sa nei så "Jeg beklager, skal aldri spør deg igjen", dagen etterpå er det det samme. og så plutselig "nei vil ikke ha noe med deg å gjøre".. 

men dette sa hun i hetens samtale..

Dette hun sa idag var ikke gjennom krangling, bare helt ut av det blå. 

Men kanskje jeg får det bedre uten, men det er trist og vite at jeg ikke har en mamma å gå til. 

Anonymkode: 6a327...ed1

[Lorieen]

Du får det bedre uten, tro meg, ts. Det er vondt med et så drastisk brudd med en forelder, kanskje særlig når forholdet har vært dårlig over mange år. Det blir på en måte dobbel sorg. Sorg over den mora du aldri hadde, og sorg over den mora du har mista som du tross alt er glad i. Jeg brukte ti år på å manne meg opp til å bryte med min narsissistiske gaslightende psykopatforelder. Det var tøft, men det er det beste valget jeg har tatt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hei, det er meg TS men jeg var pålogget på mobilen da jeg skrev dette.

Min pappa hentet meg fra min mor da jeg var 7 år, hun er spilleavhenging og har vært gift med en alkoholiker.

Gjennom hele oppveksten så har hun aldri vært der for meg, men brukt meg. Hun manipulerer meg og får meg til å gjøre alt for henne som å låne henne penger, gi henne penger, kjøre henne etc etc.. Om jeg ikke kan, så bruker hun alt av stygge ord og sier jeg er den værste sønnen hun har hatt.. 

Jeg er alt for glad i min mamma til og si nei. 

Vi hadde en krangel i desember hvor jeg sa at jeg må prioritere meg selv litt, spare litt penger og prøve og få fikset livet mitt litt. Har jobb og måtte også prioritere min økonomi foran henne. Igjen, hun kaster penger bort på bingo, automater, etc, nettet.

Hun ble sur den gangen også og blokkerte meg.

Idag møtte jeg på henne ikke langt unna faren min, og stoppet opp å spurte henne om hun ville ha skyss bortover til søstra mi (Hun er autistisk å bor på omsorgsbolig, som min bor besøker så og si vær dag). 

Jeg spurte henne i bilen hvordan det gikk med søstra mi, og fikk beskjed at hun har det bra. Så spurte jeg om hvordan mamma er, og da sa mamma "Det bryr deg ikke".

Etter at vi nesten var ankommet plassen så sa hun "bare slippe meg av her så går jeg resten av veien (ca 2 min).
Så spurte jeg henne igjen om det er noe som har skjedd siden, og da fikk jeg beskjed «jeg føler ikke noe forhold som mor og sønn til deg, jeg gir opp beklager.».. Hun lukket døra og gikk, jeg fikk et sammenbrudd i bilen så måtte slappe av litt før jeg kjørte videre til jobben. Heldigvis har jeg en veldig snill sjef som jeg kunne snakke med imorest om hva som skjedde, og han var veldig forståelsesfull med situasjonen.

Min pappa gikk ifra henne da jeg var veldig ung og husker enda at hun manipulerte pappa samme måte som meg, fikk hun ikke vilja si så kastet hun glass og knusende ting på veggen.

Pappa har ikke noe kontakt med henne og blir aldri og ha det heller.

Selv om hvor vondt barndom jeg har hatt med min mor, så er jeg enda glad i henne.. Men det er tydligvis ikke hun.

Håper dette var til mere forståelse for dere.

Mvh. TS

Anonymkode: 6a327...ed1

Hei du! 

Jeg er kvinne i midten av 20-åra og har også vokst opp med en psykisk syk, ekstremt manipulerende mor. Forskjellen er vel at jeg ikke ble fjernet fra henne som barn, så ble utsatt for psykisk vold og omsorgssvikt hele oppveksten til jeg ble 16 og kunne komme meg vekk derifra. 

For å være helt ærlig så hadde jeg vært overlykkelig om hun hadde sagt at hun ikke var glad i meg og blokkerte meg, så jeg slapp å forholde meg til dette kvinnemennesket noen gang igjen, men dessverre tar hun kontakt titt og ofte for å snakke om hvor trist hun synes det er at jeg ikke besøker henne og ditt og datt (og gråter sikkert noen krokodilletårer til sin nye familie om hvor lite jeg bryr meg om henne i samme slengen). 

Noen sier at blod er tykkere enn vann osv, men slike relasjoner til folk som din og min mor er kun nedbrytende for en, så du bør finne en måte å leve helt uten henne, og du kommer nok til å finne ut at du har det bedre uten henne. Hun kommer aldri til å forandre seg og kommer aldri til å bli noen normal mor! Og det er helt forståelig at du er glad i din egen mor, men det er bedre for deg selv om du blir sint på henne for måten hun behandler og behandlet deg enn at du blir lei deg slik som du er nå.

Ta gjerne kontakt med profesjonell hjelp for å bearbeide det du har gått igjennom slik at du kan gå videre i livet.

Anonymkode: 68744...0b7

[Eneri]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men kanskje jeg får det bedre uten, men det er trist og vite at jeg ikke har en mamma å gå til. 

Anonymkode: 6a327...ed1

Det høres ikke ut som du noen gang har HATT en mamma å gå til...hun har jo dessverre absolutt ikke fungert slik en mor skal. Det er jo heller HUN som har hatt deg å gå til. Og det har hun tydeligvis både benyttet og utnyttet. Du har -helt riktig - prøvd å sette grenser for å demme opp for hennes grenseløse utnytting over år. Dette tåler hun ikke, så jeg tror hun bare har pønsket ut sterkere lut og hardere ord for å  ramme deg og manipulere deg til å tilby alt hun før fikk av deg.

Bra du kan snakke med din far om dette. Han har tydeligvis sett henne for hva hun er og bare fått bekreftet at hans oppfatning stemmer da du fortalte hva hun sa til deg .

Jeg skjønner du savner en mor og at det er en sorg. Men ikke kast bort for mye energi og håp om at hun som er din biologiske mor etter så mange år skal begynne å fungere som en. 

Sender deg en klem, og håper du får hjelp til å håndtere dette.

 

 

[AnonymBruker]

Din søster er autist, kanskje din mor har litt av det hun også? I så fall er det kanskje derfor hun ikke har rene morsfølelser for deg. Uansett så er det jo ganske tydelig at hun feiler noe psykisk og at du kanskje kan ha nytte av å falle til ro med det, så slipper du å leve med vonde følelser ang skyld osv. Snakk med psykolog eller noen som har peiling på slike ting. Vi har en i familien vår som er likens din mor og avstand er det eneste som fungerer, ellers blir vi bare såret og utnyttet igjen og igjen. Behovet for penger kjenner ingen grenser.

Anonymkode: 67091...5b3