Gå til innhold

Jeg sliter med at jeg synes andre er så dumme


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg må svare en gang til rett etter det forrige svaret, siden jeg tror det du svarer her er essensen i å finne en løsning du kan trives med.

Akkurat juridisk bakgrunn er ikke nødvendigvis et tegn på høy intelligens, som du også merker blant de rundt deg. Du merker det jo selv  juss er høystatus uten at det blir markedsført som forståelsesbasert - fullt av "strebere" og andre som gjør det bra på skolen, og det er jo mange som gjør det bra på skolen fordi de er hardtarbeidende, uten at de nødvendigvis er så intelligente. Heldigvis, forsåvidt, men det gjør jo at man ikke kan forvente høy intelligens kun på bakgrunn av at man møtes på prestisjestudier.

Du trenger å møte andre med høy nok intelligens, nettopp for å ha noen å føle intellektuelt fellesskap med, slik at du også kan føle andre former for fellesskap med kollegaer og venner ellers. For meg er det hvertfall viktig, å ha noen som forstår tankerekkene og at fokuset mitt er litt annerledes, eller hvertfall at de prøver. Jeg har aldri holdt tilbake, jeg skryter ikke åpenbart, men de fleste liker at andre bidrar positivt og får til ting, og det fine med høy intelligens er at man er oppegående nok til å kunne bruke og snakke om dette på en måte der andre ikke føler seg tråkket på.

På jobb, for eksempel, så kommer andre med forslag jeg tenker på som idiotiske fordi de ikke har tenkt over alle aspekter ved utfordringen, eller hva de vi fikk oppgaven av egentlig mener. Og da kan man være redd for å tråkke på kollegaene, men jeg opplever at jeg blir heiet frem når jeg gjør dette (men da presenterer jeg såklart ideene mine som forslag, selv om de stort sett alltid blir innført når jeg klarer å formulere meg godt. Og når de ikke blir innført klarer jeg å ikke irritere meg, nettopp fordi jeg vet det var jeg som ikke klarte å forenkle det godt nok. Nå elsker jeg å lære bort, så jeg synes det er fascinerende å oversette egne tanker til noe de fleste henger med på. )

Jeg tror det viktige er å ikke gå på akkord med deg selv. Vi har alle ulike talenter, og ditt talent lar seg nettopp vise frem intelligensen din uten å fremstå overlegen, fordi du er intelligent nok til å kunne formulere deg og tenke over konsekvensene som kommer av måten du ordlegger deg på, og hvordan dette kan oppfattes. Så ikke vær redd for å bli sett på som sær - de med middels IQ forstår at de ikke er genier helt uten din hjelp, og de fleste med endel over middels IQ elsker å snakke med mennesker som er smartere enn seg selv, fordi det ikke er hverdagskost. Så jeg ville forsøkt å prate litt mer om det du faktisk er interessert i, alle andre gjør jo det (om sine for meg kjedelige interesser :p), sosialt samspill kan ikke bare gå en vei bare fordi du forstår reglene bedre enn folk flest

Anonymkode: 7e87b...439

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her, også i arbeidslivet. Opplever ofte at noe som anses som en enkel sak, har mange aspekter ved seg. Da får jeg utfolde meg kreativt, pedagogisk og psykologisk med kolleger/andre og finne gode løsninger sammen. Litt atferdsanalyse med positiv respons på gode forslag kommer godt med.

Ellers vet jeg mange anser meg som noe eksentrisk og svært kreativ, og det er jo bare å kjøre på med det - det er jo meg i et nøtteskall! Intelligensnivået mitt skal jeg ikke spekulere over, da jeg aldri har tatt en intelligenstest, og heller ikke ser poenget med det. For meg er det viktig å vise solidaritet med de som trenger det, og om jeg har noen iq-poeng til overs, for å si det litt sleivete, er det fint hvis jeg kan bruke det til å gjøre noe godt for meg selv andre.

Tenker på boken "Omgitt av idioter," det aner meg at den selvsagt kan ha sine svakheter, men vil tro den kan gi noen innspill til deg. Mindfulness er heller ikke det verste du kan prøve, da det handler mye om å akseptere følelser og tanker, og kan gi deg et mer positivt syn på deg selv og dine omgivelser.

Ts, du er god nok som du er.

Anonymkode: 9ed99...cc3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Som lektor kan man ikke la seg irritere av at andre mennesker er dumme/har lavere iq enn seg selv. Når dette er et problem for ts allerede nå, så tror jeg ikke det er et yrke hun kan trives i. 

Anonymkode: ed1a1...de6

Da skjønner du virkelig ikke utfordringen til ts, men det gir jo mening at ikke alle så lett setter seg inn i det. Jeg er lektor selv, og ungdommene elsker meg. Fordi som lektor, så er jo jobben din å lære bort, og utfra det ts skriver tror jeg absolutt det motsatte ville skjedd- ts ville som meg skyldt på seg selv om ungdommene ikke forsto.

Som lærer skal man jo være den som kan og vet mest - jeg merker igjen og igjen at det er de mindre intelligente kollegaene mine som er minst tolerante for "dumme" elever, fordi de ikke er så vant til å ikke bli forstått, og det går utover selvtilliten og det er da lettere å skylde på elevene. Men hvis man er vant til å.bli misforstått, så prøver man hele tida å tilpasse og moderere seg, og elevene elsker at man bryr seg så.mye. og så er det utrolig utviklende.

Anonymkode: 7e87b...439

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siste innlegg var starten på innlegget beregnet på en annen bruker enn TS, og etterpå gikk jeg over til å skrive til TS. vil bare presisere det.

Anonymkode: 9ed99...cc3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja, jeg forstår at problemet handler om deg. 

Jeg bare kan ikke se for meg at en som lar seg irritere over at andre er dumme, kan trives med å forklare mennesker (dumme og smarte) hvordan ting fungerer. 

Men om du allerede har erfaring fra yrket, og trivdes med det, så er det jo greit. :)

 

Anonymkode: ed1a1...de6

Ja, sånn ja. Ja, nei, det går egentlig greit, bortsett fra noe jeg skrev over om at jeg ofte blir usikker på banale ting om det er jeg som er inkompetent. Så jeg måtte definitivt gjort noe med min egen følelse av underlegenhet for å mestre et slikt yrke. 

Ikke at jeg ellers ville sammenlignet vgselever og 1.klasse-elever. :P 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Utfordringen er bare at jeg helst vil bli utfordret. Vet ikke om jeg har en slags sær fetisj for å bli dominert intellektuelt (hehe), så det å sitte og snakke om ting jeg interesserer meg for og kan noe om gir meg lite dersom de andre bare lærer av meg. Der er vi nok motpoler. 

Anonymkode: 21608...f4c

Siden jeg ikke svarte helt på dette - og det virker som dette er det som frustrerer deg mest:

Joda, jeg skjønner det virkelig. Jeg tror vi begge er for følsomme mot andres oppfattelse av oss, på den måten at med en gang vi merker at de andre ikke helt forstår eller interesserer seg - så er det helt uinteressant  (derfor jeg ikke liker diskusjoner).  Samtidig som vi alle trenger å føle tilhørighet, så dette blir jo forsterket av å stadig føle oss sånn.

Mannen min er "smartere" enn meg mtp kunnskap og interesse for diskusjoner og struktur, men trolig litt lavere IQ (fortsatt høy), og vi er begge enige i at hans kombo ofte er nyttigere. Men vi utfyller hverandre. Men forskjellen er at han elsker å "belære" folk uavhengig av om de henger med. Jeg synes det er fælt bare å høre på 😛 så det er ikke derfor jeg liker undervisning. Det er kanskje fordi jeg har innsett at om man ikke har andre å bryne seg på, så har man sin egen forventning og selvinnsikt. Jeg vet når jeg ikke forklarte ting godt nok - du kan på en måte si at jeg kuer meg selv, og finner det utrolig givende. Samtidig som jeg tilbringer så mye tid jeg kan mer par kollegaer og venner som jeg er rimelig sikker på at har høyere IQ enn meg. Det er bare noe som klaffer i samtalene.

Anonymkode: 7e87b...439

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katten.2.0 skrev (2 timer siden):

Det er jo fryktelig ineffektivt å bry deg med noe du overhodet ikke kan påvirke. Følte på det samme en periode (studerte 266% innen prestisjestudier), men det er jo intet poeng.

I det man slutter å bry seg med noe man ikke kan påvirke, så øker livskvaliteten.

Lol. 

Anonymkode: 6a03f...76c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når jeg leser denne diskusjonen, tror jeg det er et aspekt ved begrepet IQ man har oversett, og det er menneskets relativitet i forhold til resten av verden - og da tenker jeg på "verden" som noe mer enn denne vesle kloden vi bor på.

Poenget er at når man har to kopper med vann foran seg, der den ene er halvfull mens den andre er helt full, kan man kanskje få illusjonen av at den fulle koppen inneholder dobbelt så mye vann enn den halvfulle, men hva med alt vannet i havet - hvor mye (eller lite) vann inneholder disse to koppene i forhold til den totale mengden vann som finnes på jorden ...?

For hva vet mennesket egentlig om verden rundt oss når man tar utgangspunkt i bare det synlige universet som vi kjenner til? I løpet av de siste hundre årene har man klart å lage teorier om det ene eller det andre, reise til månen, sende ut farkoster for å utforske solsystemet, og lage fine teleskoper - ikke stort mer - til og med når man utforsker månene i nabolaget vårt, blir astronomene overrasket over funnene: Dette visste man jammen ikke tidligere.

Så uansett hvilken IQ man enn har - mennesket er fysisk sett et svært, svært lite vesen, og i forhold til alt vi ikke vet om universet, eller de utallige multiversene som godt kan finnes der ute, er vår viten tilnærmet lik null; det lille vi vet, er nok til å kunne skrives på baksiden av et frimerke, og uansett om koppen med vann er full eller halvfull - relativt sett er mengden uendelig liten.

For min del ser jeg på meg selv som en fullkommen idiot når jeg tenker på alt jeg ikke vet, eller noen sinne vil få kjennskap til, så uansett hvor mange bøker jeg enn måtte lese og hvor mye viten jeg kunne tilegne meg, vil jeg aldri kunne bli noe mer enn det lille mennesket jeg nå er, og er det da noen mening i å bruke de få tiårene som gjenstår av livet mitt til å strekke meg mot noe som i bunn og grunn er meningsløst?

For snart fem år siden tok en som jeg gikk på skolen med, livet sitt; han var flink til å ordlegge seg, visste mye om emnene han var interessert i, hadde ambisjoner, og jeg skulle tro at intelligensen hans var et godt stykke over gjennomsnittet, men hva hjalp det på bakgrunn av den triste slutten livet hans fikk? Ingen verdens ting - hadde han vært en av de "dumme" som føler at livet har en mening bare solen skinner ute og fuglene kvitrer, hadde han fortsatt vært i live.

Et menneske kan velge sin egen vei i livet, og da jeg var barn, drømte og ønsket jeg å være best i det jeg holdt på med - i matte i 1. klasse likte ikke læreren at jeg ble ferdig med hele matteboken i løpet av noen dager mens andre holdt på med klosser for å lære pluss og minus; da jeg begynte å samle frimerker, var det ikke snakk om å samle sommerfugler eller Disney-motiver; i løpet av kort tid lærte jeg meg prisene i Norgeskatalogen på rams, og kunne som 10-åring fortelle en ikke begeistret famile hvorfor akkurat dette frimerket var verdt så og så mye, og det er vel unødvendig å legge til at da fotball ble hovedinteressen, kunne jeg opplyse om engelsk fotballstatistikk fra forrige århundre, eller komme med andre detaljer som folk som lever og ånder for fotball er kjent for.

Men dette er ting som jeg har lagt bak meg - noe som også gjelder ambisjoner, for når alt kommer til alt, består livet vårt av noen tiår fylt med tid, og denne tiden kommer aldri tilbake igjen, så idag ser jeg langt mer mening i å komme med oppmuntringer til andre mennesker enn å strekke meg mot høye mål, noe jeg også vil anbefale andre å gjøre; livet er nemlig ikke noe som kan måles i rikdom, berømmelse eller IQ; vi er små mennesker som lever på en mikroskopisk planet omgitt av et endeløst stjernehav, verken mer eller mindre.

Slik at opplevelser som å se et annet menneskes glede, føle varmen i sollyset, få øye på en blomst som spirer i veikanten, eller gå inn i en tom kirke og filosofere over hvordan verden ble til, kan gi livet en helt annen mening enn å ha veggen full av diplomer og garasjen fylt med dyre biler; i forhold til begreper som liv, død eller uendelighet, spiller det ingen rolle om koppen med vann er full eller halvfull - det er likevel bare snakk om en liten, uendelig liten kopp.

Endret av - Brian
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da skjønner du virkelig ikke utfordringen til ts, men det gir jo mening at ikke alle så lett setter seg inn i det. Jeg er lektor selv, og ungdommene elsker meg. Fordi som lektor, så er jo jobben din å lære bort, og utfra det ts skriver tror jeg absolutt det motsatte ville skjedd- ts ville som meg skyldt på seg selv om ungdommene ikke forsto.

Som lærer skal man jo være den som kan og vet mest - jeg merker igjen og igjen at det er de mindre intelligente kollegaene mine som er minst tolerante for "dumme" elever, fordi de ikke er så vant til å ikke bli forstått, og det går utover selvtilliten og det er da lettere å skylde på elevene. Men hvis man er vant til å.bli misforstått, så prøver man hele tida å tilpasse og moderere seg, og elevene elsker at man bryr seg så.mye. og så er det utrolig utviklende.

Anonymkode: 7e87b...439

Det er jo akkurat dette jeg mener... Tenker du at det blir en god hverdag for noen? Får man ro i seg selv, ved å stadig klandre seg selv? Eller er det best å unngå slike settinger, om man kan? Jeg hadde i alle fall ikke orket åresvis med dårlig samvittighet, usikkerhet, eller å klandre meg selv for noe. 

Nå har uansett ts skrevet at hun ikke ville latt seg irritere seg av det, så da tenker jeg at det er greit, ts kjenner seg selv best. Jeg bare kom med mine tanker, uten at det betyr at jeg ikke har forstått hva utfordringen til ts er. 

Anonymkode: ed1a1...de6

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er jo akkurat dette jeg mener... Tenker du at det blir en god hverdag for noen? Får man ro i seg selv, ved å stadig klandre seg selv? Eller er det best å unngå slike settinger, om man kan? Jeg hadde i alle fall ikke orket åresvis med dårlig samvittighet, usikkerhet, eller å klandre meg selv for noe. 

Nå har uansett ts skrevet at hun ikke ville latt seg irritere seg av det, så da tenker jeg at det er greit, ts kjenner seg selv best. Jeg bare kom med mine tanker, uten at det betyr at jeg ikke har forstått hva utfordringen til ts er. 

Anonymkode: ed1a1...de6

Ja, jeg mente jo ikke at det ikke er lov å komme med sine tanker, jeg tror bare jeg var litt oppgitt over meningen du kom med, fordi den er såpass vanlig - nemlig at det å irritere seg er tegn på manglende tålmodighet og det å se ned på noen.

Mens ts beskrev en annen irritasjon, som mer går innover, en irritasjon over å være annerledes enn andre mennesker og derfor får lite ut av samtaler med andre mennesker, og at det blir en disponent i respekten man har for andre som person og den manglende respekten man har for deres intelligens. 

Såklart er det tøft å påta seg skylda for ting. Men om ts er som meg (og det inntrykket får jeg av å lese postene, uten å være sikker), så er det jo slik det føles i alle relasjoner når man snakker forbi folk eller de ikke er interessert: man må skjule hvor smart man er, fordi man er redd for å fremmedgjøre folk og seg selv - og da føler man på samme mislykketheten, men uten å få brukt evnene sine. Om man klarer å skru av den selvkritiske siden, så er jo det supert, men jeg klarer ikke det. Å være reflektert er en styrke, men også en svakhet: Jeg ser feil i alt jeg sier og gjør, hele tida (og også i det andre gjør - men jeg er blitt bedre til å overse de, fordi bare mine egne feil er nyttige for  å forbedre meg). Mens når det å forbedre seg og tilpasse seg er noe man kan bruke for å bli skikkelig god pedagogisk, så føles det fantastisk. 

 

Anonymkode: 7e87b...439

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 20.4.2021 den 12.51):

 

Jeg er ganske dum og kunnskapsrik på områder som ikke interesserer meg, jeg bare blir så frustrert over folk sin manglende forståelse for samfunn, for sosiale grupper, for sosiale regler, for hvordan mennesker fungerer. 

Jeg gir meg der jeg. Jeg trenger hjelp til å takle denne situasjonen, jeg kan jo ikke gå rundt å føle på at folk er dumme hele tiden! Noen med lignende erfaringer, eller tilsvarende, f.eks med en annen egenskap enn akkurat dette? 

Anonymkode: 21608...f4c

Du lider jo litt av samme lidelse selv siden det frustrerer deg hva andre ikke forstår. Ble også anbefalt å reise og ta den ordentlige testen en gang i verden. Har blitt mer avbalansert med alderen. Omgangskretsen min er liten, og det er jeg 100% fornøyd med. 

En løsning kan være typeteori som forklarer ulike fikseringer folk lever med. Adferder som tidligere var grusomt irriterende, plager meg ikke lenger i det heletatt siden jeg kan skjønne litt bedre hvordan andre er skrudd sammen. Har ingenting med IQ å gjøre. Det er så mye mer som kan gjøre andre mennesker irriterende (på toppen)

Du går i en felle hvis du skylder på IQ som hovedårsak til denne typen irritasjon. Det er normalt å rasjonalisere det man opplever. Men svaret er ikke bestanding det man kanskje først antar.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 20.4.2021 den 13.32):

Kanskje du har tendens til Asberger? 
de er ofte ekstremt kunnskapsrike på sitt felt, men likevel ikke så høy sosial intelligens. Dette kan dog innlæres selv om det aldri vil føles helt naturlig og ekte. 
Eller- du er bare ekstremt intelligent. Bruk tiden på å utvikle deg selv og les enda mer enn det du allerede gjør. 
Verden trenger også mennesker som deg. Men synd hvis du kaster bort talentet ditt på noe som ikke stimulerer deg! 
Hva med å melde deg inn i mensa? 
 

Anonymkode: dc799...01d

Nei. Ikke asperger. Skrives foresten med P og B. 

Anonymkode: 5928c...808

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei. Ikke asperger. Skrives foresten med P og B. 

Anonymkode: 5928c...808

Kan anbefale Autismeforeningen.

Anonymkode: e507f...109

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest byråkrati

Slike ting er alltid et emosjonelt problem, ikke rasjonelt. Derfor er den eneste måten å endre hvordan man prosesserer egne følelser om ting, kall det gjerne selv-hjernvasking. Noe man kan lære seg om man er smart nok. Samboeren min er høyt over snittet smart, og han har alltid hatt en unik evne til å samle seg emosjonelt og komme over tøffere greier enn at han føler seg utenfor. Han vet hvordan han skal få følelsene sine til å flyte over i noe konstruktivt, eller noe han kan leve med. Han er også opptatt av at han ikke vil nære destruktive følelser som går utover han selv eller andre. 

Han har også flere venner han verdsetter og liker, selv om han er smartere enn de. For han er gode verdier humor, åpenhet og et litt annerledes perspektiv på ting, selv om han ikke alltid er enig med dem. Andre mennesker liker han også veldig godt. De kommer til han for råd og støtte. Han er veldig god på å forstå mennesker, det er noe andre ser opp til. Dersom du ikke finner noen som er din rollemodell, vær den rollemodellen du trenger for andre mennesker. 

Livet er hardt for de fleste, på ulike områder. Selv om andre ikke sliter med at de er den smarteste, så sliter de med sykdom, dødsfall osv. Hjelper det dem å sette seg ned og bli deppa over naturens uungåeligheter? Nei, mange av dem finner måter å leve med sorgen på. Altså, dummere mennesker enn deg klarer å leve med sorgen der moren deres døde eller der de er kronisk syke resten av livet. Så hvorfor skal ikke du kunne leve med sorgen over at du føler deg smartere enn andre? 

Det finnes for øvrig folk som er like smarte og smartere enn deg, om det er et ufravikelig krav. Personlig har jeg aldri kjent en intelligent person som bare sitter og snakker om dype ting 100% av tiden. De fleste bruker også noe av tiden sin på hobbyer, gaming, tulling og skittprat. Da er det mange som kan oppfylle de sosiale behovene. 

Men ja, du kan fortsette og syntes synd på deg selv. Men det finnes intelligente mennesker der ute som trives og har det bra, som finner verdi i eget liv. Det er mulig for deg, men det kan nok være at du er veldig investert i denne ideen din om at du aldri kan få det bra, og at du på et nivå trenger å føle at det er sant. Kanskje innerst inne har du et behov for å være spesiell, og denne følelsen av at du aldri kan få det bra med andre menneskert er sterkt knyttet til at du ser på deg selv som spesiell. Da må du dessverre bryte de to tankene fra hverandre. 

15 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg mente jo ikke at det ikke er lov å komme med sine tanker, jeg tror bare jeg var litt oppgitt over meningen du kom med, fordi den er såpass vanlig - nemlig at det å irritere seg er tegn på manglende tålmodighet og det å se ned på noen.

Mens ts beskrev en annen irritasjon, som mer går innover, en irritasjon over å være annerledes enn andre mennesker og derfor får lite ut av samtaler med andre mennesker, og at det blir en disponent i respekten man har for andre som person og den manglende respekten man har for deres intelligens. 

Såklart er det tøft å påta seg skylda for ting. Men om ts er som meg (og det inntrykket får jeg av å lese postene, uten å være sikker), så er det jo slik det føles i alle relasjoner når man snakker forbi folk eller de ikke er interessert: man må skjule hvor smart man er, fordi man er redd for å fremmedgjøre folk og seg selv - og da føler man på samme mislykketheten, men uten å få brukt evnene sine. Om man klarer å skru av den selvkritiske siden, så er jo det supert, men jeg klarer ikke det. Å være reflektert er en styrke, men også en svakhet: Jeg ser feil i alt jeg sier og gjør, hele tida (og også i det andre gjør - men jeg er blitt bedre til å overse de, fordi bare mine egne feil er nyttige for  å forbedre meg). Mens når det å forbedre seg og tilpasse seg er noe man kan bruke for å bli skikkelig god pedagogisk, så føles det fantastisk. 

Anonymkode: 7e87b...439

Dette er angst, ikke intelligens. Man må ikke fokusere på feil, selv om man ser feil. Dette er noe du kan endre der du får det bedre i livet. 

Se på Hans Olav Lahlum. Smart og rar, men han er en likandes kar. 

Du ville bitt overrasket over hvor tolerante mange mennesker er med de rare, om du er raus og tolmodig med de. Om du forsøker forstå hva de liker og hvem de er, og aksepterer dem for det meste, så blir man veldig raskt likt uten å jobbe for det. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På noen områder føler jeg også at folk er dumme. I alle fall følte jeg det når jeg var yngre, spesielt skolemessig. Nå synes jeg noen av de forskjellene har blitt visket litt mer ut. Jeg lurer litt på om folk har lært seg bedre å late som de ikke er så dumme. 

Ikke for å være skrytende da. I noen situasjoner føler jeg meg litt dum selv også.

Om dette er et ordentlig problem for deg kunne du tatt en offesiell IQ-test og meldt deg inn i MENSA. Jeg vet noen mener at det er rart å melde seg inn der, men jeg tror ikke de forstår at det faktisk fins folk som sliter med at man ikke føler seg nok intellektuelt utfordret. Jeg tror de finner på ting sammen iblant i MENSA, og antakeligvis vil du føle at innad der er det flere på din bølgelengde enn utenfor klubben.

Anonymkode: a9436...b5c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS: jeg er en av de med høy målt intelligens . Jeg kjente på et snev av det samme i skole- og studietiden. Uten at det egentlig utgjorde et problem for meg. IQ er uansett bare en liten flik av hvor mye man har å bidra med også rent intellektuelt. Med lang arbeidserfaring ser jeg at even til å se andre sine perspektiver, evnen til samarbeid og kunne se for seg ulike senarioer og løsninger er det viktigste. Det er absolutt ikke de som var "de smarteste" under studietiden som alltid leverer best i jobbsammenheng. Ofte tvert imot.

Du beskriver deg selv som empatisk men nevrotisk, feig, gniten økonomisk, og rigid. Kan det at du er rigid gjør at du oppfatter andre sine refleksjoner som dumme fordi du ikke vil gi slipp på dine egne meninger? Tar du deg virkelig tid til å lytte til hva andre har å komme med og se andre perspektiver enn dine egne?

Den gode nyheten at du og de du omgås forsatt er unge og har mye modning, læring og erfaring foran dere. Jeg tror du vil oppleve at du gradvis vil slutte å oppleve folk rundt deg som "dummere" enn deg. For det er de faktisk ikke, i alle fall når du begynner å jobbe.

Endret av Tuba
Glemte å være anonm, vil ikke skryte av høy IQ!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Du kan jo godt starte med deg selv?
Jeg også blir veldig irritert på dumme mennesker, men definisjon av et dumt menneske er jo forskjellig fra person til person. Jeg for eksempel syns at mennesker som rakker ned på andre mennesker, andre "underklasser" og går til personangrep og mener at "Hvis jeg hadde havnet i en sånn situasjon så hadde jeg tatt selvmord", er STORE idioter.

Er du ikke enig TS?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå høres det ut som du har relativt mye høyere IQ enn meg. Jeg har selv godt over gjennomsnittet men føler til stadighet at jeg blir mer og mer uvitende. Samtidig har jeg også stunder hvor jeg tenker over hvor lite reflektert andre mennesker er, hvordan de lever i en liten boble og ikke forstår noe av det som foregår utenfor. 
 

For det første bør du omgås mennesker på samme nivå, slik at du slipper å ligge 10 skritt foran i hver samtale. 
For det andre bør du fortsette å reflektere over dine egne meninger.
Det er mulig du har konkludert hvordan verden fungerer, hva meningen med livet er, livssyn osv osv. Mest sannsynlig er mye av dette feil, og jeg tror en fort kan bli arrogant og avfeiende når en har satt to streker under svaret. 
Så hold et åpent sinn, utforsk nye ideer uten fordommer. 

Anonymkode: 91806...efa

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

byråkrati skrev (9 timer siden):

Slike ting er alltid et emosjonelt problem, ikke rasjonelt. Derfor er den eneste måten å endre hvordan man prosesserer egne følelser om ting, kall det gjerne selv-hjernvasking. Noe man kan lære seg om man er smart nok. Samboeren min er høyt over snittet smart, og han har alltid hatt en unik evne til å samle seg emosjonelt og komme over tøffere greier enn at han føler seg utenfor. Han vet hvordan han skal få følelsene sine til å flyte over i noe konstruktivt, eller noe han kan leve med. Han er også opptatt av at han ikke vil nære destruktive følelser som går utover han selv eller andre. 

Han har også flere venner han verdsetter og liker, selv om han er smartere enn de. For han er gode verdier humor, åpenhet og et litt annerledes perspektiv på ting, selv om han ikke alltid er enig med dem. Andre mennesker liker han også veldig godt. De kommer til han for råd og støtte. Han er veldig god på å forstå mennesker, det er noe andre ser opp til. Dersom du ikke finner noen som er din rollemodell, vær den rollemodellen du trenger for andre mennesker. 

Livet er hardt for de fleste, på ulike områder. Selv om andre ikke sliter med at de er den smarteste, så sliter de med sykdom, dødsfall osv. Hjelper det dem å sette seg ned og bli deppa over naturens uungåeligheter? Nei, mange av dem finner måter å leve med sorgen på. Altså, dummere mennesker enn deg klarer å leve med sorgen der moren deres døde eller der de er kronisk syke resten av livet. Så hvorfor skal ikke du kunne leve med sorgen over at du føler deg smartere enn andre? 

Det finnes for øvrig folk som er like smarte og smartere enn deg, om det er et ufravikelig krav. Personlig har jeg aldri kjent en intelligent person som bare sitter og snakker om dype ting 100% av tiden. De fleste bruker også noe av tiden sin på hobbyer, gaming, tulling og skittprat. Da er det mange som kan oppfylle de sosiale behovene. 

Men ja, du kan fortsette og syntes synd på deg selv. Men det finnes intelligente mennesker der ute som trives og har det bra, som finner verdi i eget liv. Det er mulig for deg, men det kan nok være at du er veldig investert i denne ideen din om at du aldri kan få det bra, og at du på et nivå trenger å føle at det er sant. Kanskje innerst inne har du et behov for å være spesiell, og denne følelsen av at du aldri kan få det bra med andre menneskert er sterkt knyttet til at du ser på deg selv som spesiell. Da må du dessverre bryte de to tankene fra hverandre. 

Dette er angst, ikke intelligens. Man må ikke fokusere på feil, selv om man ser feil. Dette er noe du kan endre der du får det bedre i livet. 

Se på Hans Olav Lahlum. Smart og rar, men han er en likandes kar. 

Du ville bitt overrasket over hvor tolerante mange mennesker er med de rare, om du er raus og tolmodig med de. Om du forsøker forstå hva de liker og hvem de er, og aksepterer dem for det meste, så blir man veldig raskt likt uten å jobbe for det. 

 

Syntes dette var et godt innlegg, det er definitivt mulig å bruke denne intelligens til sin egen fordel slik at man kan tilegne seg emosjonell intelligens også. Men innlegget er også ekstremt reduksjonistisk. Å være intelligent stopper ikke traumer, dødsfall og andre negative stressorer å skje. Så setningen om at jeg burde kunne lære å leve med sorgen over å være smart er helt latterlig. Som om det på noen måte skulle vært det eneste negative som har skjedd meg. 😅

Jeg forstår ikke behovet du har for å rakke ned. Jeg synes ikke synd på meg selv, og ikke et sted i tråden har jeg ytret meg slik at det er en god tolkning. Og om jeg hadde gjort det er det tydelig at du bare skriver det fordi du er irritert over tråden og at jeg påpekte at innleggene dine var overflødige. 

Du har på syltynt grunnlag bestemt deg for hvem jeg er, og det er ikke en bra person i dine øyne. Og mest sannsynlig er den tolkningen utelukkende basert på at du selv ble utfordret og ikke bruker DIN intelligens til å takle det på en sosialt og emosjonelt intelligent måte. 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 21.4.2021 den 14.48):

Siden jeg ikke svarte helt på dette - og det virker som dette er det som frustrerer deg mest:

Joda, jeg skjønner det virkelig. Jeg tror vi begge er for følsomme mot andres oppfattelse av oss, på den måten at med en gang vi merker at de andre ikke helt forstår eller interesserer seg - så er det helt uinteressant  (derfor jeg ikke liker diskusjoner).  Samtidig som vi alle trenger å føle tilhørighet, så dette blir jo forsterket av å stadig føle oss sånn.

Mannen min er "smartere" enn meg mtp kunnskap og interesse for diskusjoner og struktur, men trolig litt lavere IQ (fortsatt høy), og vi er begge enige i at hans kombo ofte er nyttigere. Men vi utfyller hverandre. Men forskjellen er at han elsker å "belære" folk uavhengig av om de henger med. Jeg synes det er fælt bare å høre på 😛 så det er ikke derfor jeg liker undervisning. Det er kanskje fordi jeg har innsett at om man ikke har andre å bryne seg på, så har man sin egen forventning og selvinnsikt. Jeg vet når jeg ikke forklarte ting godt nok - du kan på en måte si at jeg kuer meg selv, og finner det utrolig givende. Samtidig som jeg tilbringer så mye tid jeg kan mer par kollegaer og venner som jeg er rimelig sikker på at har høyere IQ enn meg. Det er bare noe som klaffer i samtalene.

Anonymkode: 7e87b...439

Synes refleksjonene dine er veldig interessante! 😁

Kanskje noe av det du liker med undervisningen er at du nettopp må bruke tankekraften på å oversette? Det er i alle fall det jeg erfarer på studiet. Dersom jeg i gruppearbeid sitter og venter på andre skal henge med på der jeg er teoretisk (fordi det går kjapt) og mest blir opptatt av grublerier om "kanskje det er meg det er noe galt med", så er det bare smertefullt! Mens dersom jeg hjelper en klient, som er uvitende og sårbar på temaet, er det jo nettopp min oppgave å tolke alt som skjer i rommet, hvilket språk klienten er mest var for, og jeg må gjøre mange prosesser samtidig, og i slike settinger føler jeg et intenst overskudd fordi jeg nettopp må bruke hele meg. 

Jeg tror jeg definitivt er sårbar for andres oppfattelse av meg! Og ved å gi slipp på det får jeg det bedre. 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...