Jeg sliter med at jeg synes andre er så dumme

[AnonymBruker]

Kjenner på mye av det samme som deg. Føler mange rett og slett ikke henger med og det skaper mye invendig sinne og irritasjon. Det går ofte ut over de rundt meg og til slutt meg selv

Har ikke noen råd, men jeg følger med deg

Anonymkode: bd518...8bf

[AnonymBruker]

Ts, ville lest dette nedenfor om intelligens, det er tydelig at du brenner inne med mye som ikke får komme ut, det virker frustrerende. Jeg tenker samtidig på haren og skilpadden, og at innsats kan bety mer enn intelligens i noen situasjoner. 

Min påstand er: prøv små endringer i starten, utfordre deg og bli trygg på å mestre, så vil det bli lettere for deg å gjøre det du ønsker: https://psykologisk.no/2015/01/intelligens-er-oppskrytt-og-misforstatt/ 

Anonymkode: 9ed99...cc3

[AnonymBruker]

OP bør kanskje utredes for Asperger syndrom.

Anonymkode: e507f...109

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Grunnskolen var grusom for meg. Jeg ble aldri plaget, men ville faktisk bare dø fra jeg var 8 år gammel fordi jeg følte meg så annerledes og understimulert. Det hadde nok vært bedre for meg på en spesialskole med likesinnede (noe Norge dessverre ikke er så fan av). 

Ting ble litt bedre da jeg søkte meg til den VGS med høyest snitt i byen min. Der fikk jeg et par gode venner, og følte at jeg passet litt bedre inn. Dessuten var det status å få gode karakterer. 

Studerte juss etterpå, noe som var lett. Det er faktisk bare å lese pensum og så skrive eksamensoppgaver.

Det er ikke før nå i arbeidslivet at jeg føler at jeg passer inn, blir satt pris på og  har fordeler. For det første så elsker sjefene meg og gir meg mye ansvar og progresjon. På rett arbeidsplass er dessuten kollegaene kjempeglade for å jobbe med noen som er dyktig, i motsetning til jussen der enkelte hadde spisse albuer/var sjalu fordi de ikke fikk A. For det andre er det ikke like langt mellom hver person jeg føler jeg kan ha givende samtaler med. Og best av alt: vissheten om at liker man ikke jobben sin kan man alltids bytte! (Barneskolen og ungdomsskolen føltes seriøst som et isolat i fengsel!)

Jeg har møtt flere og flere «likesinnede» for hvert steg jeg har gått videre i livet. Fra 0 på barne- og ungdomsskolen, til et par på VGS og jussen, og så mange etter hvert i arbeidslivet. Sjangsen for å finne noen man genuint liker øker for hver gang utvalget «siles», er min erfaring.

Kanskje noen i denne tråden synes det er en elitistisk holdning, men statistisk sett øker sjangsen for å møte på begavede mennesker når man søker seg til steder i samfunnet der det er konkurranse om å prestere mentalt. Da øker også sjangsen for å finne en ekte venn. Dette betyr ikke at det ikke finnes fantastisk begavede mennesker i kassa på Rimi, men sjangsen for å møte på dem er uendelig mye lavere. 

Når det gjelder den kollektive massen så har jeg sluttet å tenke på samfunnet som et «vi» som sammen må og bør ditt og datt. Jeg har aktivt valgt å se på meg selv som noen som lever med, men ikke i, kollektivet. Jeg har akseptert at jeg ikke er som dem, eller trenger å bry meg, men at det også finnes flere som meg gjemt i massen!

Litt nevrotisme er forresten bra. Det gir deg en drivkraft og hindrer deg fra å sitte på rumpa og være fornøyd med hva som helst. Livet er ikke bare behagelig, og nevrotisme kan spare deg for verre typer ubehag på lang sikt.

 

Anonymkode: 0e4fb...2cc

Og her er det noen som faktisk er smart.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

OK. Hva er hensikten med innlegget ditt? 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

Jeg sier bare at når jeg leser innleggene dine så synes jeg ikke du virker så smart at det er unormalt. Jeg synes det virker som du skriver som folk flest.

[AnonymBruker]

Jeg er "velsignet" med IQ på drøyt 140. Det har stort sett vært et handicap så langt i livet, og jeg tror nok jeg gjenkjenner essensen i frustrasjonen din. Man blir en ailien uansett, og kanskje er det aller største problemet at man så godt som aldri får oppleve at man er virkelig på bølgelengde med et annet menneske. Den dypere ressonansen og forståelsen mellom mennesker, flyten i virkelig god gjensidig kommunikasjon er sjelden for de fleste, og sjeldnere jo mer annerledes man er. 

Og selvfølgelig frustreres man av at de mer komplekse sammenhengene går folk flest hus forbi. Man ender med å fremstå som den rare, den som snakker om ting som for andre virker irrelevant, den som gjør ting unødig komplisert. 

Jeg påstår at jeg har et like stort handicap som en psykisk utviklingshemmet når det gjelder kommunikasjon og mange former for samhandling. De få gangene jeg i det hele tatt snakker om det, virker det som at det å be den andre forestille seg at en normalt intelligent person skulle leve i en verden der de aller fleste er psykisk utviklingshemmede eller barn, der samfunn og system for en stor del er formet av og tilpasset til psykisk utviklingshemmede eller barn, og der alle viktige avgjørelser, all kunnskapsutvikling og alle premisser for livet legges av de samme, er en innfallsvinkel andre kan forstå. Det er selvsagt veldig satt på spissen, og en intelligent person vil se at det mangler veldig mange nyanser og forbehold i en slik forenklet sammenligning. Men det var i sin tid et greit tankeeksperiment for å akseptere premissene for mitt eget liv, og få aksept fra en og annen velvillig sjel for at frustrasjonen ikke er påtatt fordi man føler seg bedre enn andre. Det dypt menneskelige behovet for å speiles i andre for å utvikle et konsistent selvbilde er stort sett utilfredsstilt. Da ender man slett ikke med å føle seg bedre enn andre. Man føler seg som et utskudd, mindre verdt. Frustrert over seg selv og frustrert over andre. Man får ikke den samme indre og relasjonelle balansen som man kunne fått om man fikk utvikle seg som menneske i samspill med flere som er mer lik en selv. Det er ikke en opplevelse som bare vi har. Det samme skjer jo med fryktelig mange andre som ikke blir tilstrekkelig speilet i sine tanker og følelser pga egenskaper ved seg selv og/eller omgivelsene. 

Samtidig bidrar akkurat vår egenskap til en viss resiliens, tror jeg. Man har kanskje et verktøy nettopp i det rike kompliserte tankelivet som gjør at følelser og tanker balanserer hverandre på en måte som gjør at man tåler livet sånn noenlunde, forutsetningene tatt i betraktning. Eller i alle fall bedre enn man ville gjort uten, trass i de sosiale og relasjonelle behovene som forblir delvis udekket. Men det kan godt tenkes at nettopp disse udekkede behovene bidrar til at vi modnes og utvikles som mennesker litt tregere enn mange også. Jeg mener å ha observert at den ungdommelige indre brytningen og frustrasjonen vedvarer relativt lenge hos mer intelligente. Forsåvidt også at blant de få man møter som er blant de aller mest intelligente knapt finnes noen uten ganske høy grad av psykisk smerte. 

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det aksept eller resignasjon, men som godt voksen bruker jeg lite ressurser på at "andre er dumme". Andre folk med spesielle talenter bruker sikkert ikke mye tid og krefter på å ergre seg over at svært få har det samme talentet. Forskjellen er selvsagt at tenking er totalt gjennomgripende i alt menneskelig liv og aktivitet, i motsetning til f. eks løping eller fiolinspill.

Det ser ut til at du har erkjent at intelligens bare er en middels viktig egenskap sammenlignet med mange andre egenskaper. Og det skaper kanskje også noe av denne ubehagelige spenningen og frustrasjonen vi opplever, for det er så fryktelig mange som ikke ser akkurat det, og som dermed har helt urealistiske forventninger til og oppfatninger av hva den ene egenskapen har av betydning for hvem vi er og hva vi skal utrette. Det gjenspeiles i alt fra responser a la "tror du at du er bedre enn andre?" (nei, vi tror jo ikke det nettopp fordi vi, i motsetning til dem, vet at egenskapen har begrenset verdi), til andres skuffelse og degradering når vi ikke oppnår det perfekte menneskelig eller karrieremessig (vi er underytere, vi underpresterer). Hvordan skal vi kunne utvikle oss til mennesker som er trygge på oss selv og akseptere at vi gjør så godt vi kan når vi faktisk aldri blir bra nok? Når kan vi være fornøyd med oss selv og tenke at "nå var du jammen god"? Det vil alltid være "du kunne klart bedre hvis du bare jobbet hardere".

Det er ingen handlingsrettede innspill i det jeg skriver. Jeg tror nemlig det er i tankene du kan løse essensen i problemet, og jeg har ingenting annet å bidra med enn noen av mine egne tanker og erfaringer. 

Anonymkode: 1f741...0e1

[lillevill]

Og at kreativitet kan læres vet da jeg og jeg har bare bachelor. 

[AnonymBruker]

Interessant tråd. Jeg tror en del med forhøyet intelligens kan slite med ensomhetsfølelse. Jeg er usikker på hvor høy intelligens jeg har, men jeg har alltid søkt til de voksne i barndommen, heller enn å leke med barna. Og nå i voksen alder trives jeg helst i diskusjoner om litt dypere ting. Jeg elsker å fordype meg i psykologi og prøve å forstå menneskesinnet. Jeg kan ha samtaler med andre i timevis uten å gå lei, for det er så interessant å fordype meg i ting og se sammenhenger. Mange trives jo med å snakke om vær og vind, men jeg synes selv det blir litt platt i lengden. Vil helst snakke om noe litt mer dypt der man må tenke, reflektere og resonnere. Og i møte med andre føler jeg at jeg må moderere dette, for folk flest orker ikke å snakke om psykologi, forsvarsmekanismer, religion, menneskesinnet osv hele tiden. Mens jeg går aldri lei av å gå dypt inn i slike temaer. Vet ikke om det er gjeldende for deg også eller om jeg misforstår helt?

Anonymkode: 73aee...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har nok sosial innsikt til å forstå hvordan dette vil fremstå hovent, arrogant og innsiktsløst. Derfor vil jeg prøve å skrive det så ærlig som mulig for å få frem at dette virkelig er et problem for meg og ikke noe som jeg egentlig tenker at handler om at andre er "komplett udugelige idioter". 

Menneskene rundt meg er varme, rause, reflekterte, kunnskapsrike. Jeg kan beundre egenskaper i andre som jeg selv ikke innehar: ro, mot, omgjengelighet! Likevel føler jeg så ofte at "Årgh, fy, folk er så dumme". Jeg studerer noe som har veldig mye pensum, og et høyt snitt for å komme inn. Folk leser, forstår og reproduserer informasjon, de kan til og med få A-er, men jeg opplever dem likevel som ganske dumme. Selv har jeg bare fått A-er, og noen ganger uten at jeg har gjort så veldig innsats. Det blir "for lett". På IQ-tester på nett har jeg fått max-score, og anbefalt å ta en ekte Mensa-test for å finne ut riktig score. 

Jeg er så utrolig lei av å gå rundt å frustreres av å ikke utfordres i dagliglivet. Jeg utfordres jo sosialt, øver meg på å ha mer ro, på å være mer omgjengelig, småprate. Men i hver eneste forelesning blir jeg frustrert over andres nivå, ikke fordi de egentlig er dumme. Dette er mennesker som selv er godt over snittet, de kommer til å gjøre mye bra for samfunnet og mennesker. Men de kunne gjort det så mye bedre med å trekke noen linjer mellom de ulike tingene de leser, med å tenke utenfor boksen, med å ha litt livserfaring. Med å erkjenne vitenskaplig metode, og logiske feilslutninger. Folk sier så ufattelig mye dumt. Jeg opplever det samme på arbeidsplassen. Stereotypier, fordommer, holdninger basert på utdatert tankegods og ikke-generaliserbare egenerfaringer. 

Jeg er ganske dum og kunnskapsrik på områder som ikke interesserer meg, jeg bare blir så frustrert over folk sin manglende forståelse for samfunn, for sosiale grupper, for sosiale regler, for hvordan mennesker fungerer. 

Jeg gir meg der jeg. Jeg trenger hjelp til å takle denne situasjonen, jeg kan jo ikke gå rundt å føle på at folk er dumme hele tiden! Noen med lignende erfaringer, eller tilsvarende, f.eks med en annen egenskap enn akkurat dette? 

Anonymkode: 21608...f4c

Alle folk er dumme på noe, smart på annet. Skal se folk har sitti på fest med deg og tenkt du er under middels smart også 😊

Anonymkode: 33dfe...601

[Menchit]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Fikk A på sist eksamen uten å ha jobbet særlig hardt fordi jeg har blitt deprimert av koronatilværelsen og ikke har det så bra på hjemmebane. Og da får jeg ekle kommentarer om at "ja, liksom at du ikke har lest ehe". Fordi folk tror det er okei å være synlig spydig og ekkel om misunnelse for denne type evne. Man ville ikke hørt det samme om noen som har jobbet hardt for å bli norgesmester eller få solgt en bok. 

 

Anonymkode: 21608...f4c

Men er det ikke nettopp det som er problemet deres her da? Du trenger jo ikke jobbe hardt for resultatene, det er nok verre for medstudentene å akseptere enn om du hadde sittet på biblioteket 24/7

[lillevill]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Alle folk er dumme på noe, smart på annet. Skal se folk har sitti på fest med deg og tenkt du er under middels smart også 😊

Anonymkode: 33dfe...601

Ja det er det jeg tenker. Alle har noe bra ved seg. Selv de som ikke er brilliante kan gjøre en forskjell. Kansje det finnes folk i mensa som egentlig ikke gjør så mye positivt for andre? Det er ikke gitt at smarte mennesker ønsker å forbedre verden. 

Kansje ts sitter og irriterer seg over en dumming, noen som ikke vet det hun vet, eller som tar feil i en diskusjon, men som en gang kommer til å gjøre gode ting for mange mennesker. Man vet aldri. Derfor er det bra å være ydmyk og ikke tenke at intelligens er alt. Men hva vet jeg, jeg har bare 100 i iq. 🤪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Interessant tråd. Jeg tror en del med forhøyet intelligens kan slite med ensomhetsfølelse. Jeg er usikker på hvor høy intelligens jeg har, men jeg har alltid søkt til de voksne i barndommen, heller enn å leke med barna. Og nå i voksen alder trives jeg helst i diskusjoner om litt dypere ting. Jeg elsker å fordype meg i psykologi og prøve å forstå menneskesinnet. Jeg kan ha samtaler med andre i timevis uten å gå lei, for det er så interessant å fordype meg i ting og se sammenhenger. Mange trives jo med å snakke om vær og vind, men jeg synes selv det blir litt platt i lengden. Vil helst snakke om noe litt mer dypt der man må tenke, reflektere og resonnere. Og i møte med andre føler jeg at jeg må moderere dette, for folk flest orker ikke å snakke om psykologi, forsvarsmekanismer, religion, menneskesinnet osv hele tiden. Mens jeg går aldri lei av å gå dypt inn i slike temaer. Vet ikke om det er gjeldende for deg også eller om jeg misforstår helt?

Anonymkode: 73aee...5da

Folk er folk, og ingen er i samme situasjon hele livet heller. Jeg likte også den slags dype diskusjoner tidligere, og da hadde jeg også et hav av tid til det. Nå har jeg i noen år som småbarnsmor opplevd ufrivillig søvnmangel, og da har jeg mer enn nok med å holde hodet over vann. 

Anonymkode: 9ed99...cc3

[AnonymBruker]

irkan90 skrev (17 timer siden):

Mensa er per definisjon en elitistisk organisasjon hvor grunntanken er at medlemmene er på en eller annen måte bedre enn ikke-medlemmer. Det strider mot alt av etikk og moral for min del. Så klart er mensamedlemmer like forskjellige seg i mellom som resten av befolkningen, men man kommer altså ikke unna dette grunnleggende synet.

Jeg føler på utenforskap hver eneste dag og har følt på de samme følelsene som TS siden jeg var 5 og diskuterte meningen med livet med moren min. Men som en annen over så godt sa: det hjelper ikke å underbygge følelsen av utenforskap og forskjellighet ved å melde seg inn i en slik organisasjon. Det gjelder å stå i det, akseptere mennesker som ser verden på en annen måte, dyrke vennskap og relasjoner med folk som er radikalt forskjellige fra en, og som ikke nødvendigvis må være så sykt intellektuelt intense hele tiden. Det er da man finner roen.

Mensa selv ser ikke på seg som elitistisk. Det er fordi vi ikke tenker at folks verdi ligger i intelligens. 

De som har talent for idrett eller musikk, har egne skoler, blir heiet frem. Ingen anklager dem forå "tro de er bedre enn andre". De er flinkere enn de fleste til den ene tingen, men de er ikke bedre mennesker. 

Akademisk talent, som IQ er (og det er bare et potensial, det sier ikke noe om kunnskapsnivå, eller om potensialet er utnyttet), blir holdt nede av janteloven. Du skal ikke tro at du er bedre enn andre bare fordi du er intelligent. Og saken er at vi ikke tror vi er bedre, men vi vet at vi er litt annerledes. Og annerledeshet er vondt for mange. De aller fleste ønsker å være vanlig. Og når annerledesheten din blir sett ned på, den er ikke noe du skal fremelske, da blir det problematisk. Det er mye depresjon blandt evnerike barn for eksempel, som føler seg utenfor uten å vite/forstå hvorfor. 

Hva om vi overfører dette til andre talenter. Magnus Karlsen får bare spille sjakk i sin lokale klubb, så han ikke blir høy på seg selv. Erling Braut Håland må bli i Bryne FK så han ikke tror han er noe. 
Begge disse eksemplene viser mennesker som er eksepsjonelt flinke, men det er ingen såm klager på at de oppfattes som at de tror de er bedre mennesker? (Nå er nok intelligensen det som gjør Magnus Karlsen så flink i sjakk, men det er tydeligvis mer innafor enn for andre intelligente)

Vi trenger de smarteste. De står for enorme teknologiske fremskritt. Men selv om de er flinkere enn andre i sitt felt, er de ikke bedre. 

Jeg er høyt intelligent selv, men jobber i et vanlig yrke og har ikke utnyttet mitt potensiale. Ikke har jeg veldig behov for det heller, og nå er jeg så gammel at jeg har resignert. Jeg lever et vanlig liv med vanlige gjøremål.
Naboen min er såvidt jeg vet normalt intelligent. Han er en primus motor i det lokale idrettslaget. Han har i årevis vært trener for barnefotball, står ute i vind og regn for ungenes skyld, kjører land og strand rundt for å være med på kamper og turneringer, mens jeg sitter hjemme under et pledd og ser Netflix. Han er helt klart et bedre menneske enn meg, og har langt høyere verdi for langt flere mennesker. 

Det er ikke høty intelligente som mener at vi er "bedre" enn andre. Det er noe de andre påstår at vi mener. Sannheten er at verdien til oss mennesker ligger helt andre steder. 

Anonymkode: 70d32...25f

[Gjest NoDiablo]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hahaha troll, 

Enten er du bare dum eller autisme eller noe 😂

Anonymkode: efd6f...2e3

Rettelse:
Enten er du bare dum eller en mindre intelligent AB som lirer av seg idiotsvar eller noe.
Autisme kan du holde utenfor som sammenlikningsgrunnlag til "dum".

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Ja det er det jeg tenker. Alle har noe bra ved seg. Selv de som ikke er brilliante kan gjøre en forskjell. Kansje det finnes folk i mensa som egentlig ikke gjør så mye positivt for andre? Det er ikke gitt at smarte mennesker ønsker å forbedre verden. 

Kansje ts sitter og irriterer seg over en dumming, noen som ikke vet det hun vet, eller som tar feil i en diskusjon, men som en gang kommer til å gjøre gode ting for mange mennesker. Man vet aldri. Derfor er det bra å være ydmyk og ikke tenke at intelligens er alt. Men hva vet jeg, jeg har bare 100 i iq. 🤪

Det er ingen, hverken TS eller andre som kjenner seg igjen i TS sin problemstilling, som påstår at intelligens er alt eller at andre er mindre verdt. TS skriver til og med gjentatte ganger det motsatte. At du og flere i tråden kommer med slike ting, bekrefter egentlig bare problemet: Når man er intelligent og har evner over snittet til å reflektere, se sammenhenger andre ikke forstår osv., så blir man ofte misforstått, og man får ensomhetsfølelse av å fungere annerledes enn de fleste andre. Noen ganger blir folk bitre over det, og man kan oppleve sinne og frustrasjon for at man ikke fungerer som andre eller at andre ikke fungerer som en selv. 
 

Dere på snittet kjenner ikke dette problemet fordi dere alltid, med mindre dere deltar i en sammenheng der uvanlig mange høyt intelligente er samla, er omgitt av masse mennesker som er ca lik dere. Da blir det sånn at noen ganger kjenner man at andre er smartere enn en selv og noen ganger motsatt, og ofte er det snakk om liten forskjell. For en som fungerer kognitivt på et høyere nivå enn snittet, er man i vanlige sammenhenger nesten alltid den «smarteste» i rommet. Les innleggene i denne tråden på nytt med vilje til å forstå uten å gå i forsvar, så kan du få et lite innblikk i hvordan det faktisk føles. 

Anonymkode: d4a2f...68c

[AnonymBruker]

Jeg har nok ikke intelligens på nivå med TS og et par andre i denne tråden, men jeg kan kjenne på tilsvarende frustrasjon. Jeg blir frustrert når folk ikke kan debattere skikkelig og når de bruker lang tid på å komme frem til poenget jeg har sett for lenge siden. Jeg hadde det lett på skolen og når det er noe teoretisk så har jeg ofte forstått det lenge før flere andre av de rundt meg.

Men - jeg er elendig på praktiske ting. Jeg eier ikke "praktisk intelligens" og kan slite og fomle med de enkleste ting. Som f.eks å få nøkkel av eller på en nøkkelring.

Poenget mitt er - vi har alle ulike styrker og svakheter. Jeg har ei venninne som bare har fullført grunnskolen og har svært lite intellektuell og akademisk forståelse av ting - men hun overgår meg milevis i praktisk forståelse og kunnskap. 

Anonymkode: e6ec6...bfb

[AnonymBruker]

ti10 skrev (20 timer siden):

Kjenner meg litt igjen, men jeg er heldigvis ikke misfornøyd i så stor grad som det virker som det du er. Hva med å skifte miljø? Dvs. enten skifte omgangskrets eller jobb, eventuelt utdanne deg slik at du kan jobbe et sted med "likesinnede". Eller skifte ut begge deler. Det er ikke alle som har det helt fantastisk både privat og på jobb, men hvis man i det minste har det bra i en av situasjonene, vil det være enklere å takle det andre. 

Ser for meg at det sannsynligvis er enklest å gjøre noe med jobbsituasjonen, det er jo ikke så lett å bytte ut familien, for eksempel, og det kan være utfordrende å få venner i voksen alder.

Dette tenker jeg også. Du er nok på feil studie, om du opplever majoriteten av medelevene som idioter. 

Anonymkode: ed1a1...de6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg tror helt ærlig at problemet ditt er relativt normalt. Det er ikke uvanlig å anse andre for å mindre intelligente enn seg selv (det ser man jo bare ut ifra denne tråden allerede), selv om det ikke nødvendigvis betyr at man er det. Jeg føler ofte på det samme selv, men antar at andre har de samme tankene om meg. Jeg er ikke spesielt velartikulert eller tydelig "skarp" i samtaler med andre, men jeg ressonnerer og reflekterer som en jævel inni hodet mitt, av mangel på en bedre beskrivelse.

Altså er refleksjonene mine tidvis avanserte og intelligente, og jeg har en solid forståelse av sammenhenger osv., men det betyr ikke at jeg får frem (eller i det hele tatt deler) disse tankene og ideene med andre. Og om jeg gjør det, har jeg opplevd at det kommer ut langt mer banalt og klønete enn hva som var hensikten. Jeg opplever også at mange ikke forstår humoren min, eller oppfatter at jeg i det hele tatt tuller, noe som i hvert fall må få meg til å fremstå som tulling. Det samme antar jeg at andre også kjenner seg igjen i. 

Jeg lever generelt mye inni mitt eget hode, og det trives jeg veldig godt med. Jeg lar meg derfor ikke plage eller irritere av mennesker rundt meg i så stor grad, men forsøker heller kun å trekke ut og nytte de gode egenskapene ved dem. 

Men for alt jeg vet kan jeg faktisk også være stokk dum, da, selv om IQ-tester og enkelte (upartiske) medmennesker hevder noe annet. 

Anonymkode: d6639...bcb

Dette var som å lese om meg selv. Er ikke spesielt smart da... Har ADD. 

Anonymkode: a617e...156

[lillevill]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er ingen, hverken TS eller andre som kjenner seg igjen i TS sin problemstilling, som påstår at intelligens er alt eller at andre er mindre verdt. TS skriver til og med gjentatte ganger det motsatte.

Jo, men alikevel handler det da om at det er frustrasjon over andre, og at hun selv ikke utfordres av andre. Hun snakker om småprating, forelesninger, det sosiale og tenker smått, og fokuserer på den lille boblen rundt henne.

 Hva med å utfordre seg selv og lage noe som hjelper andre da, i stedet for å irritere seg over andre og at hun ikke "får" det hun trenger fra andre. Lag noe bra for de som ikke har det godt, feks. Klekk ut løsninger og konsepter som hjelper folk.  Les om psykiske lidelser og lag et program som kan hjelpe de som sliter. Eller lag et manus til en film om hvordan det er. Ikke ta mine forslag bokstavelig talt, men du forstår. Skap noe bra med det skillsettet man har. Og ja jeg har gjort dette selv, men er ikke spesielt smart. Jeg skal ikke skrive mer her da jeg innser at jeg kanskje har tråkket på noen tær.

[Gjest Airman]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kanskje du har tendens til Asberger? 
de er ofte ekstremt kunnskapsrike på sitt felt, men likevel ikke så høy sosial intelligens. Dette kan dog innlæres selv om det aldri vil føles helt naturlig og ekte. 
Eller- du er bare ekstremt intelligent. Bruk tiden på å utvikle deg selv og les enda mer enn det du allerede gjør. 
Verden trenger også mennesker som deg. Men synd hvis du kaster bort talentet ditt på noe som ikke stimulerer deg! 
Hva med å melde deg inn i mensa? 
 

Anonymkode: dc799...01d

Janei alle har jo asberger idag.. Ser visst ut som at kravet for den motediagnosen ligger ved å kunne gangetabellen. Ellers syntes jeg ts virker narssissistisk, ( sikkert rett skrevet)..  .p