Jeg sliter med at jeg synes andre er så dumme

[AnonymBruker]

Tråden er nå så lang at jeg ikke har orka å lese gjennom alt, men sånn jeg ser det har du vel ihvertfall tre tilnærmingsmåter.

Den ene er å se på dette som en variant av det mer allmenne problemet "å irritere seg over andre". Man kan jo irritere seg over mange ulike egenskaper hos andre; jeg syns f.eks. mange er umoralske og hykleriske kan bli nokså irritert over det, andre irriterer seg over manglende høflighet, skrivefeil etc. Det er flust av materiale man kan lese om hvordan man kan jobbe med seg selv for å ikke bli så irritert over andre.

En annen tilnærming, som vel noen har vært inne på allerede, er å gå mer all inn på et område som du ikke mestrer så godt, evt. som både krever det du er god på men også egenskaper du kanskje ikke er så god på, f.eks. et område hvor kanskje kommersiell teft, strategisk tenkning og people-skills egentlig er viktigere enn å være veldig god på faget sitt. Da får du forhåpentligvis fokuset mer over på det DU ikke kan, heller enn det andre ikke kan, og da burde vel også graden av irritasjon bli mindre.

En annen tilnærming er, som mange har påpekt, å entre et miljø hvor du omgås likemenn, f.eks. Mensa, søke på en doktorgradsstilling på et fagområde hvor disse stillingene henger høyt e.l. Om du snevrer inn omgangskretsen til folk på samme nivå som deg så slipper du å forholde deg så mye til vanlige folk og da bør jo også graden av irritasjon bli mindre.

 

Anonymkode: 0c196...bb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har ikke lest mer enn hovedinnlegget, ts. Men jeg kjente meg litt igjen. Mitt råd må være at du finner ditt miljø og holder deg der. Det er jo ikke slik at man er en ensom majestet uansett hvor smart man er. Jeg anser meg selv for å være intellektuell av meg (ikke det samme som å ha høy iq) og jeg hadde det veldig fint sammen med venner og kollegene da jeg studerte og jobbet på universitet. Det var da jeg skiftet miljø og begynte å jobbe i kommunal sektor at jeg fikk hakeslepp og innså at jeg nok er litt for smart for et slikt miljø. 

Like barn liker best - alltid 

Anonymkode: 7e218...003

Dette er litt samme inntrykk som jeg sitter med. Og konsekvensen av dette er jo lett at kommunal sektor lider. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil bare si at jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver i førsteinnlegget ditt, Ts. Om jeg skal gi noe råd basert på hva jeg selv har erfart, så er det å ikke bry seg så veldig om andre. Jeg finner det langt bedre å fokusere på det jeg driver med og gjøre det som best jeg kan, og la andre gjøre det samme uten at jeg irriterer meg over dem. Vel - irritert kan jeg bli noen ganger, men jeg lar det ikke plage vettet av meg.

Anonymkode: 7002c...e1e

Dette er et godt poeng. Jeg merker jo at jeg har sluttet å anstrenge meg for å gjøre så godt jeg kan siden jeg har fått A selv når jeg ikke har jobbet så hardt. Jeg blir lat rett og slett. 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, på akkurat samme måte som intelligens da eller? Noen eier ikke et kreativt bein i kroppen og vil ikke kunne læres, det er som et språk de ikke forstår. Noen har gjerne heller ikke evnen til å se for seg noe for sitt indre øye, mens andre er ekstremt visuelle og dermed letter evnen til kreativitet.

Anonymkode: 21608...f4c

Kreativitet har mange likhetstrekk med det man forbinder med intelligens, blant annet det jeg skrev om evnen til å se sammenhenger og å tenke utenfor boksen. Jeg vil likevel påstå at intelligens er mye mer statisk enn kreativitet. Intelligens kan til en viss grad øves opp, men man kan vel ikke trene seg opp fra lav intelligens til høy intelligens. Kreativitet kan i større grad øves opp, og mange som sier de ikke er kreative har heller aldri prøvd å lære seg å bli mer kreativ. Noen har lettere for å skjønne kreativitet, men det er på samme måte som at noen har lettere for å forstå matematikk eller språk. Alle kan bli bedre, og til og med veldig gode innenfor disse områdene. "Talent" er ca 10% og resten er øving og hardt arbeide, også innen kreativt arbeide.

Kreativitet handler heller ikke alltid om å være visuell (visuell intelligens, om man tenker Gardner-teori).  Det finnes ulike typer kreativitet, for eksempel innen musikk og dans. Det finnes mange kreative som har lav visuell intelligens, men høy musikalsk eller kroppslig intelligens. Der øves kreativiteten for eksempel gjennom å lytte eller kjenne på kroppen og omsette det til noter i en komposisjon eller bevegelser i en koreografi.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for det! En av mine favorittegenskaper i andre mennesker er evnen til å kunne endre oppfatning, og å eie når de innser at de kanskje har misforstått eller tatt litt feil. Så det setter jeg veldig pris på at du skriver. 

Jeg vil også understreke at det er ikke det at jeg har negative holdninger til andre. Min opplevelse av at andre er dumme handler jo om et problem inni meg. Og uansett om intelligens er ulikt fordel, så er det uansett ikke slik at det betyr at noen er dårligere eller bedre mennesker. Dette er en slik logisk feilslutning i samfunnet som jeg tvert i mot vil til livs. Det er et problem at det er så sårt å påpeke at kunnskap og intelligens er ulikt fordelt, når det samme ikke gjelder andre type egenskaper. 

Ønsker deg også alt godt, og dersom du kommer på noe mer som du tenker kan være relevant så er det bare å hekte seg på igjen. Uenighet er sunt! Så lenge man holder seg til å diskutere meninger, og ikke mennesker, og uten hersketeknikker og frekkhet.  

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Takk takk!

Men nå skal jeg faktisk finne på noe annet, for nå ble jeg faktisk sliten av all tastingen. Tenker det blir noe skikkelig tanketomt og uintelligent som dataspill eller reality-TV!

Anonymkode: acacc...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det jeg uthevet! JA. Det føles helt jævlig ut. Det er jo overhodet ikke at jeg føler meg bedre enn andre, tvert i mot er nok det som skaper problemet mitt at jeg nettopp pga dette føler meg dårligere enn andre. Men det er noe sant i det. Og virkeligheten i at man nettopp ikke kan stå frem med det, eller forvente å få kred for det slik et superess i volleyball eller kunst kunne gjort, gjør jo at man "undertrykker" seg selv, og underpresterer. Jeg er redd for å vise hvor flink jeg er fordi jeg vet jeg får pes for det. 

Fikk A på sist eksamen uten å ha jobbet særlig hardt fordi jeg har blitt deprimert av koronatilværelsen og ikke har det så bra på hjemmebane. Og da får jeg ekle kommentarer om at "ja, liksom at du ikke har lest ehe". Fordi folk tror det er okei å være synlig spydig og ekkel om misunnelse for denne type evne. Man ville ikke hørt det samme om noen som har jobbet hardt for å bli norgesmester eller få solgt en bok. 

Hvordan fungerer dette i lederstillingen, hvordan oppleves du for de du har lederansvar for? 

Jeg ser at vi har gått veldig ulike retninger. Jeg har rett og slett underprestert siden jeg begynte på vgs fordi det begynte å slite sånn på å være så annerledes enn andre. Det er nok min nevrotisisme som gjør dette til et stort problem, der det virker som du i større grad har omfavnet det, og fått det til å virke for ditt beste. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Jeg underpresterte også mesteparten av livet. Det er jo utrolig deilig å ikke jobbe noe særlig og likevel få resultatene!

På lang sikt lønner det seg imidlertid å jobbe på. Folk som underpresterer blir avslørt til slutt, og det er vanskelig å ta igjen alt det tapte når skoen først trykker. Kunnskap er makt, så jeg ville sørget for å lære så mye som mulig på studiet selv om man kan komme seg unna med mindre på testene. Om ikke det frister så bruk tiden på andre fornuftige ting som riktig networking, ta vare på helsen din eller bygge CV. Vær med på ting og skap de rette relasjonene.

Anonymkode: 0e4fb...2cc

[AnonymBruker]

klarabrukerbriller skrev (2 minutter siden):

Hei, 

For det første; gratulerer! Du er heldig som er oppegående og smart.

Fikk selv en kronisk sykdom for fem år siden som rammet det kognitive. Til tross for gode karakterer, føler jeg meg nå rimelig dum, så jeg kjenner jeg misunner deg litt.

Smør deg med litt tålmodighet og nyt din intelligens, såfremt du er ydmyk og overværende med de som ikke er like heldige. 

 

 

Så utrolig leit å lese! 

Hvis de selger tålmodighet på tube til å smøres på, så må du si fra hvor jeg finner det!   

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tråden er nå så lang at jeg ikke har orka å lese gjennom alt, men sånn jeg ser det har du vel ihvertfall tre tilnærmingsmåter.

Den ene er å se på dette som en variant av det mer allmenne problemet "å irritere seg over andre". Man kan jo irritere seg over mange ulike egenskaper hos andre; jeg syns f.eks. mange er umoralske og hykleriske kan bli nokså irritert over det, andre irriterer seg over manglende høflighet, skrivefeil etc. Det er flust av materiale man kan lese om hvordan man kan jobbe med seg selv for å ikke bli så irritert over andre.

En annen tilnærming, som vel noen har vært inne på allerede, er å gå mer all inn på et område som du ikke mestrer så godt, evt. som både krever det du er god på men også egenskaper du kanskje ikke er så god på, f.eks. et område hvor kanskje kommersiell teft, strategisk tenkning og people-skills egentlig er viktigere enn å være veldig god på faget sitt. Da får du forhåpentligvis fokuset mer over på det DU ikke kan, heller enn det andre ikke kan, og da burde vel også graden av irritasjon bli mindre.

En annen tilnærming er, som mange har påpekt, å entre et miljø hvor du omgås likemenn, f.eks. Mensa, søke på en doktorgradsstilling på et fagområde hvor disse stillingene henger høyt e.l. Om du snevrer inn omgangskretsen til folk på samme nivå som deg så slipper du å forholde deg så mye til vanlige folk og da bør jo også graden av irritasjon bli mindre.

 

Anonymkode: 0c196...bb2

Jeg setter pris på hvor løsningsorientert du er. Dette er handlingsorienterte forslag jeg kan sette i gang med snarest. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg underpresterte også mesteparten av livet. Det er jo utrolig deilig å ikke jobbe noe særlig og likevel få resultatene!

På lang sikt lønner det seg imidlertid å jobbe på. Folk som underpresterer blir avslørt til slutt, og det er vanskelig å ta igjen alt det tapte når skoen først trykker. Kunnskap er makt, så jeg ville sørget for å lære så mye som mulig på studiet selv om man kan komme seg unna med mindre på testene. Om ikke det frister så bruk tiden på andre fornuftige ting som riktig networking, ta vare på helsen din eller bygge CV. Vær med på ting og skap de rette relasjonene.

Anonymkode: 0e4fb...2cc

Takk for forslagene!  

Hva fikk deg til å slutte å underprestere? 

Networking, å ta vare på helsen og å bygge CV er vel områder det skorter mer på evnene. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

Hvordan klarer du å ha en slik selvtillit? For å ha mot til å mene at andre er dumme, må du nødvendigvis føle at du ikke er det. 

Jeg vet ikke om jeg er dum, eller om andre synes jeg er dum. Jeg skårer vel rett over gjennomsnittet på det meste bortsett fra sosial intelligens. der ligger jeg høyere.

Det er ikke mulig å ha slike holdninger som du har og samtidig skåre høyt på sosial intelligens som det ser ut til at du tror du har mye av.
Du vet hva det er eller?  

Anonymkode: c4799...c68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan klarer du å ha en slik selvtillit? For å ha mot til å mene at andre er dumme, må du nødvendigvis føle at du ikke er det. 

Jeg vet ikke om jeg er dum, eller om andre synes jeg er dum. Jeg skårer vel rett over gjennomsnittet på det meste bortsett fra sosial intelligens. der ligger jeg høyere.

Det er ikke mulig å ha slike holdninger som du har og samtidig skåre høyt på sosial intelligens som det ser ut til at du tror du har mye av.
Du vet hva det er eller?  

Anonymkode: c4799...c68

Det er vel tvert i mot, at jeg nettopp ikke har selvtillit og dermed opplever andre som dumme. 

Hvilken sosial intelligens eller empati har du som utelukkende vil bruke hersketeknikk i et innlegg her? Hvilken funksjon har dette innlegget i ditt liv? 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Se gjerne innlegget mitt over. Du understreker bare hvor truffet du føler deg. 

Jeg har aldri beskrevet meg selv som overlegen, eller kunnskapen min som overlegen. Jeg har som du påpeker også nettopp skrevet, i tittelen til og med, at jeg nettopp sliter med dette. 

Jeg evner ikke å fatte at du ikke ser at innleggene dine er å drite deg ut. Du understreker poenget i hele tråden. 

Hva får du ut av å tråkke på noen som ligger nede. Jeg beskriver i HI at jeg har et problem, og du kommer inn her for å rope, banne og bruke hersketeknikker. Av alle de negative egenskapene jeg har så er det i det minste ikke å prøve å aktivt bidra negativt inn i andres liv. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Du lider, men du ligger overhodet ikke nede, TS. Du har et stort privilegium og burde være glad og stolt av det.

Anonymkode: 0e4fb...2cc

[Gjest Middelmådig]

Ikke sikkert dette hjelper, for jeg er bare gjennomsnittlig utstyrt i IQ-avdelingen.

Hva med å øve på regulering? Du sier du blir frustrert og irritert at mennesker som du egentlig ikke ønsker å irritere deg over. Når jeg jobber med barn og ungdom som har vansker med å styre følelsene (vanligvis negative følelser) øver vi på å regulere kroppens autonome system. Tror de samme strategiene blir til en viss grad brukt i sinnemestringskurs. Eventuelt kognitiv atferdsterapi. 
 

Jeg forstår deg iallfall inderlig godt. Må være utrolig frustrende. Syns en person over her som blant annet foreslo at du skulle ta sikte på å bli verdens beste i sitt fagfelt, var virkelig inne på noe! Tenk så mye du kan utrette! Jeg håper virkelig  du kan løse problemet ditt men samtidig håper jeg du ikke fokuserer for mye på det. Det vil i så fall stå i veien for utviklingen din. Kanskje du egentlig bare kjeder deg og blir frustrert av det men tilskriver irritasjonen av manglende utfordringer til det du ser. 
 

[AnonymBruker]

Middelmådig skrev (1 minutt siden):

Ikke sikkert dette hjelper, for jeg er bare gjennomsnittlig utstyrt i IQ-avdelingen.

Hva med å øve på regulering? Du sier du blir frustrert og irritert at mennesker som du egentlig ikke ønsker å irritere deg over. Når jeg jobber med barn og ungdom som har vansker med å styre følelsene (vanligvis negative følelser) øver vi på å regulere kroppens autonome system. Tror de samme strategiene blir til en viss grad brukt i sinnemestringskurs. Eventuelt kognitiv atferdsterapi. 
 

Jeg forstår deg iallfall inderlig godt. Må være utrolig frustrende. Syns en person over her som blant annet foreslo at du skulle ta sikte på å bli verdens beste i sitt fagfelt, var virkelig inne på noe! Tenk så mye du kan utrette! Jeg håper virkelig  du kan løse problemet ditt men samtidig håper jeg du ikke fokuserer for mye på det. Det vil i så fall stå i veien for utviklingen din. Kanskje du egentlig bare kjeder deg og blir frustrert av det men tilskriver irritasjonen av manglende utfordringer til det du ser. 
 

Høres ut som du er rikelig utstyrt i empati- og omsorgsavdelingen i alle fall! ❤️ (Og tviler på at IQ-en er så gjennomsnittlig som du vil ha det til.)

Jeg er usikker på om problemet handler om lite emosjonsregulering, eller om problemet tvert i mot er overregulering. Vet ikke om du kan noe om det? Det er mer som et gruble- og tankeproblem enn et følelsesproblem. Irritasjonen er ikke et sinne som skjer som en plutselig følelsesmessig aktivering når mennesker ikke forstår meg, det er mer som en akkumulert trykkoker-situasjon av å ha grublet for mye over at "jeg får ikke til livet". Tankene om at andre er dumme er nesten uten sidestykke kombinert med at det er noe galt med meg. 

Det du skriver om at jeg fokuserer for mye på det er nok enda en kjerne til problemet, jeg er så fastlåst i tankespinn at det står i veien for utviklingen min! Og ikke bare utviklingen, men livet også. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Du oppsummerer veldig godt det jeg etterhvert har forstått gjennom tråden her. Og det med innslaget av virkelighetsoppfatningen som støtt blir brutt føles spot on, når jeg leser det. 

Det paradoksale er jo at for andre er det lettere å tro at det er andre jeg undervurderer, og meg selv jeg overvurderer, mens sannheten er det totalt motsatte. Dette er nok også årsaken til at jeg blir irritert og sliter med det: Dersom mennesker ikke lever opp til mitt nivå, som jeg anser som knapt gjennomsnittlig, og jeg dermed ikke blir forstått, og ikke kan anerkjenne at det er fordi jeg kanskje forklarer på at "for avansert nivå" (spy!), så er det jo bare naturlig at jeg føler meg irritert og fastlåst i en posisjon der jeg bare sitter igjen som en taper. Det er mange signaleffekter i min indre prosess som bekrefter meg som en som ikke får noe til, dette stopper meg fra å satse på ting og utfordre meg og konsekvensen blir at jeg er stuck og bærer nag mot livet. 

Tusen takk for at du deler at du også kan kjenne det sånn, og foreslår noen løsninger! Og ikke minst oppsummerer det så veltalende. 

En ting jeg innser er at jeg kommer jo aldri til å få flere "likesinnede" venner, eller en kjæreste som matcher på dette punktet så lenge jeg fortsetter å rakke ned på meg selv og å underdrive (overfor meg selv) mine egne evner. Dette medfører jo at jeg bare ikke deltar på de arenaene jeg kan møte andre i samme båt. Og ergo: stuck i en posisjon jeg ikke ønsker. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Ja, det er lett å tenke at det er motsatt, at du vurderer deg selv høyere enn andre, men det fremstår bare slik om man legger en verdivurdering i det du beskriver som høyt refleksjonsnivå og intellekt. Egentlig er det jo bare er en nøytral beskrivelse av virkeligheten. Jeg forstår lett at man både kan se at man fungerer på et annet nivå intellektuelt sett OG at man kan vurdere seg selv som dårligere enn andre. 
 
Og til det siste, så er det helt åpenbart slik at for å møte og oppnå virkelig kontakt med likesinnede, er man nødt til å våge å være autentisk i møte med andre. Det er vanskelig å gjøre når man ikke aksepterer seg selv slik man er. 

Anonymkode: d4a2f...68c

[Gjest Middelmådig]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres ut som du er rikelig utstyrt i empati- og omsorgsavdelingen i alle fall! ❤️ (Og tviler på at IQ-en er så gjennomsnittlig som du vil ha det til.)

Jeg er usikker på om problemet handler om lite emosjonsregulering, eller om problemet tvert i mot er overregulering. Vet ikke om du kan noe om det? Det er mer som et gruble- og tankeproblem enn et følelsesproblem. Irritasjonen er ikke et sinne som skjer som en plutselig følelsesmessig aktivering når mennesker ikke forstår meg, det er mer som en akkumulert trykkoker-situasjon av å ha grublet for mye over at "jeg får ikke til livet". Tankene om at andre er dumme er nesten uten sidestykke kombinert med at det er noe galt med meg. 

Det du skriver om at jeg fokuserer for mye på det er nok enda en kjerne til problemet, jeg er så fastlåst i tankespinn at det står i veien for utviklingen min! Og ikke bare utviklingen, men livet også. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Overregulering som begrep er jeg ikke kjent med, dessverre. De som lærer sinnemestring vil kanskje ikke være enig med deg i at det kommer som en brå følelse, men som en voksende «svart klump» (eller trykkoker) som til slutt blir for vanskelig å holde inne. Det vil de fleste som lever med en partner uten sinnemestring kjenne igjen, siden de i den trykkoker-fasen går på tå hev. 
 

Men slik du beskriver tankekjøret ditt er jeg mer overbevist om at kognitiv atferdsterapi kan være en mulighet. Det er bra for å endre fastlåste tankemønstre. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som du er rikelig utstyrt i empati- og omsorgsavdelingen i alle fall! ❤️ (Og tviler på at IQ-en er så gjennomsnittlig som du vil ha det til.)

Jeg er usikker på om problemet handler om lite emosjonsregulering, eller om problemet tvert i mot er overregulering. Vet ikke om du kan noe om det? Det er mer som et gruble- og tankeproblem enn et følelsesproblem. Irritasjonen er ikke et sinne som skjer som en plutselig følelsesmessig aktivering når mennesker ikke forstår meg, det er mer som en akkumulert trykkoker-situasjon av å ha grublet for mye over at "jeg får ikke til livet". Tankene om at andre er dumme er nesten uten sidestykke kombinert med at det er noe galt med meg. 

Det du skriver om at jeg fokuserer for mye på det er nok enda en kjerne til problemet, jeg er så fastlåst i tankespinn at det står i veien for utviklingen min! Og ikke bare utviklingen, men livet også. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Det kan virke som at du er fryktelig understimulert, noe som kan være en konsekvens av at du ikke har akseptert hvordan du fungerer. Har man intellektuelle evner over snittet, er man nødt til å bruke dem for ikke å bli frustrert. Jeg har i hvert fall lett for å vende meg mot meg selv om jeg blir understimulert, og får da nettopp veldig pressende tankekjør og grubler meg selv ned i mørket. Irritasjonen over andre som jeg til tider føler, tror jeg også kommer derfra. Man blir rett og slett bitter mot andre fordi man selv ikke gjør noe med eget liv som ville vært stimulerende og givende. 

Anonymkode: d4a2f...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noe er definitivt galt i min situasjon, derfor jeg skriver tråden. Og jeg tenker overhodet ikke at jeg har flere brikker å komme med, tvert i mot. Men jeg bruker nok ikke de brikkene jeg har, men gjemmer dem og føler meg skyldig for dem. 

Og takk for gode praktiske forslag! 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Noen ganger går vi oss vill i vårt eget hode, og bekymrer oss mer enn nødvendig. Hva er det verste som kan skje hvis du følger noen av dine drømmer, utnytter ditt potensial og tar din egen vei der du ser det vil passe bedre? 

Selv er jeg en småbarnsmor som ikke lengre har så god tid til å gruble over meg selv og mitt, og det er befriende på sitt vis. Det er også til tider utrolig mye å lære av barn.

Jeg er også stolt kommunearbeider innen helse- og sosialfag, og har møtt mange mennesker i ulike situasjoner. Selv om du tror at irritasjonen din ikke vises utenpå, kan du ikke være sikker på det. Holdninger skinner gjennom. Er bra at du er bevisst på dette med egen grad av tålmodighet. 

Det har kommet mange gode forslag i denne tråden. Lykke til!

Anonymkode: 9ed99...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, synes det er utrolig leit å lese at du kan kjenne deg igjen i mye av dette. Den ensomheten den er ikke god. Vet ikke om du har følt det på samme måte, men uavhengig av om andre mener at det å ha den intelligensen er et fortrinn, så har det i alle fall føltes som en ulempe da det har gjort at jeg ikke passet inn med de andre barna fra tidlig av. 

Har du greid nå å gi slipp på den følelsen av ensomhet, og omfavne det du kan og den du er? Jeg merker jeg blir nysgjerrig på hvilken vei du har valgt for deg selv, men vi vil jo begge gjerne være anonyme antar jeg. 

Synes forslaget ditt om å jobbe for ditt eget prosjekt er veldig godt! Det er et område jeg virkelig måtte utfordret meg selv, jeg er nevrotisk og feig, og å virkelig satse er det motsatte av den jeg er. Kanskje det er komboen av intelligens/intellekt/kunnskap OG passivitet/lite gjennomføringskraft som skaper den smertefulle dissonansen. 

Men en siste ting, hvordan kan vi ikke være en del av den kollektive massen, vi er jo det, rent praktisk? 

ts

Anonymkode: 21608...f4c

Grunnskolen var grusom for meg. Jeg ble aldri plaget, men ville faktisk bare dø fra jeg var 8 år gammel fordi jeg følte meg så annerledes og understimulert. Det hadde nok vært bedre for meg på en spesialskole med likesinnede (noe Norge dessverre ikke er så fan av). 

Ting ble litt bedre da jeg søkte meg til den VGS med høyest snitt i byen min. Der fikk jeg et par gode venner, og følte at jeg passet litt bedre inn. Dessuten var det status å få gode karakterer. 

Studerte juss etterpå, noe som var lett. Det er faktisk bare å lese pensum og så skrive eksamensoppgaver.

Det er ikke før nå i arbeidslivet at jeg føler at jeg passer inn, blir satt pris på og  har fordeler. For det første så elsker sjefene meg og gir meg mye ansvar og progresjon. På rett arbeidsplass er dessuten kollegaene kjempeglade for å jobbe med noen som er dyktig, i motsetning til jussen der enkelte hadde spisse albuer/var sjalu fordi de ikke fikk A. For det andre er det ikke like langt mellom hver person jeg føler jeg kan ha givende samtaler med. Og best av alt: vissheten om at liker man ikke jobben sin kan man alltids bytte! (Barneskolen og ungdomsskolen føltes seriøst som et isolat i fengsel!)

Jeg har møtt flere og flere «likesinnede» for hvert steg jeg har gått videre i livet. Fra 0 på barne- og ungdomsskolen, til et par på VGS og jussen, og så mange etter hvert i arbeidslivet. Sjangsen for å finne noen man genuint liker øker for hver gang utvalget «siles», er min erfaring.

Kanskje noen i denne tråden synes det er en elitistisk holdning, men statistisk sett øker sjangsen for å møte på begavede mennesker når man søker seg til steder i samfunnet der det er konkurranse om å prestere mentalt. Da øker også sjangsen for å finne en ekte venn. Dette betyr ikke at det ikke finnes fantastisk begavede mennesker i kassa på Rimi, men sjangsen for å møte på dem er uendelig mye lavere. 

Når det gjelder den kollektive massen så har jeg sluttet å tenke på samfunnet som et «vi» som sammen må og bør ditt og datt. Jeg har aktivt valgt å se på meg selv som noen som lever med, men ikke i, kollektivet. Jeg har akseptert at jeg ikke er som dem, eller trenger å bry meg, men at det også finnes flere som meg gjemt i massen!

Litt nevrotisme er forresten bra. Det gir deg en drivkraft og hindrer deg fra å sitte på rumpa og være fornøyd med hva som helst. Livet er ikke bare behagelig, og nevrotisme kan spare deg for verre typer ubehag på lang sikt.

 

Anonymkode: 0e4fb...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan klarer du å ha en slik selvtillit? For å ha mot til å mene at andre er dumme, må du nødvendigvis føle at du ikke er det. 

Jeg vet ikke om jeg er dum, eller om andre synes jeg er dum. Jeg skårer vel rett over gjennomsnittet på det meste bortsett fra sosial intelligens. der ligger jeg høyere.

Det er ikke mulig å ha slike holdninger som du har og samtidig skåre høyt på sosial intelligens som det ser ut til at du tror du har mye av.
Du vet hva det er eller?  

Anonymkode: c4799...c68

Det du skriver her stemmer ikke  

Sosial intelligens er å vite at slike utsagn vil bli dårlig mottatt av enkelte. Men å velge å si det likevel er bare et valg man gjør. Dette vet TS godt. 

Anonymkode: 0e4fb...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spørsmålet som dukker opp nå; er du min tvilling? Sånn appropo projeksjon Kjenner meg igjen i det du skriver her.

Jeg har tenkt endel på den "omvendte narsissismen" spesielt etter å ha lest "Uro" av Skårderud. Han skriver noe om at skammen slår innover med helhet og konsekvens slik at andre blir overflødige. Tror han kaller det noe sånn som "en storslagen innadventhet" og at man bruker alle mulige bevis i saken mot seg selv. Som "K" i prosessen av Kafka. Anbefaler å lese uro hvis du liker å lese.

Anonymkode: 4bdfa...d66

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Redigering: Spesielt "historien om A" og "Mannen som tenkte seg ihjel" i uro.

Anonymkode: 4bdfa...d66

Noen innlegg får jeg visst ikke med meg. Men syntes det var noen som hadde skrevet noe om Uro så måtte gå tilbake for å finne dette! 

Jeg synes Skårderud er god! Har lest sterk/svak og kjente meg mye igjen, og begynte på Uro men kom ikke særlig langt før andre ting innhentet meg. Men fikk veldig lyst å umiddelbart finne den tilbake nå! 

Jeg skammer meg ekstremt, så det du beskriver kan stemme for meg også. 

Hadde vært fint å ha en tvilling forresten, så hvis du vil adoptere meg så skriver jeg under sporenstreks  

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Grunnskolen var grusom for meg. Jeg ble aldri plaget, men ville faktisk bare dø fra jeg var 8 år gammel fordi jeg følte meg så annerledes og understimulert. Det hadde nok vært bedre for meg på en spesialskole med likesinnede (noe Norge dessverre ikke er så fan av). 

Ting ble litt bedre da jeg søkte meg til den VGS med høyest snitt i byen min. Der fikk jeg et par gode venner, og følte at jeg passet litt bedre inn. Dessuten var det status å få gode karakterer. 

Studerte juss etterpå, noe som var lett. Det er faktisk bare å lese pensum og så skrive eksamensoppgaver.

Det er ikke før nå i arbeidslivet at jeg føler at jeg passer inn, blir satt pris på og  har fordeler. For det første så elsker sjefene meg og gir meg mye ansvar og progresjon. På rett arbeidsplass er dessuten kollegaene kjempeglade for å jobbe med noen som er dyktig, i motsetning til jussen der enkelte hadde spisse albuer/var sjalu fordi de ikke fikk A. For det andre er det ikke like langt mellom hver person jeg føler jeg kan ha givende samtaler med. Og best av alt: vissheten om at liker man ikke jobben sin kan man alltids bytte! (Barneskolen og ungdomsskolen føltes seriøst som et isolat i fengsel!)

Jeg har møtt flere og flere «likesinnede» for hvert steg jeg har gått videre i livet. Fra 0 på barne- og ungdomsskolen, til et par på VGS og jussen, og så mange etter hvert i arbeidslivet. Sjangsen for å finne noen man genuint liker øker for hver gang utvalget «siles», er min erfaring.

Kanskje noen i denne tråden synes det er en elitistisk holdning, men statistisk sett øker sjangsen for å møte på begavede mennesker når man søker seg til steder i samfunnet der det er konkurranse om å prestere mentalt. Da øker også sjangsen for å finne en ekte venn. Dette betyr ikke at det ikke finnes fantastisk begavede mennesker i kassa på Rimi, men sjangsen for å møte på dem er uendelig mye lavere. 

Når det gjelder den kollektive massen så har jeg sluttet å tenke på samfunnet som et «vi» som sammen må og bør ditt og datt. Jeg har aktivt valgt å se på meg selv som noen som lever med, men ikke i, kollektivet. Jeg har akseptert at jeg ikke er som dem, eller trenger å bry meg, men at det også finnes flere som meg gjemt i massen!

Litt nevrotisme er forresten bra. Det gir deg en drivkraft og hindrer deg fra å sitte på rumpa og være fornøyd med hva som helst. Livet er ikke bare behagelig, og nevrotisme kan spare deg for verre typer ubehag på lang sikt.

 

Anonymkode: 0e4fb...2cc

Takk for at du deler av din historie med noe av den samme erfaringen!  Jeg husker noe av den samme erfaringen på barneskolen. Jeg gruet meg til å gå på skolen fordi det var en oppbevaringsboks der jeg ble brukt som arbeidskraft for å hjelpe de andre elevene heller enn selv å bli stimulert. 

Det høres jo ut som du har vært handlekraftig og jobbet for å sette deg selv i en posisjon der du i større grad kan oppleve å være tilfreds med livet. Det synes jeg er inspirerende og imponerende! 

Jeg ser nå at oppveksten min på ulike måter har virket inn på meg på en slik måte at jeg enten har trodd jeg må være perfekt og best, eller så må jeg skjule det jeg kan, og på den måten har jeg lært mestringsstrategier som til syvende og sist har fått meg til å ende opp her. Utilfreds, ensom, passiv. Jeg eier ikke gjennomføringsevne. Og jeg hører hva du sier om nevrotisisme. Det har jo utviklet seg av en grunn, det har en adaptiv funksjon. Men jeg tror det bikker over altså. Det er for mye! Jeg er ikke fornøyd med hva som helst, men jeg sitter likevel på rumpa og grubler over det i stedet for å handle. 

En utfordring jeg ser i det du skriver: jeg kunne søkt meg til områder i livet der mennesker finner fellesskap i at de alle ønsker å prestere mentalt. Men min lidenskap yrkesmessig er innen et felt der å prestere mentalt ikke er første pri. Sånn sett står jeg overfor et dilemma. Velge noe utenfor min lidenskap der flere ønsker å prestere mentalt, men jeg ikke blir verdimessig stimulert, eller innen det jeg verdimessig ønsker å jobbe med prøve å sikte høyt. Det har gitt meg noe å tenke på dette med at jeg rett og slett sikter for lavt, og prøver å gjemme min egen kompetanse. Det er ingenting annet enn meg selv som stopper meg fra å skrive artikler, kronikker, engasjere meg i samfunnet, skape en organisasjon osv. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen innlegg får jeg visst ikke med meg. Men syntes det var noen som hadde skrevet noe om Uro så måtte gå tilbake for å finne dette! 

Jeg synes Skårderud er god! Har lest sterk/svak og kjente meg mye igjen, og begynte på Uro men kom ikke særlig langt før andre ting innhentet meg. Men fikk veldig lyst å umiddelbart finne den tilbake nå! 

Jeg skammer meg ekstremt, så det du beskriver kan stemme for meg også. 

Hadde vært fint å ha en tvilling forresten, så hvis du vil adoptere meg så skriver jeg under sporenstreks  

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Ikke noe stress

Synes Skårderud er bra. og noe av det han skriver kan gi tankefor på godt og vondt. "Uro" er litt mursteinsaktig, men den er fin å skumme og bla i.

Uansett, TS gjør deg opp dine egne tanker om situasjonen. Det jeg har skrevet er bare innspill og min tolkning av det du har skrevet. Aldri la noen fortelle deg hvem du er eller endre deg for å tilpasse deg andre sitt blikk.

Som bruker ...2cc skriver noe om over så kanskje det koker mye ned til å møte mennesker som kan gi en følelse av mening og genuint gode relasjoner. Jobbe for å møte mennesker i fellskap man kan blir bekreftet til en viss grad.

Adopsjonpapirene er klare

Anonymkode: 4bdfa...d66