Jeg sliter med at jeg synes andre er så dumme

[AnonymBruker]

Kan godt være at TS er godt over snittet intelligent, og det kan like godt være at vedkommende er godt over snittet selvsentrert og med en lei hang til å opphøye seg selv og egne evner.

For øvrig er det ikke vanlig at over snittet intelligente mennesker går rundt og synes at de er «The shit» når det gjelder intelligens. Tvert imot er dette en tankegang som gjerne preger mindre intelligente mennesker, ref Dunning-Kruger-effekten.

Anonymkode: f744a...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2021 den 14.34):

Jeg tror det er litt både og, dette med egen usikkerhet. Jeg tror mange av oss har en dualitet i selvsikkerhet, vi vet jo egentlig at vi kan ting, samtidig som vi trenger at det blir anerkjent, og samtidig som vi er reflekterte nok til å se altfor godt på hvilke måter vi ikke strekker helt til. Jeg sleit lenge med dette, ppu fikk meg til å se på dette som en styrke. Når selvinnsikten min ble rost i alle praksisperioder, så klarte jeg for første gang å godta at det ikke er jeg som er mindre verdt enn andre - jeg er bare veldig obs på de. Og mange har litt den innstillingen, at kjenner du til dine negative sider så bør du jo bare fikse de. Men det går jo ikke når man er for reflektert, så det blir bare en evig kilde til å føle seg mindre verdt. Men når man innser hvor enorm styrke denne innsikten er, og at det hadde vært fantastisk om flere mennesker innså sine svakere sider, så klarer man å være stoltere over intelligensen sin også.

Jeg er altså uenige i de som sier at intelligens er lite verdt- det er åpenbart ikke et mål på hva man oppnår - men det er et talent på linje med andre talenter. Og akkurat som med andre talenter, så er det bortkastet å være flau over det, selv om det er helt opp til deg hva du gjør med det. Jeg bruker mitt til å utvikle meg som lærer- fordi jeg er så bevisst på hva jeg er god på og ikke - og på å utvikle forklaringene mine og tilpasse de til ulike mottagere. Har du en måte å få utløp for din intelligens? Det trenger ikke være via jobb, men det er så bortkastet å skamme deg over, selv om jeg forstår så utrolig godt hvorfor det føles sånn. 

Jeg har anerkjent leseforståelsen min og til en viss grad evnen til å forstå sammenhenger som over andres. Jeg er jo ikke bedre menneske enn andre, akkurat som Haaland ikke er bedre menneske enn meg. Men han er definitivt bedre i idrett, og jeg er bedre enn mange i mine styrker. Og som sagt, de fleste liker å samarbeide med noen som gir av styrkene sine. Du er ikke overlegen fordi du innser at du forstår ting bedre enn mange. Men vi har hørt det motsatte så mange ganger at det er vanskelig å godta.

Det er så deilig å skrive med noen som liker og tåler at jeg ikke formulerer meg kortfattet og holder meg til et tema også, det krever leseforståelse også og ikke kun høy IQ (mange realister har kun det siste, det sliter jeg litt med), det oppdaget jeg først i et matematikkdidaktikkfag, der læreren ville vise at språkforståelse ødela for matematikken, og vi fikk en språklig vanskelig oppgave som vi liksom ikke skulle få til, og jeg syntes den var så redd at jeg ikke turte å svare, fordi jeg trodde jeg måtte ha misforstått noe. Jeg tror det var der jeg endelig godtok at jeg faktisk, på det punktet, har bedre evner enn gjennomsnittet. Og det endret alt for meg. 

Kanskje du har hatt samme problem som meg i tillegg, ved at andre har ulikt fokus enn deg mtp problemløsning og man snakker litt forbi hverandre? Jeg har innsett at mange mennesker er veldig løsningsorienterte, mens jeg er mye mer opptatt av å definere problemet først, fordi det å drøfte en løsning uten at man vet om alle har forstått problemet likt føles utrolig lite relevant ut. Med en gang jeg innså dette sluttet jeg å føle meg like utenfor, for begge innfallsvinklene gir jo mening (om man starter med løsningene kan man jo helt fint filtrere bort irrelevante løsninger som skyldes misforståelse av problemet ). Og sånn kan man tenke på alle ting man tenker annerledes på enn andre. Hvis du ser på andres tankemåter og personlighet som styrker i noen situasjoner, så er det jo åpenbart at dine evner er styrker innimellom også. Og du er pga talentet ditt bedre rustet til å bruke de riktig og på en ikke-nedlatende måte. Så ha troa på at du er nyttig i perioder, og at andre helt fint skal kunne tåle deg også de gangene man kanskje ikke er nyttigst. Det må jo vi gjøre andre veien også.

Anonymkode: 7e87b...439

Jeg synes det er en fornøyelse å lese deg. Haha, har du vurdert å bruke disse ferdighetene til å skrive noen gang? 

Det er også utrolig mye støtte i det du skriver, jeg setter pris på omsorgen. Du har jo helt rett! Alle skal liksom MÅTTE være flink, og de som ikke er det, bør helst ikke vite det. Det skaper problemer både for de som er særlig lite skoleflinke og de som er det motsatte. Og for å være ærlig så er kanskje denne reproduksjonen av sosial ulikhet som slik starter allerede i skolesystemet, med på å skape problemer andre steder i samfunnet. Alle må ikke være flink på skolen! Prestasjonsfokuset er enda en konsekvens av kapitalismen, og kapitalismen skaper tapere. Hvorfor er vi så opptatt av å ikke erkjenne at intelligens, kunnskap og refleksjonsevne ikke er likt fordelt? Hadde det ikke her også vært bedre å erkjenne tingenes tilstand og jobbe utifra det, i stedet for å prøve å ha et strømlinjeformet tilbud som ikke passer alle?

Det var vel gjerne utenfor tema. Hvor var vi? 

Jeg synes det er oppløftende å lese at det å bli bevisst disse tingene du beskriver nettopp reduserte følelsen av utenforskap. Og jeg blir glad og rørt av hvordan du sier du oppdaget og begynte å gi slipp på ideen om at du var mer feil enn andre. 

Dette med selvinnsikt kan jeg relatere meg veldig til! Jeg har svært god selvinnsikt (selv om noen i tråden vil påstå det motsatte), men det betyr jo ikke at fordi jeg vet at x er et problem så får jeg umiddelbart til å løse det! Jeg er fryktelig redd for å være cocky, og arrogant, og det er jo nettopp disse tingene som skaper problemet mitt. Etter å ha skrevet og diskutert her har jeg eksperimentert med å omfavne at jeg er smartere, har mer kognitiv kapasitet og handlingsrom, og er svært sterk analytisk. Og det fører til en bra endring i opplevelsen av andre, og det er så gøy! Selvinnsikten min har jo sagt meg at jeg er smart og kan ditt og datt, men frykten for å tro jeg er noe, selv-stigma internalisert fra mobbing og et samfunn som fortalte meg at det var feil å være flinkest, har gjort at jeg har benektet min egen intuisjon om meg selv. Nå skal jeg virkelig jobbe med dette fremover og se hvilke konsekvenser det kan få! 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

Åh, snille ts, kan du ikke ta jobb-evne-testen min for meg! Dør bare litt her...

Anonymkode: 36bef...1cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Åh, snille ts, kan du ikke ta jobb-evne-testen min for meg! Dør bare litt her...

Anonymkode: 36bef...1cb

You got this! 

Kanskje de vil ha akkurat en som deg i denne jobben! 🙌

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

[Jensine]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

You got this! 

Kanskje de vil ha akkurat en som deg i denne jobben! 🙌

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvorfor er vi så opptatt av å ikke erkjenne at intelligens, kunnskap og refleksjonsevne ikke er likt fordelt? Hadde det ikke her også vært bedre å erkjenne tingenes tilstand og jobbe utifra det, i stedet for å prøve å ha et strømlinjeformet tilbud som ikke passer alle?

Er "vi" det da? Folk har et flust av muligheter i norge. 

De som er skoleflinke og smarte blir gjerne leger / advokater eller psykologer eller går inn i politikk. Andre gjør noe som passer dem bedre. Noen er flinke på gård, og noen er rengjøringspersonale. Det finnes muligheter de fleste i samfunnet. 

Anonymkode: 8f9f0...042

[AnonymBruker]

https://psykologisk.no/2015/01/intelligens-er-oppskrytt-og-misforstatt/

Anonymkode: abb4d...5fb

[lillevill]

https://no.wikipedia.org/wiki/De_mange_intelligenser

[Gjest byråkrati]

On 4/22/2021 at 5:09 PM, AnonymBruker said:

Syntes dette var et godt innlegg, det er definitivt mulig å bruke denne intelligens til sin egen fordel slik at man kan tilegne seg emosjonell intelligens også. Men innlegget er også ekstremt reduksjonistisk. Å være intelligent stopper ikke traumer, dødsfall og andre negative stressorer å skje. Så setningen om at jeg burde kunne lære å leve med sorgen over å være smart er helt latterlig. Som om det på noen måte skulle vært det eneste negative som har skjedd meg. 😅

Bare reduksjonistisk om du tolker det verste og det mest lavpanna i det noen sier. I en ordentlig samtale, der du faktisk er interessert i å bli utfordret og utforske nye perspektiver, så tar du 5 sekunder og tenker over implikasjonene i det folk sier, eller ser for deg alternative tolkninger enn den verste. På den måten kan du enten spørre mer om personen mente det verste og enkleste som du ser for deg, eller om de har tenkt videre om tema. Men her går du heller til angrep og antar, heller enn utforsker og spør. Det er veldig vanlig holdning hos mange, spesielt de som er motivert til å mene det de allerede gjør og ikke egentlig ønsker noe annet. Det fører ikke samtalen fremover, det fører samtalen i sirkler. Der man aldri kommer seg videre. 

On 4/22/2021 at 5:09 PM, AnonymBruker said:

Jeg forstår ikke behovet du har for å rakke ned. Jeg synes ikke synd på meg selv, og ikke et sted i tråden har jeg ytret meg slik at det er en god tolkning. Og om jeg hadde gjort det er det tydelig at du bare skriver det fordi du er irritert over tråden og at jeg påpekte at innleggene dine var overflødige. 

Mitt første og andre innlegg (skrev jeg flere) var etter en økt shotting med en kompis. Jeg husker ikke hva jeg eller du skrev. Det var også dagen jeg lærte at shotting ikke er min greie. Så ja, her tillegger du meg meninger og holdninger. Jeg antar de fleste på kg ser på innleggene mine som overflødige når jeg skriver. Om noen ser et innlegg som overflødig handler om personlige preferanser, meninger, oppfatninger osv. Om jeg forsvant i morgen ville ikke mine innlegg bli savnet. Mange vil også mene at mye av det jeg skriver er uintelligent. Sånn er det å være menneske. Jeg har heldigvis aldri hatt behov for at andre mener jeg er intelligent, for de fleste som møter meg tror jeg er mye dummere enn jeg er. For jeg prioriterer sosial fungering og stiller gjerne spørsmål om ting som kanskje burde være allmennkunnskap, men som jeg ikke kan noe/ mye om. 

On 4/22/2021 at 5:09 PM, AnonymBruker said:

Du har på syltynt grunnlag bestemt deg for hvem jeg er, og det er ikke en bra person i dine øyne. Og mest sannsynlig er den tolkningen utelukkende basert på at du selv ble utfordret og ikke bruker DIN intelligens til å takle det på en sosialt og emosjonelt intelligent måte. 

Ts

Anonymkode: 21608...f4c

Du er en person som alle andre. Du har dine bias, subjektive oppfatninger og blind sposts i oppfatning. Du er som alle andre. Du er skada fra mobbing på en måte der du bruker intelligens til å beskytte deg. Når du var barn, trodde du at du var verdiløs, fordi de fleste behandlet deg som dritt. Men så gjorde du det bra på skolen, tenkte du var intelligent, og begynte tenke at du er ikke verdiløs, du er annerledes. Du ble ikke mobbet fordi du er et stusselig, verdiløst vesen, du ble mobbet fordi du var for annerledes, smart, ja bedre enn de fleste. Det betyr at du er sterkt motivert til å tenke at du er smartere enn de fleste, at det er det som er problemet ditt. Gir du slipp på den ideen, faller du tilbake til at du er verdiløs, ingen vil like eller akseptere deg. Det  ville vært for sterkt for psyken din, og det er ikke noe du enkelt kan akseptere. Så du er stuck i at du er for smart og det er problemet ditt. Noe annet vil være tungt, sårende, fælt. Du er redd for at mobberne hadde rett, at ingen kan like deg. 

Så ja, alle har baggasje, du har din. Du leter i feil i det andre sier, for da kan du fortsette "bevise" hypotesen din og tro på egen verdi. Men det betyr også at du går glipp av en dypere forståelse for andre menneskers motivasjon og hvordan de tenker og føler. Men det verste, du kan ikke få gode relasjoner med andre mennesker, de vil alltid være på avstand. 

Du må finne en måte å prosessere dine erfaringer på. Finne en måte å faktisk tro på at du kan være en person folk vil like og/ eller elske, uansett hvem du er og hva du kan. Jeg tror det sitter langt inne. 

 

[AnonymBruker]

byråkrati skrev (1 time siden):

Bare reduksjonistisk om du tolker det verste og det mest lavpanna i det noen sier. I en ordentlig samtale, der du faktisk er interessert i å bli utfordret og utforske nye perspektiver, så tar du 5 sekunder og tenker over implikasjonene i det folk sier, eller ser for deg alternative tolkninger enn den verste. På den måten kan du enten spørre mer om personen mente det verste og enkleste som du ser for deg, eller om de har tenkt videre om tema. Men her går du heller til angrep og antar, heller enn utforsker og spør. Det er veldig vanlig holdning hos mange, spesielt de som er motivert til å mene det de allerede gjør og ikke egentlig ønsker noe annet. Det fører ikke samtalen fremover, det fører samtalen i sirkler. Der man aldri kommer seg videre. 

Mitt første og andre innlegg (skrev jeg flere) var etter en økt shotting med en kompis. Jeg husker ikke hva jeg eller du skrev. Det var også dagen jeg lærte at shotting ikke er min greie. Så ja, her tillegger du meg meninger og holdninger. Jeg antar de fleste på kg ser på innleggene mine som overflødige når jeg skriver. Om noen ser et innlegg som overflødig handler om personlige preferanser, meninger, oppfatninger osv. Om jeg forsvant i morgen ville ikke mine innlegg bli savnet. Mange vil også mene at mye av det jeg skriver er uintelligent. Sånn er det å være menneske. Jeg har heldigvis aldri hatt behov for at andre mener jeg er intelligent, for de fleste som møter meg tror jeg er mye dummere enn jeg er. For jeg prioriterer sosial fungering og stiller gjerne spørsmål om ting som kanskje burde være allmennkunnskap, men som jeg ikke kan noe/ mye om. 

Du er en person som alle andre. Du har dine bias, subjektive oppfatninger og blind sposts i oppfatning. Du er som alle andre. Du er skada fra mobbing på en måte der du bruker intelligens til å beskytte deg. Når du var barn, trodde du at du var verdiløs, fordi de fleste behandlet deg som dritt. Men så gjorde du det bra på skolen, tenkte du var intelligent, og begynte tenke at du er ikke verdiløs, du er annerledes. Du ble ikke mobbet fordi du er et stusselig, verdiløst vesen, du ble mobbet fordi du var for annerledes, smart, ja bedre enn de fleste. Det betyr at du er sterkt motivert til å tenke at du er smartere enn de fleste, at det er det som er problemet ditt. Gir du slipp på den ideen, faller du tilbake til at du er verdiløs, ingen vil like eller akseptere deg. Det  ville vært for sterkt for psyken din, og det er ikke noe du enkelt kan akseptere. Så du er stuck i at du er for smart og det er problemet ditt. Noe annet vil være tungt, sårende, fælt. Du er redd for at mobberne hadde rett, at ingen kan like deg. 

Så ja, alle har baggasje, du har din. Du leter i feil i det andre sier, for da kan du fortsette "bevise" hypotesen din og tro på egen verdi. Men det betyr også at du går glipp av en dypere forståelse for andre menneskers motivasjon og hvordan de tenker og føler. Men det verste, du kan ikke få gode relasjoner med andre mennesker, de vil alltid være på avstand. 

Du må finne en måte å prosessere dine erfaringer på. Finne en måte å faktisk tro på at du kan være en person folk vil like og/ eller elske, uansett hvem du er og hva du kan. Jeg tror det sitter langt inne. 

 

Hva får du ut av å fortsette å messe på denne tolkningen din når jeg gjentatte ganger har påpekt at den ikke stemmer med de erfaringene jeg gjør meg i hverdagslivet, og mange av antakelsene nettopp baserer seg på det stikk motsatte av det jeg sier jeg føler? F.eks kommer du med en lang psykoanalyse av hvordan jeg har lært meg å tro jeg er bedre enn andre for å finne verdi, når sannheten er at jeg nettopp føler meg mindre verdt enn andre. Dette er bare ett av mange eksempler at du dikter og spekulerer for å ha noe å ta meg på. Det blir en veldig merkelig måte å delta i en diskusjon på, synes jeg.

Innleggene dine fremstår ikke særlig hyggelige, men mer som at du vil jeg skal føle at jeg tvert i mot er dårligere enn andre fordi DU sier at jeg tror jeg er bedre, og å påpeke at det "sitter langt inne" å endre meg eller få det bedre, hva annet er det enn å prøve å trykke noen ned? 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vil bare si tusen takk til dere som har bidratt med undrende refleksjoner, kritiske betraktninger og egne erfaringer. Både fra folk som kjenner seg igjen, og folk som ikke kjenner seg igjen. 

Diskusjonen her har vært mer nyttig for meg enn dere ville tro. Ved å lære noen nye ting om meg selv, og å implementere forslag og et nytt tankesett om meg selv, har de siste dagene gitt meg en rekke nye erfaringer. 

Jeg har innsett at problemet mitt er at jeg undervurderer meg selv, ikke tror at jeg egentlig kan noe, og devaluerer de tingene jeg er god på. Og ved å gjøre dette blir en naturlig konsekvens nettopp en frustrasjon i mellommenneskelige relasjoner, som har kommet til uttrykk gjennom en følelse av at andre er "dumme". Når jeg selv er utilstrekkelig og udugelig, og andre ikke følger meg så har det gitt mange følelser av at "skjønner dere ikke noe!?", kombinert med en følelse av å være et utskudd og en alien, og at det egentlig er jeg som ikke skjønner noe. I stedet for å bruke energi på å forklare hva jeg mener har jeg blitt passiv, innesluttet og frustrert. Jeg har heller ikke oppsøkt arenaer der jeg må utfordre meg, og gjennom mange år har jeg heller gitt opp enn å fortsette å prøve å utvide repertoaret. Dette har gitt følelser av å være fastlåst, plassert i feil verden, og utilfreds. 

På torsdag og fredag hadde vi mye gruppearbeid på studiet og jeg tok i bruk de nyervervede refleksjonene fra denne tråden. Hva om jeg går inn i dette med en anerkjennelse og verdsettelse av mine egne evner? Jeg tenkte jeg som et eksperiment skulle se hvordan gruppearbeidet opplevdes dersom jeg la som premiss at jeg nok var den i gruppen som hadde mest faglig kompetanse på emnet, og var mest analytisk og intellektuell. Og at når alle tanker om at "hvem faen tror du at du er" og andre nedvurderende tanker kom, så skulle jeg la de gå, i alle fall i løpet av eksperimentsperioden over to dager. I stedet for å tenke "jeg når ikke opp, jeg får det ikke til" skulle jeg tenkte og prøve å romme følelsen av at "jeg har noe å komme med". 

Forskjellen i min opplevelse var markant! Gruppearbeidet var givende, gøy, og utfordrende. I stedet for å holde tilbake mine refleksjoner delte jeg dem, og de ble verdsatt av de andre. Når noen kom med innspill som jeg tidligere kanskje ville avfeid som uartikulert og korttenkt, prøvde jeg å aktivt gå inn og bruke mine egne analytiske evner "hva er det du egentlig mener her?", og når jeg deretter delte refleksjonen tilbake til vedkommende, og hektet på relevant litteratur, teorier, og filosofiske understrømminger ga det jo noe til gruppen, samtidig som jeg selv oppdaget hvor mye mer jeg har igjen av andres innspill. Vedkommende ville ikke selv greid å koble det opp mot litteratur, teori og ideologier, og jeg ville ikke selv kommet på den siden av saken i utgangspunktet. Og slik ble samarbeidet mye mer fruktbart, ved å ikke fornekte det jeg er god på. 

Videre tok jeg i bruk kommunikasjonsferdigheter og -kunnskap til å bidra til gruppens dynamikk. Samt at jeg tok på meg oppgaven som notatskriver. På denne måten fikk jeg samtidig som vi holdt på med et gruppearbeid, øvd meg på andre type ferdigheter, noe som gjorde at når jeg tidvis opplevde at ting gikk for sakte, fremgangen var for treig, og utålmodigheten banket innvendig så hadde jeg andre oppgaver å fokusere på. Fremover må jeg finne en måte å utfordre min kognitive kapasitet på en måte som samtidig ikke gjør at jeg tar for mye ansvar for gruppeoppgaver. 

Ved å føle at jeg hadde noe å komme med, at jeg ble verdsatt, ved å verdsette de andres innspill og å bruke nok av min mentale kapasitet i arbeidet, ble pausene en fryd. I stedet for å være mutt, og utilfreds, og engstelig fordi jeg ikke har følt meg god nok, noe som helt sikkert skinner igjennom, og tidligere har blitt forstått som at jeg synes gruppearbeidet er slitsomt generelt, hadde jeg nå overskudd og var tilfreds. Det friga rom til å glede meg over hvor morsomme, omsorgsfulle, interessante, og flinke folk det var jeg samarbeidet med. Jeg kunne føle på fellesskap og kontakt. 

Etter fellesarbeidet oppsøkte jeg en ekstra forelesning, og valgte å møte følelsen av at "men dette skjønte jeg ikke med en gang", med "så bra, la meg grunne litt på dette". Og konsekvensen etterpå var at jeg følte meg mentalt god-sliten. Samtaler med venner på kvelden inneholdt alt annet enn ting som var intellektuelt utfordrende og det var gøy og givende likevel, for jeg hadde utfordret meg selv nok på dagtid. 

Alt i alt føler jeg meg mye mer tilfreds. Det er ikke slik at problemet mitt er utradert eller endret for alltid, men jeg har grunnlag for å si at jeg har forstått kjernen i problemet, og hvor jeg må ta tak for å slippe å slite med det videre. Og ved å gjennomføre et lite slikt eksperiment med så gode resultater så har jeg et nyvunnet håp om at jeg kan mestre å endre situasjonen. Det gir meg troen på at jeg kan få det bedre i livet mitt, og at jeg i stedet for å føle meg utilstrekkelig kan lære å bruke evnene mine til noe godt for fellesskapet rundt meg, uten at det gjør meg til et utskudd. 

Så tusen takk for dere som ville delta å diskutere dette på en måte som er raus og lyttende! 

TS

 

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva får du ut av å fortsette å messe på denne tolkningen din når jeg gjentatte ganger har påpekt at den ikke stemmer med de erfaringene jeg gjør meg i hverdagslivet, og mange av antakelsene nettopp baserer seg på det stikk motsatte av det jeg sier jeg føler? F.eks kommer du med en lang psykoanalyse av hvordan jeg har lært meg å tro jeg er bedre enn andre for å finne verdi, når sannheten er at jeg nettopp føler meg mindre verdt enn andre. Dette er bare ett av mange eksempler at du dikter og spekulerer for å ha noe å ta meg på. Det blir en veldig merkelig måte å delta i en diskusjon på, synes jeg.

Innleggene dine fremstår ikke særlig hyggelige, men mer som at du vil jeg skal føle at jeg tvert i mot er dårligere enn andre fordi DU sier at jeg tror jeg er bedre, og å påpeke at det "sitter langt inne" å endre meg eller få det bedre, hva annet er det enn å prøve å trykke noen ned? 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

Leit at du angriper denne brukeren på denne måten. Jeg leste deres innlegg og oppfattet det ikke som at de trykker deg ned. Det er som om du kobler litt feil og antar at folk er ute etter deg. Du svarte meg på samme måte når jeg skrev at du virket normal for meg. Det er ikke sikkert at alle som har andre synspunkt enn deg er ute etter deg. 

 

Anonymkode: 8f9f0...042

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men kan det tenkes at du har sliter med dette fordi du rett og slett kjeder deg blant de fleste? Jeg tenker i så fall at du ikke har likesinnede, altså venner, som utfordrer deg i diskusjoner. Det er i så fall et behov du ikke får dekket og dermed oppleves det som et konstant problem i relasjon med andre.

Tidligere kunne jeg lett bli frustrert over at folk ikke reflekterte raskt nok. Jeg tenker gjerne i a - e - o-metode (stegene i mellom går i underbevisstheten), mens andre trenger å forklares gjennom a - b - c. Skjønner nå at det er min oppgave å forklare det på en måte som ethvert individ kan relatere seg til. Ingen vits i å bli frustrert. Folk er bare annerledes og man må forholde seg til andre fra deres ståsted.

Når det gjelder å bli mentalt stimulert, så har jeg innsett at jeg må dekke det behovet selv. Hvis du føler noe av det samme, men innerst inne håper at andre kommer til å utfordre deg mentalt så tror jeg bare du må akseptere at du må gjøre det selv. Venner kan dekke andre sosiale behov. Ikke mental stimulering.

For mental stimulering, debatterer jeg med meg selv gjennom essays og storytelling av faglitteratur.

Anonymkode: a7192...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har ikke lest hele tråden, men kan det tenkes at du har sliter med dette fordi du rett og slett kjeder deg blant de fleste? Jeg tenker i så fall at du ikke har likesinnede, altså venner, som utfordrer deg i diskusjoner. Det er i så fall et behov du ikke får dekket og dermed oppleves det som et konstant problem i relasjon med andre.

Tidligere kunne jeg lett bli frustrert over at folk ikke reflekterte raskt nok. Jeg tenker gjerne i a - e - o-metode (stegene i mellom går i underbevisstheten), mens andre trenger å forklares gjennom a - b - c. Skjønner nå at det er min oppgave å forklare det på en måte som ethvert individ kan relatere seg til. Ingen vits i å bli frustrert. Folk er bare annerledes og man må forholde seg til andre fra deres ståsted.

Når det gjelder å bli mentalt stimulert, så har jeg innsett at jeg må dekke det behovet selv. Hvis du føler noe av det samme, men innerst inne håper at andre kommer til å utfordre deg mentalt så tror jeg bare du må akseptere at du må gjøre det selv. Venner kan dekke andre sosiale behov. Ikke mental stimulering.

For mental stimulering, debatterer jeg med meg selv gjennom essays og storytelling av faglitteratur.

Anonymkode: a7192...922

Liten rettelse, jeg har selvsagt mange flere interesser som stimulerer meg mentalt. Jeg mente å si at jeg tidligere håpet å bli mentalt stimulert gjennom debatt med andre, men nå gjør det for meg selv. Det er et slags rollespill der motparten er meg selv. Det er utrolig stimulerende siden jeg spiller mot en motstander som kjenner det neste trekket. Dermed er det vanskeligere å sette opp gode argumenter.

Anonymkode: a7192...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Leit at du angriper denne brukeren på denne måten. Jeg leste deres innlegg og oppfattet det ikke som at de trykker deg ned. Det er som om du kobler litt feil og antar at folk er ute etter deg. Du svarte meg på samme måte når jeg skrev at du virket normal for meg. Det er ikke sikkert at alle som har andre synspunkt enn deg er ute etter deg. 

 

Anonymkode: 8f9f0...042

Mener du at det å si at innleggene ikke fremstår som hyggelige og å spør hva som er grunnen til at vedkommende messer om spekulasjoner som ikke er basert i den informasjonen jeg gir er å "angripe brukeren"? 

Å ha forskjellige synspunkt er kjempefint, men å svare på en tråd med å spekulere og dikte opp ting som ikke har noen rot i virkeligheten er ikke å fronte forskjellige synspunkt. 

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke lest hele tråden, men kan det tenkes at du har sliter med dette fordi du rett og slett kjeder deg blant de fleste? Jeg tenker i så fall at du ikke har likesinnede, altså venner, som utfordrer deg i diskusjoner. Det er i så fall et behov du ikke får dekket og dermed oppleves det som et konstant problem i relasjon med andre.

Tidligere kunne jeg lett bli frustrert over at folk ikke reflekterte raskt nok. Jeg tenker gjerne i a - e - o-metode (stegene i mellom går i underbevisstheten), mens andre trenger å forklares gjennom a - b - c. Skjønner nå at det er min oppgave å forklare det på en måte som ethvert individ kan relatere seg til. Ingen vits i å bli frustrert. Folk er bare annerledes og man må forholde seg til andre fra deres ståsted.

Når det gjelder å bli mentalt stimulert, så har jeg innsett at jeg må dekke det behovet selv. Hvis du føler noe av det samme, men innerst inne håper at andre kommer til å utfordre deg mentalt så tror jeg bare du må akseptere at du må gjøre det selv. Venner kan dekke andre sosiale behov. Ikke mental stimulering.

For mental stimulering, debatterer jeg med meg selv gjennom essays og storytelling av faglitteratur.

Anonymkode: a7192...922

Jeg tror absolutt du er inne på noe! Og takk for forslaget for ting jeg kan gjøre for å utfordre meg mentalt!  

TS

Anonymkode: 21608...f4c

[Gjest Robin666]

AnonymBruker skrev (På 22.4.2021 den 18.38):

Er "vi" det da? Folk har et flust av muligheter i norge. 

De som er skoleflinke og smarte blir gjerne leger / advokater eller psykologer eller går inn i politikk. Andre gjør noe som passer dem bedre. Noen er flinke på gård, og noen er rengjøringspersonale. Det finnes muligheter de fleste i samfunnet. 

Anonymkode: 8f9f0...042

Det er ytterst på politikere som er veldig intelligente. 

[AnonymBruker]

Gitt problemstillingen i hi, så må jeg si du er spenstig som er på kg 😅

Anonymkode: 803e4...c54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Gitt problemstillingen i hi, så må jeg si du er spenstig som er på kg 😅

Anonymkode: 803e4...c54

😅 

Anonymkode: 21608...f4c

[vinterdekor]

Selv har jeg funnet ut at det kan være ganske ensomt å være smart. Du må forsøke å omgås folk som er på samme nivå som deg selv. Alle andre må utelukkes og du vil finne ut at du er smart og har noe å tilføre verden ❤️.

Men: Det finnes et stort MEN: Når du går denne veien må du passe på at de som er mindre smarte ikke ser på deg som frekk og ufysyelig fordi du unngår dem. Du må finne en balanse mellom å avvise/fase ut samt høflig.  Jeg er sikker på at du forstår hva jeg mener ❤️