Hvordan gå videre etter ufrivillig abort?

[-Danielle-]

Jeg har to fine barn som jeg elsker over alt på jord, men det gjør ikke sorgen over det som ikke ble noe mindre. Tvert i mot føles det som jeg har frarøvet dem et søsken. For et par år siden bestemte vi oss nemlig for å få nr. 3. Jeg ble gravid raskt, akkurat som med de to første. Følte oss veldig heldig over dette, og gledet oss! De to første var problemfrie svangerskap, og det var egentlig dette også. Hadde så vidt begynt å kjenne liv og kunne ikke drømt om at noe skulle være noe galt. Men det var det. 

På ordinær ultralyd ble det avduket misdannelser som var uforenlig med liv og verden gikk i tusen knas 😪 Mikroskopiske sjanser for overlevelse og om så var så betød det et liv som pleiepasient. "Valget" var derfor ikke noe valg, svangerskapet måtte avsluttes.

Det gikk noen måneder før jeg var klar til å prøve igjen, men da vi var klare så ble jeg raskt gravid igjen. Nå hadde jeg plutselig ikke bare suksessfulle svangerskap bak meg, og dette kjente jeg på psyken. Var konstant nervøs og de første ukene var veldig tunge. For første gang følte jeg behovet for å dra på tidlig ultralyd. Tidligere hadde det egentlig holdt med den ordinære, men nå var jeg plutselig ikke så "naiv" lenger. Allerede i uke 8 klarte jeg ikke vente lenger og dro til en privat gynekolog. Innerst inne var det bare for å få bekreftet at alt var bra, for jeg følte meg absolutt gravid. Både kvalm og trøtt slik tidligere svangerskap. Så sjokket ble stort da det ikke var liv og den lille ble målt til å være 7 uker. Jeg trodde ikke at det var sant. Jeg ble sykemeldt fra jobb i et par uker, for jeg gikk helt rundt i transe.

Dette er nå 1 år siden, så det har jo gått en stund. Alle rundt meg mener at "tiden leger alle sår", men jeg syns ikke det føles slik. Joda, jeg gråter ikke daglig lenger, men jeg tenker på dette hver dag. Det er alltid noe som minner meg på graviditetene som ikke ble. En gravid dame, en graviditetstest på apoteket, barnevogner osv. Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre eller hva som skal til for at jeg skal komme over dette? Akkurat nå føler jeg bare at tiden går, ikke at jeg lever og er den moren/konen/vennen/søsteren osv. for andre som jeg burde være.

Etter den andre aborten måtte det gå noen måneder før jeg klarte å tenke på prøving igjen. Men for første gang i mitt liv ble jeg ikke gravid raskt... Jeg er i pp8 nå, så nå tenker jeg at kroppen min er helt ødelagt og ikke en gang klarer å lage barn. I alle fall ikke levedyktige barn. Så jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre... gi opp? Det føles også vanskelig ettersom nr.3 er så etterlengtet 😪

Dette ble veldig langt, men måtte bare få det ut. Vet bare ikke hvordan jeg skal ta fatt på livet videre...

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg.

 

Anonymkode: 60c4e...97d

[AnonymBruker]

Jeg har en ganske lik historie som din. Har fått to barn, helt ukompliserte svangerskap. Etterhvert ble jeg gravid med nummer 3, hadde en ufrivillig senabort. Verden raste helt sammen, det kom som et sjokk og jeg var langt nede. Ble gravid igjen relativt kort tid etterpå (5,5 mnd), men dette endte også med en tidlig spontanabort. Etter det behøvde jeg en lenger periode på å komme meg før jeg var klar for å prøve på nytt. Etter prøvingen startet, lot graviditeten vente. Jeg var svært langt nede, gråt mye og ble bitter. 

Deretter ble jeg til slutt gravid, etter ett helt år med prøving da vi egentlig nesten hadde gitt opp. Uendelig mange eggløsning- og graviditetstester. Jeg greide dessverre ikke å nyte graviditeten, var hele tiden bekymret for noe skulle gå galt. Men det gikk til slutt fint, vi fikk vår etterlengtede tredjemann. 

Jeg følte livet stod helt stille en periode, at jeg ikke kom meg videre. Alle tanker dreide seg om abortene, og det sterke ønsket om en baby. Bekymringene for at jeg ikke skulle bli gravid igjen eller at det skulle ende i flere aborter. Jeg tenkte også at kroppen min var ødelagt etter første abort, og at jeg ikke lenger kom til å få frem flere barn. Jeg hadde en utskraping og var overbevist om at livmoren min var ødelagt. 

Vet det ikke er enkelt, har ingen gode råd for situasjonen du står i annet enn å tenke at det kommer til å gå bra til slutt. 

 

Anonymkode: cb5b0...247

[morning_sun]

Hvordan går det med deg, TS?

 

Jeg anbefaler boken «Spirit Babies» av Walter Makichen. 

[Oxytenis]

Barnet kommer til slutt, alle venninnene mine har brukt lang tid på å bli gravide. Det er veldig vanlig, flere år har de bruk, men alle ble naturlig gravide til slutt. Håper du finner en måte å løfte blikket litt nå, gjør yoga? pust med magen, nyt denne tiden der du kan ha fokus på de andre barna dine. For de vokser jo opp så fort, og når babyen kommer får du ikke like mye tid til å se de andre. Skap gøye minner nå for de du har❤️ Sov på balkongen, dra på telttur? Spis middag i parken eller under bordet😂 nyt livet me dine nærmeste. du er så heldig!

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må snakke med et profesjonelt menneske om dette, så foreslår du bestille time hos en psykolog.

Anonymkode: d8003...c5c

[AnonymBruker]

Føler med deg. Men det kan også være alderen din som gjør at svangerskap blir litt vanskeligere. Det er desv livets gang at fruktbarheten går ned med årene. 

Anonymkode: cdee1...a5c