Finnes det mennesker som ikke er i stand til å være lykkelige?

[AnonymBruker]

Når ting er rolig og personen har ingen store problemer, tenker h*n: "nei, det kan jo ikke stemme, noe MÅ jo da være galt!", og begynner å lete etter "gale" ting i livet sitt, finner selv på noe drama, på noe å bekymre seg for. Så "hopper" h*n på neste bekymring og sånn blir det år etter år, fra en bekymring til en annen.

Kjenner du sånne mennesker? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[AnonymBruker]

Alle mennesker som jevnlig opplever drama og ståhei i livet er jo sånne mennesker, Ts. I vanlige folks liv er det kanskje drama en gang. Er det drama stort mer så er det fordi en selv bærer med seg dramaet og forårsaker det. Så, ja, det er mange slike mennesker.

Men er de «ikke i stand til» å være lykkelige? Ville de ikke, om de ikke vokste opp med foreldre som lærte dem denne avvikende adferden, blitt lykkelige? Eller la oss si at de, tross en oppvekst som lærte dem avvikende adferd, lærte seg selv å opptre normalt som voksne? Ville de ikke da vært helt normalt lykkelige? Trolig. Så alle har lykke i seg. Men ikke alle lærer det hjemme.

Anonymkode: 42eff...85e

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg. Enkelte dyrker negative ting og greier ikke å se positivt på noe. 

Anonymkode: 53919...26c

[Uakseptabel]

Jeg er denne  Eneste gangen jeg får pause er når jeg har noe å holde meg opptatt med, men det må være noe nødvendig dessverre. Ikke bare ting jeg desperat finner på som det ikke er noen konsekvens i å slutte med. 
Verste jeg vet er fridager og å være ferdig på jobb

[Uakseptabel]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle mennesker som jevnlig opplever drama og ståhei i livet er jo sånne mennesker, Ts. I vanlige folks liv er det kanskje drama en gang. Er det drama stort mer så er det fordi en selv bærer med seg dramaet og forårsaker det. Så, ja, det er mange slike mennesker.

Men er de «ikke i stand til» å være lykkelige? Ville de ikke, om de ikke vokste opp med foreldre som lærte dem denne avvikende adferden, blitt lykkelige? Eller la oss si at de, tross en oppvekst som lærte dem avvikende adferd, lærte seg selv å opptre normalt som voksne? Ville de ikke da vært helt normalt lykkelige? Trolig. Så alle har lykke i seg. Men ikke alle lærer det hjemme.

Anonymkode: 42eff...85e

Wow, hva slags krets er du i? En kan da være vanlig selv om en har mye drama i livet sitt. Drama trenger en ikke å være skyld i selv. Men ja, noen andre virker som de må lage drama for å finne en mening med livet. De får nesten panikk når livet ser ut til å roe seg, de vil ikke leve fredelig i alle sine dager. 
Og ts skriver ikke om dramamennesker, men mennesker som ikke evner å slå seg til ro, ha det rolig og være fornøyd med det. Jeg kjente meg så igjen på det ts skrev om , for jeg finner problemene når jeg ikke har dem

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja det tror jeg. Enkelte dyrker negative ting og greier ikke å se positivt på noe. 

Anonymkode: 53919...26c

Hvorfor er det sånn? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[AnonymBruker]

Uakseptabel skrev (3 minutter siden):

Jeg er denne  Eneste gangen jeg får pause er når jeg har noe å holde meg opptatt med, men det må være noe nødvendig dessverre. Ikke bare ting jeg desperat finner på som det ikke er noen konsekvens i å slutte med. 
Verste jeg vet er fridager og å være ferdig på jobb

Skjønner. Takk for at du deler ☺️ Vet du hvorfor du har det sånn? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[AnonymBruker]

jeg har aldri vært lykkelig og kommer aldri til å bli det. pga sterk angst og fysisk sykdom har jeg tilknytningsproblemer som gjør at jeg ikke har tilhørighet i livet.

som syk minsteufør med kroniske smerter gjetter jeg at jeg aldri blir lykkelig. men prøver å sette pris på små ting da. har gitt opp å prøve å tenke smertene vekk/tenke meg lykkelig🤣

Anonymkode: 45184...52b

[Uakseptabel]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjønner. Takk for at du deler ☺️ Vet du hvorfor du har det sånn? 

Anonymkode: bbc21...8f6

Tror dessverre mye bunner i barndommen, noe det gjør hos de fleste. 
Er kanskje litt vant med at gleden skal drepes. Har også blitt straffet for å være avslappet. Men det er ikke før i mine voksne år at dette virkelig har bygget seg opp. 
Så jeg tør på en måte aldri å slappe helt av for jeg venter liksom at det plutselig bare skal komme opp noe jeg har glemt eller det kommer noe overraskende. 
Å glede meg til ting har jeg blitt forsiktig med for har opplevd ofte at jo mer en gleder seg jo større er sannsynligheten for at det blir avlyst.

[AnonymBruker]

Uakseptabel skrev (Akkurat nå):

Tror dessverre mye bunner i barndommen, noe det gjør hos de fleste. 
Er kanskje litt vant med at gleden skal drepes. Har også blitt straffet for å være avslappet. Men det er ikke før i mine voksne år at dette virkelig har bygget seg opp. 
Så jeg tør på en måte aldri å slappe helt av for jeg venter liksom at det plutselig bare skal komme opp noe jeg har glemt eller det kommer noe overraskende. 
Å glede meg til ting har jeg blitt forsiktig med for har opplevd ofte at jo mer en gleder seg jo større er sannsynligheten for at det blir avlyst.

Er det sånn at du tenker «Jeg kan ikke tillate meg selv å være glad» og «Det skjer sikkert noe dritt etterpå hvis jeg smiler eller ler nå»? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[Uakseptabel]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det sånn at du tenker «Jeg kan ikke tillate meg selv å være glad» og «Det skjer sikkert noe dritt etterpå hvis jeg smiler eller ler nå»? 

Anonymkode: bbc21...8f6

Nja. Dette var mer slik jeg tenkte da depresjonen stod på som verst. 
Nå er jeg kanskje bare mer redd for depresjonen. Ja, jeg tenker at jeg ikke kan tillate meg selv å være glad, for da begynner jeg å tenke på alle som ikke har det bra. Men når jeg får det dårlig så begynner jeg å tenke hvor urettferdig at jeg aldri får ha det bra følelsesmessig mens andre ser ut til å ta livet med ro. 

Det eneste jeg føler funker i det tilfellet er å tenke at det er umulig å måle seg mot andre mennesker fordi vi vet ikke hva deres smerte er uten å være dem. Det er mange som har det verre enn meg, men lever... så da spør jeg meg, er jeg forbanna sterk eller har jeg hatt for få problemer?

 

[AnonymBruker]

Uakseptabel skrev (41 minutter siden):

Nja. Dette var mer slik jeg tenkte da depresjonen stod på som verst. 
Nå er jeg kanskje bare mer redd for depresjonen. Ja, jeg tenker at jeg ikke kan tillate meg selv å være glad, for da begynner jeg å tenke på alle som ikke har det bra. Men når jeg får det dårlig så begynner jeg å tenke hvor urettferdig at jeg aldri får ha det bra følelsesmessig mens andre ser ut til å ta livet med ro. 

Det eneste jeg føler funker i det tilfellet er å tenke at det er umulig å måle seg mot andre mennesker fordi vi vet ikke hva deres smerte er uten å være dem. Det er mange som har det verre enn meg, men lever... så da spør jeg meg, er jeg forbanna sterk eller har jeg hatt for få problemer?

 

Hehe. Interessant. Tror du at mennesker som er sånn klarer å bli kvitt det eller er det en del av personligheten deres forever? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

jeg har aldri vært lykkelig og kommer aldri til å bli det. pga sterk angst og fysisk sykdom har jeg tilknytningsproblemer som gjør at jeg ikke har tilhørighet i livet.

som syk minsteufør med kroniske smerter gjetter jeg at jeg aldri blir lykkelig. men prøver å sette pris på små ting da. har gitt opp å prøve å tenke smertene vekk/tenke meg lykkelig🤣

Anonymkode: 45184...52b

Har du noen lykkelige øyeblikk? 

Anonymkode: bbc21...8f6

[Uakseptabel]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hehe. Interessant. Tror du at mennesker som er sånn klarer å bli kvitt det eller er det en del av personligheten deres forever? 

Anonymkode: bbc21...8f6

Jeg tror man kan  formes om man finner en livsstil som ikke legger til rette for at du får tid til å ha disse tankene eller folka rundt deg som vedlikeholder negative trekk. 
 

Endret 5. april 2021 av Uakseptabel

[Katten.2.0]

Man kan være kronisk deprimert uten å ty til drama. Som regel klarer man å skape nok negativt i livet sitt selv. 

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. Kronisk deprimert. Har kjent på lykkefølelse en eller to ganger i løpet av de siste 5 årene, og da har jeg bevisst gått inn for å ødelegge for meg selv, nettopp fordi følelsen er så skummel og ukjent, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle den. Følelsen er også svært berusende og tanken på at jeg en dag vil miste den er grusom, så da stikker jeg kjepper i hjulene for meg selv så fort som mulig. 

Anonymkode: 1179a...531

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Alle mennesker som jevnlig opplever drama og ståhei i livet er jo sånne mennesker, Ts. I vanlige folks liv er det kanskje drama en gang. Er det drama stort mer så er det fordi en selv bærer med seg dramaet og forårsaker det. Så, ja, det er mange slike mennesker.

Men er de «ikke i stand til» å være lykkelige? Ville de ikke, om de ikke vokste opp med foreldre som lærte dem denne avvikende adferden, blitt lykkelige? Eller la oss si at de, tross en oppvekst som lærte dem avvikende adferd, lærte seg selv å opptre normalt som voksne? Ville de ikke da vært helt normalt lykkelige? Trolig. Så alle har lykke i seg. Men ikke alle lærer det hjemme.

Anonymkode: 42eff...85e

Man kan bruke hele livet på å skylde på foreldrene som en gang var barn de også eller så kan man ta ansvar for eget liv og få det bedre eller velge å kjøre det i grøfta.

Anonymkode: 3ce8f...d80

[Gjest TheCatLady]

Litt sneversynt måte å se på ting i hi. Man trenger ikke å lage drama for å ikke være lykkelig. Man kan være deprimert. 

Nå er ikke jeg en person som aldri er lykkelig, men har hatt lange perioder med depresjon og selv om ting da har vært greit så jeg følt meg nede og deprimert. Det er en innvendig følelse der alt bare føles som det er dritt og mørkt. 

Jeg er også en person som ofte ser negativt på ting eller realistisk, men jeg lager ikke drama på grunn av det. Jeg har bare lettere for å se negativt på ting eller opplever ting negativt, men det skjer som oftest i eget hode. 

Jeg har ikke for vane å plage andre med "greiene" mine og gjør det kanskje litt for lite. 

[Uakseptabel]

TheCatLady skrev (2 minutter siden):

Litt sneversynt måte å se på ting i hi. Man trenger ikke å lage drama for å ikke være lykkelig. Man kan være deprimert. 

Nå er ikke jeg en person som aldri er lykkelig, men har hatt lange perioder med depresjon og selv om ting da har vært greit så jeg følt meg nede og deprimert. Det er en innvendig følelse der alt bare føles som det er dritt og mørkt. 

Jeg er også en person som ofte ser negativt på ting eller realistisk, men jeg lager ikke drama på grunn av det. Jeg har bare lettere for å se negativt på ting eller opplever ting negativt, men det skjer som oftest i eget hode. 

Jeg har ikke for vane å plage andre med "greiene" mine og gjør det kanskje litt for lite. 

Nei du gjør det ikke for lite. Er lei av folk som skal komme med sitt "realistiske" syn på ting. Det er litt disse som har vært med på å smitte det over på meg. Det negative er så lett å oppnå at det ble en slags trygghet i å bli mer negativ! Men livet har blitt deretter også. Nei jeg synes man må tørre å få drømme litt. Det MÅ ikke gå i oppfyllelse, men er så lei folk som skal ta fra deg drømmene og gjøre deg såkalt realistisk. Det kan faktisk ha vært at de så potensialet i meg og ikke ville at jeg ikke skulle klare noe de ikke kunne?    bare en tanke 

[Gjest TheCatLady]

Uakseptabel skrev (4 minutter siden):

Nei du gjør det ikke for lite. Er lei av folk som skal komme med sitt "realistiske" syn på ting. Det er litt disse som har vært med på å smitte det over på meg. Det negative er så lett å oppnå at det ble en slags trygghet i å bli mer negativ! Men livet har blitt deretter også. Nei jeg synes man må tørre å få drømme litt. Det MÅ ikke gå i oppfyllelse, men er så lei folk som skal ta fra deg drømmene og gjøre deg såkalt realistisk. Det kan faktisk ha vært at de så potensialet i meg og ikke ville at jeg ikke skulle klare noe de ikke kunne?    bare en tanke 

Det var voldsomt. Du vet jo ikke hva jeg gjør og ikke. Tror du misforstod om du tror at jeg går rundt og river ned drømmene til folk. Litt merkelig at du klarte å lese det ut av innlegget mitt og virker som at du har en negativ assosiasjon med år noen sier at de er realistiske. 

Det jeg mente var at jeg deler litt for lite av hva jeg tenker og hva som plager meg. 

Endret 5. april 2021 av TheCatLady