"Hun er ikke verdt det" osv, noen som VET at de faktisk er den personen?

[AnonymBruker]

Litt dum overskrift kanskje, men det jeg mener er at vi hører jo oftest versjonen til den sårede/sviktede/offeret++. Det er sjelden man hører fra de som f.eks "ikke er verdt det", "er psykopat", "har besøksforbud" osv. 

Selv så er jeg ganske sikker på at jeg er en sånn person for enkelte eks-venninner. Jeg kan godt se for meg at de har snakket og søkt om råd rundt meg om hva de skal gjøre, og at de har fått beskjed om at jeg er giftig, at jeg ikke er en god venn, og at de må beskytte seg selv fra meg. 

Jeg gjorde aldri noen noe direkte vondt, men jeg var psykisk syk. I dag er jeg en annen, og jeg anser meg selv som en god venn. 

Men utrolig trist å tenke på at man faktisk har vært *den personen* 😔 egentlig en veldig vond følelse. 

Flere her som tør å innrømme dette?

Anonymkode: c5b44...fe9

[AnonymBruker]

Jeg var nok den personen også. Jeg løy og stjal. Var på shady nettsteder, og dro med vennene mine på det. Dette var for 10 år siden når jeg var rundt 12-13. Får helt vondt av å tenke på jeg kanskje var den personen.

Har selv en bonusdatter som har venner vi ikke synes så mye om, så vi prøver å få henne til å være med andre. Grusomt å tenke på at jeg kanskje var en person foreldre prøvde å holde barna unna😖

Anonymkode: 98e10...2e5

[AnonymBruker]

Jeg også var den personen. Er motsatt nå. Vokste, og modnet.

Anonymkode: 57bea...3f8

[AnonymBruker]

Takk for svar, begge to. 

 

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg også var den personen. Er motsatt nå. Vokste, og modnet.

Anonymkode: 57bea...3f8

Har du det greit med deg selv i dag? Jeg lurer litt på hvordan jeg skal fri meg selv fra de tankene om at jeg er en person som ikke er "verdt det". Jeg prøver å tenke at "det var DEN gangen, og nå er nå". 

Kan nevne et eksempel. Jeg var ute en varm sommerdag sammen med fine folk og jeg følte meg veldig bra. Følte meg lykkelig og at jeg var på et bra sted i livet. 

Så plutselig dukker en av disse fra fortiden opp. Jeg prøver å være høflig og voksen og smilte og forsøkte å  hvertfall få sagt hei til personen, vi er jo trossalt voksne mennesker . Men vedkommende bare snudde seg vekk når hun så meg, og de rundt henne skjermet henne fra meg på en måte, de få sekundene det varte. 

Det bare ødela hele kvelden for meg, og jeg måtte bare unnskylde meg og dra hjem. Dro fra både mat og drikke. 

Det er ikke som om jeg har drept noen. Jeg var ei dårlig venninne ja, men jeg har prøvd å strekke ut en hånd flere ganger og be om unnskyldning. 

Klarer liksom ikke tilgi meg selv når ikke andre klarer det, og som ser på meg som søppel. Utrolig vondt. 

 

Anonymkode: c5b44...fe9

[AnonymBruker]

Jeg tenker alt er relativt. Noen som føler jeg mobbet eller som mener andre er slemme mot dem, er ikke nødvendigvis en realitet for andre. Jeg husker veldig godt et par jenter i min datters klasse på ungdomsskolen. De følte seg utenfor og mente hovedsaklig at min datter hadde skylden. Disse jentene gikk for seg selv, og syntes fryktelig synd på seg selv. 

Jeg vet at jeg kan virke usympatisk her, og at noen vil påstå at jeg kun ser min datters side av saken. Men det stemmer ikke. Jeg prøvde på alle måter å finne ut hva dette gikk i, over lengre tid. Det andre fortalte og som jeg selv forstod, var at alt bunnet ut i sjalusi pga en gutt. Min datter fikk en kjæreste disse to jentene likte godt. De plaget HENNE faktisk. Sendte stygge meldinger og satte ut falske rykter. Enden på visa ble at disse to jentene nå ikke har særlig med venner i det hele tatt. Min datter har aldri skjønt hvorfor de har oppført seg så slemt, for hun har aldri gjort noe mot dem sier hun. Min datter er den som har flere venner og som blir inkludert av andre. De andre to jentene sprer fortsatt rykter om henne, men jeg har skjønt at det er flere og flere som tar avstand fra dem. De er nå 18 år iår, så jeg håper at alderen vil hjelpe, og at de snart skjønner at dette er gammelt nytt som folk er lei av. 

Så jeg vet ikke altså, men i noen tilfeller så er det faktisk motsatt. Der den som bilr hengt ut som mobber, faktisk er den som blir mobbet. 

Anonymkode: 46017...72c

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker alt er relativt. Noen som føler jeg mobbet eller som mener andre er slemme mot dem, er ikke nødvendigvis en realitet for andre. Jeg husker veldig godt et par jenter i min datters klasse på ungdomsskolen. De følte seg utenfor og mente hovedsaklig at min datter hadde skylden. Disse jentene gikk for seg selv, og syntes fryktelig synd på seg selv. 

Jeg vet at jeg kan virke usympatisk her, og at noen vil påstå at jeg kun ser min datters side av saken. Men det stemmer ikke. Jeg prøvde på alle måter å finne ut hva dette gikk i, over lengre tid. Det andre fortalte og som jeg selv forstod, var at alt bunnet ut i sjalusi pga en gutt. Min datter fikk en kjæreste disse to jentene likte godt. De plaget HENNE faktisk. Sendte stygge meldinger og satte ut falske rykter. Enden på visa ble at disse to jentene nå ikke har særlig med venner i det hele tatt. Min datter har aldri skjønt hvorfor de har oppført seg så slemt, for hun har aldri gjort noe mot dem sier hun. Min datter er den som har flere venner og som blir inkludert av andre. De andre to jentene sprer fortsatt rykter om henne, men jeg har skjønt at det er flere og flere som tar avstand fra dem. De er nå 18 år iår, så jeg håper at alderen vil hjelpe, og at de snart skjønner at dette er gammelt nytt som folk er lei av. 

Så jeg vet ikke altså, men i noen tilfeller så er det faktisk motsatt. Der den som bilr hengt ut som mobber, faktisk er den som blir mobbet. 

Anonymkode: 46017...72c

Det er veldig sant det du skriver. Folk reagerer ulikt, og en sak har alltid to sider. 

I mitt tilfelle VET jeg at jeg var en dårlig venn og et dårlig menneske mot noen som nå i dag ser på meg som avskum. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre eller tilgi meg selv. 

Ts. 

Anonymkode: c5b44...fe9

[AnonymBruker]

Vil ikke kalle meg selv verdiløs, ei eller er jeg psykopat, men et forhold med meg vil ikke vare. Jeg er sånn typisk hot'n cold. Det gjelder alle relasjoner utenom nærmeste familie - litt der også.

Jeg kan idealisere en person og bli alt for den ene - kan tilpasse meg hvem som helst, hvis jeg virkelig liker dem fra begynnelsen av - og da mener jeg det jo... Men så går tiden, mine interesser, energier og prioriteringer endres. Da kan jeg tenke kynisk og prøver bli kvitt relasjonen igjen. Noen ganger litt skånsomt over tid, mens andre ganger MÅ jeg bryte "fri" umiddelbart.

Jeg orker ikke når folk blir avhengige av meg og klengete. Jeg kan ikke bære både min og din verden! Og når jeg på forhånd sier at jeg ikke er ute etter å binde meg med det første, da stusser jeg når daten liksom bare erklærer oss for "sammen" etter noen uker... Jeg er sammen med noen nå men vet at jeg må avslutte det. Jeg liker personwn veldig veldig godt ❤️ men vedkommende er overbevist om at det blir oss for alltid osv. og da er løpet kjørt

Nei... Jeg er nok "ikke verdt det" ... 

Anonymkode: 5545f...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er veldig sant det du skriver. Folk reagerer ulikt, og en sak har alltid to sider. 

I mitt tilfelle VET jeg at jeg var en dårlig venn og et dårlig menneske mot noen som nå i dag ser på meg som avskum. Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre eller tilgi meg selv. 

Ts. 

Anonymkode: c5b44...fe9

Du kan ha dårlige egenskaper for vennskap men trenger ikke være et dårlig menneske av den grunn. Når er man egentlig et dårlig menneske? Hva tenker du ts? 

Anonymkode: 5545f...c0a

[AnonymBruker]

Jeg vet med 110 % sikkerhet at jeg var den personen for en annen, ja. 

Etter årevis med å backe denne venninnen opp, jeg kjørte, handlet, trøstet og stilte opp. Gav henne penger for å kjøpe klær til barnet, og det jeg fikk tilbake, var ustabil oppførsel. Og det er egentlig forståelig, da dama er syk. Men etter å ha fått høre for endte gang hvor dritt det jeg gjorde, eide eller sa var, så gadd jeg ikke mer. Så jeg kuttet henne ut. Jeg var dritt lei av å høre på klaging på problemer hun ikke tok tak i, og beskjed om at jeg ikke måtte klage til henne, for hun ble så syk av det. 

Da fikk jeg høre rykter om at jeg hadde visst vært så kald og slem, og at slike mennesker som bare kutter ut folk som er syke og trenger hjelp, de trenger man ikke i livet sitt. 

Det er egentlig helt ok for meg. Jeg prøver å være snill, og jeg mener selv at jeg hjelper når jeg kan. Men jeg er ikke en søppelbøtte man kan kaste all dritten sin på, man kan trykke ned for å føle seg bedre selv, eller gi beskjed om å holde kjeft om mine problemer, fordi den andre parten ikke orker. Når vi da at på til satt å diskuterte samme problem for tredje år på rad uten noe som helst forsøk på å prøve å endre det, da orket jeg ikke mer. 

Anonymkode: 18e33...c05

[anonymLala]

On 2/24/2021 at 1:07 PM, AnonymBruker said:

Litt dum overskrift kanskje, men det jeg mener er at vi hører jo oftest versjonen til den sårede/sviktede/offeret++. Det er sjelden man hører fra de som f.eks "ikke er verdt det", "er psykopat", "har besøksforbud" osv. 

Selv så er jeg ganske sikker på at jeg er en sånn person for enkelte eks-venninner. Jeg kan godt se for meg at de har snakket og søkt om råd rundt meg om hva de skal gjøre, og at de har fått beskjed om at jeg er giftig, at jeg ikke er en god venn, og at de må beskytte seg selv fra meg. 

Jeg gjorde aldri noen noe direkte vondt, men jeg var psykisk syk. I dag er jeg en annen, og jeg anser meg selv som en god venn. 

Men utrolig trist å tenke på at man faktisk har vært *den personen* 😔 egentlig en veldig vond følelse. 

Flere her som tør å innrømme dette?

Anonymkode: c5b44...fe9

Tror alle fort kan bli en sånn person om man er i ulage selv, men om du tar eksempelet ditt da du møtte denne ene venninnen er hun i sin fulle rett til å skjerme seg. Du skriver at dere ‘’tross alt er voksne’’ og at du smilte og hilset, men dette er jo ikke noen unnskyldning til henne? Mulig hun har følt at du ikke anerkjenner det du har gjort, og bare prøver å late som ingenting samtidig som hun fortsatt har vonde følelser knyttet til det.

Synes du skal gi en ektefølt og personlig unnskyldning, uten å forvente tilgivelse eller noe annet. Kanskje dere begge vil føle dere bedre og kunne legge det bak dere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg vet med 110 % sikkerhet at jeg var den personen for en annen, ja. 

Etter årevis med å backe denne venninnen opp, jeg kjørte, handlet, trøstet og stilte opp. Gav henne penger for å kjøpe klær til barnet, og det jeg fikk tilbake, var ustabil oppførsel. Og det er egentlig forståelig, da dama er syk. Men etter å ha fått høre for endte gang hvor dritt det jeg gjorde, eide eller sa var, så gadd jeg ikke mer. Så jeg kuttet henne ut. Jeg var dritt lei av å høre på klaging på problemer hun ikke tok tak i, og beskjed om at jeg ikke måtte klage til henne, for hun ble så syk av det. 

Da fikk jeg høre rykter om at jeg hadde visst vært så kald og slem, og at slike mennesker som bare kutter ut folk som er syke og trenger hjelp, de trenger man ikke i livet sitt. 

Det er egentlig helt ok for meg. Jeg prøver å være snill, og jeg mener selv at jeg hjelper når jeg kan. Men jeg er ikke en søppelbøtte man kan kaste all dritten sin på, man kan trykke ned for å føle seg bedre selv, eller gi beskjed om å holde kjeft om mine problemer, fordi den andre parten ikke orker. Når vi da at på til satt å diskuterte samme problem for tredje år på rad uten noe som helst forsøk på å prøve å endre det, da orket jeg ikke mer. 

Anonymkode: 18e33...c05

Men du. I denne historien er jo du "helten" eller offeret. Hvor vil du med dette? 😛

Anonymkode: 5545f...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men du. I denne historien er jo du "helten" eller offeret. Hvor vil du med dette? 😛

Anonymkode: 5545f...c0a

Jeg ville fortelle min historie om at jeg vet at jeg har vært den slemme/ikke verdt det/psykopaten som sa i fra, eller hvilken kategori du velger å putte det i. 

Trodde det var hele poenget med forum jeg, å dele historier, opplevelser og erfaringer. 

Jeg var hverken helt eller offer forøvrig. Men jeg vet det gikk fryktelig mange rykter fra denne venninnen om at jeg ikke var god i hodet, som kunne svikte venner på den måten. Og jeg ville bare få frem at det ikke alltid er slik det ser ut til, ved første øyekast. 

Anonymkode: 18e33...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Men du. I denne historien er jo du "helten" eller offeret. Hvor vil du med dette? 😛

Anonymkode: 5545f...c0a

Kanskje dette?

 

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg vet med 110 % sikkerhet at jeg var den personen for en annen, ja. 

 

Anonymkode: e8322...13a

[AnonymBruker]

Har nok alltid vært den personen og er det fortsatt. Er psykisk syk uten at jeg trenger å utdype mer, jeg er fullstendig klar over hvordan jeg er og hvem jeg er, og jeg prøver så godt jeg kan men jeg får det ikke til. Man blir litt bitter til slutt også når man ikke strekker til og ikke er verdt det for noen liksom. 

Anonymkode: cf001...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg ville fortelle min historie om at jeg vet at jeg har vært den slemme/ikke verdt det/psykopaten som sa i fra, eller hvilken kategori du velger å putte det i. 

Trodde det var hele poenget med forum jeg, å dele historier, opplevelser og erfaringer. 

Jeg var hverken helt eller offer forøvrig. Men jeg vet det gikk fryktelig mange rykter fra denne venninnen om at jeg ikke var god i hodet, som kunne svikte venner på den måten. Og jeg ville bare få frem at det ikke alltid er slik det ser ut til, ved første øyekast. 

Anonymkode: 18e33...c05

Joda. Ikke noe i veien for det. Da har jeg bare misforstått tråden. Du mener jo at du med urett ble den som "ikke er verdt det" - ikke at det faktisk ligger noe i det

Anonymkode: 5545f...c0a

[AnonymBruker]

1 hour ago, anonymLala said:

Tror alle fort kan bli en sånn person om man er i ulage selv, men om du tar eksempelet ditt da du møtte denne ene venninnen er hun i sin fulle rett til å skjerme seg. Du skriver at dere ‘’tross alt er voksne’’ og at du smilte og hilset, men dette er jo ikke noen unnskyldning til henne? Mulig hun har følt at du ikke anerkjenner det du har gjort, og bare prøver å late som ingenting samtidig som hun fortsatt har vonde følelser knyttet til det.

Synes du skal gi en ektefølt og personlig unnskyldning, uten å forvente tilgivelse eller noe annet. Kanskje dere begge vil føle dere bedre og kunne legge det bak dere.

Ts her. Jeg har bedt om unnskyldning, og prøvd å komme i dialog med henne for løsning. Men til slutt ga jeg opp og måtte bare gå videre med mitt liv. 

Og den episoden jeg skrev over, det var ikke som jeg hang over henne og sa "se på meg se på meg", men vi fikk øyekontakt da hun gikk forbi bordet vi satt. Jeg smilte høflig og skulle til å si hei, mens hun snudde seg fort bort og pille unna. 

Anonymkode: c5b44...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Joda. Ikke noe i veien for det. Da har jeg bare misforstått tråden. Du mener jo at du med urett ble den som "ikke er verdt det" - ikke at det faktisk ligger noe i det

Anonymkode: 5545f...c0a

Kan like godt være jeg som misforsto tråden. jeg tolket det dithen siden ts skriver "psykopaten", "ikke verdt det". 

 

Anonymkode: 18e33...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ts her. Jeg har bedt om unnskyldning, og prøvd å komme i dialog med henne for løsning. Men til slutt ga jeg opp og måtte bare gå videre med mitt liv. 

Og den episoden jeg skrev over, det var ikke som jeg hang over henne og sa "se på meg se på meg", men vi fikk øyekontakt da hun gikk forbi bordet vi satt. Jeg smilte høflig og skulle til å si hei, mens hun snudde seg fort bort og pille unna. 

Anonymkode: c5b44...fe9

Mange orker ikke å hilse på folk man har en negativ assosiasjon til. At du har forandret deg er jo bra for dine nåværende og fremtidige relasjoner, men la de gamle bestemme seg for om de vil ta imot hilsen/ unnskyldning eller ikke. Å ikke få kontakt er også en form for avslutning og jeg synes du kan ta det helt med ro for dette er bak dere. De prøver nok å gå videre uten å ha en «folkelig tone», noe du må respektere. Samtidig skal du ikke ha dårlig samvittighet for du har jobbet med deg selv og gått videre. Selv har jeg en folkelig tone med noen av de som mobbet meg i ungdommen, men noen orker jeg ikke hilse på engang. Jeg har gått videre i livet mitt og noen vil jeg ikke ha der bare. 

Anonymkode: 7fd0d...640

[AnonymBruker]

Kudos til deg TS! Synes det er bra at du reflekterer over dette, og flott initiativ å lage denne tråden og bidra til at flere reflekterer over dette. For jeg tror vi alle sammen har vært dårlige venner minst én gang i livet. Jeg var ihvertfall en dårlig venn flere ganger i min ungdomstid, og det angrer jeg på. Men som du skriver, det var da og nå er nå. Viktig å huske på det. Synes du fint kan gå med hodet høyt hevet og være stolt over den du er idag. Fortsett å være ydmyk og reflektere over egen oppførsel, så er du nok en god venn for mange idag.🙂

Anonymkode: 15fed...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.2.2021 den 11.16):

Takk for svar, begge to. 

 

Har du det greit med deg selv i dag? Jeg lurer litt på hvordan jeg skal fri meg selv fra de tankene om at jeg er en person som ikke er "verdt det". Jeg prøver å tenke at "det var DEN gangen, og nå er nå". 

Kan nevne et eksempel. Jeg var ute en varm sommerdag sammen med fine folk og jeg følte meg veldig bra. Følte meg lykkelig og at jeg var på et bra sted i livet. 

Så plutselig dukker en av disse fra fortiden opp. Jeg prøver å være høflig og voksen og smilte og forsøkte å  hvertfall få sagt hei til personen, vi er jo trossalt voksne mennesker . Men vedkommende bare snudde seg vekk når hun så meg, og de rundt henne skjermet henne fra meg på en måte, de få sekundene det varte. 

Det bare ødela hele kvelden for meg, og jeg måtte bare unnskylde meg og dra hjem. Dro fra både mat og drikke. 

Det er ikke som om jeg har drept noen. Jeg var ei dårlig venninne ja, men jeg har prøvd å strekke ut en hånd flere ganger og be om unnskyldning. 

Klarer liksom ikke tilgi meg selv når ikke andre klarer det, og som ser på meg som søppel. Utrolig vondt. 

 

Anonymkode: c5b44...fe9

Som en som ble mobbet og støttet på ei som gjorde livet til ett helvete for meg det satte kraftige spor i meg, jeg traff henne på andre kanten av jorda fullstendig uforberedt mens jeg backpacket hadde ikke sett henne på 8 år.

Og plutselig var jeg 14 år igjen og kjente jeg ble svimmel og fikk en vond følelse alt av dårlige minner bare rushet tilbake, dette vil du kanskje ikke høre men for noen av oss så leger ikke tiden alle sår.

Jeg var heldigvis ikke alene og hadde en kompis og vi skulle reise til flyplassen for å besøke ett annet land anyways så jeg hoppet i taxien Tokyo neste men det tok en 8 timers flytur før jeg klarte å roe meg ned og noen drinker på flyet.





 

Anonymkode: 93391...cf7