Gå til innhold

Psykisk sykdom bør kun helt unntaksvis gi grunnlag for uføretrygd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jatakk, gjerne. Iallfall 10-30%. Men enkelte av oss må jobbe for å betale for de som ikke gidder å jobbe.

Anonymkode: 454ef...1e0

Så da blir du frivillig minstepensjonist og ønsker frivillig å bli skvist ut av arbeidsmarkedet? Du blir ikke særlig attraktiv på arbeidsmarkedet med en 60% stilling. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Krakilsk skrev (4 minutter siden):

Har du noengang lurt på om du har valgt deg feil jobb, sånn siden du opplever den som så krevende at du ikke orker å gå en skitur på fritiden? 

Joda. Men omskolering får man ikke om man ikke er sykemeldt fra jobben over lang tid. Så da holder man ut da. Som enkelte uføre fint kan klare hvis de gidder.

Anonymkode: 454ef...1e0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vera skrev (7 minutter siden):

Så da blir du frivillig minstepensjonist og ønsker frivillig å bli skvist ut av arbeidsmarkedet? Du blir ikke særlig attraktiv på arbeidsmarkedet med en 60% stilling. 

Minstepensjonist blir man uansett, i mitt yrke.

Anonymkode: 454ef...1e0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han har jo ikke en typisk situasjon, da. Det er jo ikke normalt å bli trygda og stå i fast jobb relativt kort tid etter. Spørs om han har så typisk historie som han tror...Syns det er en uting å tro at ens egen løsning er løsningen for alle.

Anonymkode: fc26f...ad9

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan en person påvirkes av en psykisk lidelse er som regel individuelt fra person til person. Det er derfor ikke diagnosen i seg selv som gir uføretrygd, men funksjonsnivået. Og i de aller fleste tilfeller der uføretrygd blir utfallet er lidelsen kronisk og påvirker funksjonsnivået i svært stor grad. Har selv en bipolar lidelse, men klarer fint å stå i 100 prosent jobb. Jobber med alvorlig psykisk lidelse og følger feks opp en som har samme diagnose meg, men er uføretrygdet på grunn av dette. Kan med hånden på hjertet si at denne personen aldri vil kunne stå i jobb.

At veien til uføretrygd er kort som artikkelen sier, kjenner jeg meg på ingen måte igjen i. Min opplevelse er at alt skal prøves alle veier før uføretrygd innvilges. Min erfaring er at dette tar flere år. De fleste av de jeg følger opp benytter seg av fontenehuset, Frelsesarmeen sin «jobben», Kirkens bymisjon sin «I jobb» som personen i artikkelen skryter av som viktig for å komme tilbake i jobb, men det er det de klarer. Tenker at denne personen hadde noen ressurser som majoriteten av de som er uføretrygdet med en alvorlig psykisk lidelse ikke har. Men! Jeg er «all for» flere svært tilrettelagte arbeidsplasser, men dessverre er det dyrere med slike arbeidsplasser enn at en person bare forblir uføretrygdet. 

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Uh.. det er stor forskjell innen psykisk sykdom. Her er både de med lett angst og de som forsøker drepe andre mennesker fordi de tror de er aliens. Og alt innimellom

Anonymkode: 6fd7c...62e

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Joda. Men omskolering får man ikke om man ikke er sykemeldt fra jobben over lang tid. Så da holder man ut da. Som enkelte uføre fint kan klare hvis de gidder.

Anonymkode: 454ef...1e0

Har du mulighet til å gå litt ned i stilling? Jeg kjenner at jeg unner deg en skitur altså :klem:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krakilsk skrev (1 time siden):

Har du mulighet til å gå litt ned i stilling? Jeg kjenner at jeg unner deg en skitur altså :klem:

Mulighet ifht. jobb ja. Men ifht. økonomi nei.  Mener ikke å misunne uføretrygd, men det er nettopp økonomi som gjør at jeg alltid er sliten.

Anonymkode: 454ef...1e0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Mulighet ifht. jobb ja. Men ifht. økonomi nei.  Mener ikke å misunne uføretrygd, men det er nettopp økonomi som gjør at jeg alltid er sliten.

Anonymkode: 454ef...1e0

Leit å høre at det er sånn, forstår frustrasjonen din bedre nå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk blir sartere og sartere. De godtar en sykdom,det er ingen fighter vilje. Tror at mange kunne kommet seg på beina og blitt et produktivt individ igjen.   

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Smeltemann said:

Folk blir sartere og sartere. De godtar en sykdom,det er ingen fighter vilje. Tror at mange kunne kommet seg på beina og blitt et produktivt individ igjen.   

Eller så har vi en kultur og måte leve på som ødelegger mennesker psykisk. Samt vi har ikke noe system for å fange opp de som sliter. Å gå til psykolog som sier stakkars deg, prøv denne pusteteknikke er ikke svaret på psykisk sykdom. Svaret ligger i å ha mennesker rundt seg som liker en og støtter en. At man føler seg verdsatt og likt. En psykolog kan aldri erstatte den flokkfølelsen. Men den flokkfølelsen er veldig vanskelig få i moderne Norge. Å få seg bare 1 venn er blitt nærmest umulig. Folk ønsker ikke flere venner og folk er utslitt av egne, hektiske liv. 

Anonymkode: 6fd7c...62e

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sånn som du beskriver din hverdag, kjenner jeg meg igjen fra den tida jeg jobbet og var eneforsørger. Men jeg ble gradvis sykere over mange år, i tillegg til at gamle skader ble vondere og vondere å leve med. Mange runder med kamp for å få behandling, mange år med arbeidsavklaring, flere år på redusert stillingsprosent; nye runder med forverring av helse samt nye sykdommer som dukket opp. Tilslutt ble jeg erklært 100% arbeidsufør, fikk vedtaket da jeg ble 50 år.

I dag er det såvidt jeg dingler avgårde i en slags tilværelse. Jeg har ingen overskudd til å være sosial - ikke har jeg lenger noen å være sosial med - for meg er det en seier de dagene jeg får gjort litt husarbeid. Energinivået er såpass uforutsigbart er det er nærmest umulig å planlegge noe som helst av hverdagslige gjøremål, men ofte presser jeg meg likevel fordi jeg f.eks. må ut og handle mat, i det minste. Etterpå er jeg helt gåen, selv om jeg kjenner at det også var godt med frisk luft.

Savner veldig de årene jeg var mer fungerende, hadde en jobb jeg var stolt av og svært dyktig i, og ble ansett som et ganske normalt menneske. Kunne jeg blitt kvitt mine plager - noe hverken jeg eller andre kan; faktisk! - så hadde jeg vært i arbeid jeg.

Anonymkode: 4ca6c...9d6

Det er du som må gjøre jobben. Bruk dagen til å endre rutiner og tankemønstre. Få til endring er ett valg!

Anonymkode: 93869...eca

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er psyksisk syk. Jeg er i full jobb. Men det er ingen tvil om at jeg er en stor byrde for min arbeidsgiver. Det er vondt å vite.

Anonymkode: c4205...707

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krakilsk skrev (5 timer siden):

Har du noengang lurt på om du har valgt deg feil jobb, sånn siden du opplever den som så krevende at du ikke orker å gå en skitur på fritiden? 

Det er realiteten for mange. De færreste hadde gått på jobb hvis de ikke fikk betalt. Jeg var så sliten av jobb at jeg ikke maktet noe annet.

Er du ufør? Virker ikke som du har noen aning om hva det vil si å jobbe 100%

Anonymkode: 73090...610

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Joda. Men omskolering får man ikke om man ikke er sykemeldt fra jobben over lang tid. Så da holder man ut da. Som enkelte uføre fint kan klare hvis de gidder.

Anonymkode: 454ef...1e0

Helt enig. De jeg vet om som er uføre er åpne om at de ikke orker å jobbe i butikk. Synd det skal gå utover de som faktisk sliter

Anonymkode: 73090...610

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eller så har vi en kultur og måte leve på som ødelegger mennesker psykisk. Samt vi har ikke noe system for å fange opp de som sliter. Å gå til psykolog som sier stakkars deg, prøv denne pusteteknikke er ikke svaret på psykisk sykdom. Svaret ligger i å ha mennesker rundt seg som liker en og støtter en. At man føler seg verdsatt og likt. En psykolog kan aldri erstatte den flokkfølelsen. Men den flokkfølelsen er veldig vanskelig få i moderne Norge. Å få seg bare 1 venn er blitt nærmest umulig. Folk ønsker ikke flere venner og folk er utslitt av egne, hektiske liv. 

Anonymkode: 6fd7c...62e

Skal alle som ikke har venner få uføretrygd?  Hvilket hektisk liv? Ha jobb/familie og fritid? 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er realiteten for mange. De færreste hadde gått på jobb hvis de ikke fikk betalt. Jeg var så sliten av jobb at jeg ikke maktet noe annet.

Er du ufør? Virker ikke som du har noen aning om hva det vil si å jobbe 100%

Anonymkode: 73090...610

Nope, jeg er ikke ufør.  Jeg er fullblods arbeidsnarkoman, av typen som bl.a har kjørt 100% studier i tillegg til 100% jobb, pluss verv og alikevel hatt tid til trening sosiale sammenkomster og faktisk. Jeg synes ikke jobb er så innmari slitsomt, jeg synes det er berikende. Det er derfor jeg reagerte på hvor lite du orker innimellom, fordi for meg er det veldig fremmed.

Også helt fremmed for meg at noen skulle ønske å bli ufør, iallefall for psykiske lidelser! i min verden er psykiske lidelser og ufør noe av det kjipeste jeg kan forestille meg.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

Kan ikke dra alle over én kam, men de uføre jeg kjenner har både helse og energi nok til å være i minst 50% jobb. Men de gidder ikke.

Vi vanlige mennesker har det ganske slitsomt uten å håve inn penger på det! Som meg: jeg jobber 100%. Etter jobb er det rett hjem. Kvelden bruker jeg på å slappe av for å klare neste arbeidsdag.

Jeg har ALDRI overskudd til venner, fritidsaktiviteter eller annet i uka. Aldri!

I helgene er jeg utslitt etter en lang uke, prøver å ta vare på meg selv for å klare ny uke. Fest, venner, shopping, kafé? Ikke mulighet! Er for sliten!

Men jobbe må jeg. De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Jeg som jobber lever kun for jobben! For noe annet har jeg ikke mulighet til? Men uføretrygd? Nei, jeg er visst ikke syk nok..!

Så jeg sitter hjemme etter jobb, helt utslitt, mens mine skattepenger betaler for latskapen til de uføre!!!

 

Anonymkode: 454ef...1e0

Fest, shopping og kafe er det lite av i mitt liv også, det har jeg som regel ikke tid til. Du er heldig som kan bare slappe av etter jobb. Den her uken er det bare 2 timeavtaler. Jeg vil virkelig ha meg frabedt å bli kalt lat ! Du vet ingenting om mitt liv og hva jeg gjør.

Jeg skulle så indelig gjerne hatt mulighet til å ha en dag hvor jeg kunne gjøre hva jeg vil. Det er luksus i livet det. Nå har ikke du barn mest sannsynlig.

Anonymkode: 57b86...d95

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fest, shopping og kafe er det lite av i mitt liv også, det har jeg som regel ikke tid til. Du er heldig som kan bare slappe av etter jobb. Den her uken er det bare 2 timeavtaler. Jeg vil virkelig ha meg frabedt å bli kalt lat ! Du vet ingenting om mitt liv og hva jeg gjør.

Jeg skulle så indelig gjerne hatt mulighet til å ha en dag hvor jeg kunne gjøre hva jeg vil. Det er luksus i livet det. Nå har ikke du barn mest sannsynlig.

Anonymkode: 57b86...d95

Du valgte selv å få barn. Ikke lat som ingen andre sliter. Nå har du ikke jobb mest sannsynlig, når du får det vil du forstå hvor slitsomt det faktisk er. Barn: no problemo i forhold (mener jeg!)

Anonymkode: 73090...610

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...