Psykisk sykdom bør kun helt unntaksvis gi grunnlag for uføretrygd

[Capybara]

Du er ikke skuffens skarpeste kniv, eller hva, ts?

[Vera]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

PTSD OG BIPOLAR SYKDOM KAN DU BLI SÅ GODT SOM «KVITT». Jeg har begge sykdommene, og har lært meg å leve normalt med disse. Er så lei av folk som skal fremstille dette som om man aldri kan leve normalt med slike sykdommer. Selv om det kan være kronisk betyr det ikke at du ikke kan jobbe!

Anonymkode: 73090...610

Samtidig som man forventer at noen som selv har diagnosen forstår at det er flere grader av diagnosen, og at diagnosen rammer ulikt..

Men igjen; Disse diagnosene er altså ikke kroniske? «Så godt som» kvitt, hva betyr det? Har du diagnosene eller har du dem ikke?

[AnonymBruker]

Å bli overlatt til seg selv, uten og ha noe å gjøre, er ofte ikke særlig gunstig for mennesker som sliter psykisk. Det er min erfaring. 

Anonymkode: 786b7...bc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men du skjønner da vel at fordi DU har blitt kvitt noe, så betyr ikke det at alle andre nødvendigvis kan? 

VI ER IKKE LIKE!!

Anonymkode: b87c8...68f

La meg fortelle min historie. Det er mulig å leve normalt med disse diagnosene. Hvilke erfaring har du med disse sykdommene?

Anonymkode: 73090...610

[AnonymBruker]

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

Kan ikke dra alle over én kam, men de uføre jeg kjenner har både helse og energi nok til å være i minst 50% jobb. Men de gidder ikke.

Vi vanlige mennesker har det ganske slitsomt uten å håve inn penger på det! Som meg: jeg jobber 100%. Etter jobb er det rett hjem. Kvelden bruker jeg på å slappe av for å klare neste arbeidsdag.

Jeg har ALDRI overskudd til venner, fritidsaktiviteter eller annet i uka. Aldri!

I helgene er jeg utslitt etter en lang uke, prøver å ta vare på meg selv for å klare ny uke. Fest, venner, shopping, kafé? Ikke mulighet! Er for sliten!

Men jobbe må jeg. De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Jeg som jobber lever kun for jobben! For noe annet har jeg ikke mulighet til? Men uføretrygd? Nei, jeg er visst ikke syk nok..!

Så jeg sitter hjemme etter jobb, helt utslitt, mens mine skattepenger betaler for latskapen til de uføre!!!

 

Anonymkode: 454ef...1e0

[Vera]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

Kan ikke dra alle over én kam, men de uføre jeg kjenner har både helse og energi nok til å være i minst 50% jobb. Men de gidder ikke.

Vi vanlige mennesker har det ganske slitsomt uten å håve inn penger på det! Som meg: jeg jobber 100%. Etter jobb er det rett hjem. Kvelden bruker jeg på å slappe av for å klare neste arbeidsdag.

Jeg har ALDRI overskudd til venner, fritidsaktiviteter eller annet i uka. Aldri!

I helgene er jeg utslitt etter en lang uke, prøver å ta vare på meg selv for å klare ny uke. Fest, venner, shopping, kafé? Ikke mulighet! Er for sliten!

Men jobbe må jeg. De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Jeg som jobber lever kun for jobben! For noe annet har jeg ikke mulighet til? Men uføretrygd? Nei, jeg er visst ikke syk nok..!

Så jeg sitter hjemme etter jobb, helt utslitt, mens mine skattepenger betaler for latskapen til de uføre!!!

 

Anonymkode: 454ef...1e0

Så du skulle ønske du var uføretrygdet..?

[AnonymBruker]

Vera skrev (2 minutter siden):

Samtidig som man forventer at noen som selv har diagnosen forstår at det er flere grader av diagnosen, og at diagnosen rammer ulikt..

Men igjen; Disse diagnosene er altså ikke kroniske? «Så godt som» kvitt, hva betyr det? Har du diagnosene eller har du dem ikke?

Jeg har diagnosene, det skrev jeg jo. Jeg kan leve normalt med de. Endelig.

Anonymkode: 73090...610

[Vera]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har diagnosene, det skrev jeg jo. Jeg kan leve normalt med de. Endelig.

Anonymkode: 73090...610

Men er diagnosene noe du har kronisk? 

[Druid]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan ikke vite om det er kronisk eller ikke. Synes det blir altfor lett. Jeg har flere psykiske diagnoser, og min psykiater sier noe annet. Det er viktig å få de som er psykisk syke tilbake i arbeid, hvis ikke faller de utenfor. Jeg mener at uføretrygd er skummelt for disse, da dette er å gjøre de en bjørnetjeneste! Virkelig!

Anonymkode: 73090...610

For noen er det skummelt, for noen , som han her, har det gitt muligheter. For jeg kan garantere deg han ikke hadde vært i jobb nå, hvis han ikke hadde hatt uføretrygd. Det gir deg en trygg plattform som hindrer deg å falle mellom.

Det er en del diskusjon rundt om vi har medisinsk permanent behandling rundt de mest vanlige psykiske diagnosene, og det er tegn på at f.eks depresjoner kan få det, men det er fortsatt eksperimentelt. Så hvis du diagnoseres i dag, må du regne med at du vil kunne trenge oppfølging resten av livet.

Jeg var heldig, både i timing og hvordan yrkeskarrieren min utviklet seg, så jeg har kunnet kombinere min jobb og diagnose, men jeg kunne ikke hatt noen normal jobb.

Hvis jeg hadde vært i ett tilfelle der jeg ikke hadde hatt den flaksen jeg har hatt, og jeg hadde falt ut uten å hatt en exit strategi med uføretrygd, ville det antagelig endt verre.

[Leo]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

Kan ikke dra alle over én kam, men de uføre jeg kjenner har både helse og energi nok til å være i minst 50% jobb. Men de gidder ikke.

Vi vanlige mennesker har det ganske slitsomt uten å håve inn penger på det! Som meg: jeg jobber 100%. Etter jobb er det rett hjem. Kvelden bruker jeg på å slappe av for å klare neste arbeidsdag.

Jeg har ALDRI overskudd til venner, fritidsaktiviteter eller annet i uka. Aldri!

I helgene er jeg utslitt etter en lang uke, prøver å ta vare på meg selv for å klare ny uke. Fest, venner, shopping, kafé? Ikke mulighet! Er for sliten!

Men jobbe må jeg. De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Jeg som jobber lever kun for jobben! For noe annet har jeg ikke mulighet til? Men uføretrygd? Nei, jeg er visst ikke syk nok..!

Så jeg sitter hjemme etter jobb, helt utslitt, mens mine skattepenger betaler for latskapen til de uføre!!!

 

Anonymkode: 454ef...1e0

Du har ikke reflektert over at mange godt voksne som er uføre har hatt det slik som deg i årevis før de til slutt møter den berømte veggen fysisk og/eller psykisk og faktisk ikke klarer mer? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

https://www.dn.no/innlegg/sykefravar/uforetrygd/koronadebatt/innlegg-et-arbeidsliv-for-de-utvalgte-fa/2-1-967562

Denne unge mannen forteller at han fikk beskjed om at han hadde en kronisk psykisk sykdom som 18-åring og fikk uføretrygd. Som 26-åring har han klart å motbeviset dette ved å være i full jobb. En jobb som i følge han selv er medisin på sin sykdom.

NAV bør ta denne mannens erfaringer til lærdom og slutte å gi folk uføretrygd. Psykisk sykdom er aldri kronisk. Det de trenger er jobb.

Nå må NAV slutte å gå sin egen vei og heller høre på brukerne. De vil ha jobb som medisin for psykisk sykdom. Ikke uføretrygd.

Anonymkode: 216fa...a04

Jeg gidder ikke lese alle svarene her, men det holder for å få meg engasjert..

Tror du NAV ser å tar disse avgjørelsene? Det må jo være en uttalelse fra lege og psykolog for at nav skal si ja eller nei til hans søknad. Han må ha et samarbeid med flere for å få dette. Les deg opp da, plis..

Anonymkode: 6a8fa...dd5

[Krakilsk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

 

 

Anonymkode: 454ef...1e0

La meg stoppe deg der litt, nyte latskapen? Er det sånn du opplever det i de periodene du er sengeliggende og syk? Bare ligger og nyter latskapen? 

Det er jo en spesielt morsom påstand når dette gjelder psykiske lidelser, hvilket i flere tilfeller har som symptom at man ikke føler nytelse i dårlige perioder. 

[AnonymBruker]

Vera skrev (4 minutter siden):

Men er diagnosene noe du har kronisk? 

Ja, det er de. Man kan heldigvis likevel leve normalt med de med riktig hjelp. Dessverre ingen «mal» som passer for alle, man må prøve ut ulike metoder/medikamenter. Viktig å gi folk som sliter litt håp, uføretrygd er en fattigdomsfelle

Anonymkode: 73090...610

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

De aller, aller fleste klarer å jobbe litt!

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

Kan ikke dra alle over én kam, men de uføre jeg kjenner har både helse og energi nok til å være i minst 50% jobb. Men de gidder ikke.

Vi vanlige mennesker har det ganske slitsomt uten å håve inn penger på det! Som meg: jeg jobber 100%. Etter jobb er det rett hjem. Kvelden bruker jeg på å slappe av for å klare neste arbeidsdag.

Jeg har ALDRI overskudd til venner, fritidsaktiviteter eller annet i uka. Aldri!

I helgene er jeg utslitt etter en lang uke, prøver å ta vare på meg selv for å klare ny uke. Fest, venner, shopping, kafé? Ikke mulighet! Er for sliten!

Men jobbe må jeg. De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Jeg som jobber lever kun for jobben! For noe annet har jeg ikke mulighet til? Men uføretrygd? Nei, jeg er visst ikke syk nok..!

Så jeg sitter hjemme etter jobb, helt utslitt, mens mine skattepenger betaler for latskapen til de uføre!!!

 

Anonymkode: 454ef...1e0

Ja, det finnes kanskje en del som innimellom hadde klart å jobbe litt. Problemet ved psykisk sykdom er at man har gode perioder (der man kanskje klarte å arbeide noe) og dårlige perioder (som er helt uforenlig med arbeid). Det finnes nær sagt ingen arbeidsgiver som er villig til å ansette en såpass ustabil arbeidstaker.

Anonymkode: 8bce4...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det finnes kanskje en del som innimellom hadde klart å jobbe litt. Problemet ved psykisk sykdom er at man har gode perioder (der man kanskje klarte å arbeide noe) og dårlige perioder (som er helt uforenlig med arbeid). Det finnes nær sagt ingen arbeidsgiver som er villig til å ansette en såpass ustabil arbeidstaker.

Anonymkode: 8bce4...a10

Kanskje man kan drive med noe selv?

Anonymkode: 98277...0e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

PTSD OG BIPOLAR SYKDOM KAN DU BLI SÅ GODT SOM «KVITT». Jeg har begge sykdommene, og har lært meg å leve normalt med disse. Er så lei av folk som skal fremstille dette som om man aldri kan leve normalt med slike sykdommer. Selv om det kan være kronisk betyr det ikke at du ikke kan jobbe!

Anonymkode: 73090...610

Hei, jeg har og ptsd, kan du si noe om behandlingen som gjorde deg frisk? Hva mener du med å leve normalt?

Jeg opplevde i samtale med karriereveilederfirma via Nav å bli pushet mot å søke gradert ufør selv om jeg aldri hadde ytret ønske om dette og selv om jeg aldri har vært så frisk som nå. Det kan jo ta kampgløden fra de fleste når man ikke på noen måte oppfatter seg som ufør selv om man så klart sliter. Jeg tror at det for karriereveileder var en lettvint måte å oppfylle nav sine krav om måloppnåelse, at noe blir gjort ift meg, slik at om de ikke klarte skaffe meg jobb, hadde de gjort "noe". 

Anonymkode: 8ad61...376

[Vera]

Druid skrev (2 minutter siden):

For noen er det skummelt, for noen , som han her, har det gitt muligheter. For jeg kan garantere deg han ikke hadde vært i jobb nå, hvis han ikke hadde hatt uføretrygd. Det gir deg en trygg plattform som hindrer deg å falle mellom.

Det er en del diskusjon rundt om vi har medisinsk permanent behandling rundt de mest vanlige psykiske diagnosene, og det er tegn på at f.eks depresjoner kan få det, men det er fortsatt eksperimentelt. Så hvis du diagnoseres i dag, må du regne med at du vil kunne trenge oppfølging resten av livet.

Jeg var heldig, både i timing og hvordan yrkeskarrieren min utviklet seg, så jeg har kunnet kombinere min jobb og diagnose, men jeg kunne ikke hatt noen normal jobb.

Hvis jeg hadde vært i ett tilfelle der jeg ikke hadde hatt den flaksen jeg har hatt, og jeg hadde falt ut uten å hatt en exit strategi med uføretrygd, ville det antagelig endt verre.

Hva mener du her? Kan du utdype? 
 

Jeg mener at psykiske lidelser blir ekstremt nedprioritert i helsevesenet - om man feks kommer til fastlegen med en depresjon eller angst blir man tilbudt antidepressiva. Antidepressiva passer ikke for alle, og burde ikke brukes som eneste behandling. Det er en forventning om at man skal bruke antidepressiva - og om den medisinske behandlingen ikke passer for deg, så er det lite annet tilbud å oppsøke, og de tilbudene som er, er det ofte ekstremt lang ventetid på. 

[Vera]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det er de. Man kan heldigvis likevel leve normalt med de med riktig hjelp. Dessverre ingen «mal» som passer for alle, man må prøve ut ulike metoder/medikamenter. Viktig å gi folk som sliter litt håp, uføretrygd er en fattigdomsfelle

Anonymkode: 73090...610

Men hvis du leser hovedinnlegget, så mener Ts at ingen psykiske lidelser er kroniske - og mitt svar var et tilsvar på hovedinnlegget. 
Du sier selv at diagnosen din er kronisk - selv om du lever fint med den nå (etter sikkert ganske lang tid med prøving og feiling?)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje man kan drive med noe selv?

Anonymkode: 98277...0e5

Hva slags lønnsom bedrift kan man ha der man i perioder kan legge den helt død? Å starte noe krever kapital i varierende mengde. Å drive noe selv kan bidra til mer usikkerhet og stress hos den syke. Ikke alle har en idé eller evner til å drive en bedrift selv.

Anonymkode: 8bce4...a10

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det er alt for lett å få uføretrygd, sitte hjemme og bare nyte latskapen.

De uføre har mulighet og ork til å være sosiale FORDI de ikke jobber.

Anonymkode: 454ef...1e0
 

Sånn som du beskriver din hverdag, kjenner jeg meg igjen fra den tida jeg jobbet og var eneforsørger. Men jeg ble gradvis sykere over mange år, i tillegg til at gamle skader ble vondere og vondere å leve med. Mange runder med kamp for å få behandling, mange år med arbeidsavklaring, flere år på redusert stillingsprosent; nye runder med forverring av helse samt nye sykdommer som dukket opp. Tilslutt ble jeg erklært 100% arbeidsufør, fikk vedtaket da jeg ble 50 år.

I dag er det såvidt jeg dingler avgårde i en slags tilværelse. Jeg har ingen overskudd til å være sosial - ikke har jeg lenger noen å være sosial med - for meg er det en seier de dagene jeg får gjort litt husarbeid. Energinivået er såpass uforutsigbart er det er nærmest umulig å planlegge noe som helst av hverdagslige gjøremål, men ofte presser jeg meg likevel fordi jeg f.eks. må ut og handle mat, i det minste. Etterpå er jeg helt gåen, selv om jeg kjenner at det også var godt med frisk luft.

Savner veldig de årene jeg var mer fungerende, hadde en jobb jeg var stolt av og svært dyktig i, og ble ansett som et ganske normalt menneske. Kunne jeg blitt kvitt mine plager - noe hverken jeg eller andre kan; faktisk! - så hadde jeg vært i arbeid jeg.

Anonymkode: 4ca6c...9d6