Når babyønsket er større enn fødselsangsten

[#nofilter#]

Hei!

Velkommen til min prøver-dagbok.

Det føles litt rart å si det. Jeg har vært "skapleser" på forumet lenge, men det er først nå jeg har tatt et skritt videre og opprettet min egen tråd. Jeg må innrømme at det er litt skummelt😳 Men jeg tror det kan bli fint å ventilere litt tanker og følelser anonymt, nå som vi er i ferd med å starte prosessen. 

Kort om oss:

Vår lille familie består av meg, samboer og mini (født mai -18). Vi voksne er begge midt i 20-årene og har vært kjærester i 7 år (samboere i 6 av dem). Mini ble til på prevensjon, men vi ville aldri vært han foruten! ❤️

Jeg hadde en veldig traumatisk fødsel, og slet mye med angst og flashback i etterkant. I utgangspunktet så vi for oss 2-3 barn, men etter første fødsel sverget jeg på at vi ikke kom til å prøve på flere. Nå har vi kjøpt hus, og begynt i fast jobb begge to. Lysten på lillesøster/lillebror har begynt å melde seg, men jeg får sånn angst av tanken på å skulle gå gjennom det igjen. Jeg har brukt det siste halve året på å mote meg opp og venne meg til tanken- men det er VIRKELIG skummelt! Nå vet jeg hva som venter meg, og jeg frykter at det skal bli like ille som sist. Samtidig har "tiden leget (noen) sår" og minnene er blitt litt tåkelagte. Var det virkelig SÅ ille som jeg husker?

Nå begynner minsten å bli stor, så vi må sette i gang om han skal få et søsken før han fyller 5. Det er fint om barna ikke blir altfor langt fra hverandre i alder, håpet er at de kan leke sammen etter hvert. Så nå har vi lagt en plan om å prøve på 2022-baby. Det er fortsatt 1-2 mnd til vi dropper prevensjonen helt. Og det er virkelig en skrekkblandet fryd. Jeg skal gjøre mitt for å forberede meg best mulig mentalt, og få den støtten/hjelpen jeg trenger. Jeg håper at hjelpetilbudet er på plass til tross for korona. Jeg tror jeg aldri kommer til å føle meg helt "klar", så det beste er nok å bare hoppe i det. 

Vi aner ikke hvor lang tid det evt. vil ta før det klaffer, siden mini ble til på prevensjon. Vi har aldri "prøvd aktivt" før. Men alderen er sannsynligvis på vår side, og ingen har kjente problemer med fertilitet i øvrig familie. Vi kommer ikke til å stresse for mye med det i starten (men det er vel det alle sier?😉).

Koselig om du vil følge med på reisen

 

PS: Jeg tar gjerne imot råd fra andre med lignende erfaringer

 

________________________

Edit: Nå er vi 25 og 27, og det har ikke klaffet enda. Ser dessverre ikke ut til at mini blir storebror innen han fyller 5 (i mai). Tenker mindre på det som skjedde sist, og håper veldig at det klaffer snart.

Endret 11. oktober 2022 av #nofilter#

[Amatariel]

Velkommen hit som prøver og med egen dagbok! Det er kjempefint å ha et sted å skrive av seg i denne tiden, spesielt hvis man sliter med ekstra greier

Jeg skal ikke påberope meg fødselsangst, men jeg har vært igjennom måneder med mye angst selv (for abort), så vet at det er utrolig tøft å være redd hele tiden. Men det hjelper å være åpen om det, snakke med likesinnede her inne  Og tar det fullstendig overhånd så er det nok lurt å snakke med noen profesjonelle.

Håper du blir gravid snart, men jeg vil råde deg til å ikke stresse voldsomt på aldersforskjellen. Jeg har full forståelse for at man har ønsker (jeg har det selv i min prøverstatus nå), men det trenger ikke være ille om det blir litt mer. Vi har 6 år mellom søsken, og de leker kjempefint sammen! Husk at livet deres består mer som voksen enn barn uansett også.

Ellers har jeg ikke så mange råd om akkurat dette med angsten. Vet om en veldig fin bok som omhandler fødsler da, så den anbefaler jeg deg å lese. Link. (selv om du ikke er førstegangs). 

[mammahjarte]

Velkommen

Folk her er veldig koselige. Skjønner godt du vil ha eit barn til sjølv om ting har vore litt krevjande for deg rundt fødsel og graviditet. Er sjølv i gang med å prøva laga eit barn til og trur kanskje det blir sånn ca 4 år, vi får sjå

lykke til.

[#nofilter#]

Amatariel skrev (På 19.2.2021 den 15.12):

Velkommen hit som prøver og med egen dagbok! Det er kjempefint å ha et sted å skrive av seg i denne tiden, spesielt hvis man sliter med ekstra greier

Jeg skal ikke påberope meg fødselsangst, men jeg har vært igjennom måneder med mye angst selv (for abort), så vet at det er utrolig tøft å være redd hele tiden. Men det hjelper å være åpen om det, snakke med likesinnede her inne  Og tar det fullstendig overhånd så er det nok lurt å snakke med noen profesjonelle.

Håper du blir gravid snart, men jeg vil råde deg til å ikke stresse voldsomt på aldersforskjellen. Jeg har full forståelse for at man har ønsker (jeg har det selv i min prøverstatus nå), men det trenger ikke være ille om det blir litt mer. Vi har 6 år mellom søsken, og de leker kjempefint sammen! Husk at livet deres består mer som voksen enn barn uansett også.

Ellers har jeg ikke så mange råd om akkurat dette med angsten. Vet om en veldig fin bok som omhandler fødsler da, så den anbefaler jeg deg å lese. Link. (selv om du ikke er førstegangs). 

Hei, så koselig at du stakk innom og takk for boktips!

Jeg ser poenget ditt, men jeg frykter at hvis vi venter lengre, vil det bli vanskelig å gjøre ting sammen som familie senere, om barna har vidt forskjellige behov/ønsker.. Hvordan har disse tingene vært for dere? Lykke, lykke til med din reise også ❤️

 

mammahjarte skrev (På 19.2.2021 den 21.18):

Velkommen

Folk her er veldig koselige. Skjønner godt du vil ha eit barn til sjølv om ting har vore litt krevjande for deg rundt fødsel og graviditet. Er sjølv i gang med å prøva laga eit barn til og trur kanskje det blir sånn ca 4 år, vi får sjå

lykke til.

Hei, og takk for det! Kanskje vi havner på ca samme aldersforskjell da? Krysser fingrene for oss begge to😊

[Snurrepurre]

Hei og velkommen 🤗 

Det er utrolig mye følelser knyttet opp til det å skulle prøve på et søsken 💜 skjønner angsten rundt fødsel. Har dere vurdert KS som alternativ? Det er selvfølgelig ikke lett å få innvilget, men for de som virkelig sliter og i tillegg har negativ egenerfaring fra fødsel, så er det jo en reell mulighet. 
 

Hva gjelder aldersforskjell så skjønner jeg tanken din. Vi ville ha 3 år mellom, og nå er vi på 4,5 😅 kroppen var ikke helt enig i den tidsrammen 😉. Til gjengjeld så har jeg en datter på snart 4 hvor det største ønsket hun har i verden, er å bli storesøster. Jo eldre hun blir, jo mer blir dette et «familieprosjekt» når den lille kommer. 💜 

 

 

[#nofilter#]

Snurrepurre skrev (På 15.3.2021 den 9.30):

Hei og velkommen 🤗 

Det er utrolig mye følelser knyttet opp til det å skulle prøve på et søsken 💜 skjønner angsten rundt fødsel. Har dere vurdert KS som alternativ? Det er selvfølgelig ikke lett å få innvilget, men for de som virkelig sliter og i tillegg har negativ egenerfaring fra fødsel, så er det jo en reell mulighet. 
 

Hva gjelder aldersforskjell så skjønner jeg tanken din. Vi ville ha 3 år mellom, og nå er vi på 4,5 😅 kroppen var ikke helt enig i den tidsrammen 😉. Til gjengjeld så har jeg en datter på snart 4 hvor det største ønsket hun har i verden, er å bli storesøster. Jo eldre hun blir, jo mer blir dette et «familieprosjekt» når den lille kommer. 💜 

 

 

Takk for det! 😊 Jeg har tenkt tanken på keisersnitt, men det virker egentlig ikke mindre skummelt enn vaginal fødsel (jeg burde slutte å lese så mye på nett, hehe.) Det føles litt ut som at jeg må velge mellom to onder, som er skumle på hver sine måter. Selv om det kommer noe godt ut av det, selvfølgelig.

Lykke til med familieprosjektet! Ting blir ikke alltid som man planlegger, men jeg tror det kan bli veldig fint likevel ❤️ 

Endret 21. april 2021 av #nofilter#

[#nofilter#]

Liten oppdatering her:

Denne måneden skulle egentlig vært vår første PP. Jeg har hatt litt ustabil syklus i det siste og vi begynte med å legge inn aksjer 5 dager før estimert eggløsning. Den natten fikk jeg plutselig ikke sove fordi jeg lå og bekymret meg. Passer det egentlig med en til baby nå? Tenk hvis alt går galt? Tenk hvis jeg ødelegger den lille familien vi allerede har? Tenk hvis jeg dør under fødsel, hva med storebror da? Jeg forstår jo innerst inne at dette er tåpelige og uhensiktsmessige tanker, men jeg fikk rett og slett litt panikk, og turte ikke å prøve videre.🙈

Så enden på visen er at vi la i aksjer 5 dager før estimert EL (jeg har foreløpig ikke kjøpt inn eggløsningstester osv). Jeg tviler veldig på at det er nok til at det klaffer, spesielt siden jeg har hatt litt lengre sykluser enn vanlig i det siste. Men vi får se, og jeg skal forsøke å mote meg opp til et ny PP i mai...

Endret 21. april 2021 av #nofilter#

[#nofilter#]

Og der kom mensen. Ikke uventet. Både litt lettet og skuffet på en gang. Jeg skal kvinne meg opp.

[#nofilter#]

Denne gangen gikk jeg faktisk 1 uke på overtid, og tok til slutt en test. Negativt svar. Siden har jeg ventet og ventet på tante rød, og fikk den endelig nå - 3 uker på overtid! Altså på dag 53 i syklusen😲 Har noen ganger litt uregelmessig syklus (28-35dager), men så lang har den aldri vært før!

Noen teorier om hva som kan ha skjedd? Bør jeg sjekke det opp? 

Litt vanskelig å være prøver hvis eggløsningen skal leve sitt eget liv...

[#nofilter#]

Etter en lang pause i sommer for å stålsette meg mentalt, er jeg tilbake. Akkurat ferdig med mensen, så denne måneden skal vi prøve ordentlig. For første gang.Lysten på nr 2 melder seg mer og mer. Grugleder meg.

Redd for at det skal klaffe, men enda reddere for at det ikke klaffer. Rar følelse.

[Amatariel]

Lykke til - det vil nok ordne seg

[kaffemor]

Hei! Akkurat det med redselen både for at det skal klaffe og ikke klaffe kan jeg kjenne meg godt igjen i! 💛 

lykke til 💛

[#nofilter#]

Hei igjen! Hyggelig at dere stakk innom.

Nå er jeg 4 dager på overtid, men tør ikke teste meg helt enda. Det kan jo være at den bare er litt sen (syklusen har vært litt uregelmessig det siste halvåret..), dessuten er det litt deilig å slippe å ta inn over meg resultatet helt enda.

Fikk fryktelig vondt i magen i går, men det gikk over i løpet av kvelden. Tenkte først at det var mensen som var på vei, men det har fremdeles ikke kommet noe.. Hmm..

Endret 24. september 2021 av #nofilter#

[#nofilter#]

Nå er jeg 10 dager på overtid, men fortsatt ikke noe tegn til mensen...

Jeg fikk ikke sove natt til søndag, så jeg sto opp og tok en graviditetstest. Den var negativ. Det var kveldsurin da, men det bør vel være pålitelig, så lenge etter forventet mensen?

Uff.. Hva skjer med kroppen min? Det er slitsomt med så uregelmessig syklus...

[powerpuffen]

#nofilter# skrev (Akkurat nå):

Nå er jeg 10 dager på overtid, men fortsatt ikke noe tegn til mensen...

Jeg fikk ikke sove natt til søndag, så jeg sto opp og tok en graviditetstest. Den var negativ. Det var kveldsurin da, men det bør vel være pålitelig, så lenge etter forventet mensen?

Uff.. Hva skjer med kroppen min? Det er slitsomt med så uregelmessig syklus...

Sender deg en klem 

Det første jeg tenker er at barneønsket er så stort at det gjør at det blir noe hormonforstyrrelser i kroppen. Ja, det tror jeg faktisk er mulig, og at det er derfor du opplever så uregelmessig syklus. 

[#nofilter#]

Lacuna skrev (På 29.9.2021 den 22.20):

Sender deg en klem 

Det første jeg tenker er at barneønsket er så stort at det gjør at det blir noe hormonforstyrrelser i kroppen. Ja, det tror jeg faktisk er mulig, og at det er derfor du opplever så uregelmessig syklus. 

Takk❤️

Det er temmelig påfallende at hver gang vi begynner å prøve, så forlenges syklusen ja.. Uff, hva kan jeg gjøre med det? Jeg klarer ikke å fjerne følelsene/tankene jeg har i prosessen..

[powerpuffen]

#nofilter# skrev (17 timer siden):

Takk❤️

Det er temmelig påfallende at hver gang vi begynner å prøve, så forlenges syklusen ja.. Uff, hva kan jeg gjøre med det? Jeg klarer ikke å fjerne følelsene/tankene jeg har i prosessen..

Kanskje du kan snakke med lege eller en jordmor om tankene dine? du er garantert ikke den første som har opplevd dette! ❤️ De har garantert gode tips og råd

[Monsteran]

#nofilter# skrev (På 19.2.2021 den 11.35):

Hei!

Velkommen til min prøver-dagbok.

Det føles litt rart å si det. Jeg har vært "skapleser" på forumet lenge, men det er først nå jeg har tatt et skritt videre og opprettet min egen tråd. Jeg må innrømme at det er litt skummelt😳 Men jeg tror det kan bli fint å ventilere litt tanker og følelser anonymt, nå som vi er i ferd med å starte prosessen. 

Kort om oss:

Vår lille familie består av meg, samboer og mini (født mai -18). Vi voksne er begge midt i 20-årene og har vært kjærester i 7 år (samboere i 6 av dem). Mini ble til på prevensjon, men vi ville aldri vært han foruten! ❤️

Svangerskapet var uproblematisk fysisk sett, men jeg slet mye med angst og bekymringer knyttet til den kommende fødselen. Jeg skal ikke utbrodere for mye her, men la oss bare si at fødselen virkelig innfridde "forventningene". Jeg vet ikke om alt skar seg ekstra mye fordi jeg var redd, men jeg slet i hvert fall med traumer, angstanfall, fødselsdepresjon og flashbacks i lang tid etterpå. I utgangspunktet så vi for oss 2-3 barn, men etter første fødsel sverget jeg på at vi ikke kom til å prøve på flere.

Så har tiden gått, jeg har hatt mye kontakt med helsestasjonen, vi har fått ting mer på stell (mtp rutiner, ferdig med utdanning, kjøpt bolig osv) og jeg (vi) elsker å være forelder(e) og koser oss med vår lille familie. Jeg har brukt det siste halve året på å mote meg opp og venne meg til tanken på å eventuelt bli gravid igjen - men det er VIRKELIG skummelt! Nå vet jeg hva som venter meg, og jeg frykter at det skal bli like ille som sist. Samtidig har "tiden leget (noen) sår" og minnene er blitt litt tåkelagte. Var det virkelig SÅ ille som jeg frykter?

Nå begynner minsten å bli stor, så vi må sette i gang om han skal få et søsken før han fyller 5. Det er fint om barna ikke blir altfor langt fra hverandre i alder, håpet er at de kan leke sammen etter hvert. Så nå har vi lagt en plan om å prøve på 2022-baby. Det er fortsatt 1-2 mnd til vi dropper prevensjonen helt. Og det er virkelig en skrekkblandet fryd. Jeg skal gjøre mitt for å forberede meg best mulig mentalt, og få den støtten/hjelpen jeg trenger. Jeg håper at hjelpetilbudet er på plass til tross for korona. Jeg tror jeg aldri kommer til å føle meg helt "klar", så det beste er nok å bare hoppe i det. 

Vi aner ikke hvor lang tid det evt. vil ta før det klaffer, siden mini ble til på prevensjon. Vi har aldri "prøvd aktivt" før. Men alderen er sannsynligvis på vår side, og ingen har kjente problemer med fertilitet i øvrig familie. Vi kommer ikke til å stresse for mye med det i starten (men det er vel det alle sier?😉).

Koselig om du vil følge med på reisen som knapt har begynt.

 

PS: Jeg tar gjerne imot råd fra andre med lignende erfaringer

M

Endret 11. januar 2022 av Monsteran

[#nofilter#]

Vi bestemte oss for å ta en pause fra hele prosjektet, og nå har syklusen stabilisert seg. Takk til dere som har vært innom her i mellomtiden🥰

Babyønsket har vokst❤️ Det ønsket overdøver frykten mer og mer, og det er litt deilig å kjenne på egentlig.

Forventet mens er om fire dager. Jeg er spent, selv om jeg nok ikke er gravid. Vi har ikke prøvd systematisk i desember/januar, så det skal vel litt til at det klaffer. Eneste mulige tegnet, er at jeg har vært ekstra emosjonell i dag (enda mer enn vanlig ) - men det kan like gjerne være pms.

Vårt felles nyttårsforsett er å bli gravide i løpet av 2022. Jeg håper det går🌞

 

Endret 10. januar 2022 av #nofilter#

[powerpuffen]

Så godt å høre at du har funnet litt "fred" i deg selv ❤️ Ønsker deg et riktig godt 2022, og jeg håper det beste for dere!