Gå til innhold

Min tur nå? Babydrømmen


Saschi

Anbefalte innlegg

Saschi
Neutral90 skrev (40 minutter siden):

Jeg har også fått beskjed om at jeg er utsatt for tilknyttningsproblem og fødselsdepresjon dersom vi får baby. Psykolog på dps sendte brev til fastlegen at jeg skal henvises til småbarnsgruppen hos dps så snart som vi blir gravid (men jeg venter til vi vet det er levedyktig). Det er både et dagtilbud og også sengepost for gravide og mødre, som behandler akkurat dette. Kan det være et alternativ for deg? Jeg følte en lettelse da jeg fant ut om dette, følte meg litt mindre alene ❤

Tenker på deg 🌻

Takk ❤️
 

Vi har et tilbud men tilbudet er 4 timer fra der jeg bor 🤦‍♀️ og gjelder kun hvis det viser seg at barnet et levedyktig men har ikke kommet så langt ennå men vet ikke om jeg orker å dra så langt eller om jeg klarer dra fra «klippen min» for så lenge… men har et tilbud som er rett ved der jeg bor hvis jeg føder barnet 🤷‍♀️
 

takk, tenker på deg og, leser dagboken din men glemmer alltid å legge igjen kommentar 🙈❤️ MEN heier alltid på deg og kroppen din! 

  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Saschi
stAre skrev (1 time siden):

❤️❤️

Håper med alt i hele meg at det går på dette egget! 

Takk 🙏❤️

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Amatariel

Ønsker å gi deg verdens største klem :hug: Masse lykke til fremover!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Saschi
Amatariel skrev (4 timer siden):

Ønsker å gi deg verdens største klem :hug: Masse lykke til fremover!

Takk ❤️ Håper at alle gode ting er 4 😅

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Saschi

CD10

Jeg tror egentlig ikke jeg noen gang vil kunne fatte hvordan andre bare blir gravide og forblir gravide tilsynelatende så lett. Ærlig talt så klarer jeg ikke å få den ideen til å stemme lenger.

Når jeg ser tilbake på livet mitt før jeg gikk gjennom infertilitet, trodde jeg virkelig at kroppen min bare ville vite hva jeg skulle gjøre, og det hele ville komme så naturlig. Jeg mener jeg har alltid blitt lært sex = graviditet og graviditet = baby. Så du kan bare forestille deg overraskelsen min da jeg måtte innse at det ikke er akkurat slik det garantert ville gå.  Å lage og få en baby er ikke et svart-hvitt-konsept, det er fylt med så mange gråsoner i seg selv.

 Mellom alle medisinene, legebesøkene, turer til apoteket, ultralyd, blodprøver og prøver... Det kan til tider bli litt for mye å håndtere.  Hele dagen, uken og måneden din er fullstendig planlagt rundt syklusen din, og alt (og jeg mener alt) er så tidsspesifikk og det gir ikke mye rom for feil så ofte. Jeg mener snakk om å være utslitt og så overveldet.

 Jeg kan ikke engang begynne å telle alle gangene vi har måttet legge om planer for ting fordi jeg må gå inn og se gynekologen vår den dagen, eller jeg har eggløsning på det tidspunktet, så vi må sørge for at vi er hjemme. Det har tatt over hele livet vårt for å si det lett.

Etter å ha vært på denne veien i så mange år nå, kan hjernen min rett og slett ikke forstå hvordan alt dette oppstår ved en tilfeldighet for noen og uten inngrep utenfra for å få det til. Du bestemmer deg bare en dag for at du vil ha en baby, og bam bare sånn blir ønsket ditt virkelighet. Det er virkelig et mirakel når du tenker nærmere på det.

 Kall meg sjalu, kall meg bitter, men uansett kan jeg bare ikke innse hvor lett dette kan være noen ganger. Jeg vet at det er fortiden min og omstendighetene mine som snakker her, men ærlig talt vil jeg aldri kunne forestille meg et liv der jeg sier at jeg vil bli gravid, og ni måneder senere holder jeg den vakre babyen i armene mine. Det er rett og slett for vanskelig for meg å forestille meg dette akkurat nå...

Endret av Saschi
  • Hjerte 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Neutral90

Fine refleksjoner ❤ dette er en fulltidsjobb, ikke bare emosjonelt. Det styrer så mye av hverdagen. 

jeg har tenkt mye likt som deg. Spesielt rettet mot de nære meg som bare "får det til" og gjerne de som til og med vurderte abort fordi det ikke passet helt... ja, hva skal man si. 

Jeg velger å tro at når vi har fått det vi vil ha kan vi tenke tilbake på disse årene uten bitterhet, men med respekt mot prosessen ❤

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Saschi
Neutral90 skrev (2 timer siden):

Fine refleksjoner ❤ dette er en fulltidsjobb, ikke bare emosjonelt. Det styrer så mye av hverdagen. 

jeg har tenkt mye likt som deg. Spesielt rettet mot de nære meg som bare "får det til" og gjerne de som til og med vurderte abort fordi det ikke passet helt... ja, hva skal man si. 

Jeg velger å tro at når vi har fått det vi vil ha kan vi tenke tilbake på disse årene uten bitterhet, men med respekt mot prosessen ❤

Bra jeg ikke er alene om å ha disse tankene ❤️

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
Saschi

DPO 5

Høy på forhåpninger og hormoner, følelsesmessig og fysisk forberedt på innsett, og akkurat da jeg er i ferd med å sette meg inn i bilen for å reise hjemmefra, mottok jeg den fryktede oppringningen fra Medicus: «Embryoet overlevde ikke opptiningen. Det blir ingen innsett. Stopp medisinene dine. Ring ved neste mensen. Beklager."

 Jeg ble fortalt at embryoet mitt var "godt nok til å fryse ned". Kanskje godt nok til å bli fryst ned, men ikke til å bli opptint… Hva gikk galt?  Sykepleieren jeg snakket med visste ikke engang, hun kunne ikke gi meg et svar uten om at det ikke overlevde…

Jeg vil ikke gjør dette lenger men samtidig så vil jeg. Kroppen min er utslitt.

Sinnet mitt føles tapt til tider, og ånden min har blitt knust. Måned etter måned prøver vi så hardt, men til slutt sitter vi fortsatt igjen med ingenting mer enn en håndfull negative tester og skuffelser.

Jeg fortsetter å fortelle meg selv at det kommer til å gå bra, at jeg bare må fortsette å sitte på denne berg-og-dalbanen... men jeg vet ikke om jeg orker mere runder, har jeg det i meg?

Jeg er lei av å måtte vente. Jeg er lei av å hele tiden legge så mye av meg selv i noe som ikke lover noe tilbake. Jeg er lei av å gi alt jeg har, både psykisk og fysisk, bare for å føle meg så tom. Jeg er lei av det hele. Men likevel kan jeg ikke få meg selv til å gi opp alt og slutte. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg bare ikke.

Det er dager hvor alt jeg ønsker å gjøre er å kaste hendene i været og gå vekk fra denne reisen for godt. Bare snu i motsatt retning og aldri se meg tilbake. Jeg har tenkt denne tanken flere ganger enn jeg kan telle, fordi denne veien vi er på er så vanskelig og utilgivelig... men jeg kan bare ikke la meg selv gi opp så lett. Jeg er så redd for hva jeg kan gå glipp av hvis jeg slutter å prøve.

 Jeg føler kanskje ikke alltid at jeg har nok kreftene igjen i meg til å fortsette på denne reise , og det vil komme dager hvor jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette... Men jeg vet at jeg må fortsette å bevege meg fremover, jeg kan ikke kaste inn det hvite håndkleet ennå, kanskje en dag men ikke nå!

Hvis det er én ting som er mer sant for meg nå enn noen gang, så er det at de tingene i livet mitt som er verdt å ha og ta vare på, er det som er verdt å kjempe hardest for. Og når dagen vår endelig kommer, vet jeg at alt dette vil være verdt det en million ganger.

 Så ja, jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg ikke vil gjøre dette lenger og jeg er klar til å kaste inn håndkleet og det er greit for meg at jeg har disse øyeblikkene for jeg er menneskelig med ekte følelser, men en del av meg vil alltid fortsette å kjempe for at jeg skal bli mor, og det er en del som aldri kommer til å forsvinne❤️

  • Hjerte 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Neutral90

Å fy fasan altså. Dette er så sykt urettferdig, du har all sympati! Det er lov at tankene streifer mot " hvor lenge gidder jeg dette" etter noe slikt ❤ godt å lese du har fortsatt er ved mot til å fortsette 🙂

Er da tanken nytt uttak ved mensen? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Saschi
Neutral90 skrev (1 time siden):

Å fy fasan altså. Dette er så sykt urettferdig, du har all sympati! Det er lov at tankene streifer mot " hvor lenge gidder jeg dette" etter noe slikt ❤ godt å lese du har fortsatt er ved mot til å fortsette 🙂

Er da tanken nytt uttak ved mensen? 

Begynner å kjenne på kroppen at dette kanskje ikke er så lenge til jeg går ned i kjelleren litt men fortsetter å kjempe 🤘

Ja, det er tanken foreløpig men vet ikke om jeg skal gå av berg-og-dalbanen i en periode men kan vær vi kjører på med et enkelt forsøk, hadde ikke sjokkert meg om jeg er så bestemt at jeg sier at vi kjører på 😂 Hadde en ufrivillig pause fra prøvingen pga mensen ikke kom så jeg får se 🤷‍♀️

  • Hjerte 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Saschi

DPO 13

Et tap er et tap, og de betyr noe, jeg skulle ønske det var det jeg fortalte meg selv, men det gjør jeg ikke!

 Jeg har sett disse setningene mye i det siste...
- «Det skjedde i hvert fall tidlig»
- «Én spontanabort kan ikke sammenlignes med flere"
- «Det var bare kjemisk, så det teller egentlig ikke"
- "Jeg gikk bare gjennom ett tap, så jeg burde ikke være så opprørt, for andre har det verre"

 Og listen fortsetter...

 Jeg tror jeg kan snakke for de fleste av oss her inne, ved å si at vi alle har opplevd disse svarene eller til og med sagt dem selv på en eller annen måte minst en eller to ganger. Så mange ganger kommer disse ordene fra et sted som ikke er ment å være sårende, men så mange ganger kommer de over på en negativ måte.

 For de som aldri har måttet oppleve den unike smerten som følger med spontanabort og svangerskapstap, kan det være vanskelig for dem å forstå effekten deres ord kan ha.  Du vet at de mener det godt og vanligvis har de beste intensjonene, men å høre disse setningene kan få et åpent sår til å skjære så mye dypere. Det reduserer sorgen som finnes, og gjør at den føles mindre viktig.

Det knuser hjertet mitt når jeg ser en person som har opplevd denne typen tap føler at de må bagatellisere situasjonen sin og det de går gjennom, fordi de tror at andre rundt dem har det verre enn de gjør, så de burde ikke ha det så vondt.

 Jeg har sett det utallige ganger... de sammenligner omstendighetene sine med alle andres og de ender opp med å føle at de må "komme over det" i stedet for å kunne sørge som de fortjener fordi de tror de ikke har rett til.

Om tapet ditt skjedde etter 6 måneder eller 6 uker, er et tap et tap, og de betyr noe. Hvert av disse dyrebare babylivene var en gave, og tapet av det fortjener å bli husket og sorg du bærer på har rett til å bli følt i sin helhet.

 Så ta inn alt du føler, og ikke glem å gi deg selv litt nåde. Denne reisen er tøff og du fortjener å ta inn alt som kommer med i ditt eget tempo, uansett hvordan det kan se ut ❤️

  • Hjerte 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Saschi

19 DPO (Frustrasjons innlegg) 

Det er mange ord jeg vil bruke for å beskrive IVF. Spennende er ikke en av dem.

 IVF er et smertefullt, emosjonelt, kostbart og invaderende sett med prosedyrer som kan resultere i en levende baby. Det er ingen garanti. Og selv om det fungerer, er ikke selve prosessen hyggelig, morsom eller spennende.

 Mange vet ikke engang mye om IVF med mindre de har vært gjennom det eller vært nær noen som har vært gjennom IVF. Vanligvis "vet" folk to ting: det er dyrt, og du vil få en baby. Sannsynligvis tvillinger faktisk.  Men de av oss som går gjennom det vet at bare én av disse tingene er lovet.

Vi har lov til å føle oss spente på å starte prosessen, spente på sjansen for at det kan fungere, spent på om det fungerer, helvete - vi har lov til å føle hvordan vi føler! Men når jeg forteller noen at jeg gjør IVF og de sier hvor spennende det er, føles det så avvisende og avtagende for meg.

 Jeg er overhodet ikke begeistret for å gjøre dette. IVF er en siste utvei. Det betyr at alt annet vi har prøvd ikke har fungert. Det betyr at jeg har vært gjennom helvete, og jeg melder meg på for å utsette kroppen min gjennom mye mer helvete, bare for å ha en sjanse. Mange av oss må gjennom MANGE runder uten at det blir et barn ut av det tilslutt. 

 Det er ikke et morsomt alternativ som folk velger fordi de bare vil se hvordan det ville vært.

 Så vær så snill, slutt å foreslå at noen burde være glade for å gjøre IVF. Slutt å fortelle oss at du er begeistret for oss. Spør oss hvordan vi har det med prosessen eller om det er noe du kan gjøre for å støtte oss. Selv når du er redd for å si feil ting, er det bedre å si noe og spørre hva du kan gjøre enn å ikke si noe.

 

  • Hjerte 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 1 måned senere...

Annonse

Saschi

TRIGGER WARNING!!!!!!!!

9 + 5

Jeg kjenner hele kroppen min skriker og jeg kjenner at jeg blir kvalm av tanken på å skrive dette innlegget. Har gått MANGE runder med meg selv på om jeg skal legge det ut og risikere å trigge noen eller bare vær stille… Men ønske om å dele dette med dere er større enn ønsket om å ikke dele det med dere, så her kommer det, jeg er gravid igjen ❤️

Jeg hadde en time hos Medicus 21 Mars for å sjekke hvorfor mensen ikke har meldte sin ankomst etter avbrutt forsøk i naturlig syklus (I naturlig syklus er det helt uten medisiner og du har en egen eggløsning, og det er med denne eggløsningen jeg har blitt gravid med), siden egget mitt ikke overlevde tiningen så ble det ikke gjort noen undersøkelser, hadde dette blitt gjort eller at egget hadde overlevd hadde vi sett at det var et egg som var blitt befruktet allerede… Da jeg kom inn og satte meg i stolen begynte han å rote lenge og sjekket en stund og målte en del, ble livredd for at jeg hadde gjort noe gale og fucket opp eller kanskje det var noen cyster som gjorde at mensen ikke kom, jeg hadde jo hatt eggløsning… MEN så hørte jeg noe jeg aldri har hørt… nemlig en hjertelyd som lå på 151 og jeg ble målt til 7+1 💜

Idag hadde jeg en ny TUL og ble målt til 9+5 (embryoet lå med krummet rygg så var vanskelig å måle) siden jeg ønsket å ha en UL før påsken kun for å få det bekreftet for meg selv for jeg har ikke forstått det ennå… Det første som datt ut av meg var: Neimen, så skjønn valp (fikk se embryoet i 3-D). 

Jeg har ingen tvil om at infertilitet er noe av det verste, om ikke det verste jeg noen gang vil gå gjennom. Frykten og sorgen du føler når du møter en virkelighet hvor du kanskje aldri får oppleve en positiv graviditetstest igjen eller en fødsel, ødelegger sjelen og har endret hvordan jeg ser på meg selv. Arrene har også fullstendig infiltrert og endret hvordan jeg opplever denne graviditeten...

Jeg har nylig begynt å lese på nett og i forskjellige grupper for vordende mødre, og den bekymringsløse gleden majoriteten av kvinnen ser ut til å oppleve når de diskuterer graviditetene sine, får meg til å føle meg som en outsider på nytt, for i motsetning til dem er jeg konstant livredd. Hver gang jeg ikke føler meg syk. Hvis jeg våkner og brystene mine ikke brenner. Hver gang jeg tørker etter å ha tisset, leter jeg etter blod. Hver krampe eller verke.  Når det ikke er kramper eller smerter.

De fleste som er uberørt av infertilitet eller tap ser ut til å kunne anta at ting er bra med mindre de blir fortalt noe annet. Jeg er helt motsatt, og ingen mengde oppmerksomhet, avspenningsteknikker eller positiv tenkning er i stand til å overbevise meg om noe annet, og jeg har rett og slett ikke verktøyene til å takle det.

En ting er jeg nå helt sikker på - infertilitet slutter ikke når du først blir gravid.  Jeg tror aldri det gjør det...

TRIGGER WARNING!!!!!

Legger ved et bilde av ultralyden fra idag for de som vil se «valpen» 😂:

6ED16D23-5E07-4020-ACEE-7C51DFB219E1.jpeg

  • Liker 1
  • Hjerte 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Neutral90

Åååå wow!!! 😍 gratulerer! Heldiggris!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
PurpleTuliip

Gratulerer! 🤩 dette var jo veldig koselig etter å ha lest meg igjennom prøvedagboken din fra start til slutt. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Angeleye

Så fantastiske nyheter! Gratulerer så mye! 😍

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...