min største frykt

[Gjest gotthard]

er at jentungen skal finne meg død.

vi to bor alene og jeg har utrolig pannik for at hun en morgen skal vokne av klokka og jeg ikke gjør det.

og hvem skal ta hu eterpå?hun har bare meg, mor er ei venninde hun besøker når det passer for begge,,hvem skal pleie sårene hennes da?

er ikke redd for og dø, trur på liv etter døden,,men er redd for og dø før hun klarer seg alene og mest pannik for at hun skal finne meg død.

hun er fornuftig jente på snart 10 år nå , så hun går til naboen eller ringer 113,,men sårene og minnene........

er det bare meg eller er dette noe flere aleneforeldre/foreldre sliter med/tenker mye på.....?

[Gjest Gjesta]

Jeg må nesten le, for jeg kjenner meg så godt igjen......

Jeg husker jeg tenkte ofte, særlig når ungene var små, at jeg skulle be mamma om å ringe til oss noen ganger hver dag, for å hindre at ungene mine ble sittende alene ved siden av min døde kropp.

Sørg for at hun kan 113 godt, og øv på hva som er lurt å si. Det gjorde vi. Og vi øvde oss rent praktisk, jeg lata som om jeg var død og eldstemann skulle liksom ringe. Alt var naturligvis skuespill som ungene var med på...... Det ble en slags lek, som gjorde både meg og ungene tryggere.

[Gjest Violetta]

Det er sikkert noe de fleste aleneforeldre har tenkt på, jeg også. Må innrømme at det var verre da hun var liten, men hun er fremdeles ikke så stor at tanken ikke slår meg av og til.

Synes Tex sitt forslag var lurt. Det skal vi også øve på.

[Fat Sally Lee]

Hadde mamma lagt seg ned på gulvet for å late som hun var død da jeg var liten, ville jeg blitt vettskremt! Det er nok lurt å øve på 113, men personlig ville jeg gjort det på en litt annan måte...

[Gjest Gjest]

Hadde mamma lagt seg ned på gulvet for å late som hun var død da jeg var liten, ville jeg blitt vettskremt! Det er nok lurt å øve på 113, men personlig ville jeg gjort det på en litt annan måte...

←

Det tex mener er vel at de har avtalt på forhånd at "mamma leker død, dette gjør du...." Da blir det på lek, og barna lærer av det. Barn bruker jo også lek til å takle vanskelige ting, lek er jo bare "på liksom".

[Gjest Gjesta]

Vi hadde jo naturligvis snakket om det på forhånd, det var ikke akkurat som at jeg lå bevisstløs på stua når de kom ut...

Mer sånn:

...og så går dere inn der, og når dere kommer ut, later vi som om jeg er bevisstløs, og at dere ikke greier å vekke meg. Hva skal dere gjøre da?........ Ja det er riktig, da prøver vi det.

[Gjest Gjest]

Vi hadde jo naturligvis snakket om det på forhånd, det var ikke akkurat som at jeg lå bevisstløs på stua når de kom ut...

←

Hehe, huff. Det hadde vært nokså drastisk barneoppdragelse... Synes det høres dramatisk ut å øve slik du beskriver også, men tror nok det er lurt, ja. Det verste som kan skje et barn er vel å komme i en slik situasjon uten å ANE hva som har skjedd og hva som kan gjøres. Og at man kan risikere noe sånt vet jeg - jeg vet om flere barn som har opplevd å være til stede - til og med alene - når noen har dødd uventet.

Men forhåpentligvis slipper deres barn å oppleve dette, da

[Tule]

hei

jeg syns det var mange interessante svar her, og jeg skjønner at det kan vere skummelt og leke slikt med barna, men jeg mener at vi bør det, vi har og set i media at barn har reddet andre barn i nødsituasjoner fordi di har kunnet førstehjelp, heldigvis har det og kommet mer fokus på dette i skole og barnehage, vis det ikke er en integrert del av skolen og barnehagen der du bor så syns jeg for og krydre kakedeien til tex lit at du som forelder kan unersøke om det fins førstehjelpskurs for barn der du er, hørte og om en gut som var alene da faren døde uventet det er ikke greit

hilsen

[Far til 2]

Jeg tror ikke du er alene om slike tanker skidrow.

Når barna var mindre var jeg engstlig for hvordan de skulle få kontaktet andre istedenfor å sitte ved siden av min kalde kropp og forsøke å lage mat selv. Etterhvert som de har blitt eldre går redelen på hvilken psykisk påkjenning det må være å forsøke å vekke meg om jeg ikke skulle stå opp til normal tid, og hva det ville ha gjort med dem etterhvert som de ble eldre.

Det er ikke det å dø som er skremmende. Det er behovet for å ha pappa (eller mamma) der når behovet dukker opp. Min mor mistet sin mor (min bestemor) da moren min var bare 2 mnd. Og fortsatt viser hun savnet ved å ikke å ha hatt begge foreldrene sine tilstede under oppveksten. Riktignok er hun bare full av lovord og respekt for måten faren taklet dem som barn, men det blir fort til at en skaper en fatasifigur rundt den av foreldrene som ikke er tilstedeværende.