Når barnet hater den nye mannen...

[Gjest Desperat mor/samboer]

Hei,

Desperat etter noen gode råd, jeg slites i begge ender og istykker!

Jeg har en sønn på seks år, som jeg har vært alene med siden han ble født. Han har ingen kontakt med faren, og jeg har gjort alt som står i min makt for at han skal ha det bra og for å være en god mor. Resultatene har vist seg i en veloppdragen og sjarmerende gutt som alle liker, som alltid er i godt humør, som leser som 4-åring, er sunn og frisk og som jeg har et nært og åpent forhold til. Jeg føler at jeg har behandlet ham med respekt, men med regler, og han har vist usedvanlig bra forståelse og modenhet. En gutt jeg har vært virkelig stolt av, og som jeg har fått mye skryt av.

Inntil den dagen mor forelsker seg...jeg faller ikke lett for noen, og har heller ikke orket "prøveperioder" for å se om vennskaper kunne bli noe mer. Men nå har jeg altså møtt Den Store Kjærligheten! Jeg er i skyene av lykke, og vet at "this is it"! Denne mannen vil jeg dele resten av mitt liv med. Men sønnen min aksepterer ham ikke. HAn blir sur hver gang de møtes, og har begynt å oppføre seg helt annerledes. Til tider kan han nesten virke deprimert, han svarer ikke, gjør ikke det han skal, orker ingenting, surker seg gjennom dagen, spiser ikke osv. Alle pedagogiske "triks" og psykologiske forståelser virker nytteløse. Og jeg har IKKE sluttet å gi ham oppmerksomhet, jeg er meget bevisst på dette. Men situasjonen er selvsagt endret. Der er en annen voksen tilstede ved mange anledninger, jeg ønsker å snakke med andre enn min sønn, gjøre andre ting osv. Jeg vet at det er viktig at de to skaper et forhold til hverandre uavhengig av meg, men det er ikke bare enkelt når min sønn fullstendig avviser samboeren min (forøvrig noe som skjedde etter at han flyttet inn, ikke før, da fungerte det bra).

Redselen er selvsagt at min til nå tålmodige samboer skal gi opp. Vi har snakket mye sammen, og ønsker å dele livet sammen, være en familie. Vi er heller ikke fra samme sted, så det er vanskelig å ta det "litt etter litt", det må bli alt eller ingenting. Jeg er helt fortvilet ved tanken på at den ene jeg elsker skal gjøre at jeg mister den andre, også fordi forholdet til min sønn umulig kan bli det samme etterpå dersom det skjer.

Jeg vet ikke hvilke erfaringer andre har gjort seg, men tar imot alt av tips med takk!

Mange klemmer fra utslitt Supermamma

[Gjest Anonymous]

kanskje det ville vært en ide å la sønnen din få tid alene sammen med din samboer ? La ham ta ham med seg på typiske gutteting slik at de to kan opparbeide seg et bånd uten at du alltid er inkludert.

Jeg har selv en sønn på 5 år som var utrolig skeptisk og sjalu da jeg møtte en.Han aksepterte ham ikke og var vrang og umulig.Tror han ville ha mamma for seg selv og at den nye på en måte ble en trussel for ham.Jeg valgte å legge forholdet på is pga dette og andre ulike grunner.Etter å ha vært alene en god stund traff jeg en ny.Da ventet jeg leeenge før jeg lot ham møte min sønn og da de møttes gikk alt forsiktig frem.Han så på kjæresten min som en kompis av mamma og vi viste ikke at det var noe mer før det hadde gått lang tid og de to hadde fått opparbeidet et godt forhold.Han tok ofte min sønn med seg alene..Kom å hentet ham og ga gutten min en følelse av at i dag er det bare oss to som skal kose oss.De spikret og snekret,spilte fotball og gjorde typiske gutteting som kanskje jeg ikke alltid har gjort med ham.

Han gledet seg til hver gang de to skulle gjøre noe sammen og på den måten ble han ikke noe trussel for det nære forholdet vi to har.

Gutten er jo vandt til å ha deg alene og det føles nok rart at mamma plutselig er opptatt av andre ting enn ham.Gi ham masse tid er mitt råd utifra egen erfaring...Og la de to bygge opp et forhold seg imellom.

Har dere muligens gått litt for fort frem ?

Flyttet han inn litt vel kjapt ?

Det trenger jo ikke være tilfelle,men det var bare en tanke jeg fikk da jeg leste innlegget.

Klem fra Kine..

[aline]

Jeg tenker som Kine, dette har gått for fort for sønnen din!

At du vet at dette er mannen med stor M, og at dere begge vet at for deres del er det perfekt å flytte sammen nå, er liksom bare en side av saken.

Har sønnen din blitt tatt med på bestemmelsen på at det flyttet en "ny mann"? Eller er dette noe som skjedde uten at han fikk være med å si noe?

Fikk sønnen din tid til å bli kjent med denne mannen før han flyttet inn?

Du sier: "...min sønn fullstendig avviser samboeren min (forøvrig noe som skjedde etter at han flyttet inn, ikke før, da fungerte det bra). "

Jeg har ikke barn selv, men jeg er selv oppvokst med kun min mor og søster. Det ER ikke enkelt å skaffe seg "ny kjærest" når man har barn! det er ikke lenger bare seg selv en trenger å tenke på!

Dette resulterte i at min mor oppga hele prosjektet "kjæreste"! Det var nemlig IKKE populært bland meg og søsters om mamma skulle få en mann inn i huset!

Hadde hun fått samboer før det var greit med oss, så hadde hun også fått ett sant helvete! dessverre vil jeg si i dag, når jeg er voksen, og skjønner hva det har gjort. (at hun sitter alene idag!) Ønsker ikke det! Men det er ustyrtelig viktig at man tar med barn i bestemmelser som også påvirker deres liv! Diskutere det med barnet før forandringen skjer. Forklar hvorfor, hva det kan innebære av negative og positive sider etc Men igjen, FØR den nye flytter inn!

At dere kommer fra forskjellige steder er for barnet likegyldig tror jeg! han kan vel få seg en leie-leilighet inntil han og barn kommer overens? Til barnet er klart for dette ekstra familiemedlemmet?

Virker kanskje litt drastisk, men du har en sønn! Han bør taes hensyn til han og. Og han er den lille her, den som ikke nødvendigvis forstår hvorfor ingen tenker på ham, hvorfor han ikke har noe å si om forandringene. det har vært du og ham hele livet hans, han har sikkert fått være med på å bestemme ting tidligere, som om han vil dra til bestemor/ tante etc.

Som Kine sier, gi ham tid til å fordøye dette! Om nødvendig, skaff en liten hybel samboeren kan være litt på innimellom, slik at din sønn får tid alene med deg av og til. Tid til å forstå og å fordøye det som har skjedd.

Bare mitt lille tips. Lykke til med begge mennene dine! :blunke:

[Gjest veslemøy]

Hei!

måtte bare kommentere dette ettersom jeg kjenner meg igjen i sønnen din.

Jeg er ei 20 år gammal jente som hadde mammaen min for meg selv til jeg var syv år. ingen mann inne i bilde. pappaen min har jeg aldri hatt noen kontakt med. Det var bare jeg og mammaen min.

Helt til hun fant seg en kjæreste.

Fra da av ble alt forandret. hun viste meg fortsatt mye kontakt, å d tok 5 år før de flytta sammen. Så jeg skal love deg d at selv om de tok d sakte hjalp d ikke meg. jeg likte ham rett og sltt ikke.

Den dag i dag respekterer jeg ham, snakker med ham og oppfører meg voksent, men vi har ikke noe godt forhold. stakkar d er ikke hans feil, men sånn har d bare blitt.

han har aldri vært slem mot meg, alltid bare vennlig og snill, men alikevel knytta d seg i magen på meg hver gang han var i nærheten av mamma og meg

jeg aner ikke hva d var som gjorde at jeg ikke likte ham.aner ikke. og jeg var aldri slem og vrang mot mamma pga han, men jeg ble mutt, inneslutta og trist.

så for å være ærlig, d kan godt være at sønnen din kommer over denne "fasen", men d kan også hende at d aldri forsvinner, d vil bli bedre, men d vil nok alltid ligge inne i ham.

noen synes d er flott med ste foreldre, men jeg er ikke en av dem. dessverre.

noen vil nok prestere å kalle meg egoistisk, men du kan ikke tvinge noen til å godta en fremmed inn i livet som en helt naturlig ting.

en skulle jo tro at jeg ville godtatt samboeren til mamma etter en tid, kanslke til og med sett på ham som en far! men for min del ble d aldri aktuelt, og de har vært sammen i 13 år.

jeg vet at mamma flere ganger tenkte på å gjøre d slutt ,med ham. men jeg sa ifra til henne at d ikke var d jeg ønsket. ville jo ikke at hu skulle være alene heller. ofre alt for meg. men d var bare ikke naturlig for meg å ha han rundt oss.

så du må love meg at du ikke gir slipp på din elskede pga sønnen din. D er ikke barna som skal bestemme, men du må innstille deg på at d blir tøft, og at d tar tid. et opprør kommer garantert når han kommer i ten årene. men ta litt hensyn, ikke for mye kos og kyssing i nærheten, og hold sexen for dere selv inegent ing er verre enn dette. iværtfall ikke for et barn som ikke er vant med en mann i huset.

Lykke til, og ikke gi opp...

hilsen vesla som er gla i mammaen sin, og til og med i samboeren hennes :-?