Skal foreldre lære barna hvordan de kan sette andre på plass hvis de blir tråkket på?

[AnonymBruker]

Jeg er en person som har opplevd å bli tråkket en del på opp igjennom årene. Er stille og rolig, og det er vanskelig for meg å være leder og sette andre på plass og «bite fra meg». Jeg tror dette skyldes delvis den oppdragelsen jeg har fått. Jeg vokste opp hos en alenemor som var også var stille og beskjeden.

Så jeg lurer på, legger dere foreldre mye vekt på å lære barna å sette andre på plass og det å markere seg?

Det å ha en beskjeden personlighet som jeg har er virkelig kjipt og har stengt mange dører for meg. 

Anonymkode: d92b2...516

[SoWhat?]

Du bør ikke legge ansvaret på moren din. Det er faktisk ikke hennes feil at andre oppfører seg dårlig. Det er ikke sånn at en fortjener å bli behandlet stygt fordi en er mer defensiv av type. 

Selv har jeg alltid hatt lett for å smelle fra. Eller bare si fra da. Jeg klarer ikke å være irritert og må rense luften. Vi fikk lov til å ha følelser hjemme, men samtidig var det veldig strengt med hvordan vi oppførte oss. Jeg tror foreldre lærer barn mest på måten de selv opptrer på. Og ikke hva de sier. Det betyr lite.

Jeg fikk kjeft fordi jeg hadde mye temperament. Men faren min har også det, så det var ikke helt ok å gi meg kjeft når han var sånn selv. Moren min som er italiensk, skulle en jo tro var den med temperament. Men sannheten er at jeg kan ikke huske å ha sett henne sint  😮

 

[AnonymBruker]

Jeg også vokste opp til å bli «stille og beskjeden». 
men når jeg ble mor ble jeg opptatt av å viste styrke. Siden snille jenter er ofte de som blir misbrukt. 
jeg har vært nøye med å lære døtrene mine å være sterke og «bite fra seg». Og det gjorde jeg med å lære meg selv disse kvalitetene. 
Nå har jeg to døtre som ikke er redde for å stå opp for seg selv, men er også utrolig omsorgsfulle ovenfor andre. 
Jeg pleier å si «det er viktig å være hyggelig. Men hvis noen ikke er grei med deg, så trenger ikke du å være hyggelig mot dem eller å bruke tid på de». 
 

Det kommer godt med. Hvis en prøver å bølle med mi eldste sier hun ofte ifra at ting ikke er greit. Og mister interessen i den personen. 

Anonymkode: 0991d...3d2

[AnonymBruker]

Jeg er beskjeden selv og tror ikke man får gjort så mye med beskjedenhet som gjerne er medfødt, men jeg synes det er viktig å gi dem god selvtillit. Jeg fikk alltid kritikk for å være beskjeden. "Du må ikke være så beskjeden. Ta mer plass! Vær sånn som Kari. Din personlighet er feil!". Jeg ble ikke mindre beskjeden av det, jeg ble bare mindre selvsikker og mer utrygg. Ved å styrke selvtilliten til barna og rose dem for det de er gode på tror jeg det vil bli lettere å tørre å ta plass helt av seg selv. 

Anonymkode: 7e23a...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er beskjeden selv og tror ikke man får gjort så mye med beskjedenhet som gjerne er medfødt, men jeg synes det er viktig å gi dem god selvtillit. Jeg fikk alltid kritikk for å være beskjeden. "Du må ikke være så beskjeden. Ta mer plass! Vær sånn som Kari. Din personlighet er feil!". Jeg ble ikke mindre beskjeden av det, jeg ble bare mindre selvsikker og mer utrygg. Ved å styrke selvtilliten til barna og rose dem for det de er gode på tror jeg det vil bli lettere å tørre å ta plass helt av seg selv. 

Anonymkode: 7e23a...30e

Veldig enig med deg og jeg kjenner meg godt igjen i det å få kritikk for personligheten min. 
 

Ts

Anonymkode: d92b2...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg også vokste opp til å bli «stille og beskjeden». 
men når jeg ble mor ble jeg opptatt av å viste styrke. Siden snille jenter er ofte de som blir misbrukt. 
jeg har vært nøye med å lære døtrene mine å være sterke og «bite fra seg». Og det gjorde jeg med å lære meg selv disse kvalitetene. 
Nå har jeg to døtre som ikke er redde for å stå opp for seg selv, men er også utrolig omsorgsfulle ovenfor andre. 
Jeg pleier å si «det er viktig å være hyggelig. Men hvis noen ikke er grei med deg, så trenger ikke du å være hyggelig mot dem eller å bruke tid på de». 
 

Det kommer godt med. Hvis en prøver å bølle med mi eldste sier hun ofte ifra at ting ikke er greit. Og mister interessen i den personen. 

Anonymkode: 0991d...3d2

Så godt å høre det du skriver om døtrene dine. Høres ut som du har gjort en super jobb som mor ❤️
 

Ts

Anonymkode: d92b2...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg også vokste opp til å bli «stille og beskjeden». 
men når jeg ble mor ble jeg opptatt av å viste styrke. Siden snille jenter er ofte de som blir misbrukt. 
jeg har vært nøye med å lære døtrene mine å være sterke og «bite fra seg». Og det gjorde jeg med å lære meg selv disse kvalitetene. 
Nå har jeg to døtre som ikke er redde for å stå opp for seg selv, men er også utrolig omsorgsfulle ovenfor andre. 
Jeg pleier å si «det er viktig å være hyggelig. Men hvis noen ikke er grei med deg, så trenger ikke du å være hyggelig mot dem eller å bruke tid på de». 
 

Det kommer godt med. Hvis en prøver å bølle med mi eldste sier hun ofte ifra at ting ikke er greit. Og mister interessen i den personen. 

Anonymkode: 0991d...3d2

❤️

 

Anonymkode: a3574...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg også vokste opp til å bli «stille og beskjeden». 
men når jeg ble mor ble jeg opptatt av å viste styrke. Siden snille jenter er ofte de som blir misbrukt. 
jeg har vært nøye med å lære døtrene mine å være sterke og «bite fra seg». Og det gjorde jeg med å lære meg selv disse kvalitetene. 
Nå har jeg to døtre som ikke er redde for å stå opp for seg selv, men er også utrolig omsorgsfulle ovenfor andre. 
Jeg pleier å si «det er viktig å være hyggelig. Men hvis noen ikke er grei med deg, så trenger ikke du å være hyggelig mot dem eller å bruke tid på de». 
 

Det kommer godt med. Hvis en prøver å bølle med mi eldste sier hun ofte ifra at ting ikke er greit. Og mister interessen i den personen. 

Anonymkode: 0991d...3d2

Støtter denne🙌🏻 Mann kan lære barna å bli trygge på egen rolle i ulike situasjoner og til å si til andre at deres handlinger ikke er ok, uten å være ufin eller frekk. 

Anonymkode: b422c...e99

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste er å jobbe med grensene våre (og barnas). Det vil alltid være folk som ikke liker oss, eller synes vi er teite, stygge og ubrukelige. Vi må bare lære oss å ikke forsvare oss, ikke ta det inn over oss. Bare sette grenser. "Synd du synes det, men jeg aksepterer ikke å bli snakker til på den måten". Og ikke ta slike folk inn i livene våre! Jeg har selv vokst opp med dårlige grenser for meg selv, og har alltid tatt inn over meg hva andre synes om meg...

Anonymkode: dc519...349

[AnonymBruker]

Man kan ikke skylde på sine foreldre for alt, men generelt sett så hjelper det å lære barna sine teknikker.

Genetikk har en god del å si det også.

og hva du ønsker vil uansett være mål du kan jobbe deg mot. Så i stedet for å si at du ikke kan fordi ett eller annet du tror... så heller prøv å satse litt? Eneste som holder deg tilbake er du og hjernen din ts.❤️ 
værste som kan skje er at du lærer noe nytt.

og der har du min holdning til livet. Jeg er født rolig, og alltid vært stille. Og så gikk det opp for meg at jeg var for smart til å tenke som jeg gjorde: Etisk, moralsk, humant osv. og siden jeg var 23 var jeg ikke lenger stille.

Anonymkode: 583b0...b20

[AnonymBruker]

Jeg lærer barna mine til å stå opp for seg selv og hvordan de kan håndtere konflikter. Tror jeg har gjort en ok jobb da de stort sett ordner opp selv og får tilbakemelding om at de gjør det på en bra måte.

Anonymkode: 4551b...463

[AnonymBruker]

Jeg lærer datteren min at det er ok å si ifra. Man trenger ikke å være ufyselig, man kan si ting på en ordentlig måte. Alle følelser er lov, men vi skal snakke om hva som utløste det og om vi kunne håndtert det på annet vis. Det hender vi alle kan smelle litt på hverandre, men vi er gode på å ta en prat når ting har roet seg og forklare hvorfor. 

Anonymkode: ac7ec...c1a

[AnonymBruker]

Jeg opplever at barnehagen og nå skolen her vi bor fokuserer så ekstremt ensidig på at man skal «forstå den som tråkker på en», at det egentlig ikke er noe legitimt rom for å sette egne grenser på en sunn måte. 
 

Altså, jeg er enig i at man skal lære barna å prøve å sette seg i den andres situasjon, ha empati osv, men det blir så ekstremt ensidig og idealisert slik de praktiserer det her. Man tar for eksempel utgangspunkt i at det ALDRI ER NØDVENDIG for et barn å f.eks slå tilbake, «for de voksne er jo alltid der» - men de ER jo ikke det i praksis.

Vårt barn er den typen som nærmest instinktivt setter sunne grenser, og som gjerne står opp både for seg selv og andre, og i det bildet ligger det også at hen gjerne blir sint i stedet for redd når noen virkelig går over streken. Barnehagen og skolen har derimot indirekte sanksjonert mot dette, og har konsekvent fremhevet «freeze» og «flight» som de to eneste akseptable alternativene - for en voksen skal jo ordne opp. Og altså, vi er helt på nett med at man skal si stopp, bruke ordene sine, minimum nødvendige grad av aggresjon osv - men så finnes det også situasjoner da det ikke holder, fordi det nytter ikke at DU sier stopp når den andre ikke har tenkt å gi seg. Og DA må man ha e  plan B.

Mitt barn  ble utsatt for skadelig seksuell atferd (SSA) av to andre barn på skolen, i en situasjon og på et sted der vi har funnet ut at det er velkjent blant elevene at man er i de voksnes blindsone. Det var ingen hjelp å få der og da, selv om mitt barn faktisk både sloss og skrek høyt. Barnet kom seg løs til slutt, og fikk varslet. De barna som angrep her har gjort og gjør det samme med flere andre barn vi har fått vite om, og skal ha voksenressurs på seg - men vi vet da alle at det ikke fungerer som på papiret. 
 

Etter det har vi snakket mye om det her hjemme, og barnet har fått beskjed om at hvis hen ikke klarer å komme seg løs FØR den andre begynner å grave inni klærne, så skal hen slå så hardt hen kan. Gå for ansikt og skrittet, lugg tak i håret, dra i øret, bit hvis de holder deg tett, og ikke stopp før den andre gir seg. Vi har forklart mange ganger at det er to ganger det er lov å gå helt bananas på noen når du ikke klarer å komme deg unna eller varsle øyeblikkelig, og det er hvis de gjør noe «med tissen» som du ikke vil, eller hvis de skal til å gjøre det med noen andre som ikke vil. Så barnet vårt har fått et ninjatillegg i opplæringen nå, rett og slett fordi det dessverre i praksis er nødvendig. Vi har også sagt at «ja, lærer NN og rektor sier at nei, du skal ikke slå da heller, men dette her vet faktisk mamma og pappa mer om enn dem. For forskning viser at de som får desidert minst senvirkninger på psyken etter overgrep, det er de som ikke opplevde seg som helt hjelpeløse i situasjonen. Så er det slett ikke sikkert at det at du slår STOPPER vedkommende der og da, og det vil aldri være din feil, men det som er viktig er at du kan si til deg selv etterpå at du PRØVDE. Du gjorde så mye du turte i den situasjonen. Og det er bedre for hjernen din enn at du bare blir stående der rolig fordi de voksne har sagt at man aldri skal slå.» 

Anonymkode: cc4ab...e43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg opplever at barnehagen og nå skolen her vi bor fokuserer så ekstremt ensidig på at man skal «forstå den som tråkker på en», at det egentlig ikke er noe legitimt rom for å sette egne grenser på en sunn måte. 
 

Altså, jeg er enig i at man skal lære barna å prøve å sette seg i den andres situasjon, ha empati osv, men det blir så ekstremt ensidig og idealisert slik de praktiserer det her. Man tar for eksempel utgangspunkt i at det ALDRI ER NØDVENDIG for et barn å f.eks slå tilbake, «for de voksne er jo alltid der» - men de ER jo ikke det i praksis.

Vårt barn er den typen som nærmest instinktivt setter sunne grenser, og som gjerne står opp både for seg selv og andre, og i det bildet ligger det også at hen gjerne blir sint i stedet for redd når noen virkelig går over streken. Barnehagen og skolen har derimot indirekte sanksjonert mot dette, og har konsekvent fremhevet «freeze» og «flight» som de to eneste akseptable alternativene - for en voksen skal jo ordne opp. Og altså, vi er helt på nett med at man skal si stopp, bruke ordene sine, minimum nødvendige grad av aggresjon osv - men så finnes det også situasjoner da det ikke holder, fordi det nytter ikke at DU sier stopp når den andre ikke har tenkt å gi seg. Og DA må man ha e  plan B.

Mitt barn  ble utsatt for skadelig seksuell atferd (SSA) av to andre barn på skolen, i en situasjon og på et sted der vi har funnet ut at det er velkjent blant elevene at man er i de voksnes blindsone. Det var ingen hjelp å få der og da, selv om mitt barn faktisk både sloss og skrek høyt. Barnet kom seg løs til slutt, og fikk varslet. De barna som angrep her har gjort og gjør det samme med flere andre barn vi har fått vite om, og skal ha voksenressurs på seg - men vi vet da alle at det ikke fungerer som på papiret. 
 

Etter det har vi snakket mye om det her hjemme, og barnet har fått beskjed om at hvis hen ikke klarer å komme seg løs FØR den andre begynner å grave inni klærne, så skal hen slå så hardt hen kan. Gå for ansikt og skrittet, lugg tak i håret, dra i øret, bit hvis de holder deg tett, og ikke stopp før den andre gir seg. Vi har forklart mange ganger at det er to ganger det er lov å gå helt bananas på noen når du ikke klarer å komme deg unna eller varsle øyeblikkelig, og det er hvis de gjør noe «med tissen» som du ikke vil, eller hvis de skal til å gjøre det med noen andre som ikke vil. Så barnet vårt har fått et ninjatillegg i opplæringen nå, rett og slett fordi det dessverre i praksis er nødvendig. Vi har også sagt at «ja, lærer NN og rektor sier at nei, du skal ikke slå da heller, men dette her vet faktisk mamma og pappa mer om enn dem. For forskning viser at de som får desidert minst senvirkninger på psyken etter overgrep, det er de som ikke opplevde seg som helt hjelpeløse i situasjonen. Så er det slett ikke sikkert at det at du slår STOPPER vedkommende der og da, og det vil aldri være din feil, men det som er viktig er at du kan si til deg selv etterpå at du PRØVDE. Du gjorde så mye du turte i den situasjonen. Og det er bedre for hjernen din enn at du bare blir stående der rolig fordi de voksne har sagt at man aldri skal slå.» 

Anonymkode: cc4ab...e43

Det gjorde inntrykk å lese dette.

Ts

Anonymkode: d92b2...516

[Fiffig]

SoWhat? skrev (8 timer siden):

 Jeg tror foreldre lærer barn mest på måten de selv opptrer på. Og ikke hva de sier. Det betyr lite.

 

 

Amen til dette. Ingen av foreldrene mine har noen gang, så vidt jeg kan huske, forsøkt å gi meg noe kurs i å si fra, men jeg har jo sett hvordan de tar plass og jeg merker at jeg har blitt veldig lik dem i gitte situasjoner. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er en person som har opplevd å bli tråkket en del på opp igjennom årene. Er stille og rolig, og det er vanskelig for meg å være leder og sette andre på plass og «bite fra meg». Jeg tror dette skyldes delvis den oppdragelsen jeg har fått. Jeg vokste opp hos en alenemor som var også var stille og beskjeden.

Så jeg lurer på, legger dere foreldre mye vekt på å lære barna å sette andre på plass og det å markere seg?

Det å ha en beskjeden personlighet som jeg har er virkelig kjipt og har stengt mange dører for meg. 

Anonymkode: d92b2...516

Du vet at må skolen lærer de å ikle gjøre det? Det er fy fy..

Anonymkode: 58bd9...60e

[Zienna]

Det spørs hva du mener med  "å sette andre på plass".  Jeg ble oppdratt til å si klart i fra, men ikke med samme mynt - ikke på samme måte.  Moren min sa alltid:  "Si bare at dette er ikke greit" 

Har oppdratt barna mine etter samme prinsipp.  Og barnebarna ser jeg øver på det samme   

Å slå tilbake, er ingen god strategi.  Tror mer på å lære barna å sette grenser for hva de synes er greit.  

 

[AnonymBruker]

Å si fra og bite fra seg er ikke alltid positivt. Det er innholdet som kommer ut av kjeften som betyr noe. 
har sagt til mine barn at de må stå opp for seg selv og si fra, samtidig må de tenke på å ikke såre andre. Vil ikke ha egoistiske barn, lærer de til å ta hensyn til andre. Men også at selv om andre sier noe stygt betyr ikke det at det er sant. 
 

Anonymkode: 14f4e...ba7

[AnonymBruker]

Jeg prøver å lære barnet mitt å stå opp for seg selv for hen km fort bli litt dørmatte og redd for å si fra eller heve stemmen. Som barnehagelærer kan jeg si at vi i min bhg jobber bevisst med å se an situasjoner, la barna prøve seg frem på å løse konflikter, rose når noen står opp for seg selv eller andre, fremheve at "hørte du at NN sa nei til deg når du gjorde sånn?", osv. Vi tar på ingen måte "kom til en voksen så de kan ordne opp" - løsningen, men er opptatt av at barna veiledes til å lære å si fra og å lytte til/lese andre barns signaler. 

Anonymkode: aec5f...5ba

[AnonymBruker]

Fiffig skrev (2 timer siden):

Amen til dette. Ingen av foreldrene mine har noen gang, så vidt jeg kan huske, forsøkt å gi meg noe kurs i å si fra, men jeg har jo sett hvordan de tar plass og jeg merker at jeg har blitt veldig lik dem i gitte situasjoner. 

Enig. Moren min var stille og forsiktig og konfliktsjy og ble lett tråkket av andre. Hun bare fant seg i alt. Dette gjorde at jeg ble lik henne selv om Jeg hadde mye innestengt sinne pga dette. 

Barn tar etter foreldre, og man lærer av foreldre. 

Anonymkode: 832c7...915