"Man kan ikke skjemme bort en babye"

[aline]

Man kan jo også gi barnet trygghet selv om man ikke nødvendigvis tar det opp hele tiden. En hånd nedi sengen når det skal sove feks. roer ofte barnet.

←

det holder kanskje i mange situasjoner det, og jeg er enig i at man hvertfall kan forsøke først, ihvertfall om man ser at man går mye rundt og bærer.

[Far til 2]

Jeg tror problemet er avhengig i hva en legger i begrepet "å skjemme bort en baby" ettersom det er avhengig av bl.a. alder og omgivelser forøvrig.

En baby trenger ant all den trygghet den kan få. En måte å oppnå dette på er bl.a. kroppskontakt med mor og far, trygge lukter, stemmer, etc, etc. På denne måten mener jeg en ikke kan skjemme bort en baby i tradisjonell forstand.

Du har imidlertid rett i at små barn raskt kan lære seg metoder for å tilegne seg den opmerksomhet som det ønsker. Men jeg er usikker på om det i min verden er å beskrive som "en bortskjemt baby". Om babyen ønsker trygghet/oppmerksomhet pga mangelende kommunikasjon med omverdnen vil det bruke de midler som er tilgjengelig (på samme måte som vi voksne gjør fra tid til annen ) .

Dessuten er også babyer forskjellig på samme måte som større barn (og voksne for den saks skyld). Vi får bare ikke kommunisert med dem på samme måte som når de blir større. Noen lærer det ikke da heller

[Gjest Gjest]

Datteren min nærmest "bodde" på kroppen min til hun var 6 mnd. Og jeg sov sammen med henne til hun var 9 mnd. Jeg vil ikke si at jeg skjemte henne bort... Nå er hun en ganske selvstendig 3 år gammel jente, som er glad i mamma'n sin, men overhodet ikke avhengig av meg. Og jeg vil gjøre det på samme måte neste gang jeg får barn.

Så jeg er ikke enig med trådstarter.

[Gjest Gjest_la Flaca_*]

Du har rett i at gjengs oppfatning nå om dagen er at en baby ikke kan skjemmes bort. Det er påvist at en baby utvikler seg fortere motorisk og mentalt - dersom den får alle behov umiddelbart tilfredsstilt av foreldrene de første 6 månedene av livet sitt. Det er som regel også et intuitivt behov hos foreldrene (og særlig mamman) å ta barnet opp og trøste det når det gråter, og det er det antakelig en grunn til.

Men så er det også forkjell på gråt. Foreldrene lærer seg fort å høre forskjell på gråt som forteller at babyen er trøtt og egentlig bare trenger ro for å sove, og den gråten som sier: "ta meg opp og skift bleie på meg" ol. Men så kommer alderen inn. Jeg merket at datteren min begynte å bruke gråten bevisst da hun var rundt 7 måneder. Da måtte jeg være mer bevisst på hva jeg gjorde dersom hun gråt for ikke å lære henne uvaner. Jeg har aldri latt henne ligge alene og gråte, men kanskje trøstet i sengen fremfor å ta henne opp. Har ikke det vært nok har jeg gladelig tatt henne opp uten å tenke at jeg gjør noe ufornuftig i forhol til "oppdragelsen" hennes. Når man er mamma handler man mer ut fra hjertet enn fornuften!

[Gjest Ikke innlogget Varja]

Jeg må si at hvis det er slik at babyen lærer at "hvis jeg skriker så kommer mamma eller pappa og tar meg opp" så er det faktisk en fordel! Det handler om tidlig kommunikasjon. Det kan være veldig viktig for språkutviklingen seinere. Dessuten gir det babyen god selvfølelse (det har ikke noe med å være bortskjemt å gjøre), det vil si at den forstår at "jeg er verdt noe", "mine behov er også viktige". Leste akkurat et interessant stykke i siste nummer av Times om babyers tidlige følelsesmessige utvikling. Anbefales!

[asterix]

Vi har 7 unger så langt og har alltid tatt opp ungene straks de har begynt å gråte og vi har samsovet til de har vært 1 1/2 -2 år. Ungene er blitt veldig trygge og selvstendige unger uten noen som helst problemer med å sove alene eller annet.

[Gjest Bortskjemt]

Hva mener dere egentlig med å skjemmes bort?

Jeg vil gjerne komme med en påstand: Et barn som får nok kjærlighet, oppmerksomhet og veiledning kan ikke skjemmes bort.

Derimot vil barn som får lite av dette men masse av materielle ting ofte bli bortskjemte - i den forstand at de SKAL ha alt de peker på og ofte forveksler kjærlighet/omsorg med materielle gjenstander.