"Man kan ikke skjemme bort en babye"

[Gjest nysgjerring]

Før jeg skriver noe mer må jeg si at jeg ikke har barn selv. Jeg har heller ingen teoretisk kompetanse på barneoppdragelse, men jeg lurer altså på følgende:

Har diskutert barneoppdragelse etc med en rekke venninner/familie og blir stadig møtt med frasen "Man kan ikke skjemme bort en baby" (dette er tydeligvis noe alle har hørt). Men dette tror jeg ikke noe på! Man kan selvfølgelig diskutere hva som er å skjemme bort etc, men jeg tror at babyer selv fra de er helt små kan lære seg at hvis de gråter så blir de tatt opp. Det er jo en grunn til at mange babyer (som ikke er sultne eller har våt bleie) faller til ro fra sutring hvis de blir tatt opp og får kjenne litt kroppsvarme. Jeg unner dem for all del kos og nærhet, men jeg har et inntrykk av hvis man bærer/holder barnet sitt mye, vil det i mindre grad finne seg i å ligge alene i vogn eller på teppe el. Hvis man kan lære en rotte å gå i en labyrint, kan sikkert babyer "lære" seg ting også. Er det ikke noe som heter betingning: "Hvis jeg gjør sånn, skjer sånn?"Noe med at hvis man ringer en bjelle samtidig som en hund får mat, så vil hunden få vann i munnen hvis den hører bjella (litt fritt fra hukommelsen). Jeg ville tro denne formen for "læring" skjer fra svært tidlig alder?

Er jeg helt på bærtur?

[Gjest Gjest]

Det viktigste for et lite barn (nest etter mat og søvn) er å føle trygghet. Og ikke overraskende gjør de ofte det i armene til mor og far...

En liten baby har gråten som eneste måte å kommunisere på. Dvs at hva babyen må gråte/klynke hvis den er sulten, har klær som klør, er redd eller bare vil se om mor eller far er der.

Babyers gråting er ikke det samme som når større barn sutrer, og det faller de fleste helt naturlig å respondere på babyens gråt..

Når/hvis du får egne barn kan det hende du ikke forundrer deg så mye over dette, for det er ganske naturlig å lytte til hjertet sitt og løfte opp barnet sitt hvis det prøver å si ifra om at det er noe.

De fleste foreldre hører jo også fort forskjell på gråtelydene og forstår raskt om det er sult, kjedsomhet eller vondt i magen den lille prøver å si ifra om.

[Gjest LoisLane]

Ja, jeg synes du er bærtur.

For et lite, nyfødt vesen er kroppskontakt livsviktig. Tror ikke en liten baby tenker "Nå gråter jeg, så tar de meg sikkert opp".

Hvis en baby gråter, er det naturlig for meg å ta den opp. Da har det lille mennesket et behov som det er min jobb som forelder å dekke.

Må poengtere at dette gjelder de små babyene, en ettåring kan helt klart læres til å leke og aktivisere seg selv. men noen Pavlovs hund er barnet fremdeles ikke!

[Annevenn]

Før jeg skriver noe mer må jeg si at jeg ikke har barn selv. Jeg har heller ingen teoretisk kompetanse på barneoppdragelse, men jeg lurer altså på følgende:

Har diskutert barneoppdragelse etc med en rekke venninner/familie og blir stadig møtt med frasen "Man kan ikke skjemme bort en baby" (dette er tydeligvis noe alle har hørt). Men dette tror jeg ikke noe på! Man kan selvfølgelig diskutere hva som er å skjemme bort etc, men jeg tror at babyer selv fra de er helt små kan lære seg at hvis de gråter så blir de tatt opp. Det er jo en grunn til at mange babyer (som ikke er sultne eller har våt bleie) faller til ro fra sutring hvis de blir tatt opp og får kjenne litt kroppsvarme. Jeg unner dem for all del kos og nærhet, men jeg har et inntrykk av hvis man bærer/holder barnet sitt mye, vil det i mindre grad finne seg i å ligge alene i vogn eller på teppe el. Hvis man kan lære en rotte å gå i en labyrint, kan sikkert babyer "lære" seg ting også. Er det ikke noe som heter betingning: "Hvis jeg gjør sånn, skjer sånn?"Noe med at hvis man ringer en bjelle samtidig som en hund får mat, så vil hunden få vann i munnen hvis den hører bjella (litt fritt fra hukommelsen). Jeg ville tro denne formen for "læring" skjer fra svært tidlig alder?

Er jeg helt på bærtur?

←

Nei, jeg er nokså enig med deg, og det var helsesøsteren til junior også. Han er 4 nå.

Fra babyer er bare et par mnd kan du gi dem uvaner, jeg vil si at "oppdragelsen" starter ved ca 5-6 mnd alder.

Men dette kommer til å bli en lang tråd, det kan jeg love deg....

[Gjest Rotterats]

Nå skal jeg faktisk si noe jeg ikke bruker å si, FÅ barn selv, for da kan du først forstå hva det går i. Du har IKKE peiling på hva du snakker om.

[Annevenn]

Ikke peiling jeg heller da?

Jeg hadde samme oppfatning som trådstarter FØR jeg fikk barn, og har det enda. Er nok en "streng" mor, men samtidig kjærlig. Jeg har i alle fall verdens letteste unge å ha med å gjøre, og jeg tror nok det skyldes hverfall delvis oppdragelse, og ikke bare fenomenale gener...

[aline]

jeg har ikke barn selv, men heller nok til den tro at trådstarter er litt på bærtur ja.

og når vi snakker om babyer som ikke kan skjemmes bort, så er det vel ikke snakk om de som du SER bevisst prøver og tester grenser. da snakker vi vel om små babyer som stort sett spiser, bæsjer og sover?

så små babyer, tror ikke jeg kan bli skjemt bort. jeg tror ikke en baby begynner å prøve og feile og lære oppførsel de første tre-fire månedene ihvertfall (uten å ha barn selv som jeg har erfart dette med).

jeg mener, etter hva jeg har hørt, så kan så små babyer faktisk være direkte livredde når de er gråter pga sult, det kan oppleves som utrolig skremmende følelse.

og så små babyer gråter vel sjelden for å plage foreldrene, så om de gråter så er det vel gjerne en grunn til?

de faglærte sier antagelig forskjellig også om dette, for jeg har hørt forskjellig og ofte bekreftet med "det sa helsesøster". og det sa sikkert helsesøster, og det er godt mulig det er rett for den som gjør det slik også, men hva som er rett er vel også forskjellig fra tilfelle til tilfelle?

niesa mi begynte å bevisst kommunisere, nærmest straffe, veldig tidlig, mens andre babyer jeg ser og hører om eller møter, ikke prøver ut de tingene men derimot prøver ut mer fysiske ting.

men jeg har også hørt mest at små babyer kan ikke skjemmes bort.

når de begynner å bli eldre så er det en helt annen sak, så det kommer nok også an på hva man legger i begrepet baby.

[Gjest Rotterats]

Ikke peiling jeg heller da?

Jeg hadde samme oppfatning som trådstarter FØR jeg fikk barn, og har det enda. Er nok en "streng" mor, men samtidig kjærlig. Jeg har i alle fall verdens letteste unge å ha med å gjøre, og jeg tror nok det skyldes hverfall delvis oppdragelse, og ikke bare fenomenale gener...

←

Lar du et lite barn skrike og skrike, er du en utrolig streng mor, og det uten utropstegn fra meg. Eneste måten et lite barn har å kommunisere med foreldrene sine på, er gjennom lyder. Når et lite barn skriker ønsker det noe, og om det er bare trøst, so what? Om du behøver trøst av din mann, kan du bare krype inn til han når det passer deg, men beklageligvis klarer ikke en liten baby det.

[Gjest Violetta]

Noen barn skriker mye og andre skriker lite. Klart det er lettere å være streng med et barn som ikke krever mye, men å skylde på oppdragelse når det gjelder barn under seks måneder synes jeg er drøyt. Om de gråter da så har de et behov.

[Fibonacci]

Det er nok en del delte meninger her ja!

Små babyer trenger masse varme og nærhet, så det føles veldig naturlig å ta dem opp når de gråter. De "tenker" ikke bevisst ennå på det stadiet, så å starte barneoppdragelse fra dag 1 tror jeg blir feil.

Men etter hvert hører man på gråten om det er sutring, vil-ikke gråt osv., da er det lettere å vite hvordan man skal reagere.

De har ikke vondt av å gråte litt, men for små babyer så er det vanskelig å tolke gråten, å vite om babyen er sulten, trøtt, vondt i magen osv.

Så hvordan ville du gjort det med en nyfødt baby Nysgjerrig, når den gråter og du ikke er sikker på hva som er grunnen?

[Emma3]

Eg er nok ikkje den rette til å uttale meg, då eg har hatt ein baby som har grene lite og stort sett vore harmonisk. Men eg trur dette kjem av ein fin balanse av trygghet,næhet og kjærlighet.

Men eg trur at, ein ting er å gje barnet trygghet og nærhet, ein anna ting er å bære rundt på babyen. Det treng nemlig ikkje vere det same. Er babyen vant med å bli bært rundt, blir babyen vant med det, og vil forlange det seinare. Det er så mange måtar man kan vise nærhet på!

Det å skjeme bort babyen, kan eg som sagt ikkje sva.re på, men eg trur ein kan lage vanar som bayen vil venne seg til. Så vil babyen forette å få/kreve desse..

Som sagt, her er det mange meiningar!

[Gjest Violetta]

Eg er nok ikkje den rette til å uttale meg, då eg har hatt ein baby som har grene lite og stort sett vore harmonisk. Men eg trur dette kjem av ein fin balanse av trygghet,næhet og kjærlighet.

←

Mener du at en baby som gråter mye ikke får nok av trygghet, nærhet og kjærlighet?

[Emma3]

Mener du at en baby som gråter mye ikke får nok av trygghet, nærhet og kjærlighet?

←

Det at ein baby manlar trygghet/nærhet eller kjærlighet, kan vere EIN av grunnane til at det gråter. Det er selvfølgelig mange grunna til at ein baby gråter, var desverre litt uklar der

[Gjest Violetta]

Det at ein baby manlar trygghet/nærhet eller kjærlighet, kan vere EIN av grunnane til at det gråter. Det er selvfølgelig mange grunna til at ein baby gråter, var desverre litt uklar der 

←

Ja, da fikk jeg oppklart det. Godt jeg ikke forsto deg rett med en gang, da hadde jeg måttet skrive et lenger innlegg, og det er jeg for trøtt til nå...

[Gjest gjest1]

Nei, jeg er nokså enig med deg, og det var helsesøsteren til junior også. Han er 4 nå.

Fra babyer er bare et par mnd kan du gi dem uvaner, jeg vil si at "oppdragelsen" starter ved ca 5-6 mnd alder.

Men dette kommer til å bli en lang tråd, det kan jeg love deg....

←

Dette mener vår helsesøster også, så jeg tror ikke trådstarter er helt på jordet jeg heller.

Ikke peiling jeg heller da?

Jeg hadde samme oppfatning som trådstarter FØR jeg fikk barn, og har det enda. Er nok en "streng" mor, men samtidig kjærlig. Jeg har i alle fall verdens letteste unge å ha med å gjøre, og jeg tror nok det skyldes hverfall delvis oppdragelse, og ikke bare fenomenale gener...

←

Helt enig!!!

Kjærlig, men bestemt er en fin oppdragelses måte helt fra barn er veldig små.

Vår datter (2 år) også er lett å ha med å gjøre og jeg er sikker på at mye kommer fra oppdragelse, selv om jeg også må si at det har med lynnet til barnet å gjøre også. Det er forskjell på babyer også, slik som med alle mennesker...

[Gjest nysgjerrig trådstarter]

Hei igjen

Jeg ser at noen blir sinte. Jeg snakker ikke om at man skal la et baby hylgråte i mange timer og ikke respondere på det. Selvfølgelig er det viktig med kroppskontakt, stell, mat etc. Det er livsviktig! Og jeg tror heller ikke det er så lett for førstegangsfødende å skjønne hva det er babyen "vil" (ser at noen skriver at man skjønner det, men kjenner mange som sliter med å tolke gråten helt i begynnelsen. Dette blir man sikkert flinkere til. Jeg snakker heller ikke om de aller første ukene når det gjelder "oppdragelse". Men at det som Annevenn skrev kan dukke opp uvaner fra 2 måneders alder er noe jeg kan tro på).

Jeg skjønner at det er forskjell på liv og lære (og mellom barn for denskyld), men det er nettop teorien om at man ikke kan skjemme bort babyer jeg synes er rar. Ikke det at en mor selvfølgelig vil det beste for barnet sitt og kommunisere med det. Jeg har hørt folk som sier de er usikre når de skal begynne oppdragelsen, "han er jo bare ni måneder og skjønner så lite". Jeg tror de kan skjønne ganske mye fra tidlig alder.

Til slutt vil jeg legge til at jeg ikke tror at oppdragelse er alfa og omega for hvordan et barn blir. Om et barn havner på skråplanet som voksen er det ikke nødvendigvis foreldrene eller traumer fra oppveksten. Sånn, da fikk jeg sagt det, så jeg ikke blir tillagt de meningene.

En annen historie fra virkeligheten: En bekjent av meg hadde en baby som gråt og hun skjønte ikke hva som var galt. Den hadde fått mat, ren bleie etc. Hun ble da rådet til å la babyen ligge noen MINUTTER for seg selv å gråte og da sovnet den. Den var da trøtt. Noen vil sikkert si at babyen hadde det grusomt til den sovnet, men igjen, det tror ikke jeg.

[Gjest Gjest]

En annen historie fra virkeligheten: En bekjent av meg hadde en baby som gråt og hun skjønte ikke hva som var galt. Den hadde fått mat, ren bleie etc. Hun ble da rådet til å la babyen ligge noen MINUTTER for seg selv å gråte og da sovnet den. Den var da trøtt. Noen vil sikkert si at babyen hadde det grusomt til den sovnet, men igjen, det tror ikke jeg.

←

Det tror ikke jeg heller. Noen barn gråter litt før de sovner og om man alltid skal ta de opp vil de ikke klare å sovne av seg selv. Men, det er selvfølgelig forskjell på smågråting i et parminutter til hyling i mange minutter.

[Lizzie]

Er ikke dette litt avhengig av hvordan man definerer baby? Min der 7 måneder og jeg ser på ham som et lite barn nå. Eller i det minste en veldig stor baby.

I livets aller første måneder tror jeg ikke de kan skjemmes bort - men alle unger er forskjellige og man må kjenne ungen godt for å skjønne når den har skjønt poenget og gråter for å oppnå noe som ikke er nødvendig.

[aline]

jeg hadde nok slitt med å klare å la babyen (liten baby) ligge dersom den lå og gråt sårt, selv om jeg visste at den hadde fått mat, blitt skiftet på, hadde fått kos og kanskje bare var trøtt.

litt småsutring er en ting, men sår gråt da, da tror jeg jeg ville følt at den trengte noe eller at det var noe.

tror det er viktig for små babyer og føle trygghet, vite at det er noen der om det er noe. men det er jo igjen fordi jeg tror på at små babyer ikke kan skjemmes bort, og at små babyer oftest gråter fordi det er noe, og at de lett blir fryktelig redde og blir de liggende der alene da, ville jeg vært redd de kunne bli utrygge.

[Gjest Gjest]

Man kan jo også gi barnet trygghet selv om man ikke nødvendigvis tar det opp hele tiden. En hånd nedi sengen når det skal sove feks. roer ofte barnet.