Er det bare å få barn som er ekte kjærlighet?

[AnonymBruker]

Har ofte hørt du vet ikke hva ekte kjærlighet er før du har fått barn? Er det virkelig sånn? Katten min er ekte kjærlighet for meg, livet mitt var tomt før jeg fikk den. Noen venner og jeg hadde en diskusjon om dette, En av dem sa til meg at jeg må jo skjønne at barn er det største av alt, og jeg kunne da ikke mene at en katt kunne være ekte kjærlighet, og hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville ha barn. Hun ble tydelig provosert.
Hva mener dere her inne?

Anonymkode: 01049...059

[AnonymBruker]

At der er ulike typer kjærlighet og at alle mennesker opplever kjærlighet ulikt. Ingen har mandat til å definere kjærlighet for andre. 

Anonymkode: e1804...4ca

[LoppeLiten]

For min del er kjærligheten jeg har til barna våre en helt annen kjærlighet enn alle andre kjærlighetsfølelser jeg har hatt. Den er for meg ikke sammenlignbar med noe. MEN å undergrave andres kjærlighetfølelser av den grunn ser jeg ikke noe poeng i. 

Om katten er din største kjærlighet i livet, så regner jeg med du har det fantastisk med det ❤️ Mulig du vil føle en annen kjærlighet om du hadde fått barn, men samma det. 

[Rant]

Så klart det er ekte kjærlighet for deg. Det er ikke rart. Det er ditt "barn" - at andre foreldre har større kjærlighet for sitt barn er ikke rart. Men når man ikke har barn selv - og heller har kjæledyr, så betyr kjæledyret mer enn en hvilken som helst unge. Ekte kjærlighet har ingen fasit. Finnes foreldre som ikke elsker barna sine. 

[jordbær86]

All kjærlighet er ekte kjærlighet. Det gjelder ikke bare når man får barn.

[AnonymBruker]

Å få barn dreper den kjærligheten som kanskje en gang var der. Så. Nei. 

Anonymkode: 275ea...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2020 den 20.50):

Har ofte hørt du vet ikke hva ekte kjærlighet er før du har fått barn? Er det virkelig sånn? Katten min er ekte kjærlighet for meg, livet mitt var tomt før jeg fikk den. Noen venner og jeg hadde en diskusjon om dette, En av dem sa til meg at jeg må jo skjønne at barn er det største av alt, og jeg kunne da ikke mene at en katt kunne være ekte kjærlighet, og hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville ha barn. Hun ble tydelig provosert.
Hva mener dere her inne?

Anonymkode: 01049...059

Jeg var slik som deg før jeg fikk barn. Nå betyr katten ingenting i forhold. 

Anonymkode: 994fa...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var slik som deg før jeg fikk barn. Nå betyr katten ingenting i forhold. 

Anonymkode: 994fa...621

Så hyggelig 

Anonymkode: 7326a...030

[AnonymBruker]

Jeg mener man kan føle ekte kjærlighet for andre, men du kan nok ikke sammenligne kjærligheten du har til katten din med kjærlighet mennesker imellom. Du skaffer deg en katt vel vitende om at den (etter all sannsynlighet) skal dø før deg. Det blir trist og vondt når det skjer, men livet ditt blir ikke ødelagt. De som mister et barn blir ødelagt for alltid, selv om mange velger å leve videre.

Anonymkode: adbd0...0f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var slik som deg før jeg fikk barn. Nå betyr katten ingenting i forhold. 

Anonymkode: 994fa...621

Stakkars barna dine... En person som bagatelliserer andres følelser basert på egne meninger/overbevisninger er ikke særlig til foreldre eller rollemodeller.. Er nok mange som elsker dyra sine mye mer enn du elsker barnet ditt, og motsatt. Kjærlighet og sorg skal ikke sammenlignes eller måles, og alle er forskjellige. Jeg elsker katten like mye som barna mine, det betyr ikke at jeg ikke elsker barna høyt, men at jeg har nok kjærlighet i meg til å elske flere likt.

For folk med mindre kjærlighet i seg, så er kanskje det å få barn "noe helt annet" (?), men for meg  (og mange andre) var ikke den kjærligheten noe nytt, samme kjærlighet har jeg hatt for alle dyrene mine, og mannen min - ekte, dyp kjærlighet. ❤️

Anonymkode: 3d165...784

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mener man kan føle ekte kjærlighet for andre, men du kan nok ikke sammenligne kjærligheten du har til katten din med kjærlighet mennesker imellom. Du skaffer deg en katt vel vitende om at den (etter all sannsynlighet) skal dø før deg. Det blir trist og vondt når det skjer, men livet ditt blir ikke ødelagt. De som mister et barn blir ødelagt for alltid, selv om mange velger å leve videre.

Anonymkode: adbd0...0f6

Feil. Åpenbart... Mange som elsker barna sine, og mange som ikke elsker dyra sine. På samme måte som at mange elsker dyra sine, og mange elsker barna sine. Å miste et barn for deg, er kanskje like ille som å miste hunden sin for andre. Å få barn er jo også å sette et liv til verden som du vet skal bli et individuelt voksent menneske med egen familie som kanskje flytter til andre siden av verden og kun ser deg 2 ganger i året. Kjærlighet er individuelt, noen elsker helt klart dyrene sine like mye som andre elsker barna sine, og det er ikke noe galt i det.

Anonymkode: 3d165...784

[Rant]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg mener man kan føle ekte kjærlighet for andre, men du kan nok ikke sammenligne kjærligheten du har til katten din med kjærlighet mennesker imellom. Du skaffer deg en katt vel vitende om at den (etter all sannsynlighet) skal dø før deg. Det blir trist og vondt når det skjer, men livet ditt blir ikke ødelagt. De som mister et barn blir ødelagt for alltid, selv om mange velger å leve videre.

Anonymkode: adbd0...0f6

Så klart man kan sammenligne den kjærligheten. Selv om du har din oppfatning av hva kjærlighet er for deg personlig - er det dine følelser, og nettopp dine. Det finnes ingen regler for sånt. 

Ja, en katt dør etter hvert, men det gjør også mennesket. Ingen dyr er udødelige. Og man blir ikke ødelagt av det, sånn er livet. Ja, man sørger - men livet går videre. Å miste et barn som skulle levd i gjennomsnitt 80 år - er selvfølgelig helt noe annet - fordi det er ikke forventet. Samme som man vet en katt har en gjennomsnittlig levealder er man forberedt på det. Man stenger ikke av følelser for det. Skal man slutte å elske sin mormor da? Fordi man vet hun bare har ca. 5 år igjen? 

 

[Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Stakkars barna dine... En person som bagatelliserer andres følelser basert på egne meninger/overbevisninger er ikke særlig til foreldre eller rollemodeller.. Er nok mange som elsker dyra sine mye mer enn du elsker barnet ditt, og motsatt. Kjærlighet og sorg skal ikke sammenlignes eller måles, og alle er forskjellige. Jeg elsker katten like mye som barna mine, det betyr ikke at jeg ikke elsker barna høyt, men at jeg har nok kjærlighet i meg til å elske flere likt.

For folk med mindre kjærlighet i seg, så er kanskje det å få barn "noe helt annet" (?), men for meg  (og mange andre) var ikke den kjærligheten noe nytt, samme kjærlighet har jeg hatt for alle dyrene mine, og mannen min - ekte, dyp kjærlighet. ❤️

Anonymkode: 3d165...784

Er vel heller stakkars dine barn - hvis mor elsker en katt like høyt som dem?

Jeg synes helt ærlig det er sykt å elske et dyr like mye som barna sine. Skyt meg.

Et forhold mellom menneske og dyr er ganske enveis, spesielt når det gjelder katter, som er veldig selvstendige dyr. Klart man blir glad i dyra sine, og den kjærligheten er ikke mindre "ekte" eller mindreverdig på noe vis, men dyr er dyr. Selv om de kan knytte seg til mennesker. Katter ville antakelig spist oss dersom vi var på samme størrelse... 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri møtt noen med barn og dyr, som sier de er mer glad i dyret sitt. Det er nok de færreste som har opplevd det, og det er nok derfor lett å tro at du ikke kan være like glad i ditt dyr, som hun er i sitt barn. Jeg har som sagt aldri møtt noen som har sagt de er mer glad i dyret, og tror derfor at du hadde blitt enda mer glad i barnet ditt, dersom du hadde fått ett. Det betyr likevel ikke at jeg mener du ikke har masse kjærlighet til dyret ditt. Tilslutt vil jeg si at det er en uting å si slikt til barnløse. Hva godt skal komme ut av det liksom? 

Anonymkode: 69946...c1b

[AnonymBruker]

Altså, det er vanskelig å rangere kjærlighet. Jeg har store barn - og jeg har en hund. Den hunden og jeg har et veldig tett band og han er "lillebanet" mitt. Med meg overalt og vi kommuniserer godt både med blikk, stemme og fakter. Jeg elsker han og gjør alt for han. Ungene synes nok han får for mye oppmerksomhet. Jeg elsker ungene mine også, men de er så store at de ikke trenger meg i det daglige. 

Jeg vet ikke jeg ... selvsagt ville ungene bli prioritert først om det virkelig gjaldt - men hunden følger veldig tett etter. Hadde jeg ikke hatt barn hadde kjærligheten til hunden vært større enn noe annet. Jeg synes ikke det er rart at barnløse føler de får dekket det kjærlighetsbehovet gjennom dyr. 

Anonymkode: 7b726...6bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Stakkars barna dine... En person som bagatelliserer andres følelser basert på egne meninger/overbevisninger er ikke særlig til foreldre eller rollemodeller.. Er nok mange som elsker dyra sine mye mer enn du elsker barnet ditt, og motsatt. Kjærlighet og sorg skal ikke sammenlignes eller måles, og alle er forskjellige. Jeg elsker katten like mye som barna mine, det betyr ikke at jeg ikke elsker barna høyt, men at jeg har nok kjærlighet i meg til å elske flere likt.

For folk med mindre kjærlighet i seg, så er kanskje det å få barn "noe helt annet" (?), men for meg  (og mange andre) var ikke den kjærligheten noe nytt, samme kjærlighet har jeg hatt for alle dyrene mine, og mannen min - ekte, dyp kjærlighet. ❤️

Anonymkode: 3d165...784

Ja, du hadde nok redda dyra dine i stedenfor barna dine. 

Og du sørger nok like mye når du mister dyra, som om du hadde mista barna.. 

 

 

Anonymkode: dc4f6...dac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, du hadde nok redda dyra dine i stedenfor barna dine. 

Og du sørger nok like mye når du mister dyra, som om du hadde mista barna.. 

 

 

Anonymkode: dc4f6...dac

Nå får du oppføre deg.. Man kan elske flere like mye. Er som å spørre "om du kun kunne redde et av barna dine hvem hadde du valgt???" teit..

Anonymus Notarius skrev (2 timer siden):

Er vel heller stakkars dine barn - hvis mor elsker en katt like høyt som dem?

Jeg synes helt ærlig det er sykt å elske et dyr like mye som barna sine. Skyt meg.

Et forhold mellom menneske og dyr er ganske enveis, spesielt når det gjelder katter, som er veldig selvstendige dyr. Klart man blir glad i dyra sine, og den kjærligheten er ikke mindre "ekte" eller mindreverdig på noe vis, men dyr er dyr. Selv om de kan knytte seg til mennesker. Katter ville antakelig spist oss dersom vi var på samme størrelse... 

Synd du har så store begrensninger på kjærligheten din, at du kun kan elske deg slev/biprodukter av deg selv på den måten.. Sier jo mer om dine begrensninger det. Folk som kan elske flere på den måter, har jo bare mer kjærlighet i seg enn sånne som deg. Egosentrisk much eller?..

Anonymkode: 3d165...784

[Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå får du oppføre deg.. Man kan elske flere like mye. Er som å spørre "om du kun kunne redde et av barna dine hvem hadde du valgt???" teit..

Synd du har så store begrensninger på kjærligheten din, at du kun kan elske deg slev/biprodukter av deg selv på den måten.. Sier jo mer om dine begrensninger det. Folk som kan elske flere på den måter, har jo bare mer kjærlighet i seg enn sånne som deg. Egosentrisk much eller?..

Anonymkode: 3d165...784

Det var litt av en karakteristikk, som åpenbart faller på sin egen urimelighet. 

Det jeg har skrevet er jo sant - forhold mellom dyr og mennesker er stort sett mer eller mindre enveis fra menneskets side. Katten din hadde eti deg opp om den var like stor som deg, eller du var like liten som den. Vær gjerne glad i dyr - har selv dyr jeg er glad i - men vær realistisk. Å menneskeliggjøre dyr på den måten er ikke sunt, hverken for de andre menneskene rundt og ofte ikke for dyret heller. Dyr har andre behov enn mennesker. En katt har ikke behov for å være et menneskes baby. Og mange barn vil nok føle seg usikre på mors eller fars kjærlighet dersom forelderen sier han/hun elsker katten like mye som dem.

[AnonymBruker]

Jeg tror det bare er en annen type kjærlighet. Jeg har barn og elsker ham på en måte jeg aldri har kjent tidligere. Og kjærligheten bare vokser. Men jeg elsker jo hunden min og, og ikke mindre enn før jeg fikk barn. Elsker mamma og broren min og, men på helt andre måter.

Men jeg trodde virkelig ikke at det var mulig å elske noen så høyt som jeg elsker barnet mitt, før jeg fikk ham. Trodde det var bare fjas og tull 🤪

Anonymkode: 8e5c2...c4a

[AnonymBruker]

On 12/30/2020 at 8:08 PM, AnonymBruker said:

Jeg var slik som deg før jeg fikk barn. Nå betyr katten ingenting i forhold. 

Anonymkode: 994fa...621

Gratulerer, høres veldig sunt ut å gå fra å elske katten sin til å se den som irrelevant ift. barnet. Merkelige holdninger fra voksne folk. 

Anonymkode: f8d1d...0d5