Vi som har vært utsatt for ulike typer seksuelle overgrep. Kan vi hjelpe hverandre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Første overgrepet har jeg ingen tidslinje på. Vet ikke hvor gammel jeg er. Skolealder.
Måtte gå fordi min gamle barnehage, for å komme til skolen. De hadde et skur med leker de pleide å stå bak å røyke. Det var en ny mann der. Jeg sier hei, det er jo gamle barnehagen min. Ser han flere ganger og sier hei hver gang.

En dag møter jeg han på kiosken nedi veien. Skulle leie film å se med ei venninne, Aristokattene.

Lat som jeg er, spør jeg om han kan kjøre meg de 400 meterne hjem. Han sier ja og jeg hopper inn i hans gamle bil, som stinker røyk.

Han spør om jeg vil bli med på en kjøretur, og jeg tenker ikke mer over det og sier ja.
Han begynner å spørre om jeg ser på porno, men jeg aner ikke hva det er så jeg sier nei. Han begynner å forklare hva det er, og ganske detaljert hva de gjør med hverandre.
Han gir meg så to valg. Jeg kan enten suge han til han kommer, eller han kan fingre meg til jeg kommer. Jeg ante jo hva ‘’å kommme’’ betød så jeg sa det første. Jeg prøvde, men likte det ikke, han presser hodet mitt ned flere ganger før jeg brekker meg og han lar meg stoppe, men siden han ikke fikk komme, måtte han få fingre meg. Jeg åpner dressen min og han tar tre fingre inn i meg samtidig som han tilfredstiller seg selv til han selv kommer.

Etterpå later han som ingen ting, og kjører meg hjem. Han sier noe om han jeg ikke må si dette til noen mens han ler.

Ingen er hjemme når jeg kommer, og jeg finner ikke ekstranøkkelen så jeg blir sittende i boden og gråte. Sier ikke dette til noen før jeg er i hvert fall 14. Sa det til mammas kusine først, som igjen sa det til mamma. Mamma reagerte meg å bli sur på meg, fordi jeg ikke hadde sagt det før. Jeg nekta å si mer, og siden ble det ikke snakket om.

 

Neste overgrep skjedde på ungdomsskolen. Heller ikke fullstendig tidslinje. Mulig 9 klasse, men er usikker. Vi var på fest i ‘’gulhuset’’. Må ha vært i romjula, for det var raketter utfor huset.
Jeg gikk å lette etter tre av venninnene mine, og eieren av huset, en asylsøker, sier de er i tredje etasje på et av rommene. Jeg går opp og inn ene gangen for å gå til rommet, inn på rommet og rundt veggen for å se, ser ingen og snur meg for å gå ut. Der står eieren av huset, og låser døra. Han slenger meg ned på en madrass som ligger der, legger en hånd over munnen min mens han snur meg rundt og får av meg tighsten og voldtar meg.

Han gjør seg ferdig og går. Jeg blir liggende i noen minutter, jeg gråter ikke, jeg tør ikke. Jeg kler på meg, og drar hjem. Kun bestemor er hjemme. Mamma er på besøk hos kjæresten sin og jeg vet ikke hvor mine søsken er. Jeg går i dusjen, og prater ikke med noen om dette, før jeg må, før fødselen med barnet mitt 6 år senere. 

Jeg tror det er romjul, pga rakettene, og mamma ville aldri latt meg dratt ut en nyttårsaften alene på ungdomsskolen

Anonymkode: e83fa...4c3

❤️ 

Anonymkode: cb6a5...f8f

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2020 den 23.16):

Du velger selv å aktivt signalisere anmeldelse som det riktige. Har du tenkt på hva det kan gjøre med andre?  

 

Jeg synes definitivt ikke det er riktig å velge ut hvem man anerkjenner som flinke i tråden basert på om de har anmeldt eller ikke.  

Anonymkode: 35177...2da

Som sagt, så er jeg for anmeldelse, men jeg er klar over at det ikke er riktig for alle. 

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (48 minutter siden):

Så forferdelige opplevelser. 😰 Har du anmeldt? ❤️

Godt å høre at du har funnet deg en god partner å dele livet med. ❤️ 

 

Nei, ikke anmeldt. Kommer ikke til å anmelde heller. Det er over 10 år siden det skjedde, og jeg orker ikke ta den kampen nå som jeg er på et fint sted i livet. 

Anonymkode: 9559b...168

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, ikke anmeldt. Kommer ikke til å anmelde heller. Det er over 10 år siden det skjedde, og jeg orker ikke ta den kampen nå som jeg er på et fint sted i livet. 

Anonymkode: 9559b...168

Det er forståelig. Veldig godt å høre at du er på et godt sted i livet den dag i dag. ❤️ 

 

[AnonymBruker]

Trist å tenke på at det er så mange som blir utsatt for en eller annen form for overgrep i løpet av et liv. Jeg mener at barn er rettsløse i Norge, og at overgripere slipper unna alt for lett! 

Anonymkode: a4a19...20d

[AnonymBruker]

Tenker på dere som har opplevd så mye vondt. Stor klem 💕 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det jeg opplevde, men har også i ettertid følt meg ekkel og skitten. 

Det var en av mine aller første forhold og jeg var ung, naiv og kjempe forelsket. Vi var begge ganske unge, pluss,/minus 15 år. Han bodde et godt stykke unna meg og vi skulle møtes for en helg. 

En av de første tingene han sa til meg var "Hvis vi ikke har sex denne helga blir jeg skikkelig skuffet" og det sto helt stille for meg etter det. Jeg vet han prøvde seg mange ganger. Maste og maste fram til jeg ga opp og sånn halvveis... Jokket på meg flere ganger og det ble vell min første opplevelse med sex... Fikk ikke til penetrering heldigvis men uansett kjempe ekkelt... 

Har ikke likt min egen kropp siden, tenker ofte på hvordan han tok på meg og at jeg skulle ha vært strengere med å si nei. Men jeg viste ikke bedre. Trodde det var slik det skulle være i forhold. 

Har heldigvis blitt veldig mye bedre, men mye av selvhatet mitt kommer nok fra disse episodene. 

Anonymkode: e713a...0ac

[AnonymBruker]

Når eg var 17 år var eg på ein fest og drakk, eg ble ganske full og fant ut at eg ville heim for å legge meg. Eg gjekk bare frå festen og sjangla mot hybelen eg budde i (som var 800m vekke). Altså eg gjekk langs ein vei. Det kom ein kvit bil som kjørte sakte på veien, eg ble svært skeptisk men var så full at eg ramla ned på bakken. Eg begynte å reise meg opp men vart plutselig dradd inn i bilen, eg hylskreik. Han forsøkte å kjøre samtidig som eg havna i totalt rabiat villdyr modus, eg har aldri erfart meg sjølv på den måten før. Eg slo, sparka og beit om kvarandre mens han kjørte. Eg hylskreik, han stoppa bilen ved flotmyr busstasjon på baksida (haugesund, 2006) og klarte å presse meg mot vinduet mens han forsøkte å rive av meg strømpebuksa, den revna. Eg hylskreik, han prøvde å presse fingre inn i meg men fekk det ikkje til. Eg tenkte faktisk «ikkje faen om eg skal bli voldtatt,». Han begynte å slå fordi eg var så vill, eg sparka han hardt med begge beina. Eg skreik og hylte veldig høgt, plutselig kom det ein bil til rundt området. Han vart stressa og kasta meg brutalt ut av bilen og raste vekk. Eg løp heim heilt tom. Eg vart møtt av besteveninna mi, eg klarte ikkje snakke. Men hosta fram noen setninger om voldtekt..Eg klarte ikkje heilt få fram at eg ikkje hadde blitt penetrert fordi det var så ferskt. Reaksjonen vart ganske lik sikkert.. Eg møtte ikkje på skolen, stengte meg inn, vart inneslutta, orka ingenting, var redd for alt og alle. Gjekk voldsomt ned i vekt. 

I mange år sleit eg med opplevelsen, fordi eg ble jo ikkje voldtatt. Ikkje «sikkelig» bare litt, men eigentlig ikkje. Vold var det definitivt.

Men eg trudde eg kom til å bli voldtatt og kanskje til og med drept. Eg er sikker på at om han hadde klart å kjøre til eit meir privat sted enn baksida av flotmyr så hadde eg blitt fullskala voldtatt.

Er det feil at eg vart dypt traumatisert av det? Hadde det faktisk vore verre om han klarte det? 

Eg har ikkje fortalt detta til noen.

Anonymkode: 4086c...432

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Når eg var 17 år var eg på ein fest og drakk, eg ble ganske full og fant ut at eg ville heim for å legge meg. Eg gjekk bare frå festen og sjangla mot hybelen eg budde i (som var 800m vekke). Altså eg gjekk langs ein vei. Det kom ein kvit bil som kjørte sakte på veien, eg ble svært skeptisk men var så full at eg ramla ned på bakken. Eg begynte å reise meg opp men vart plutselig dradd inn i bilen, eg hylskreik. Han forsøkte å kjøre samtidig som eg havna i totalt rabiat villdyr modus, eg har aldri erfart meg sjølv på den måten før. Eg slo, sparka og beit om kvarandre mens han kjørte. Eg hylskreik, han stoppa bilen ved flotmyr busstasjon på baksida (haugesund, 2006) og klarte å presse meg mot vinduet mens han forsøkte å rive av meg strømpebuksa, den revna. Eg hylskreik, han prøvde å presse fingre inn i meg men fekk det ikkje til. Eg tenkte faktisk «ikkje faen om eg skal bli voldtatt,». Han begynte å slå fordi eg var så vill, eg sparka han hardt med begge beina. Eg skreik og hylte veldig høgt, plutselig kom det ein bil til rundt området. Han vart stressa og kasta meg brutalt ut av bilen og raste vekk. Eg løp heim heilt tom. Eg vart møtt av besteveninna mi, eg klarte ikkje snakke. Men hosta fram noen setninger om voldtekt..Eg klarte ikkje heilt få fram at eg ikkje hadde blitt penetrert fordi det var så ferskt. Reaksjonen vart ganske lik sikkert.. Eg møtte ikkje på skolen, stengte meg inn, vart inneslutta, orka ingenting, var redd for alt og alle. Gjekk voldsomt ned i vekt. 

I mange år sleit eg med opplevelsen, fordi eg ble jo ikkje voldtatt. Ikkje «sikkelig» bare litt, men eigentlig ikkje. Vold var det definitivt.

Men eg trudde eg kom til å bli voldtatt og kanskje til og med drept. Eg er sikker på at om han hadde klart å kjøre til eit meir privat sted enn baksida av flotmyr så hadde eg blitt fullskala voldtatt.

Er det feil at eg vart dypt traumatisert av det? Hadde det faktisk vore verre om han klarte det? 

Eg har ikkje fortalt detta til noen.

Anonymkode: 4086c...432

Det er fullstendig forståelig at du har blitt dypt traumatisert av dette. Du ble jo fanget og utsatt for vold og voldtektsforsøk. Det er et alvorlig traume, selv om han ikke klarte å voldta deg.

Jeg håper du finner styrke til å snakke med noen om denne opplevelsen. Det må ha vært helt grusomt å oppleve noe sånt. 💔

 

[AnonymBruker]

Synes denne tråden er viktig! Viktig å belyse at veldig mange faktisk opplever dette. Hver 3 jente / kvinne opplever overgrep inen eller annen form, og hver 10 gutt. Det er høye tall, så har du mørketall i tillegg. Viktig tema! 
ser flere av dere skriver skam, en forståelig følelse, men det er en feil følelse. 
å ikke klare å si nei, kanskje ha litt lyst, følelsen av å bli sett av noen, kanskje få lystfølelse og orgasme under overgrep.. alt dette er helt normalt. Kroppen reagerer på stimuli ved berøring selv om en ikke vil. 
husk at alle følelser er normale følelser på unormale hendelser. 
nøkkelen er å finne en psykolog en kan være 110% åpen med og fortelle alt til. Det er det innerste grumset som er skam belagt å snakke om, men det er det innerste som er det viktigste å få ut. 
psykologen er godt skolert og vet mer enn dere aner om alle disse følelsene som dere skammer dere over. De jobber med problematikken hver eneste dag, og har hørt alt. 
jo mer dere åpner opp jo mer heier psykologen på deg!! 
Et overgrep er aldri offerets skyld uansett. Det er ulike grunner til at reagerer som vi gjør når vi blir utsatt for overgrep, men det betyr ikke at en vil være med på det eller synes det er greit. 
smiso / NOK har sentere i alle fylker i Norge og er et gratis tilbud til alle som tror de har blitt utsatt for overgrep. De fører ikke journal og du kan være helt anonym. Du kan komme på samtale eller snakke med de på tlf. Det er en god start. 
når dere har fått plassert skylden der den hører hjemme vil skuldrene føles lettere. 
uansett årsak eller tilstand til overgriper er det DINE følelser dette handler om, og dine følelser skal du ta på alvor. 
plei godt med dere selv, og dere er alle sterke som står i dette ❤️❤️❤️
 

Anonymkode: 6c7f2...553

[AnonymBruker]

Mange rystende historier her💔Det kan føles godt å dele, og å vite at vi er flere som har opplevd noe vi ikke burde.
 

Jeg var på sydentur med en jentegjeng på seks, i litt forskjellig aldre for fire år siden. Kjekk jentetur der vi lå på stranda og sola, skravla, spiste god mat og var ute mange av kveldene.

Hotellet vårt lå en bargate der det også var ett stort disco. Der vanket  vi flere av kveldene. Dansa, ble kjent med folk og hadde det gøy. 
Siste kvelden skjedde det noe på discoet. Vi var på veg hjem til hotellet som lå ca 50 m unna. I det jeg går ut der i fra, er det en som holder meg igjen. Det var en mann som vi hadde observert stått i baren flere av kveldene. Han hadde stoppet flere av oss når vi hadde vært der å handlet. Spurte oss hvor vi var i fra, hva vi het, kom med kommentarer, fulgte liksom med oss. Hadde lagt merke til at han ofte traff blikket mitt og smilte da jeg var andre steder i lokalet, som på dansegulvet, eller i prat med andre.  Han var finsk, blond, pen og kraftig, typisk kroppbygger. 
Ja, så var vi altså på vei hjem. Ikke helt edru etter en kjekk kveld. Han holdt meg igjen og ville prate. Jeg ba venninne mine gå hjem til hotellet og at jeg kom snart jeg også. Han begynte med å spørre meg om jeg likte at mange menn så på meg mens jeg danset, om jeg likte å erte på meg menn. Ekle spørsmål. Skjønte at han var aggressiv og at noe ikke stemte ved hans væremåte, og at her var det bare å komme seg vekk og det brennkvikt. . Men han dro meg med mer og mer makt til et fortau der utenfor i en sidegate foran en mørkelagt, stengt butikk, noen biler stod parkert foran. Han prøvte kysse, jeg strittet imot, fortalte han misforstod, at jeg skulle hjem til hotellet mitt. Han ble mer og mer hardhendt og så brutal. Fikk meg ned på trappa, dro opp skjørtet mitt mens han støpte kneet sitt i magen min, holdt armene  mine i skrustikke. Gjentok at jeg ville ha han, at han loved me.... Husker at jeg hørte dunk-dunk frå discoen i det fjerne mens jeg sparka og strittet imot. Har lest senere at det er ganske vanlig at jeg ville ha kommet i en fryssituasjon nå, men jeg fikk urkrefter og kjempet. Jeg har vel aldri vært reddere.   Han var så mye sterkere, men så hysker jeg at jeg satt i å  hyyyylte. Av alle lungers kraft. Plutselig dukket det to menn frem bak bilene. Da slapp han taket, og han forsvant.  Husker ikke særlig  mer enn  det. Bare at de to mennene ropte etter ham, we will call the police, if you ever show up here again .......De stabla meg på beina. De var greske og hadde vært på discoen de også. De hadde lagt merke til denne mannen i baren og at det ikke så bra ut da vi gikk derifra, noe så galt ut. Så de holdt litt øye, takk og lov for det. De tok meg med til en liten bistro/ pub el noe i nærheten som en venn av de drev. Fikk satt meg ned og jeg  fikk noe vann, skalv. Jeg følte meg såååååå grusomt skamfull. Jeg gjentok i feel so ashame, husker jeg. De gjentok at mannen ikke var normal, at det ikke var min skyld, mange ganger før de fulgte meg til hotellet mitt. De hadde ordna at jeg fikk en duk som jeg festa foran det ødelagte skjørtet. Jeg hadde forresten på meg et knelangt blyantskjørt og genser. Var ikke utfordrende kledd (som om det skulle hatt betydning, men ja, i ettertid grubler man på slikt) Vennene mine hadde ringt meg og jeg ringte tilbake og sa jeg var trygt tilbake på hotellrommet. 
Dagen etter reiste vi hjem. På hjemturen var det lystig tone der det var prat om hvor fint vi hadde hatt det. Jeg sa kort at jeg hadde møtt en ekkel mann på veg hjem den kvelden, ikke noe mer. For jeg følte sånn skam. Vel hjemme i Norge kunne jeg observere i speilet at jeg  var full av blåmerker, mest på magen ( tenk en kan bli blå der) rundt håndledd, på halsen, på rygg og lår. Så skamfullt!!!!! A»Det gikk flere uker før jeg fortalte om dette til vennene mine, klarte ikke. Fortalte lightversjonen. Detaljene har jeg først fortalt her. 
Lærte av denne historien. Aldri gå alene hjem.

Videre så var jeg 40 år da dette skjedde. Jeg har så mye mer ballast enn dere unge som opplever lignende. For jeg vet at jeg var uheldig og traff en forferdelig mann. Har stort sett bare møtt gode og snille menn, så har vel lært meg at der finnes sorten. Glemmer aldri det sleipe selvsikre gliset hans der han stod i baren.

Dere jenter som har opplevd mye verre overgrep i ung alder, åååå så vondt det må være. 💔💔💔 Klarer nesten ikke lese om det. Dernest vil jeg si at det var sterkt å skrive om min historie også, gamle dama som jeg er, men  det ripper opp, ikke skriv her historien din om du føler det blir for tøfft. 

Anonymkode: 638fc...12e

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd aggressiv adferd der jeg følte meg tvunget til sex, men så ikke på det som voldtekt. Jeg var 16, han noen år eldre. Jeg har også opplevd voldtekt da jeg var 17.  Slet mye med det i ettertid, men har kommet over det og er ferdig med det for lenge siden. Jeg er i slutten av 30-årene nå. 

Anonymkode: f909e...a29

[AnonymBruker]

Det stikker når jeg leser denne tråden. Det gjør meg vondt at så mange opplever dette.. 

Opplevde mitt første overgrep da jeg var rundt 5-6 år. To eldre guttee, hvor den eldste av dem fortalte den litt yngre hva han skulle. Satt livredd og prøvde å holde skjørtet mitt nede mens jeg satt på huska. 

Neste overgrep var rett før jeg fylte 17. Sov over på sofaen hos kjæresten til bestevenninna mi. Mens hun sov på rommet hadde han stått opp igjen og jeg våknet av at han hadde dratt av meg strømpebuksa og undertøyet mitt og tok på meg. 

Det siste overgrepet jeg opplevde var da jeg var 19. Ble sjenket på fest av en jeg var betatt av og ble dårlig, gikk på do for å kaste opp og det neste jeg husker var at jeg våkna i senga til han som sjenka meg, mens han tydeligvis hadde tatt seg til rette med meg. I ett forskudd og desperat forsøk på å ikke bli offer nok en gang fortsatte jeg å ha sex med denne mannen, da hadde jeg liksom ikke blitt voldtatt. Har fått høre mye dritt når jeg forteller folk dette. 

Anonymkode: 6a20c...ed0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Trist å tenke på at det er så mange som blir utsatt for en eller annen form for overgrep i løpet av et liv. Jeg mener at barn er rettsløse i Norge, og at overgripere slipper unna alt for lett! 

Anonymkode: a4a19...20d

Akkurat det der er jeg veldig enig i. Selv om de blir dømt, er jo dommen altfor liten. Noen mnd i fengsel, liten sum til offeret. Og et helt liv som kan bli ødelagt og belastet for offeret. Hvor er rettferdigheten?  Og dette gjelder overgrep mot barn! Noe er riv ruskende galt i dette systemet. De skulle blitt dømt mye, mye hardere! 

Anonymkode: 2528b...51c

[AnonymBruker]

Viktig tråd her inne, og det er trist å lese noen historier. 
Dere er tøffe som å skrive dette, samtidig er det veldig leit å lese en del ting her inne.

Skal dele min erfaring;

Jeg var 18 - 19 år og hadde fått min første jobb innenfor telefonsalg.
Det er jo crazy miljø sånn sett, det så jeg ikke før jeg ble eldre. (Folk oppførte seg nesten som de her menneskene på filmen wolf of wallstreet).

Det var min første arbeidserfaring, og min første arbeidsplass.

Så til hendelsen som jeg opplevde, vil fortelle om en annen hendelse som hadde skjedd på jobb før det  slik at en forstår konteksten. Det var en på jobben vår eller vår avdeling som hadde samboer, altså han var sammen med ei dame. Det visste seg dette at dama hadde busta han fyren for å ha vært sammen med en annen mann. Hun hadde visst kommet hjem å funnet de i senga. Hvor sant dette er aner jeg ikke, men dette var noe sjefene drev å lo av og vitset om. Dette fortalte de åpent om på arbeidsplassen. Jeg var såpass ung da og skjønte ikke at dette var ulovlig sånn sett. Men i ettertid ser jeg jo dette er steingalt å snakke slik om andre ansatte i en bedrift. 

Så en en dag i lunsjen, så holder jeg på å smøre meg niste og står ved benken. Vi sto alle i kø. Plutselig stiller sjefen seg bak meg og, holder hardt rundt meg og sier er det sånn her person x driver å holder på med. Mens han jokker på meg. Altså jeg kjenner han presser seg mot meg og later som han jokker på meg.

Jeg stivnet helt, og folk lo. Dum som jeg var så prøvde jeg også å le. Men det var så ille, så nedverdigende jeg kan ikke beskrive den følelsen. Altså bare det han gestikulerte og holdt rundt meg på den måten. Han var eldre enn meg, jeg var vel knapt 18 - 19 år og følte meg så liten. Det føltes så ekkelt, jeg glemmer aldri den følelsen.  Jeg kan bare tenke meg hvordan det er for mennesker som har opplevd overgrep på  en en mye mer brutal måte. Det var ikke en fin følelse. Jeg følte meg tom og ble faktisk veldig lei meg. Det var noe med selvfølelsen som gjorde at dette var som om jeg fikk ut av meg selv opplevelse. 

Dette har jeg lagt bak meg, men glemmer aldri den ekle følelsen.

Mann.  

Anonymkode: 39bdd...1f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Viktig tråd her inne, og det er trist å lese noen historier. 
Dere er tøffe som å skrive dette, samtidig er det veldig leit å lese en del ting her inne.

Skal dele min erfaring;

Jeg var 18 - 19 år og hadde fått min første jobb innenfor telefonsalg.
Det er jo crazy miljø sånn sett, det så jeg ikke før jeg ble eldre. (Folk oppførte seg nesten som de her menneskene på filmen wolf of wallstreet).

Det var min første arbeidserfaring, og min første arbeidsplass.

Så til hendelsen som jeg opplevde, vil fortelle om en annen hendelse som hadde skjedd på jobb før det  slik at en forstår konteksten. Det var en på jobben vår eller vår avdeling som hadde samboer, altså han var sammen med ei dame. Det visste seg dette at dama hadde busta han fyren for å ha vært sammen med en annen mann. Hun hadde visst kommet hjem å funnet de i senga. Hvor sant dette er aner jeg ikke, men dette var noe sjefene drev å lo av og vitset om. Dette fortalte de åpent om på arbeidsplassen. Jeg var såpass ung da og skjønte ikke at dette var ulovlig sånn sett. Men i ettertid ser jeg jo dette er steingalt å snakke slik om andre ansatte i en bedrift. 

Så en en dag i lunsjen, så holder jeg på å smøre meg niste og står ved benken. Vi sto alle i kø. Plutselig stiller sjefen seg bak meg og, holder hardt rundt meg og sier er det sånn her person x driver å holder på med. Mens han jokker på meg. Altså jeg kjenner han presser seg mot meg og later som han jokker på meg.

Jeg stivnet helt, og folk lo. Dum som jeg var så prøvde jeg også å le. Men det var så ille, så nedverdigende jeg kan ikke beskrive den følelsen. Altså bare det han gestikulerte og holdt rundt meg på den måten. Han var eldre enn meg, jeg var vel knapt 18 - 19 år og følte meg så liten. Det føltes så ekkelt, jeg glemmer aldri den følelsen.  Jeg kan bare tenke meg hvordan det er for mennesker som har opplevd overgrep på  en en mye mer brutal måte. Det var ikke en fin følelse. Jeg følte meg tom og ble faktisk veldig lei meg. Det var noe med selvfølelsen som gjorde at dette var som om jeg fikk ut av meg selv opplevelse. 

Dette har jeg lagt bak meg, men glemmer aldri den ekle følelsen.

Mann.  

Anonymkode: 39bdd...1f1

Så ekkel og lei opplevelse ❤️ Ikke greit på noen måter. 

Anonymkode: cb6a5...f8f

[AnonymBruker]

Utrolig viktig tråd ❤️ Noen sier de ikke liker tråden, men ved å fortelle kan man faktisk også få andre til å kjenne igjen tegn på planer om/groomimg osv før det skjer. 

Det kan være små ting som gir dårlig magefølelse, og kanskje noen kan unngå ett eller flere overgrep - eller forstå at ens vonde følelse rundt en hendelse ikke er overdrevent.

Jeg har ikke opplevd voldtekt eller overgrep selv (er 40 år). Selvsagt mye flaks, men jeg tror en svært grov voldtekt av min eldre søster (jeg var 10 år) samt oppvekst med manipulativ mann (ikke overgriper) gjorde at jeg ble raskt skeptisk til små ting og kjennetegn. Begynte liksom ungdomslivet med redsel for voldtekt, og skepsis til ALLE menn.  

Jeg så hvor vanskelig det var å bli trodd, at mange mistet venner, og visste at selv de tilsynelatende hyggeligste (også i familie, jeg tror min mor ble utsatt for noe av stebror og/eller far) kunne bli jævlige. 

Vet jo ikke om jeg noensinne tolket riktig, men jeg tror jeg unngikk et par potensielle gråsituasjoner. Egentlig bare fordi jeg kjente igjen atferden fra det andre utsatte hadde fortalt meg om sin opplevelse....litt sånn «sånn sa jo hun at kvelden uskyldig nok startet....» når jeg synes de pushet litt over på seksuelle ting eller berøringer på en litt asosial måte. Vet ikke 🤷‍♀️

Men, det satt seg ned en voksen mann og runket ved siden av meg som 11-åring. Ble livredd og løp, heldigvis løp han ikke etter!  

Har KUN fått sure eller sinte kommentarer når jeg har satt grenser, og det er nok ekstra vanskelig om man er redd for å dø av konsekvensene eller personen har innflytelse. 

Anonymkode: d4d66...b02

[AnonymBruker]

Har opplevd dette to ganger, har faktisk ikke fortalt noen andre enn en psykolog og mannen min om dette.

Første gangen var jeg 15 og var på besøk hos bestekameraten min. Vi hadde vært venner i flere år, han var 17 da dette skjedde. Jeg hadde en kjæreste som bodde langt unna. Vi så på film og jeg husker at han kom nærmere og nærmere. Jeg lo det litt vekk (synes det var ubehagelig), dyttet han forsiktig vekk. Han kom nærmere, og jeg satte meg forsiktig unna. Til slutt turte jeg ikke røre meg mer, og da tok han sjansen. Jeg sa nei flere ganger og til slutt stivnet jeg helt, visste ikke hva jeg skulle gjøre når å si nei ikke fungerte. Jeg husker ikke alle detaljer, men husker at når jeg kom hjem fortalte jeg det til kjæresten min. Han trodde ikke på meg og slo opp med meg. Det verste er at jeg fortsatte å være venn med kameraten min. Jeg var usikker, og unnskyldte det mye. "Kanskje jeg ikke sa nei høyt nok", "Kanskje jeg flørtet uten å merke det" osv. Tok vel ett år før jeg avsluttet vennskapet, og det tok enda lenger tid (og enda et overgrep) før jeg forsto at det ikke var min feil.

Den andre gangen var jeg 17 og på fest hos en kamerat. Jeg bodde langt unna så det var bestemt at jeg skulle sove på gjesterommet. Gjesterommet ble opptatt iløpet av kvelden, og kameraten min tilbø at jeg kunne sove i senga hans. Han skulle sove på sofaen. Iløpet av natta våknet jeg av at han gned seg inntil meg og prøvde å kle av meg (jeg sov faktisk med klærne mine på). Jeg latet som at jeg sov og prøvde å flytte meg uten at han skulle merke det. Det fungerte ikke og jeg frøs totalt før jeg turte å si ifra, jeg ble utrolig redd. Jeg sa nei og at jeg ikke ville, men han hørte ikke etter. Han ville aldri innrømme hva som skjedde, han mener det var frivillig. Slet med de samme tankene som tidligere, "Det var sikkert min feil", "Jeg sa ikke nei høyt nok", "Jeg har gitt ut feil signaler". 

Jeg preges ikke av disse opplevelsene lenger, men jeg måtte gå lenge til psykolog for å bearbeide dette og andre ting jeg slet med. Jeg følte meg lite verdt og trodde lenge at det var min feil. Jeg hadde ofte sex med en gang med gutter jeg likte fordi jeg trodde det var den eneste måten noen kunne like meg. Hadde et veldig vridd syn på kjærlighet og sex i noen år.

Er utrolig trist at det er så mange som opplever overgrep og voldtekt. Det ødelegger så utrolig mye.

Anonymkode: 7a57a...991

[Trolltunge]

Uatskillelig skrev (20 timer siden):

Helt enig med deg. Jeg har også vært i to situasjoner der jeg oppriktig har trodd at jeg skulle bli voldtatt, og den angsten, den er helt jævlig. Den følelsen av skrekk, hjelpeløshet og maktesløshet, den kan ikke beskrives. Den første gangen løp jeg vekk og kom meg unna, den andre gangen trakk personen seg unna fordi han så at jeg skvatt ekstremt. Den følelsen sitter nok i kroppen, og kan hemme meg om noe lignende skulle skje igjen, så jeg forstår absolutt hva du mener. Man er veldig sårbar som overgrepsoffer, og spørsmål kan fort føles anklagende. Derfor bør man være forsiktig med hva man spør om. Det er veldig viktig at man aldri skylder på offeret. Ofte bærer ofrene på nok skyld- og skamfølelse fra før.  ❤️ 

 

Godt at du kom deg bort, og at andremann hadde vett til å gi seg da du reagerte negativt!

Ja den følelsen av maktesløshet, hjelpeløshet og redsel kan man knapt beskrive. 

Forunderlig nesten at menn ikke skjønner at å "prøve seg" og presse på videre når nei allerede er vist og sagt kan være utrolig skremmende for kvinner når man er alene i sårbar situasjon. Det er jo naturlig selv om kvinnen aldri har opplevd tidligere overgrep også, fordi kvinner nesten utelukkende er fysisk svakere enn menn, og vet at de har lite å stille opp med dersom mannen går fra ufint press mentalt til fysisk angrep. I og med at mannen ved gjentatte nei har vist at han ikke respekterer det vet man rett og slett ikke hvor langt over grensen han da er beredt til å gå. Han har jo allerede krysset grensen for å ikke respektere henne ved å fortsette mas og press etter tydelig "Nei"! "

Lov å prøve seg, mener mange menn, og det er det, men ALT press utover allerede gitt" Nei! " beveger hele situasjonen mot et overgrep. Om kvinner da til slutt sier ja er det mye mulig bare for å unngå brutalt overgrep og verre skader psykisk og fysisk enn å bare åpne bena. 

På et eller annet tidspunkt vil nok alltid det å ikke respektere et nei føre til at kvinner blir veldig redde for overgrep. Hvert nei som ikke respekteres fører så situasjonen nærmere at mannen begår et overgrep. 

Har man vært i samme situasjon før tror jeg nok den redselen slår inn fortere. Man har allerede erfart at det ikke nytter å si nei, i situasjonen, vet at det ikke nytter fra tidligere erfaring, og går inn i en følelse av hjelpeløshet som kan gjøre kroppen helt apatisk. Hodet surrer av tanker og redsel, men kroppen lyster ikke i å kjempe mot. 

Man er ikke særlig oppegående som mann om man har sex med en kvinne i den tilstanden, selv om hun sluttet å si nei, eller kjempe mot. Da er man et av de svin som begår overgrep. 

Jeg er så klar over at jeg ikke vil være i stand til å kjempe mot lenge, antagelig fort vil bli apatisk, at jeg nå er urolig og nervøs bare jeg må være alene med en mann. Fullt påkledd i tilsynelatende helt trygg situasjon. 

Heldigvis har jeg en mann som vet det og sørger for å være i nærheten om mulig. Ja til og med når jeg danser og koser meg passer han godt på at ingen åler seg inntil og blir påtrengende, fordi han vet at da forsvinner smilet mitt og jeg slutter med å danse. 

Uansett hvor bra man tilsynelatende legger slikt bak seg sitter slike erfaringer i kroppen. Det å ha blitt fratatt råderett over egen kropp. 

Jeg vil si at menn som allerede har overhørt 1-3 nei, og fortsetter med "å prøve seg" da allerede har beveget seg over grensen som er akseptabel. Er det da en kvinne som har tilsvarende erfaring som jeg og mange har vil skrekken for voldtekt være tilstede allerede etter at første nei ikke ble respektert, og innen at tredje nei ikke er respektert kan apati og håpløshet ha tatt over for muligheten til å stå imot. Også om kvinnen ikke har opplevd overgrep tidligere. Da kan selvopprettholdelse i å prøve å unngå verst tenkelige utfall (fysisk maktovergrep og fysiske skader) slå inn, og man tillater sex kun for å minimere skader. Ønsket er det likevel absolutt ikke, og det føles som voldtekt. Er voldtekt, selv om de fleste kvinner som ender opp med å gi opp ikke anmelder det som det, fordi man sluttet med å si nei og "lot det skje". Man vet det vil bli kalt frivillig da. Prøver gjerne selv å ikke kategorisere det som voldtekt, for å takle det som skjedde. 

Menn bør være bevisst på det, om de ikke ønsker å begå overgrep. Som jeg håper og antar at de fleste menn ikke ønsker, egentlig. 

Ligger kvinner som apatiske potetsekker eller beveger seg mekanisk kun etter ordre, etter at hun etter flere nei ga tillatelse, ja det burde si menn at dette ble ekstremt feil. Det ble feil allerede etter at nei ikke ble respektert i utgangspunktet. 

Det hender at jeg lurer på hvor mange av de menn som påstår at kvinner er som potetsekker i senga som egentlig har tatt seg tilrette, og egentlig er voldtektsmenn. 

Endret 9. desember 2020 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg syns hele livet mitt er preget av vold og overgrep. Moren min var voldelig. Husker også en hendelse der jeg blir tvunget til å spre beina for en av vennene hennes. Var mellom 3 og 5 år gammel.

Bestevennen til foreldrene mine begynte å like kroppen min då jeg var 9 år, var tidlig utviklet og han la merke til det. Flere av mammas venner kommenterte gjerne kroppen eller utseende mitt og det var som om mamma ble stolt. En komme tar jeg husker godt var fra jeg var 12 år, "hun skal jeg ligge med når hun blir 20." 

Det var seksualiserte filmer på TV, mye nakenhet. Om jeg kikket på TV da noe foregikk så ble det kommentert og spurt om jeg likte det jeg så. Dette var rundt 10 årsalderen. Mammas humor var noe seksuelt og hun fikk seksuelle gaver synlig for oss barna. Husker mamma kledd opp som sexy sykepleier for morro, mens vi barna var der. Husker en svær dildo hun fikk i julegave. 

Det var tidlig kommentarer på min kropp sin utvikling, hun fortalte alle i familien hvordan det sto til. Hun kunne også sitte med buksene nede i sofaen å ta på seg selv. Husker jeg syns det var så ekkelt og spurte om hun kunne kutte ut. Hun var voksen og bestemte selv, om jeg ikke likte det fikk jeg selv gå, var svaret. 

Da mammas venn en gang dro meg med inn på do og berømte meg overalt så satt mamma i stuen. Jeg kom meg tilslutt ut av badet, men mannen kom etter, dytta meg inn på soverommet til mamma og la meg i sengen. Så snudde han meg rundt og begynte å klappe på rompa mi. Mamma satt i stuen og ropte at jeg måtte slutte å være så dramatisk. Jeg begynte nesten å gråte, da slapp han meg og jeg løp med på rommet mitt. 

Han nappet alltid håndkledet mitt da jeg skiftet på badetur. Han komme terte alltid min kropp. Streifet alltid min kropp med hånda si. Samtidig fikk jeg kjeft av mamma om jeg ikke godtok det. 

Så ble jeg tenåring og da holdt jeg meg unna alt av gutter. Jeg visste hva gutter var ute etter, så jeg fikk meg ikke kjæreste i ungdomskoletiden pga det. Da jeg var 16 opplevde jeg en rimelig grov voldtekt av en annen voksen mann. Da jeg var 17 fikk jeg min første kjæreste og flyttet sammen med han. Han bedrev psykisk vold og hadde full kontroll på meg frem til jeg dro fra han som 21 åring. 

Rett inn i forhold nummer to med en som var grusomt voldelig. Alt fra dyttet, spyttet på, slått, til tvungen sex. Om jeg ikke kom under sexen så ble jeg slengt i veggen. Det forholdet tok fort slutt, heldigvis. Hadde da en kort relasjon til ennå en voldelig type. Truet med pistol og brekkjern, han fant ei annen jente og slapp taket på meg. 

Forhold til som føltes bra, lurt og svindlet. 

Forhold til som endelig ser ut til å være det jeg alltid har hatt behov for. Men hva er jeg? Ødelagt. Jeg føler meg absolutt ikke normal, har så mange tillitsproblemer at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal starte. Samboeren min vet noe av det jeg har opplevd, men jeg tror ikke noen tåler å høre alt. Dps har ikke plass til meg, hittil har jeg ikke råd til privat. Så jeg må fortsette å jobbe med meg selv. 

Skam, skyld? Ja, jeg har på en måte tråkket inn i det meste med åpne øyne, blitt etter første slag og den slags. Likevel nyter jeg et godt sexliv, jeg klarer å skille sex og vold. Jeg klarer å legge skylden på mamma, vennen hennes, pappa, voldtektsmann. Spesielt de som begynte med meg før jeg ble voksen og tok egne valg. 

Noen ganger tar jeg meg i å lure på hvordan livet mitt skal bli. Hvordan skal jeg klare å være normal. 

Anonymkode: feba1...1a6

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg liker ikke denne tråden. Jeg ser for meg at den er veldig spennende for overgripere. Selv ble jeg befølt av en nær slektning fra jeg var 11 til jeg flyttet hjemmefra. Sykt mye skam og sinne knyttet til det. 

Anonymkode: 39c1a...fbc

Hei Det du ble utsatt for var helt forkastelig gjort av den personen. Sånn som det andre forteller om her i tråden. Du skriver du kjenner mye skam og sinne, og det er helt vanlige følelser etter overgrep. Håper du har noen som kan støtte deg i livet ditt, noen som bare vil deg godt.

Det var forresten jeg som skrev tidligere i tråden at jeg ønsket folk skal få slippe spørsmål om detaljer ved overgrep, men selv få fortelle det de ønsker, med egne ord. Jeg forstår din bekymring for at historiene som fortelles kan være spennende for overgripere, og det var noe av grunnen til at jeg ønsker at folk skal slippe å bli spurt om detaljer. Dét, og den enkeltes rett til å sette grenser for sitt mest følsomme og private, og hvor mye av dette de klarer å dele med andre.

Samtidig mener jeg det er nettopp med å fortelle - så mye eller lite som man er komfortabel med - at man som overgrepsutsatt kan få satt ord på vonde følelser og tanker. Dette er svært viktig for mange, nettopp som en del av prosessen med å få det bedre i sitt liv. Flere her har fortalt om sine opplevelser, og skriver at de aldri har snakket med noen om dette, for dem er denne tråden spesielt viktig. I tillegg er det sannsynligvis flere overgrepsutsatte som bare leser innleggene og kjenner seg igjen: Å få vite at det de har opplevd og det de føler er noe andre kan forstå, betyr enormt mye. For mange er dette det aller første steget for å bryte tausheten og skammen de sliter med. Så denne tråden er til stor hjelp.

Overgripere klarer nok å finne spenning omtrent hvor det skal være, men jeg tror det blir et dårligere samfunn om de overgrepsutsatte skal være stille og usynlige av den grunn. jeg er såpass gammel at jeg husker godt det totale tabuet som var før: "Dette er et ikke-tema, dette snakker man ikke om". De første som brøt tausheten ble møtt med støtte, men også mange forsøk på å fornekte det de fortalte. Det var nettopp overgriperne som vant på den fortielseskulturen, de kunne holde på mens andre skulle holde kjeft. Spesielt ofrene deres. Og jeg vil ikke tilbake til den tiden der.

De som er utsatt for overgrep kan støtte og hjelpe hverandre mye med å dele sine historier her. Selv kjenner meg igjen på noen av de mest skambelagte følelsene jeg strever med, så jeg vil si takk til alle som forteller.

Anonymkode: f6412...f9e