Er så misunnelig på uføre at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også skulle ønsket at jeg bare fikk penger og kunne disponere tiden min helt selv. Sier ikke at de ikke fortjener den, men jeg skulle gjerne vært i samme situasjon. Du kan styre dagen din helt selv og må ikke møte fast hver dag. være litt sosial en dag, og hvile seg litt en annen dag. Vet om flere som kunne ønsket seg det. hvis man er ufør, så har man betalt ferie resten av livet. med dagens medisin teknologi kan man også leve et ganske smertefritt liv uten store plager. jeg er misunnelig på uføre i Norge.

Anonymkode: 99ed2...1fc

Har ikke lest hele tråden, men vil svare litt likevel. Er ufør, og savner jobben min. Jeg var god i jobben min. Men jeg har flere sykdommer som til slutt hindrer meg i å fungere. Dagens medisinske teknologi er ikke alltid nok. 

Jeg har migrene, og det er faktisk mer enn "bare hodepine" det er en helt forferdelig uutholdelig smerte, med aura hvor jeg blir synsforstyrret, kaster opp, svimmel og sengeliggende. Fungerer altså ikke foran dataskjermen. 

Jeg har leddgikt OG bektherev, to ganske alvorlige revmatiske sykdommer, autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper seg selv. Jeg har artrose, og permanent skade på bekkenet som følge av sykdommen. Jeg har forkalkning og ryggsøylen har fått permanent avstivning flere plasser. Jeg har utviklet antistoffer mot 5 av de biologiske medisinene jeg har fått prøve, og selv om jeg var kjempeheldig å få disse medisinene gratis (de koster ca 20.000 for 4 sprøyter, eller 25.000 pr infusjon!) så tåler ikke kroppen min de, så derfor kan jeg ikke motta de. I tillegg tåler jeg ikke metotrexat som også gjerne gies, og jeg fikk helvetesild, og av den ene biologiske medisinene fikk jeg en alvorlig lungeskade. Høres glamorøst ut? Sure. Jeg ble immunsuprimert og hadde flere infeksjoner, og var innlagt på sykehus med lungebetennelse. Jeg har tre ganger hatt regnbuehinnebetennelse, noe som er svært smertefullt, og må behandles kjapt, og lenge. Jeg plages med en tilstand som heter Kostokondritt, betennelse i brystbeinet, som gjør bevegelse, pust og trening svært smertefullt. 

Siden jeg allerede har en autoimmune sykdom har jeg også magesår, så jeg kan ikke ta NSAID, jeg må være restriktiv med paracetamol,så jeg lever nå på sterke smertestillende av typen Nobligan og i perioder morfin. 

I tillegg har jeg fibromyalgi, som er vanlig med revmatisme, også kalt kronisk smertesyndrom. Alle muskler gjør vondt, spesielt på vinter. Pga Kostokondritt er det ikke enkelt å gjennomføre behandling da alt blir begrenset. 

Dette var ført meg inn i en depressiv periode, hvor jeg er ensom og savner å være sosial og nyttig. 

Men for all del; å være ufør er så jævla glamorøst. 

Anonymkode: 18a0e...4ea

[AnonymBruker]

herregud, ser at de fleste uføre som skriver i tråden her er jævli frekke, hva feiler dere? misunner dere som er  uføretrygd selv jeg

Anonymkode: dbadc...20b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er IKKE fakta! 

Det som ER en myte er at det er lett å få trygd! 

Anonymkode: e6ff7...15a

Det hjelper ikke at du ønsker at det skal være annerledes. Det er det altså ikke. Selv NAV-leger som har sett 1000-vis av tilfeller sier dette.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JoqPqb/den-sikreste-veien-mot-ufoerhet-er-aa-vise-at-du-ikke-fungerer-lege-bj

Men du vet vel bedre enn dette også.

Anonymkode: 3fa4f...518

[AnonymBruker]

Ganske spesielt å ØNSKE at man var ufør. De fleste vil vel jobbe og føle seg nyttig? 

Anonymkode: e754c...b33

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ganske spesielt å ØNSKE at man var ufør. De fleste vil vel jobbe og føle seg nyttig? 

Anonymkode: e754c...b33

Men det er en kjensgjerning at ikke alle trives i jobb !

Anonymkode: fa4fc...7fa

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke til å stikke under en stol at svært mange av dagens uføre kunne veldig lett vært i en tilpasset jobb. Slik velferdsstaten har fungert så langt, skal det ikke mye til å sette sugerøret i statskassen. Er bare snakk om tid før vi må ta til vettet og stramme inn, før halve befolkningen lever av skattepengene. 

Anonymkode: 2b6e8...854

Mange kunne sikkert jobbet, men hvem vil ha dem? Ville du ansatt en syk person, fremfor en frisk?

Anonymkode: 2d818...945

[Silva Pluvialis]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

mener at bare om vi som jobber mener at vi misunner dere fordi vi jobber hver dag, står opp grytidlig, blir utslitt etter jobben, tøffe dager, så klikker dere i vinkel. og ja, mange uføre har ikke så store smerter, de lever vanlige liv ( selv erfaring med det, kjenner flere som er ufør), de står opp når de vil, går ut når de vil osv.

Anonymkode: dbadc...20b

Ikke alle uføre har fysiske smerter. Mange har psykiske smerter og skader, og det er skjult for omverdenen. 
 

 

[Mysticgirl]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bytter gjerne med deg jeg!! Faktisk vil jeg trygle deg om å bytte med meg. 

Er på runde 13 med cellegift og stråling nå, men bare livsforlengende. Jeg vil dø av kreft innen 2 år. Jeg etterlater meg en jente på 3 og en gutt på 5. Men hey!! Jeg får gratis penger av staten da! Flott for mann og barn at vi slipper å flytte midt i dette da 😄

Anonymkode: ad5ca...1f6

Dette var veldig trist å lese ❤️ Masse klemmer til deg ❤️ 

 

Jeg tror at de fleste uføre kan jobbe litt, men ikke alle får utnyttet dette, da det er få jobber i små prosenter, samt at arbeidsgivere ikke vil ansette disse. Det er her utfordringen ligger. I tillegg skal de uføre ha et ok liv utenom og forhåpentligvis fungere litt og kan ha litt glede i livet, dermed får de uføretrygd. Så de kan styre helsen sin etter formen og kanskje gå litt turer eller en tur på kafe når formen ikke er så ille. Fordi de da vet at de kan slappe av hjemme etterpå. det kan du dessverre ikke gjøre i en ordinær jobb.

Det skulle så absolutt ha vært flere som satset på bedrifter som kunne tatt inn syke folk, der de kunne jobber litt og vært fleksible. Dessverre finnes få av disse, om noen i det hele tatt.

Og for å da gi de syke et verdig liv, får de uføretrygd.

Da slipper de i allefall stresset over det økonomiske i tillegg til sykdommene de har.

Ingen vil vel være syke? 

Vi vil vel ta vare på de syke og svake i samfunnet? Det er jo det velferdsordningen er for   Man betaler trygdeavgift for å bidra til dette gjennom livet. Skulle bare mangle. Når kom misunnelsen inn i bildet? 

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

mener at bare om vi som jobber mener at vi misunner dere fordi vi jobber hver dag, står opp grytidlig, blir utslitt etter jobben, tøffe dager, så klikker dere i vinkel. og ja, mange uføre har ikke så store smerter, de lever vanlige liv ( selv erfaring med det, kjenner flere som er ufør), de står opp når de vil, går ut når de vil osv.

Anonymkode: dbadc...20b

Javel og hva er problemet? Fu vet jo ikke hvorfor de er uføre? Noen sykdommer synes ikke.

Anonymkode: 45bb9...32f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Javel og hva er problemet? Fu vet jo ikke hvorfor de er uføre? Noen sykdommer synes ikke.

Anonymkode: 45bb9...32f

jo, det vet jeg. de jeg snakker om som ikke har smerter og er ufør, er familie og venner.

Anonymkode: dbadc...20b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

jo, det vet jeg. de jeg snakker om som ikke har smerter og er ufør, er familie og venner.

Anonymkode: dbadc...20b

Så det du mener er at uføre ikke skal ha venner/familie🙃?

Anonymkode: 45bb9...32f

[AnonymBruker]

Håper ikke du får oppleve det. 😊 Det er ikke gøy i det hele tatt. Selvfølgelig virker det som en drøm når man står på og sliter, men det er virkelig ikke gøy. Man blir utenfor på mange måter. Ingen andre har fri hele tiden.. Og om de har det, så kan du banne på at det ikke passer for dem å møtes. Eller at de har en dårlig dag. Og du har dårlige dager oftere enn du aner. Hvis du er syk, vel og merke. Og ingen friske ønsker vel egentlig å være ufør? Ufør og frisk? Det stemmer jo ikke.. Men skjønner jo hvor du kommer fra. Jeg tenkte også det da jeg jobbet.. Men det var jo fordi jeg var syk. Det ble for mye. Nå ønsker jeg å kunne jobbe litt snart. For dette er ikke gøy. 

Anonymkode: 5c0b4...bf1

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør og livet mitt er et helvete å leve fra jeg våkner og til jeg sovner. Er jeg heldig kan jeg få litt fri når jeg sover men har ofte mareritt. Jeg missunner friske folk som jobber og har inntekt. Nei dette er ikke mye å missunne det kan jeg love deg. Hadde det skjedd at du ble ufør pga sykdom eller skadet så hadde du nok heller ønsket tilbake til da du var frisk og tjente penger selv.

Anonymkode: f15e3...b00

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er en kjensgjerning at ikke alle trives i jobb !

Anonymkode: fa4fc...7fa

Dette er mye mer sant enn mange tror. For disse er det klart at trygd er forlokkende.

Anonymkode: 3fa4f...518

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ganske spesielt å ØNSKE at man var ufør. De fleste vil vel jobbe og føle seg nyttig? 

Anonymkode: e754c...b33

Ikke så spesielt. Har man et snev av kreativitet er det ingen problem å fylle dagene. Ellers har en også god tid til å slappe av.

Anonymkode: 3fa4f...518

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klarer du å holde huset perfekt og har ork til å kle deg pent å sminke deg klarer du å jobbe. Jeg sover 4 timer om natten. Klarer allikevel å gå på jobb. Dropper gjerne sminke meg. Pliktene i huset dropper jeg når jeg kommer hjem for jeg er så sliten. Handler om å prioritere. Jeg kunne også  hatt perfekt ryddet hjem og fint sminket og hår hadde jeg vært ufør. 

Anonymkode: 61e2c...2e7

Det har du rett og slett ingen forutsetning til å kunne si. Jeg hadde en fantastisk jobb, og en fantastisk arbeidsgiver, og ingen kunne ha tilrettelagt bedre for meg. Derfor prioriterte jeg jobb, så lenge jeg overhodet kunne, og tvilholdt på håpet om å kunne bli i jobb, men ble stadig verre. 

Du er så mye flinkere mener du? Og jeg kan ikke være syk når jeg ikke alltid ser ustelt ut og huset jevnt over ikke ser ut som et rottereir? 

Det er hva jeg klarer, når jeg klarer det, som absolutt ikke er hver dag og hele tiden, men det er noe jeg prioriterer nå ja, for å beholde litt av min menneskeverd. Huset får jeg også god hjelp til. Mann og barn har måtte ta over mer og mer, men ja jeg prioriterer å bidra litt om jeg kan. 

Helt idiotisk å påstå at noen ikke er syke nok til å ikke kunne jobbe dersom de bruker det av krefter de har, når det er litt, for å ivareta seg selv og sin menneskeverd. 

Hadde problemet vært kun at jeg ikke fikk sove mer enn 4 timer natta hadde jeg nok også fremdeles prioritert å jobbe. Det prioriterte jeg så lenge at min datter gråt og sa at det var som hun hadde mistet sin mamma fullstendig, for jeg hadde aldri krefter igjen til å være mamma. Jeg prioriterte det også så lenge at jeg ble enda sykere, og til slutt fikk en slags demens som kommer på grunn av at kropp og hode ikke klarer mer. 

Jeg kan ikke jobbe nå. Du kunne satt meg til å jobbe med å rulle marsipankuler, og innimellom ville jeg ha sittet der og ikke visst hva jeg skulle gjøre. 

I tillegg til konstante smerter og diverse plager, det er ingen som kan ha meg i arbeid nå. Den delen av hjernen som skal løse praktiske oppgaver fungerer overhodet ikke stadig, og jeg kan kanskje litt en liten stund, men så kan jeg ingenting veldig ofte. Enten på grunn av plager eller fordi jeg blir helt blank på hva jeg skal gjøre. 

Det kunne og kan ikke tilrettelegges for det ytterligere. Jeg er ikke lenger en ressurs for en arbeidsgiver, jeg er en belastning. 

Men ja, jeg prioriterer å se ut som meg og gjøre litt hjemme når jeg kan. ALT jeg faktisk klarer innimellom er hva som gjør at jeg klarer å tenke at jeg fremdeles har noe å leve for. At jeg ikke er fullstendig ødelagt og ubrukelig. 

For mye av tiden er jeg dessverre det. 

Du har ikke så mye empati og forståelse for andre virker det som. Det er en stor sorg for meg å innse at jeg ikke kan jobbe lenger, og å få høre at det burde jeg kunne fordi jeg ikke KAN prioritere som deg, det er forsøkt, så er det likevel ikke dumt, men bra for både meg og familien at jeg gjør det jeg faktisk klarer, når jeg klarer det. 

Alternativet er å trekke dyna over hodet å gi opp livet. Det fortjener ikke mann og barn. Det er en stor nok sorg dette for dem også, det at mamma og kone ikke virker særlig lenger. 

Litt kan jeg klare, og det er viktig for både dem og meg at jeg sa gjør, istedenfor å gi opp livet totalt sett. Det har vært fristende mange ganger. 

Jeg bytter gjerne min helse mot din, siden du kan det jeg så gjerne skulle kunne prioritere fremdeles. Jeg ville heller sett ut som et dass og bodd i rot om det ga meg det alternativet at jeg kunne være en del av samfunnet og arbeidsliv videre. 

Jeg tror ikke at du har lyst til å bytte, når du faktisk har mulighet til å prioritere noe jeg måtte gi opp. Jeg har ikke den muligheten lenger. 

Anonymkode: f7e18...543

[Forever22]

Ryddet for krenkende, hatefullt, avsporing, brukerangrep, brukerdebatt og svar til det. 

Forever22, mod 

Endret 23. november 2020 av Forever22

[AnonymBruker]

On 11/22/2020 at 9:27 PM, Mysticgirl said:

Dette var veldig trist å lese ❤️ Masse klemmer til deg ❤️ 

 

Jeg tror at de fleste uføre kan jobbe litt, men ikke alle får utnyttet dette, da det er få jobber i små prosenter, samt at arbeidsgivere ikke vil ansette disse. Det er her utfordringen ligger. I tillegg skal de uføre ha et ok liv utenom og forhåpentligvis fungere litt og kan ha litt glede i livet, dermed får de uføretrygd. Så de kan styre helsen sin etter formen og kanskje gå litt turer eller en tur på kafe når formen ikke er så ille. Fordi de da vet at de kan slappe av hjemme etterpå. det kan du dessverre ikke gjøre i en ordinær jobb.

Det skulle så absolutt ha vært flere som satset på bedrifter som kunne tatt inn syke folk, der de kunne jobber litt og vært fleksible. Dessverre finnes få av disse, om noen i det hele tatt.

Og for å da gi de syke et verdig liv, får de uføretrygd.

Da slipper de i allefall stresset over det økonomiske i tillegg til sykdommene de har.

Ingen vil vel være syke? 

Vi vil vel ta vare på de syke og svake i samfunnet? Det er jo det velferdsordningen er for   Man betaler trygdeavgift for å bidra til dette gjennom livet. Skulle bare mangle. Når kom misunnelsen inn i bildet? 

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Jeg er ufør og må si jeg ikke har et verdig liv. Det er ingenting fysisk som feiler meg,og ei heller ikke psykisk. Jeg kunne godt å ha jobbet. Et arbeid å gå til ville gitt mye mer glede nå, enn det livet som nå hvor dagene består av absolutt ingenting. 

Jeg haR heller ingen annen nettverk rundt meg, så er alene mesteparten av dagene. Kun sporadisk kontakt med et par fjerne familiemedlemmer over Facebook. 

Anonymkode: 11e68...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er ufør og må si jeg ikke har et verdig liv. Det er ingenting fysisk som feiler meg,og ei heller ikke psykisk. Jeg kunne godt å ha jobbet. Et arbeid å gå til ville gitt mye mer glede nå, enn det livet som nå hvor dagene består av absolutt ingenting. 

Jeg haR heller ingen annen nettverk rundt meg, så er alene mesteparten av dagene. Kun sporadisk kontakt med et par fjerne familiemedlemmer over Facebook. 

Anonymkode: 11e68...dfe

Om ingenting feiler deg, hvordan fikk du ufør da?

Anonymkode: 3fa4f...518

[Nuka]

AnonymBruker skrev (På 22.11.2020 den 13.27):

jeg ønsker ikke store smerter. Det er det vel ingen som gjør. Men la oss si at disse holdes under kontroll med medisin. Kunne fint levd på 16-18k i måneden. handler om å prioritere litt, ikke kjøpe alt det dyreste. 

Anonymkode: 99ed2...1fc

Vet du har svart noen andre. Men har ikke fått med meg om du mistrives i jobben din? Er du nedstemt eller smådeprimert? Forstår deg faktisk til en viss grad, for deg virker som det ligger mer enn trollskap bak her.

Hvis man skal f.eks holde revmatismerelaterte plager og smerter i noenlunde sjakk må det ca 3-4 g paracet fordelt på dagen og 1.5-2 g betennelsesdempende dersom smertene er svake til moderate i forhold til hva de blir når man blir eldre/gammel. Man kan da klare å gjøre alt det daglige man må hjemme og ellers for å ikke råtne på sofaen. Har man moderat sterke smerter til kraftige derimot er paralgin i samme dose eller smerteplaster styrke 10-20 en løsning. Man må da ofte hvile etter å ha ryddet litt og kanskje støvsugd en dag. Barna kommer hjem fra barnehage og skole (kanskje) og skal aktiviseres litt samtidig som det er lekser og middag. Etter dette er det litt hvile igjen før det er kveldsmat og kveldsstell. Noen har da hentet energi til å se noe på tv/pc med samboer/ektefelle/få besøk av en/to venner og være litt sosial (hvis de ikke var sosiale mellom morgen og støvsuging/vasking) har vedkommende f.eks ME eller ptsd, angst m.m i tilleg/i stede som da er moderat kan man stryke alt av sosialt samvær de dagene huset må ordnes som er ca annenhver dag. Dagen i mellom kan også ofte bare glemme å gjøre noe annet enn å handle for så den fjerde dagen være sosial med venner, eller uka etterpå alt etter form og ytre påvirkninger. De som virkelig reelt er og har rett på ufør har det ikke bra selv om de så smiler til alt og alle ute. Å holde noe i sjakk med medisin er en vits og energinivået slites litt av å bruke medisiner det også fordi problemene sitter i kroppen likevel, men medisinen tar vekk nerveimpulsene som forteller at noe er betent/smertefullt osv.. Jeg kjenner jeg blir frustrert på de som har fått gjennomslag for en ufør som faktisk IKKE har problemer med å fylle dagene med trening, cafe, lange gåturer, kino/middag eller lignende hver bidige dag uten å ha en psykisk diagnose som gjør det tungt når de er hjemme eller på f.eks kontorjobber. (ja, jeg er fullstendig klar over at arbeidsevnen skal være nedsatt med minst 60% i et hvert yrke før ufør godkjennes, men noen få klarer å få det gjennom skuespill..)