.

[Sullamitt]

.

Endret 13. juni 2021 av Sullamitt

[AnonymBruker]

De som ikke er uføre har jo permisjon fra jobb, så det er jo ikke noe mer slitsomt for dem den første tiden. Ellers vil jeg tilføye, som barn av en psykisk syk mor, at det er vanskeligere å være en god mor for en som er ufør av psykiske årsaker enn for en som er frisk og må sjonglere full jobb og barn. Min mor virket nok flink og ressurssterk utad, og hun var som oftest en god mor. Problemet var bare at når det først ble for mye for henne, ble konsekvensene psykisk mishandling av barna. Hun klarte ikke å skjerme oss når hun hadde dårlige perioder. 

Tror du at du klarer å skjerme et eventuelt barn fra din psykiske sykdom?

Anonymkode: 84de5...3a9

[AnonymBruker]

Venninnen min er ufør grunnet psykisk sykdom. Og nei, hun har det definitivt ikke lettere enn friske mødre.. 

I babytiden har friske mødre permisjon, som nevnt over. Da er det akkurat det samme. 

Og man er jo ufør av en grunn... Venninnen min sliter langt mer selv om hun er hjemme hele dagen, enn hva jeg gjør, som sjonglerer jobb og småbarnstilværelsen. Hun er fryktelig sliten siden hun sliter med søvn grunnet angst, ocd, depresjon, og masse negativt tankekjør. Hun sliter med dårlig samvittighet siden hun ikke klarer leke ute med barnet - barnet hennes får ikke vært med på noe omtrent, for faren må være den som følger overalt, og han må også være den som gjør alt av handling og andre ting. 

 

Anonymkode: 20df4...6aa

[AnonymBruker]

Jeg har to barn. Begge født før psykisk sykdom oppsto. Min yngste har veldig mye adferdsvansker som jeg ikke har klart å håndtere med min sykdom. Far alene hadde også store problemer med å håndtere barnet. Hen bor i fosterhjem nå. Frivillig plassering fra vår side fordi vi så at vi ikke klarte å håndtere utfordringene. Mitt andre barn er det ikke vanskelig å ta seg av selv i sykdomsperiode. I perioder hvor jeg har vært innlagt har barna blitt godt ivaretatt av far og samtaler med hjelpeapparatet. 

Om jeg hadde visst det jeg vet nå, ville jeg ikke valgt å få barn. Jeg angrer ikke, men livet har ikke akkurat blitt slik som jeg så for meg. Jeg er den beste mamman jeg kan være for mine barn, men det er ikke alltid jeg strekker til. Jeg er heldig som har en utrolig stødig mann som ikke lar seg påvirke av min helse.

Anonymkode: 5a769...344

[Sullamitt]

.

Endret 13. juni 2021 av Sullamitt

[Sullamitt]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2020 den 15.01):

.

Endret 13. juni 2021 av Sullamitt

[AnonymBruker]

Kjenner til bare to stk som er ufør grunnet psykisk helse og har barn. De burde aldri ha hatt barn. 
Hun ene er nå tenåring og går til psykolog, på grunn av moren som er psykisk syk. Vet ikke så mye mer enn som så. 

Hun andre er dø, selvmord på grunn av psykisk sykdom hos mor. Broren er hobby-rusmisbruker og naver. Mor sliter etter en tøff barndom og hun tenker bare på seg selv. Hun har vært innlagt mange ganger, aldri mistet barna, noe hun absolutt burde. Selv så mener hun at hun har vært en grei mor. Det er min halvsøster det er snakk om, og jeg kan si at nei, hun er verken en grei eller god mor. Hun er psykisk syk og egoistisk. 
På grunn av henne så vil jeg ikke selv få barn før jeg er psykisk frisk. 

Vet om ei tredje, men har lite info. Vet hun ikke møter opp på ting med ungen, fordi hun har for høy angst. Men det å ligge rundt med halve byen og drikke seg skitings hver uke, det klarer hun. Ungen lider og har adferdsproblemer. Ingen barnevern som har gjort noe, moren hennes har ungen når hun fester og det er nok for BV. Men ungen lider jo. 

Det å tro at din sykdom ikke påvirker barnet er helt feil og det er egoistisk å få barn når man er såpass psykisk syk at man ikke takler hverdagen. Barn vil merke det og de vil lide og de vil ta skade av det. Alt annet er bare løgn! 

Anonymkode: 6d02e...907

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Sullamitt skrev:

Det er kjipt å høre du har fått en sånn opplevelse med barn, men samtidig veldig godt å høre at det er så god hjelp i støtteapparat utenfor hjemmet, så ditt barn kan få god hjelp med sine egne problemer.

Jeg tviler ikke på at du er den beste mammaen du klarer å være for dine barn! Bare det å spørre om hjelp utenfra viser godt morshjerte.

Jeg og barna har fått veldig god hjelp. Jeg tok selv kontakt med barnevernet for støtte og veiledning. De har vært inne i en del år og har vært en utrolig god støtte for meg i perioder hvor jeg har betvilt min morsevne. De har i utgangspunktet aldri hatt noe kritisk å si på meg og min håndtering av barna, men de har selvsagt sett at ene har slitt med sine vansker og at jeg har vært for sliten selv til å klare å hjelpe hen på heltid. Vi har samarbeidet godt hele veien og de har stått veldig på for å hjelpe oss.

Anonymkode: 5a769...344

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Sullamitt skrev:

Hvordan var det for deg som er ‘psykisk’ ufør å få barn? Jeg tenker da på dere som ikke har noen fysiske skader som gjør at hverdagslige ting blir vanskelig, bare det psykiske som besøk, butikkturer og sånt.

Ble baby og småbarnsperioden lettere enn vanlig arbeidene beskriver den, da man åpenbart har mange fler timer å ta av, kan sove når det trengs o.l.?

Ønsker ingen hets mot uføre med barn her, ønsker svar fra noen som har erfaring med dette. Gjerne deg som har fått barn både før og etter uføre også, som har noe å sammenligne med.

Man kan absolutt ikke sove når det trengs når man har baby. Bli vekket 5-10 ganger hver natt i 1.5 år, og ungen sover kun 20 min i strekk på dagtid.. Kjente ikke igjen meg selv i speilet omtrent på det verste. 

Jeg slet psykisk før jeg fikk barn , ble mye verre første året.

Anonymkode: 9271c...8e3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å tro at din sykdom ikke påvirker barnet er helt feil og det er egoistisk å få barn når man er såpass psykisk syk at man ikke takler hverdagen. Barn vil merke det og de vil lide og de vil ta skade av det. Alt annet er bare løgn! 

Anonymkode: 6d02e...907

Selvfølgelig legger barna merke til sykdom, akkurat som de ville gjort om foreldrene hadde annen sykdom en psykisk sykdom. Jeg fikk barn før sykdom og kan desverre ikke putte dem inn igjen. Ene barnet mitt har adferdsproblemer. Hen er født med sin egen sykdom, så det har ikke har noe med meg og min sykdom å gjøre selv om noen nok stempler det slik. 

Om man tar imot behandling og er mottagelig for det, så er det større kjans for å klare seg såpass i hverdagen at man klarer å ta seg av barn. Det er ikke alle uføre mennesker som drikker, ruser seg, fester hele natten og sover mens en driter ungen hele dagen. Mange prøver å gjøre det beste av situasjonen og jobber hele tiden for å forbedre seg selv. 

Anonymkode: 5a769...344

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De som ikke er uføre har jo permisjon fra jobb, så det er jo ikke noe mer slitsomt for dem den første tiden. Ellers vil jeg tilføye, som barn av en psykisk syk mor, at det er vanskeligere å være en god mor for en som er ufør av psykiske årsaker enn for en som er frisk og må sjonglere full jobb og barn. Min mor virket nok flink og ressurssterk utad, og hun var som oftest en god mor. Problemet var bare at når det først ble for mye for henne, ble konsekvensene psykisk mishandling av barna. Hun klarte ikke å skjerme oss når hun hadde dårlige perioder. 

Tror du at du klarer å skjerme et eventuelt barn fra din psykiske sykdom?

Anonymkode: 84de5...3a9

Alvorlig talt. Selv om din mor var sånn så betyr ikke det at alle som er ufør pga psyken er sånn. 

Anonymkode: ba0e0...f39

[AnonymBruker]

Jeg er ufør pga psyken og venter mitt tredje barn. De som uttaler seg om psykisk syke her er utrolig dømmende og tror at alle som sliter er like. Selvsagt er det noen psykisk syke som er for syke til å ha barn men det gjelder da virkelig ikke alle. Jeg har en veldig god mann som er tålmodig og forståelsesfull og selv om noen dager er vanskelige (som de er for alle!!!) så har både jeg og barna mine det veldig fint. Jeg får behandling for plagene mine men blir "aldri frisk". 

Anonymkode: ba0e0...f39

[Gjest Elder Millennial]

Man blir ikke mindre syk fordi man får barn, for mange kan påkjenningen av stress og lite søvn forverre den psykiske helsen betraktelig. På den andre siden kan barn gi mer mening og glede i livet om man ikke hadde så mye fra før. 
 

Jeg vokste opp med en psykisk og fysisk syk mor, det plaget meg aldri at hun var dårlig til bens eller ikke kunne springe om kapp, men det at hun var deprimert å satt helt apatisk i månedsvis/åresvis uten å bry seg nevneverdig om de rundt seg har vært en så enorm belastning at jeg sliter med det enda. 
 

Jeg har blitt bedre i psyken med årene, men tiden med småbarn var tøffere enn jeg hadde trodd selv om jeg på den tiden var 100% ufør. Heldigvis hadde jeg mye god støtte i mannen min som er helt frisk. Nå som barna har blitt større jobber jeg fullt og har det bedre med meg selv enn noen sinne. 
 

Så det kjedelige svaret er egentlig at det er veldig individuelt, men alvorlig psykisk sykdom og barn er ikke en god kombinasjon. 

[Sullamitt]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner til bare to stk som er ufør grunnet psykisk helse og har barn. De burde aldri ha hatt barn. 
Hun ene er nå tenåring og går til psykolog, på grunn av moren som er psykisk syk. Vet ikke så mye mer enn som så. 

Hun andre er dø, selvmord på grunn av psykisk sykdom hos mor. Broren er hobby-rusmisbruker og naver. Mor sliter etter en tøff barndom og hun tenker bare på seg selv. Hun har vært innlagt mange ganger, aldri mistet barna, noe hun absolutt burde. Selv så mener hun at hun har vært en grei mor. Det er min halvsøster det er snakk om, og jeg kan si at nei, hun er verken en grei eller god mor. Hun er psykisk syk og egoistisk. 
På grunn av henne så vil jeg ikke selv få barn før jeg er psykisk frisk. 

Vet om ei tredje, men har lite info. Vet hun ikke møter opp på ting med ungen, fordi hun har for høy angst. Men det å ligge rundt med halve byen og drikke seg skitings hver uke, det klarer hun. Ungen lider og har adferdsproblemer. Ingen barnevern som har gjort noe, moren hennes har ungen når hun fester og det er nok for BV. Men ungen lider jo. 

Det å tro at din sykdom ikke påvirker barnet er helt feil og det er egoistisk å få barn når man er såpass psykisk syk at man ikke takler hverdagen. Barn vil merke det og de vil lide og de vil ta skade av det. Alt annet er bare løgn! 

Anonymkode: 6d02e...907

Her var det mange triste skjebner. I hjemmet vårt er det ingen traumer fra barndommen, ingen rus, ingen festing og kun alkohol når barn ikke er til stede, som en kosekveld med reker eller ost og kjeks med en flaske hvitvin. (Funfact; det er faktisk hvitvin som er anbefalt til ost og kjeks, og får de værste oster til å smake himmelsk med bare et lite glass).

Og som ene AB skriver her så legges jo psykisk sykdom merke til, akkurat som andre sykdommer. Ligger jeg nede med migreneanfall så spør jo stebarna hvorfor jeg er på rommet, og da får de til svar at jeg har migrene. Og akkurat som den åpenheten med fysisk sykdom synes jeg det er viktig med de psykiske sykdommene også, at man kan fortelle barn om dette. At man blir litt sliten av å være lenge ute, på besøk hos andre og sånne ting, og da er det greit å få litt fred når man kommer hjem, så kan man heller være sammen etterpå.

De vil merke det, men ikke garantert lide og ta skade av det. Jeg tror det kommer mye av hvor åpen man er, og hvilken måte man formidler på.

[Sullamitt]

7 minutter siden, Elder Millennial skrev:

Man blir ikke mindre syk fordi man får barn, for mange kan påkjenningen av stress og lite søvn forverre den psykiske helsen betraktelig. På den andre siden kan barn gi mer mening og glede i livet om man ikke hadde så mye fra før. 
 

Jeg vokste opp med en psykisk og fysisk syk mor, det plaget meg aldri at hun var dårlig til bens eller ikke kunne springe om kapp, men det at hun var deprimert å satt helt apatisk i månedsvis/åresvis uten å bry seg nevneverdig om de rundt seg har vært en så enorm belastning at jeg sliter med det enda. 
 

Jeg har blitt bedre i psyken med årene, men tiden med småbarn var tøffere enn jeg hadde trodd selv om jeg på den tiden var 100% ufør. Heldigvis hadde jeg mye god støtte i mannen min som er helt frisk. Nå som barna har blitt større jobber jeg fullt og har det bedre med meg selv enn noen sinne. 
 

Så det kjedelige svaret er egentlig at det er veldig individuelt, men alvorlig psykisk sykdom og barn er ikke en god kombinasjon. 

Så godt å høre du har klart å komme deg ut av uføren!

Jeg har 2 stebarn her 50%, og jeg er veldig glad i de, samtidig som de ikke trenger meg, de har jo to foreldre. Så jeg tror eget barn ville gitt livet mitt en ny mening. Å ha noen ved min side som 100% trenger meg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde flere diagnoser før jeg fikk barn. Angst, depresjon etc. 

Jeg ble friskere av å få barn.

Barna er helt skjermet fra min sykdom, de har ikke noe bilde av mamma som syk.

Jeg stiller opp der jeg må stille opp, gjør det som må gjøres. 
Det går på innstillingen.

Jeg har merket fordommer, at feks helsesøster trodde at jeg bare lå på sofaen og grein, for jeg har jo vært deprimert og hadde angst. Det stemmer overhode ikke, ungene har knapt sett meg ligge på sofaen, og aldri sett med gråte. Ikke gråter jeg stort heller.

Selvsagt er noe tøffere for meg, det er utrolig tøft å sitte i møter (har barn med spesielle behov) og snakke opp mot "autoriteter", men jeg gjør det, for det er for ungene.

Jeg evner dog ikke å gi opp, og innimellom er jeg utrolig sliten, men prøver å slappe av når ungene er på skolen, og er veldig nøye på å legge meg til rett tid, stå opp tidlig alltid etc, for å holde døgnrytme etc.

Anonymkode: d4cd3...739

[Gjest WhisperingWind]

5 minutter siden, Sullamitt skrev:

Så godt å høre du har klart å komme deg ut av uføren!

Jeg har 2 stebarn her 50%, og jeg er veldig glad i de, samtidig som de ikke trenger meg, de har jo to foreldre. Så jeg tror eget barn ville gitt livet mitt en ny mening. Å ha noen ved min side som 100% trenger meg.

For min del er det helt feil innstilling. 

Man får ikke barn fordi en ønsker at et lite menneske skal være avhengig av seg. 

Man får barn fordi man ønsker å skape et selvstendig individ som forhåpentligvis en dag kan gjøre en liten forskjell i fremtiden. Bli et godt, empatisk menneske som er lykkelig og lever et liv med mening. 

Mht å bli foreldre med psykisk sykdom så bør en være fordømt sikker på at det ikke er noe som påvirker barna på en måte som skader. 

Noe annet er jævlig egoistisk og vitner til at man ALDRI burde fått lov å få barn. 

Og ja, vokste opp med psykisk syk mor som jeg kuttet all kontakt med da jeg var 16.

Andre med min bakgrunn tok selvmord, ble avhengig av rus eller er navere i dag. 

 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Sullamitt skrev:

Så godt å høre du har klart å komme deg ut av uføren!

Jeg har 2 stebarn her 50%, og jeg er veldig glad i de, samtidig som de ikke trenger meg, de har jo to foreldre. Så jeg tror eget barn ville gitt livet mitt en ny mening. Å ha noen ved min side som 100% trenger meg.

Begrunnelsen din er ærlig talt litt skremmende å lese, og gjør at jeg tenker at du ikke bør få egne barn. 

Anonymkode: cc15d...496

[Sullamitt]

6 minutter siden, WhisperingWind skrev:

For min del er det helt feil innstilling. 

Man får ikke barn fordi en ønsker at et lite menneske skal være avhengig av seg. 

Man får barn fordi man ønsker å skape et selvstendig individ som forhåpentligvis en dag kan gjøre en liten forskjell i fremtiden. Bli et godt, empatisk menneske som er lykkelig og lever et liv med mening. 

Mht å bli foreldre med psykisk sykdom så bør en være fordømt sikker på at det ikke er noe som påvirker barna på en måte som skader. 

Noe annet er jævlig egoistisk og vitner til at man ALDRI burde fått lov å få barn. 

Og ja, vokste opp med psykisk syk mor som jeg kuttet all kontakt med da jeg var 16.

Andre med min bakgrunn tok selvmord, ble avhengig av rus eller er navere i dag. 

 

Selvfølgelig ønsker jeg å oppdra et oppegående menneske også, jeg er ikke av typen som ønsker meg en egen for å få en mini-me.

Jeg har vært med å lære stebarna å lage egen mat, da de hos mor ikke får lov å bruke kjøkkenet på grunn av rot, jeg har lært yngste å dusje helt selv, pusse tenner, jeg hjelper å lære om høflighet og ærlighet, og det gir meg glede når jeg ser de blir litt og litt mer selvstendig. Jeg kjente på stolthet når eldste plutselig har begynt å rydde rommet uten å få mas. Dette er ting jeg ville ha lært min egen også, for jeg er selv oppdratt med å kunne gjøre ting selv og synes det har vært godt å ha med meg inn i voksenlivet.

[Sullamitt]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begrunnelsen din er ærlig talt litt skremmende å lese, og gjør at jeg tenker at du ikke bør få egne barn. 

Anonymkode: cc15d...496

Det ble kanskje feil måte å skrive det på? Det jeg føler er at det må være en god følelse å vite at du er nyttig for noen. Som ufør kan man føle seg ganske unyttig i verden.