Svare en ex venninne eller la det ligge?

[AbstractWoman]

Jeg hadde en ganske god venninne, vi var veldig tett i mange år. Men så tråkket hun langt over det jeg vil si er mine grenser en stund, noe som gjorde at jeg mistet alle de gode følelsene jeg hadde ovenfor dette vennskapet. Vi hadde en diskusjon rundt den saken, men hun ville ikke forstå meg og det ble bare kverulering. Jeg prøvde etterpå en stund å fortsette vennskapet, men de følelsene rundt den grenseovertredelsen satt for dypt i meg til at det føltes som det samme gamle vennskapet. Siden jeg vet at det ikke hjelper å snakke med henne om dette, så valgte jeg å blokkere henne ut fra livet mitt, altså bokstavelig. Jeg hadde nok med mitt eget og holde hodet over vann den perioden i livet for meg og mine barn under en tøff tid, så jeg valgte å ta bort det som var et energisluk for å ta vare på meg og mitt. 

Nå et år senere, har hun sendt meg en melding, hvor hun spør om hva hun har gjort meg. Jeg har ikke lyst til å svare på den meldingen, fordi først og fremst så står jeg for valget mitt enda og føler på det like sterkt som jeg gjorde da. Jeg ser heller ikke poenget i å fortelle henne om dette, det blir ikke akkurat en hyggelig melding og ikke vil jeg røre opp i gamle saker. Ikke ønsker jeg noe kontakt med henne igjen. 

Synes dere dette er et greit valg for meg å ta? Eller synes dere atferden min er lite stilig? Kan man ikke velge å tenke på seg selv når noen sårer deg? Burde ikke hun tenkt på dette tidligere isåfall. Må jeg ta oppvasken med henne? Eller er det helt greit å la det ligge slik som det er? 

 

[FrøkenMånestråle]

Jeg hadde ikke giddet å svare på en slik melding "hva hun har gjort deg" ... Altså er det en brukandes måte å ta opp en relasjon på... Og hvis hun ikke har evne selv til å skjønne "problemet" så vil det jo være helt meningsløst for deg å gjenoppta noe "venninneforhold" med henne. Energislukere endrer seg sjelden.

[AnonymBruker]

Man har full rett til å kutte folk ut av livet sitt for hvilken som helst grunn. Du trenger ikke å svare henne om du ikke vil. Var jeg deg ville jeg bare latt det ligge. 

Anonymkode: bf031...812

[Cordelia]

Altså det har ikke fungert å ta det opp med henne før, og det virket jo ikke på spørsmålet hennes som at hun har fått noe mer selvinnsikt så.....

[AnonymBruker]

Send en melding hvor du gjentar hva som var problemet, og hvis hun da også krangler på det svaret, så svarer du ikke noe mer.

Anonymkode: 74f74...7db

[AbstractWoman]

Fint at flere er enige med det jeg tenker. Var kjæresten min som mente det var lite voksent av meg å ikke svare og at han hadde følte seg veldig liten om han ikke hadde svart.  Synes nesten det er skuffende at han ikke kan støtte meg i det og forstå at det for meg er rett å la være å svare mtp hvor mye hun såret meg, enn å si at han synes atferden min er lite stilig. Eller at han bare lar være å mene noe om det, enn å la det bli en sak mellom oss i tillegg. 

Jeg var faktisk veldig glad i henne og ønsket oppriktig å beholde det vennskapet. Men ikke på vegne av min egen selvrespekt. Hun valgte å dra strikken for langt fordi jeg alltid har vært grei og latt mye gå, men akkurat dette ble for ille for meg, da det gjaldt mitt barn. Andre jeg har pratet med er enig i at de også hadde følt det samme som meg. 

For meg føles det veldig riktig å la være å svare, så jeg får bare la det ligge. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kleint å ikke svare. Og ikke minst barnslig. Jeg ville forklart en siste gang hva som gjorde at du kuttet henne ut. Det er snakk om en sms. Trenger ikke ta noen diskusjon på valget du gjorde.

Anonymkode: 6db15...e37

[AbstractWoman]

Hadde hun spurt om det rett etter, så hadde jeg kanskje svart, men nå et år etterpå føles det ikke like viktig. Dessuten er hun en veldig kverulerende person som alltid vet best og har rett i det hun sier og mener, jeg orker ikke havne i en diskusjon igjen. Tidligere diskusjoner vi har hatt, hvor jeg har prøvd å klare meg på saker, så har hun alltid sagt at du trenger ikke forklare deg, så nå skal jeg ikke forklare meg denne gangen.  Som dere sikkert hører, så er jeg så veldig ferdig med henne og blir enda ganske irritert på hennes tidligere oppførsel mot meg, jeg orker ikke utsette meg for henne mer. Det er bare ikke verdt det. 

[solmåneogstjerner]

1 time siden, FrøkenMånestråle skrev:

Jeg hadde ikke giddet å svare på en slik melding "hva hun har gjort deg" ... Altså er det en brukandes måte å ta opp en relasjon på... Og hvis hun ikke har evne selv til å skjønne "problemet" så vil det jo være helt meningsløst for deg å gjenoppta noe "venninneforhold" med henne. Energislukere endrer seg sjelden.

Enig. Det er en ting om hun hadde unnskyldt seg og vært ydmyk. Kanskje...

59 minutter siden, AbstractWoman skrev:

Som dere sikkert hører, så er jeg så veldig ferdig med henne og blir enda ganske irritert på hennes tidligere oppførsel mot meg, jeg orker ikke utsette meg for henne mer. Det er bare ikke verdt det. 

der har du svaret ditt! ❤

Endret 26. oktober 2020 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

3 timer siden, AbstractWoman skrev:

....... så valgte jeg å blokkere henne ut fra livet mitt, altså bokstavelig.

 

Tydeligvis ikke god nok blokkering, siden hun kan sende deg SMS. 

Anonymkode: 3e809...d0f

[AbstractWoman]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tydeligvis ikke god nok blokkering, siden hun kan sende deg SMS. 

Anonymkode: 3e809...d0f

Skulle jeg ha skrevet en egen kapittel om blokkeringene? Slik at smartinger som deg ikke skal pirke 😂

[PM75]

Hadde henvendelsen vært mer spørrende og undrende, så ville jeg nok ha oppfordret deg til å svare. Men i og med at den høres litt mer ut som en passiv-aggressiv sak (hva har jeg gjort deg), så er det nok like greit å la det ligge. 

[AbstractWoman]

Nå har jeg funnet ut at hun skal flytte til nabolaget mitt. Sikkert derfor den meldingen kom et år etterpå. 

[Trolltunge]

Jeg leser det du skriver, og tenker tilbake til en vond situasjon jeg hadde med en av mine venninner. Også hun er veldig påstående og kverulerende, og det har krevd litt opp gjennom årene å tåle at hun "alltid har rett". Samtidig er det slik at et menneske har mange sider, og hun hadde og har også sider som er veldig gode, samt at hun har en bakgrunn som gjør at jeg på sett og vis forstår at hun møter verden med angrep. Hun hadde en tøff barndom, og har hatt utfordringer gjennom oppvekst jeg aldri trengte å tenke på. 

Det gode i henne og det jeg beundrer at hun har klart seg gjennom gjorde at jeg valgte å ta det vonde med det gode i mange år, til jeg plutselig sto i en svært tøff situasjon selv, og følte en tid at hun istedenfor å være en god venninne gjennom dette krevde urimelig mye. Jeg som sto i en virkelig krise skulle liksom støtte og forstå henne i ting som var bagateller. Da jeg så sa klart fra om at hun gjerne kunne ta hensyn til at jeg var i en virkelig vond situasjon, og om hun ikke klarte å gi støtte gjennom det kunne hun i det minste ta hensyn ved å ikke tre ekstra styr, stress og ubehag nedover meg, kreve støtte og forståelse for småting, en tid der jeg hadde mer enn nok å bekymre meg for, ja da klikket hun og det ble en stygg krangel. 

I motsetning til det jeg forstår at du delte med din venninne sa jeg da veldig klart fra om hva jeg følte var svært urimelig, og så gikk jeg derfra. 

Litt tankeløs, selvopptatt og bedreviter som hun er, jeg hadde faktisk trodd at hun ville ta kontakt når hun hadde tenkt seg om. Det skjedde ikke, og tiden gikk. Det gikk fra å være svært vondt, til sårt, til bare en dulm smerte og et slags savn innen jeg plutselig følte at jeg ikke ville kunne legge dette helt bak meg uten å treffe henne igjen. "Bruddet" skjedde så brått at det alltid ville føles som noe litt vondt dersom jeg ikke møtte henne igjen. Opplevde hvordan det var. 

Hun fikk ikke valget om å treffe meg igjen. Vi har felles venner, og de hentet henne og hun fikk ikke vite hvor de skulle. Da hun forsto at de var på vei til meg begynte hun å gråte, og det første øyeblikket der vi sto ovenfor hverandre igjen ble det ikke uttalt et ord. I et par sekunder sto hun usikker, men så la hun armene om meg og ga meg en klem som sa mer enn ord. "Takk!" var det eneste hun der og da sa i øret mitt, men allerede da forsto jeg at jeg ikke var den eneste som hadde hatt det vondt på grunn av det som hadde skjedd. 

Vi har fått pratet ut, og det viste seg at hun hadde vært sinna en stund, og følt at jeg hadde vært urettferdig og urimelig, og hun hadde - som meg- ventet på en telefon hvor jeg sa unnskyld. Da den aldri kom hadde hun imidlertid begynt å vurdere det jeg hadde sagt, snakket med venner om det, og tatt innover seg at ordene mine, tøffe som de hadde vært, ikke hadde vært urimelige og urettferdige. Såpass hadde hun tatt det til seg at dette faktisk hadde ført til at hun hadde oppsøkt psykolog for å ta tak i de tingene som veide så tungt i henne at det innimellom fører til urimelig oppførsel mot andre. Å miste en av sine beste venninner hadde vært en oppvåkning for henne i forhold til at hun ikke kunne fortsette slik. Det kostet både henne og andre for mye. 

Å ta kontakt med meg igjen hadde hun derimot ikke våget, i og med at hun hadde tatt både ordene jeg sa og det at jeg ikke hadde tatt kontakt som tydelig beskjed om at jeg ikke lenger ønsket å ha henne i livet mitt. 

Det tok litt tid før jeg virkelig klarte å slippe henne tett på meg igjen, men i dag er bruddet mellom oss tilbakelagt. Hun er igjen en jeg regner som nær venninne, og jeg merker at hun har hatt godt av å bearbeide ting. Hun er mildere nå. Synd at det måtte gå så galt mellom oss, men i det store og hele var det kanskje akkurat det som var nødvendig. 

Jeg tror vi lærte mye av dette begge to. Ikke minst det at uansett hvor rett man føler at man har, og hvordan man selv tenker og tolker og mener at det er logisk og absolutt riktig, så finnes det oftest en annen versjon også. En det er verdt å høre. For å forstå bedre i det minste. 

Jeg forteller deg dette fordi jeg også lærte ut av dette at det å strekke ut en hånd kan løse opp vonde ting. At å holde på å ha rett til å ikke være den som gjør det ikke nødvendigvis er det kloke og gode. 

Jeg synes du skal svare henne. Jeg synes at du burde ha forklart henne hvorfor du trakk deg unna allerede da du gjorde det, så hun i det minste fikk anledning til å tenke over om hun hadde gjort noe feil og visste hvorfor du valgte å bryte kontakt. Det gjorde du slik jeg forstår det ikke, og uansett hvor rett du føler at du har er det ikke særlig mye av verken godhet, klokhet eller modenhet i å ikke engang fortelle mennesker hvorfor man kuttet dem ut. Da får de ikke engang en mulighet til å reflektere over om de skylder deg en unnskyldning. Da er man egentlig bare feig og en som ikke engang gir mennesker mulighet til å rette opp i ting. 

Det modne, kloke og gode er å svare. Fortelle din versjon. Det betyr ikke at du må diskutere og kverulere, for du kan fint forklare din side og så sette ned foten for å vri og vende på ting. Bare være klar på at dette er det du opplevde og føler rundt det, og ikke gå i krangel. 

Det er faktisk ikke ok å vrake en venninne uten å oppgi årsak. Da gir man ingen mulighet til at den andre skal forstå din side. 

Jeg synes du skal gi henne mulighet til å forstå. For din del også. Du har ikke opptrådt realt du heller uten å i det minste gi henne mulighet til å forstå. Å tenke at folk burde forstå alt av seg selv er å overse at folk ser ting fra sin side, og kan være blind for annet som er opplagt for andre, fordi de står litt fast i seg selv. Blindes for mye av det de føler er vondt til å klare å se hva som ble vondt for andre part. Både jeg og min venninne ble det, så blindet av egne følelser at det tok oss tid å kunne se hvordan det hele var for den andre. Det er menneskelig, fordi vi føler på egne følelser, og når de blir sterke klarer vi ikke alltid å ta innover oss hvordan andre føler og opplever ting. 

Kanskje forstår hun uansett ikke, men da har iallefall du gjort det du kan. Det betyr noe det. Du har ikke bidratt det du kan før du iallefall har forklart henne hva som ble galt for deg. Innen det er du også urimelig. Ikke klok, god og moden i hvordan du forholder deg til konflikter. 

Å føle at man har rett... det er egentlig verdiløst i å løse ting. 

Gjør din del iallefall. Da først kan du virkelig si at det ligger på henne. Gir du ikke engang en forklaring er ikke du ok heller, om du aldri så mye føler selv og får medhold i at du har rett til dette. 

Rett til har du, men klokt er det likevel ikke. 

Jeg hadde også både rett og rett til. Jeg er inderlig glad for at jeg likevel valgte å ikke stå fast på det. 

Forsoning er ikke garantert, men du har ikke gjort det rette heller før du har gitt henne en mulighet til å forstå din opplevelse. 

 

 

Endret 28. oktober 2020 av Trolltunge

[AbstractWoman]

Jeg har prøvd å snakke om det, hun ville ikke forstå og bare kverulerte. Da prøvde jeg å fortsette vennskapet, men det gikk utover selvrespekten min og jeg mistet alle de gode følelsene ovenfor det vennskapet. Vi har flere felles venninner som har valgt å kutte henne ut pga disse sidene ved henne. Hun har såklart aldri lært eller hatt snev av selvinnsikt rundt det. Jeg har faktisk vil jeg si tålt for mye og lenge. Vi hadde en del diskusjoner rundt ting den perioden, og hver gang var det jeg som tok intiativ til å fortsette vennskapet fordi jeg ikke ønsket å avslutte det og prøvde være den større personen, men vi har alle våre grenser. Jeg føler ingen dårlig samvittighet for å overse henne totalt nå. Det burde være soleklart for henne hva hun har gjort meg. 

Tror det er mer klokt i å la det ligge og ikke la seg bli dratt tilbake til et energisluk. 

 

[Trolltunge]

1 time siden, AbstractWoman skrev:

Jeg har prøvd å snakke om det, hun ville ikke forstå og bare kverulerte. Da prøvde jeg å fortsette vennskapet, men det gikk utover selvrespekten min og jeg mistet alle de gode følelsene ovenfor det vennskapet. Vi har flere felles venninner som har valgt å kutte henne ut pga disse sidene ved henne. Hun har såklart aldri lært eller hatt snev av selvinnsikt rundt det. Jeg har faktisk vil jeg si tålt for mye og lenge. Vi hadde en del diskusjoner rundt ting den perioden, og hver gang var det jeg som tok intiativ til å fortsette vennskapet fordi jeg ikke ønsket å avslutte det og prøvde være den større personen, men vi har alle våre grenser. Jeg føler ingen dårlig samvittighet for å overse henne totalt nå. Det burde være soleklart for henne hva hun har gjort meg. 

Tror det er mer klokt i å la det ligge og ikke la seg bli dratt tilbake til et energisluk. 

 

Burde være soleklart og er soleklart trenger ikke å samsvare. Når hun spør om hva som er årsaken tyder det på at hun faktisk ikke har forstått. 

Jeg ser ikke hvordan det å gi henne et klart svar må innebære å bli dratt inn i et energisluk. Et svar med en klar forklaring av din årsak til at vennskapet er avsluttet, med en klar beskjed om at du ikke ønsker videre kontakt, synes jeg er en bedre løsning også enn å bare la være å svare. Formulert skriftlig, og uten at det er mulig å avbryte og egentlig ikke lytte, fordi man er mest opptatt av egne argumenter, gir deg en bedre mulighet for å være tydelig, også som en definitiv sluttstrek. 

Videre meldinger trenger du ikke å svare på, men jeg er enig med din kjæreste i at det er umodent å ikke svare. Om så bare for å slå fast at slik er det, akkurat det og det har du opplevd som uforenlige med vennskap, og det derfor ikke er noe ønske om mer kontakt. 

Jeg anser det som en fordel for deg også, spesielt om hun skal bo like i nærheten, at hun har fått svart på hvitt hvorfor du ikke ønsker kontakt. Hun har antagelig ikke forstått det når hun spør, og soleklart er ikke nødvendigvis det. Selvinnsikt er vanskelig for mange, og om du ikke svarer risikerer du at hun skal bo i ditt nabolag og være så blind for hva som medførte at dere ikke lenger er venner at hun i egen overbevisning og selvrettferdighet sprer en helt annen historie. 

Noen mennesker kan man aldri nå gjennom til, og jeg betviler ikke at din avgjørelse om å kutte henne ut var riktig, men jeg ville valgt, og anbefaler, å svare så tydelig at din "soleklare årsak" på ingen måte kan være noe hun ikke kjenner til. Sett gjerne en helt tydelig sluttstrek også, ved å skrive tydelig at det ikke er noe ønske om videre kontakt. 

Det koster deg noen klare ord, men kan potensielt spare deg for annet ubehag videre. 

Du er stolt og du er såret, og det er forståelig, men jeg er blitt for gammel og har vært gjennom for mye til å fremdeles tro på at soleklart for meg er soleklart for andre. Å ha forsøkt å forklare betyr ikke nødvendigvis at det er mottatt og forstått. Iallefall ikke i en situasjon der motparten var mest opptatt av egne argumenter, forsvar eller sin side. 

Dette er din mulighet til å gjøre det veldig klart, og si at det ikke er oppe til debatt at du derfor ikke ønsker videre kontakt. 

Det kan føre til at hun må ta det til seg. Det kan føre til at hun likevel ikke gjør det. Uansett har du da vært moden og saklig i å stå opp for deg selv og hva du føler, mens det å ikke svare er noe umodent, samt å gi en åpning for at det er lett for henne å hevde at du er den urimelige. Hun har jo forsøkt. 

Jeg ser ikke at du er godt tjent med den versjonen. Du er best tjent med at soleklart for deg er soleklart for henne også. Om du så må stave det for henne. Noen ganger må det til.

Noen ganger hjelper ikke det engang, men da har du iallefall ikke mottatt ballen og ikke tatt den, så hun kan hevde til seg selv og andre at du er urimelig. Da er du klar, og har stått opp for deg selv. 

[Gjest O.G.]

Er ikke alle som er klar for å se at de har handlet galt og har de folk rundt segsom jatter med dem istedenfor å si det som det er når de snakker med dem om ting , og da er det ingen vits i å forklare dem noe. For da vil de høre på de som bekrefter deres egen virkelighet av saken.

[Eryxo]

Jeg synes fint at du kan la være å svare på dette. Spesielt når hun har fått en forklaring tidligere, og etter ett år uten kontakt. Du føler som du gjør, og det må hun respektere.

[AnonymBruker]

Hvis hun ikke er mottagelig for å snakke om dette, er hun heller ikke klar for et vennskap. 

Anonymkode: cb878...d7f