Gå til innhold

«alenetid»


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei,

jeg har vært i et forhold nå som nærmer seg et år varighet. Vi er begge 31.
Før vi ble sammen datet vi i 9mnd, fordi han trengte tid.

Jeg er hos han 5/7 dager i uka. Vi har snakket om å utvikle ting til et samboerskap, fordi jeg er klar for det, med ønske om videre utvikling av forholdet. Det samme ønsker han. Men, mannen trenger alenetid, og må tenke på det ei stund til. 
 

Selv når vi en dag flytter sammen vil han ha alenetid, noe jeg fullt respekterer. For det trenger jeg og.
Men, det er forskjell på alenetid for å gjøre egne interesser og slappe av, og behovet for å være borte fra den man er sammen med i noen dager, for å klare et samboerskap eller forhold. 
 

Det gjør meg veldig usikker på om han egentlig ønsker samboerskap, men heller et «selskap». For jeg har et ønske om å faktisk være sammen, med tid til eget såklart i løpet av en dag, men ikke med behov om å kunne ta dager fri fra han... noe han tydeligvis har ovenfor meg.
Jeg forstår ikke helt hvordan det kan bli et sunt samboerskap, om den ene må «komme seg vekk» for å bo sammen?

kanskje jeg overdriver her, men det skaper en del uro i meg..

Anonymkode: 12d2d...059

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

jeg har vært i et forhold nå som nærmer seg et år varighet. Vi er begge 31.
Før vi ble sammen datet vi i 9mnd, fordi han trengte tid.

Jeg er hos han 5/7 dager i uka. Vi har snakket om å utvikle ting til et samboerskap, fordi jeg er klar for det, med ønske om videre utvikling av forholdet. Det samme ønsker han. Men, mannen trenger alenetid, og må tenke på det ei stund til. 
 

Selv når vi en dag flytter sammen vil han ha alenetid, noe jeg fullt respekterer. For det trenger jeg og.
Men, det er forskjell på alenetid for å gjøre egne interesser og slappe av, og behovet for å være borte fra den man er sammen med i noen dager, for å klare et samboerskap eller forhold. 
 

Det gjør meg veldig usikker på om han egentlig ønsker samboerskap, men heller et «selskap». For jeg har et ønske om å faktisk være sammen, med tid til eget såklart i løpet av en dag, men ikke med behov om å kunne ta dager fri fra han... noe han tydeligvis har ovenfor meg.
Jeg forstår ikke helt hvordan det kan bli et sunt samboerskap, om den ene må «komme seg vekk» for å bo sammen?

kanskje jeg overdriver her, men det skaper en del uro i meg..

Anonymkode: 12d2d...059

Jeg trenger så mye tid alene, og er derfor særboer. Har ofte vært inne på tanken om å flytte sammen, men da må det i så fall være at han jobber skift og er borte noen dager av gangen, noe som kanskje kan bli aktuelt en gang i framtiden.

For meg er det dette som er et sunt samboerskap. For meg har det ingenting å gjøre at jeg ikke er glad i min kjære, men rett og slett det at jeg ikke klarer å slappe av 100% med et annet menneske i nærheten. Og for meg føles det ikke som alenetid å være ute på egne ting - for meg er alenetid å være hjemme alene på sofaen med det jeg liker å se på tv. 

Anonymkode: 55632...105

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kjæresten din som bestemmer hvor mye alenetid han må ha. Ikke du eller oss andre på KG. Hvis jeg og 30 andre kvinner her på KG synes at han bør være med deg hver dag, så betyr ikke det at kjæresten din tar feil og bør skjerpe seg. Trenger han flere dager for seg selv, og du ikke godtar det i et samboerskap, så bør dere ikke flytte sammen.

Anonymkode: 00348...f1b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trenger også mye alenetid, og var veldig bekymret for dette da kjæresten skulle flytte inn. 

Men det gikk faktisk over all forventning. Han føles ikke som "å ha noen andre i huset". Så jeg klarer meg faktisk fint selv om jeg kanskje får bare en halvtime om dagen alene hjemme, og tilnærmet lik aldri får huset for meg selv en natt. 

Tenker dere å få barn? Hvordan vil han takle det, da..? Da blir det ENDA mindre alenetid.. 

Anonymkode: 59a48...e02

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med alenetid er for noen ekstremt viktig. 

Jeg er en mann som følte meg kvalt i forholdet. Når jeg dro på fjellet for å få litt alenetid for meg selv så kunne jeg få 5-10 meldinger om når jeg kommer hjem. Det var alltid et mas om hvor jeg var, når jeg skulle være hjemme osv. 

Så hvis typen din ønsker alenetid, så er det viktig å respektere dette da det er noe som virker å være veldig viktig for han. 

Anonymkode: 95401...b15

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Alterego666

Jeg er særboer på sjette året, og vi er særboere på grunn av omstendigheter, ikke eget valg. 
Begges erfaring så langt er at dette fungerer veldig bra, så bra at vi er litt bekymrede for om vi en dag vil fungere like godt som samboere. 
Mitt beste tips er å ja et åpent sinn, lytte til kjæresten men også til deg selv. Folk er forskjellige, du bør tro på at han er ærlig med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den største forutsetningen for at jeg og typen den gang skulle flytte sammen, var at jeg måtte få det jeg trengte av alenetid. Ikke fordi jeg ikke elsket han, og ville dele livet med han, det gjorde jeg, men fordi at alenetid er en av mine basebehov. Uten alenetiden blir jeg til et veldig mye dårligere menneske, og kjæreste.

En halvtime eller time i et annet rom mens samboeren er i stua, eller noe liknende, er ikke nok for meg. Jeg trenger at leiligheten er tom, gjerne en dag eller to av gangen. Det er slik jeg lader opp, får slappet skikkelig av, og for meg er det helt nødvendig. For oss funket det veldig bra, jeg var tydelig når behovet var der, og han tok hensyn. Samtidig som jeg selvfølgelig tok hensyn til hans behov også, dette går jo begge veier. Men åpen kommunikasjon og gjensidig respekt og hensyn gjorde at det funket for oss.

TS,  Alle har forskjellige behov, jeg tenker det at din kjærestes behov for alenetid ikke handler om at han ikke vil ha tid sammen med deg, men kanskje det er slik han lader opp og får energi, får fokus i hverdagen og forblir en god versjon av seg selv. Jeg kan jo selvfølgelig bare gjette, men snakk med han om det. Kanskje hvis han får litt tid til å tenke på hvorfor, at han kan forklare det bedre selv?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både jeg og mannen er introverte og trenger alenetid. Tidligere har jeg løst det med at jeg og eksen gjerne var i samme rom, men vi gjorde hver vår greie. Når mannen min forstod at det var mulig, ble han jublende glad :)

Føler vi for alenetid så sier vi bare "skal se litt serier/spille litt/lese litt" og da snakker vi ikke til hverandre på en stund :) Vi sitter gjerne med headset på da, for vi liker det. Hvis jeg vil være enda mer alene eller han vil det, så går den ene på soverommet og den andre har stua. Vi er ikke redde for å kommunisere det. "Trenger litt ekstra alenetid, stikker på soverommet, elsker deg". Flytter i et større hus snart, og da får vi også egne hobbyrom, det skal bli deilig :) 

Så cluet er kommunikasjon, og så må dere finne ut om dere kan være alene sammen eller om dere trenger et rom eller et hus for dere selv :) Vi kan være alene sammen stort sett, eller alene i ulike rom. Ideelt sett hadde vi begge forlatt huset en gang annenhver uke for å gi den andre hele huset for seg selv, men pga korona så er det vanskelig. Vi har det likevel fint og alt går bra. 

Noe av det viktigste å forstå også er at jeg ber ikke om alenetid fordi jeg er sur på mannen eller noe sånt, jeg gjør det fordi det er slik jeg lader opp batteriene. Jeg er glad vi er like der, eksen var veldig utadvendt og var mye sosial. Jeg merker likevel at jeg foretrekker å være med mannen min, for han forstår behovet mitt og er aldri redd for at noe er galt eller at jeg ikke er glad i han lengre. Eksen var litt usikker der, og jeg måtte jo også avlyse mye besøk han ville ha meg med på, fordi jeg trengte å være alene. Med en likesinnet mann er det ikke et problem :)  

Anonymkode: ae53c...b88

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av ulike årsaker er jeg og kjæresten særboere. En av årsakene(men ikke den eneste) er at jeg trenger tid for meg selv.

Hvor mye tid trenger jeg? Det varierer. Jeg er introvert, men jobber med mange mennesker og sosiale situasjoner daglig. Avhengig av hvor mye av det som foregår trenger jeg kanskje en time for meg selv på tur, en kveld alene i sofaen eller et par dager hvor jeg kun gjør mitt.

Så kan en selvfølgelig prøve å endre dette. Kjæresten min KUNNE ha gått på KG og spurt om hva som var normalt og fått til svar at dette ikke var helt normalt og at hun burde kreve mer plass i livet mitt. Resultatet ville vært at jeg var mindre lykkelig, fikk mindre tid til å hente meg inn og et generelt sett dårligere forhold. Hadde det vært bra for henne, meg eller oss? Nei.

Så hvorfor ikke høre på kjæresten din og respektere de behovene han har? Det er godt mulig at dette er noe som endrer seg over tid og at samboerskap senere er helt naturlig. Men en kommer ikke dit med å presse seg til det.

Bortsett fra appelsinjuice er det vel få gode ting som kommer ut av pressing. Eller?

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er vi begge introverte og avsosiale, men vi klarer jo fint å være alene, slev om vi er i samme rom. Det er jo en del av å elske noen og være helt trygge på de. Hadde aldri vært gift med kona om jeg følte vi gikk "oppå hverandre", da er ikke det et bra forhold i min mening. Viktig å være så trygge å komfertable med hverandre, slik at man kan ha alenetid slev om man sitter i samme rom.

Anonymkode: 1f50c...c5c

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er vi begge introverter med masse behov for alenetid. Det løser vi ved å ha forståelse for den angre behov. Hvis jeg ønsker å sitte alene når barna har lagt seg, går jeg bort til min kjære og gir han et kyss og informerer om hvilket rom jeg skal på. Dette vet vi begge er tegn på at den andre trenger tid for seg selv. Ingen av oss blir sure eller triste. Ofte tilbyr vi den andre en kopp kaffe/ glass vin eller te mens de slapper av alene.
 

Eksen min var helt motsatt. Måtte fylle hvert eneste rolige øyeblikk med prat. Det gjorde meg så sliten at jeg ofte gruet meg til kveldene. Det er utrolig deilig å være sammen med noen som både forstår og som tør å "kreve" alenetid 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er også to introverte. Jeg trenger mer alenetid enn han., og han trenger ikke nødvendigvis så mye alenetid fra meg. Jeg dekker mitt behov ved å legge meg senere enn han dersom jeg ikke må stå opp tidlig dagen etter pga jobb. Jeg kan også sitte i sofaen og se på noe på min bærbare pc og kanskje strikke litt mens han gjør sine ting. Vi jobber også ofte motsatte skift. Hvis jeg skal bruke litt tid på husarbeid så pleier jeg å ha på headset med podcast sånn at jeg er i min egen boble mens jeg holder på. Han har et eget rom hvor han har utstyr til å lage musikk, hvor han gjerne trekker seg tilbake og driver med sitt når han føler for det. 

Det er sånn vi løser det, og det funker for oss. Man må rett og slett bare prøve seg fram og vise genuin respekt for den andres behov :)

Endret av Candiru
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, nomore82 skrev:

Av ulike årsaker er jeg og kjæresten særboere. En av årsakene(men ikke den eneste) er at jeg trenger tid for meg selv.

Hvor mye tid trenger jeg? Det varierer. Jeg er introvert, men jobber med mange mennesker og sosiale situasjoner daglig. Avhengig av hvor mye av det som foregår trenger jeg kanskje en time for meg selv på tur, en kveld alene i sofaen eller et par dager hvor jeg kun gjør mitt.

Så kan en selvfølgelig prøve å endre dette. Kjæresten min KUNNE ha gått på KG og spurt om hva som var normalt og fått til svar at dette ikke var helt normalt og at hun burde kreve mer plass i livet mitt. Resultatet ville vært at jeg var mindre lykkelig, fikk mindre tid til å hente meg inn og et generelt sett dårligere forhold. Hadde det vært bra for henne, meg eller oss? Nei.

Så hvorfor ikke høre på kjæresten din og respektere de behovene han har? Det er godt mulig at dette er noe som endrer seg over tid og at samboerskap senere er helt naturlig. Men en kommer ikke dit med å presse seg til det.

Bortsett fra appelsinjuice er det vel få gode ting som kommer ut av pressing. Eller?

Hei, Ts her. 

dette svaret traff meg veldig, veldig godt.. 

Det fikk jeg faktisk til å forstå at det er ikke alenetiden han ønsker som er utfordringen min, men at jeg er redd for å miste han. Fordi det skaper avstand mellom oss med den typen alenetid han ønsker. 
jeg kjenner jo at jeg savner å våkne opp til han, se han på morgenen, eller på kvelden etter en veldig lang dag når vi ikke er sammen. Det er sunt å savne hverandre, men jeg må slå meg med ro om at den avstanden han trenger ikke handler om avstand fra meg. Og at vi rett og slett er ulike mtp behov, uten at det skal dømme forholdet negativt. 

 Jeg vet jo hvor jeg har han, for vi har et veldig trygt og godt forhold i utgangspunktet. 
Du har så rett; det er få gode ting som kommer ut av pressing, slik som appelsinjuice, hehe..

Takk for et svar som åpnet opp for dypere refleksjon. 

Anonymkode: 12d2d...059

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi var to som trengte en del alenetid, jeg kunne egentlig ikke se for meg å være samboer igjen, etter så mange år alene.

Men, tidene forandret seg visst. Jeg beholdt mitt hjem en stund for å se hvordan dette gikk, og etter hvert viste det seg for oss begge at den alenetiden vi trodde vi trengte mye av, den trengte vi likevel ikke mye av, slik vi trodde. Alenetid er fortsatt deilig det, men vi har ikke behov for det på samme måte som vi trodde vi hadde. Slikt vet man jo ikke på forhånd, og det er jo viktig at begge trives i samboerskapet. Han er i tvil på grunn av at han trenger mye alenetid. Sier han noe om han har tenkt på hvordan han kan løse dette? Kan han dra på hytta (hvis han har) av og til? Hvor ofte og hvor mye alenetid tenker han at han trenger? Det vil jo bli litt kinkig for deg hvis du må forlate huset stadig vekk for at han skal være helt i fred. Kanskje det er lurt, hvis det går for dere, at dere prøver å flytte sammen, men beholder ett av bostedene som en backup en stund? Hvis det skulle vise seg at dette ikke fungerer, er det jo lettere å bli særboere igjen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at mange oppgir at de er introverte, som at det er årsaken til at de trenger alenetid. 

Jeg er ekstrovert, men jeg har likevel behov for alenetid, og det er litt utfordrende for oss ettersom min kjære ikke har behov for det. Han ønsker egentlig at vi skal gjøre alt sammen, fra matlaging til å se tv, trening og alle opplevelser. Når jeg spør om han ikke skal besøke en kamerat, som nevnt, så svarer han "Vil du bli kvitt meg?" 

Ja jeg vil ærlig talt det, og nyter de dagene jeg får litt alenetid. Så er det imidlertid slik at får jeg ham avgårde en sjelden gang har jeg store barn som da tenker "Åh, alenetid med mamma!". Så blir det ingen alene-alenetid likevel for meg. 

Jeg blir litt sprø av det, selv om jeg altså er ekstrovert. 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er introvert, og hadde en kjæreste som var introvert..Vi var sammen noen år, møttes i mars for noen år siden, og i desember samme år var han endelig klar for å definere oss som kjærester og et par. Etter nesten 3 år ga jeg opp, og konkluderte med at mannen ville aldri bli klar for et steg videre. Han ønsket et samboerskap, på sikt,men hans behov for alene tid, og endel særheter etter noen år sammen gjorde at jeg tror han aldri ville bli klar, ihvertfall ikke med meg. 

Min anbefaling er dermed å være obs, og ikke kast bort flere år på noe som eventuelt ikke har en fremtid. Det betyr overhode ikke at din mann er lik denne karen, men det er fryktelig kjipt å ha brukt så mange år på en kar som jeg tidligere burde ha innsett at det ikke har håp.. 

Etter ei hel helg sammen, behøvde han alenetid på mandagen gjerne, i starten kunne vi kun sove sammen i helgene.  Alenetid , var ikke tid alene for å pleie egne interesser, men tid borte fra meg, og folk generelt  hjemme alene..  Jeg angrer litt på at jeg ikke gikk tidligere.

Han var slik at han ville ha tid alene på sofaen en hel kveld, gjerne ett par ganger i uken. Vi var kjærester, men ble aldri ett ordentlig oss, fordi han likte å separere ting, så det ble liksom aldri ett oss. Og han vil nok aldri få samboer, tror aldri han har hatt det, men en flott kjæreste på mange måter, men han likte å være kjærester og ikke skape ett liv sammen.

Folk er ulike, og alenetid er lov. Men mitt råd er bare å ikke kaste bort for lang tid på noe som ikke er liv laga.. så du bør la det gå litt mer tid det er helt ok, Men hvis dere har kjent hverandre i nesten to år nå, og han ikke er klar, når vil han bli klar? På et tidspunkt på man satse. Hvis ikke må du gå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...