Noen som vet om denne er blitt anket

[Gjest jomfrua... ikke logget inn]

Hvor får du de 12-årene fra??

I barnefordelingssaker så er aldersgrensen flyttet til 7 år...... er det den gamle grensen der du tenker på?

Nå er jo ikke dette noen barnefordelingssak, da.

Hvis en kan trygge, stabilisere og gjøre en barndom forutsigbar og trygg for et barn som er urolig/usikker.... så venter man ikke til 12 år og spør hva barnet egentlig har lyst til. Da er man voksen og gjør de grep som skal til for å trygge barnet.

[Gjest Gjest]

Jegh ar ikke satt meg veldig inn i denne saken, men sån generellt synes jeg tvangsadopsjon høres litt drøyt ut...

Videre til forsterforeldre:

I min famile har det "alltid" vært fosterbarn. En eldre fetter før jeg ble født som alltid har vært der blant annet. Det hadde da vært rimelig merkelig dersom tante og onkel skulle kaste han på dør på attenårsdagen hans? Han er da et familiemedlem?

[Gjest Gjest]

Hvor får du de 12-årene fra??

I barnefordelingssaker så er aldersgrensen flyttet til 7 år...... er det den gamle grensen der du tenker på?

Nå er jo ikke dette noen barnefordelingssak, da.

Hvis en kan trygge, stabilisere og gjøre en barndom forutsigbar og trygg for  et barn som er urolig/usikker.... så venter man ikke til 12 år og spør hva barnet egentlig har lyst til. Da er man voksen og gjør de grep som skal til for å trygge barnet.

←

hei

i barnefordelingsaker så kan banret si sin mening fra det er sju år det skal legges vekt på fra det er 12 år jeg syns du kan sette deg litt inn i reglene før du diskuterer

en situasjon er like stabil og forutsigbar for barnet når det vet at det skal vere i et fosterhjem til det er atten år og kan vere der til det er treogtjue

en adopsjon er en veldig gjennomgripende handling og utgangspunktet er at barnet har liten kontakt med biologiske foreldre eller ikke ser dem som foreldre lenger

men det er bare barnet som kan si hva det føler

og helt hva slags forhold barnet for til sien biologiske foreldre vetman ikke før senere da er det ikke riktig og ta avgjørelsen tidlig men vente og se

i stebarnsadopsjonsaker kan og barnet si sin mening fra det er sju år og det skal legges vekt på va det sier fra det er 12 år

det er da vanskelig og få gjennomført det før det er så stort

jeg syns de samme reglene bør brukes ved fosterbarnsadopsjon

fra barnet er sju år til det er 12 kan man vurdere tilknyttningen til forelderene

er det sansynlig at barnet vil tjene på adopsjon så kan man reise saken barnet kan da utale seg det vil vere min mening

det er ingen ting eller et møbel man flytter på men et individ med meninger og følelser detter er en ting som barnet bør få si sin mening om og vi ikke bør gjøre noe med før barnet er stort nok

jeg syns dette er et grums fra fortida med styring jeg syns ikke det er bra

hilsen

[Gjest Gjest_Tule_*]

Jegh ar ikke satt meg veldig inn i denne saken, men sån generellt synes jeg tvangsadopsjon høres litt drøyt ut...

Videre til forsterforeldre:

I min famile har det "alltid" vært fosterbarn. En eldre fetter før jeg ble født som alltid har vært der blant annet. Det hadde da vært rimelig merkelig dersom tante og onkel skulle kaste han på dør på attenårsdagen hans? Han er da et familiemedlem?

←

hei

det er det jeg mener og jeg syns og tvangsadopsjon er drøyt det er jeg som skrev det over og

hilsen

[jubajuba]

Jeg er enig med deg i at barnets famlie bør spørres før andre løsninger vurderes. Men hvis familien tar i mot barnet fordi det er deres plikt og ikke fordi det er noe de har lyst til mener jeg det blir feil. Da er det bedre for barnet å komme i en familie som ønsker at det skal være der, enn hos slektninger som tar imot det av pliktfølelse.

Hvis alle adoptivbarn skulle ha uttalelses rett om de ønsker å bli adoptert bort eller ikke tror jeg ikke det ville vært riktig heller. Noen avgjørelser må voksne ta på vegne av barn. Forutsetningen blir at de voksne er i stand til å se barnets behov foran sine egne. Det viktigeste er hva som er bra for barna, også sett langsiktig.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg i at barnets famlie bør spørres før andre løsninger vurderes. Men hvis familien tar i mot barnet fordi det er deres plikt og ikke fordi det er noe de har lyst til mener jeg det blir feil. Da er det bedre for barnet å komme i en familie som ønsker at det skal være der, enn hos slektninger som tar imot det av pliktfølelse.

Hvis alle adoptivbarn skulle ha uttalelses rett om de ønsker å bli adoptert bort eller ikke tror jeg ikke det ville vært riktig heller. Noen avgjørelser må voksne ta på vegne av barn. Forutsetningen blir at de voksne er i stand til å se barnets behov foran sine egne. Det viktigeste er hva som er bra for barna, også sett langsiktig.

←

hei

når det gjelder det første du sier, så er jeg ikke helt enig, når enkelte fosterforeldre oppdager at de har tatt seg vann over hodet på grunn av at barnet kanskje har mye problemer så er det en del som sier opp avtalen, det sjansen er det mindre for at det skjer når det er i den egne familien

nå tror jeg det er få som gjøre det bare av plikt, de som gjør det tror jeg har bånd til barna fra før og er glade i dem

nå blir det og spennende og se når familierådet skal evalueres det er nå faktisk vis de har gode erfaringer så kan dette bli innført over hele landet nå er det bare i femtifem kommuner

da finner man fram til hvem som kan vere fosterforelder og de andre i famlien må støtte det, det blir og lagt grunnlag for sammarbeid mellom slektningene og de som er fosterforeldre og lagt grunnlag for sammarbeid mellom far og mors famlie

de som er fosterforeldre blir ikke alene

hvis et eldre barn for eksempel over femten bor i et fosterhjem som ikke fungerer og ønsker og flytte tilbake til biologisk familie så kan familien i familierådet finne ut om de kan tilby barnet en løsning og bo i

når det gjelder dette med uttalerett så har alle barn over 7 og 12 det i slike saker og det er vanlig i stebarnsadopsjonsaker jeg syns da man skal vente til banret er så stort før man setter i gang sliker saker, jeg syns barnet skal ha en rett til og utale seg i slike gjennomgripende saker jeg ser ikke va man taper på og vente

da kan man se og vordan det har got i steden for og synse tidlig

jeg syns det er hårreisende ufølsomt og bare handle som om barn bare er ting man kan gjøre som man vil med man skal respektere at de har tanker og følelser

jeg syns også frysepulver sa det fint

hilsen

[Gjest Tule ikke i log]

hei

det er jeg som skrev det siste

hilsen

[jubajuba]

Jeg vokste opp i en familie hvor mine foreldre nærmest var fosterforeldre for en mengde eldre mennesker som var ute av stand til å ta vare på seg selv, og som ikke hadde noe sted å bo. På det meste tror jeg vi var 15 personer i en husholdning. Jeg er godt kjent med det å være med å ta omsorg for andre.

Og jeg er enig med deg Thule at det er viktig å få familien på banen. Kanskje fungerer det best i de tilfeller at barnet er nogenlunde velfungerende. Der hvor barnet havner i institusjon eller fosterhjem på grunn av barnets problemer, evt psykiske, er ofte familien brukt opp fra før. Men også der syns jeg det er viktig at kontakten med familien opprettholdes. I sær med tanke på at barnet trenger noen som er dem nær når de blir voksne. Det er ikke lett å være ung voksen med psykiske problemer. (Som feks adhd).

Jeg håper at etterhvert alle landets kommuner kommer på banen når det gjelder å bruke barnets familie som fosterhjem. Evt også som adoptivfamilier der man ser at de biologiske foreldrene ikke selv med langsiktig tenkning vil bli i stand til å ta vare på barna sine.

Sånn i utgangspunktet er jeg imot adopsjon, men noen ganger, især kanskje dette tilfellet tråden var startet for hvor barnet har vært i samme fosterhjem i mange år, kan jeg være for. Jeg er ikke glad for stebarnsadopsjon, og syns som du at barnet bør tas med på råd, og at man bør vente til barnet er over 12 år.

I hvertfall i de tilfeller at barnet har kontakt med den biologiske forelderen eller dens familie. Det handler jo også om barnets identitet.

Mine barn ønsket å skifte navn, noe jeg nektet. Det ville vært sårt for feks deres farmor, og det ville ha gjort noe med deres identitet. Den dagen de fyller atten kan de selv velge uten å være farget av hva jeg mener og ikke mener.

Det er ikke alltid til det beste for barn å ha kontakt med sine biologiske foreldre. Noen barn er nødt til å være den voksne i samvær med sine foreldre og det er ikke riktig.

Noen foreldre behandler barna sine som brysomme bikkjer, og har liten og ingen omsorg for dem.

De fleste fosterforeldre er nøye vurdert på forhånd og gjør en utmerket jobb. Dessverre fins det enkelte der også som tar på seg fosterhjemsansvar bare for å tjene penger. Det er riktig at det skal lønnes, men det er mye arbeid i et fosterhjem som ikke lønnes... Det ene er å ikke bare ta vare på barnet, men også gi det følelsen av å være elsket. Er man ikke istand til det er det kanskje bedre for barnet å bo på institusjon, sammen med andre i samme situasjon. Det kanskje barn trenger mer enn noe annet er kjærlighet.

[Tule]

hei

jeg er enig ig det du skriver og jeg syns du skriver mye bra

men tule skrives uten h

men når du egentlig er i mot adopsjon vorfor mener du det er riktig og ikke vente til barnet er stort nok til og utale seg selv her jeg mener det er og overstyre barnet og jeg skjønner ikke vorfor det haster

jeg er også i mot adopsjon men jeg ser noen untak

jeg mener det kan vere riktig her også men jeg mener man kunne ha ventet til barnet kunne ha utalt seg jeg ser ikke at det kunne skadet

va mener du hadde vert feil med det

hilsen

[jubajuba]

Noen ganger må en som voksen ta avgjørelser for barn. For et barn i fosterhjem er det veldig viktig med tilhørighet.... Også i forhold til hvordan omgivelsene oppfatter det barnet.. Jeg kjenner et fosterhjemsbarn som har kommet gråtende hjem til sine "foreldre" og fortalt at folk på bygda hadde sagt at han hørte ikke til, han var ikke deres. Denne gutten tiltaler sine fosterforeldre som mor og far og har bodd der siden han var tre år. Nå er han snart voksen, kontakten med de biologiske foreldrene har vært minimal, og han har ønsket seg å bli adoptert, men i dette tilfellet går det ikke an.

Som fosterhjemsbarn har han følt seg som en hverken eller, og han vet han ikke kan flytte tilbake til foreldrene.

For henne som nå er seks år og har bodd i fosterhjem i hele sitt liv syns jeg adopsjon blir riktig. Da får hun noen som er sine. Å skulle velge når hun er tolv mellom biologisk mor og fosterforeldre blir ikke riktig. Da er det bedre at noen velger for henne.

Noen samværsforeldre mener det er opp til barna hvordan samværet skal være og at barna skal ta kontakt med far og avtale samvær. Noe som heller ikke blir riktig. Barn bør ikke utsettes for mange valg.

Endret 3. august 2005 av jubajuba

[jubajuba]

Og ellers tusen takk for fine ord Tule. Du skriver godt og har mange gode tanker. Tror vi er veldig enige egentlig du og jeg.

[Gjest Gjest]

Noen ganger må en som voksen ta avgjørelser for barn. For et barn i fosterhjem er det veldig viktig med tilhørighet.... Også i forhold til hvordan omgivelsene oppfatter det barnet.. Jeg kjenner et fosterhjemsbarn som har kommet gråtende hjem til sine "foreldre" og fortalt at folk på bygda hadde sagt at han hørte ikke til, han var ikke deres. Denne gutten tiltaler sine fosterforeldre som mor og far og har bodd der siden han var tre år. Nå er han snart voksen, kontakten med de biologiske foreldrene har vært minimal, og han har ønsket seg å bli adoptert, men i dette tilfellet går det ikke an.

Som fosterhjemsbarn har han følt seg som en hverken eller, og han vet han ikke kan flytte tilbake til foreldrene.

For henne som nå er seks år og har bodd i fosterhjem i hele sitt liv syns jeg adopsjon blir riktig. Da får hun noen som er sine. Å skulle velge når hun er tolv mellom biologisk mor og fosterforeldre blir ikke riktig. Da er det bedre at noen velger for henne.

Noen samværsforeldre mener det er opp til barna hvordan samværet skal være og at barna skal ta kontakt med far og avtale samvær. Noe som heller ikke blir riktig. Barn bør ikke utsettes for mange valg.

←

hei

vis denne gutten ønsket og bli adoptert vorfor gikk ikke det an?

og når det gjelder denne jenta, så tenkte jeg at de voksne skulle ta avgjørelsen men at jeg syns de skulle vente til hun kunne utale seg, jeg mener det ikke er det samme som og avgjøre, i dette tilfelle hadde gutten et klart ønske, jeg mener det er vanskelig og se når et barn er seks år vordan tilknytting barnet vil få til sine foreldre vis det hadde vert det samme når hun var tolv mener jeg det hadde vert riktig og gjøre det da

jeg tenker at man kunne hørt va hun hadde følt, da hadde man vert sikrere heller en og ta avgjørelsen over hode på henne og så oppleve at hun kom nermere moren alikevel

en annen ting er jo at barnevernet skal forklare barna tilhørigheten deres, da burde de og greid og forklare denne gutten vorfor han var hos fosterforeldre og hvem som var hans egentlige foreldre, vet mange barn som klarer og skille mellom det, og forklare han at det bare er han som kan bestemme vem han vil tilhøre

når det gjelder det med samver er jeg enig med deg, det heter jo og samver etter barnets behov men jeg mener foreldrene må bestemme den grunnleggende avtalen annenhver helg og en dag i uken eller seksti førti eller femti femti har barnet behov utover det så må det si fra selv

vertfall vis det er små barn med større barn skjønner jeg at det kan vere vanskelig for foreldrene

hilsen

[Gjest Tule ikke i log]

hei

jeg ser at dette blir litt rart

med tolv ar så mener jeg det som loven sier at barn må vere sju år for og bli hørt eller altså uttale seg selv og tolv ar for at man skal legge vekt på det de sier

jeg mener at de i vertfal kunne ha utsatt det et år slik at hun hadde kunne vert hørt

jeg mener at de voksne skal ta avgjørelsen men at barnet skal bli hørt

jeg mener at det ikke er og la barnet velge men man kan høre va det sier

det er viktig at de voksne tar en avgjørelsen ut fra situasjonen men jeg mener barnet skal bli hørt, jeg mener at det ikke kan sammenlignes med og la det velge vor mye samver

her har det og blit konflikt fordi man gikk inn på dette titspunktet det hadde kanskje vert unngått vis man hadde ventet

en annen ting er at norge har vert i søkelyset til den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen fordi de ser lett på barns rettigheter

jeg vet de har blitt kritisert fordi barna må vere sju år før de kan uttale seg men jeg syns det er vanskelig

jeg syns også man skal tenke på adele saken slikt som dette kan skade omdømmet til det offentlige jeg syns det offentlige gjorde lite for og rette opp skaden etter det de gjorde mot adele Johansen og ta fra foreldrene foreldreretten samtidig med omsorgen syns jeg er ille, og jeg syns det er skremmende at barnevernet hadde en slik makt da, og at hun måtte helt til strassbourg for og få medhold jeg syns det er bra at det har blitt bedre

hilsen

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Du, Tule..........

Du snakker hele tiden om at barn skal høres. Det er i barnefordelingssaker mellom biologiske foreldre.

Her diskuteres nå adopsjon........ det er noe helt annet.

VET du/kan du dokumentere at "høring av barn ved samværsfordeling" er det samme som ved adopsjon.......... Det høres mildt sagt merkelig ut.

[Gjest Gjest]

Du, Tule..........

Du snakker hele tiden om at barn skal høres. Det er i barnefordelingssaker mellom biologiske foreldre.

Her diskuteres nå adopsjon........ det er noe helt annet.

VET du/kan du dokumentere at "høring av barn ved samværsfordeling" er det samme som ved adopsjon.......... Det høres mildt sagt merkelig ut.

←

hei

jeg kan ikke dokumentere det i saker som dette her men jeg vet at det er slik i stebarnsadopsjonsaker at barn over sju år skal gis anledning til og utale seg og at de over tolv år skal legges vekt på det er vel også derfor det er vanskelig og få igjennom før barnet er sju - tolv ar

det gjelder det samme i rettsaker som angår barnet

når det gjelder datteren til adele som jeg nevnte så ble hun adoptert av fosterforeldrene når hun var tolv år etter rettsak hun fikk uttale seg

det er det samme som gjelder i andre settinger og som for eksempel vordan barnet vil se ut på håret det skal høres fra det er sju og legges vekt på fra det er tolv

jeg mener det er forksjell på vordan barn oppfatter sin tilhørlighet til biologiske foreldre og fosterforeldre etter flere år og jeg mener de voksne skal ta avgjørelsen men jeg mener det er riktig og høre va barnet føler

hilsen

[Gjest Gjest]

Jeg tror barn vil føle lojalitet selv til foreldre de ikke kjenner... Og det umuliggjør det å skulle velge mellom en nærmest ukjent mor og to fosterforeldre hun har vært nært knyttet til i alle år. Så i dette tilfellet syns jeg det er riktig at andre tar valget for henne. Jeg kjenner adoptivbarn som i voksen alder har møtt sin biologiske mor, en mor de har tillagt egenskaper knapt noe menneske kan ha, for så å bli ulidelig skuffet. Det har vist seg å være gode grunner for at barnet ble adoptert bort, og ikke et eventyr om en alt for ung mamma som ikke maktet å ta seg av barnet sitt, og som i voksen alder har blitt rik og flott.

På hvilken måte kan en 7 åring eller en 12 åring være i stand til å velge mellom foreldre? Det er greit nok at barnets mening skal legges til grunn i barnefordelingssaker, men jeg syns ikke barn skal måtte velge...

Min eks spurte barnet sitt da vi skulle flytte om han gledet seg, og lille pjokken på fem lyste opp med et stort smil og fortalte at Ja! Jeg får nytt rom pappa og det blir så fint...

Slik faren så det valgte barnet mellom ham og meg, og forstod ikke at det her ikke handlet om et enten eller, men faktisk et både og. Gutten var innstilt på at vi skulle bo hver for oss, men at han skulle ha to hjem. Faren følte seg avvist, og endte med å avvise gutten.

Og som forlangte at hvis sønnen hans skulle ha kontakt med faren måtte sønnen selv sørge for å ringe og avtale tidspunkt for samvær.

Ansvaret ble flyttet over på barnet, inntil jeg nektet og forlangte at faren selv skulle ta kontakt. Hvorpå det ble helt stille.

Det er ikke barnas ansvar å se til at det får samvær. Det er ikke barnet som skal bestemme hvem det skal bo hos. Det er riktig at barnet har uttallelses rett, men det er ikke barnet som skal velge hvem det skal bo hos. Den avgjørelsen skal på grunnlag av ulike opplysninger tas av voksne.

Og slik syns jeg også det skal være i en slik adopsjons sak...

Da mener jeg det blir annerledes i stebarnsadopsjoner, hvor det ofte sitter en bitter og såret forelder og trekker i trådene. Der syns jeg betydningen av at barnet blir hørt er større. Og også at konsekvensene er større. Barna er ikke i stand til å forstå hva en slik adopsjon innebærer og er derfor ikke istand til å ta et valg. Men i tilfeller hvor barnet har liten eller ingen kontakt med sin biologiske forelder mener jeg det kan være riktig.

Det er mange hensyn som skal ta, og en må ut fra de opplysninger og kunnskaper en har vurdere hva som er til barnets beste langt frem i tid.

Mine barn har i dag ingen kontakt med sin far, og har ikke hatt det på svært mange år. Til tross for det kunne jeg ikke tenkt meg å la min nye kjæreste adoptere dem. I tilfelle en ny skilsmisse, hvordan ville da barna stå i forhold til en ny far.

Den lille jenta som nå skal adopteres av sine fosterforeldre kommer inn under en annen kategori. For henne er det fosterforeldrene som er hennes riktige foreldre.

På tross av det kan hun få et helt utmerket forhold til sin mor, selv om denne ikke har noen juridisk rett over barnet.

Den gutten jeg nevnte har begge sine foreldre i live, begge med store psykiske problemer og ute av stand til å vareta et barn. Men de ønsker ikke at sønnen skal adopteres bort og barnevernet har ivektlagt foreldrenes ønske. Til tross for at det ikke er noen mulighet for at han blir tilbakeført til foreldrene.

[Gjest Gjest]

hei

igjen jeg er enig i det du skriver, og når det gjelder stebarnsadopsjon så er jeg også enig, deter bare i noen situasjoner jeg mener det er riktig, for eksemple vis den ene forelderen ikke er i live og den som barne er hos har lite nettverk til og ivareta barnet vis noe skulle skje forelderen og barnet er blitt knyttet til og glad i steforelderen jeg mener at det da er viktig og ta hensyn til va barnet føler

når det gjelder din eks mener jeg han var tåpelig, et barn skal ikke ta kontakt, derimot er det noe helt annet og ha et klima for at barnet kan si sin mening og snakke om sine følelser om det ønsker mer samver men det må ligge en avtale i bunn

i denne saken så tror jeg ikke du har skjønnt helt va jeg mener med og høres

jeg mener ikke at man skal spørre barnet va det ønsker

jeg mener at når barnet bare er seks år så vet man ikke så mye om vordan ting utvikler seg og vordan moren utvikler seg og vordan forholdet utvikler seg

hun kan bli bedre og va om hun for flere barn som blir søsken til barnet det kan bli forvirrende

det jeg mente var at man kunne ta seg tid til barnet var kanskje tolv år og så undersøkt va barnet tenkte, følte om tilhørlighet, ikke spørre barnet om vem det vil tilhøre men høre vordan det omtalte sine fosterforeldre og biologiske foreldre

det kan godt hende de har gjort det men jeg syns det er tidlig det var det jeg mente

et barn kan ikke bestemme slik alene men jeg tror at vis voksne skal ta riktig avgjørelse så må de se va barnet føler og tenker

jeg mener at det har med respekt for at barnet er et eget individ og gjøre

for og si det på en annen måte, vis ting er ussikkert og man ikke klarer og ta en avgjørelse før barnet er tolv år mener du da det er riktig og gjøre det uten og høre barnet

når det gjelder den gutten du snakket om så syns jeg det er rart de tar mer hensyn til foreldrene når de kan gå til retten og gutten ønsker det selv

men nå kjenner ikke jeg innholdet i saken så det kan jo vere mange grunner

men jeg mener at når det har godt sån som det har gått der så mener jeg han burde vert adoptert

jeg mener det hadde vert noe annet om han på grunn av forhold til foreldrene og andre slektninger hadde kunnet git gode grunner til vorofor han ikke ville bli adoptert

jeg mener barnevernet er der for barnet og burde ta hensyn til det

jeg for håpe at det går bedre for deg i fremtiden jeg skjønner at du ikke har det greit nå jeg håper og at det går greit for barna dine, slo han handa av de andre også altså

hilsen

[jubajuba]

Ok, hvis hun skal høres, men ikke spørres direkte...da er vi enige..

Men frem til hun er 12 år...det er så lang tid...

Noen ganger tenker jeg hva jeg selv ville ha følt... Ved at fosterforeldrene adopterer henne får de et juridisk ansvar, de kan ikke bare dumpe henne, ansvaret er deres. Selv om ting skulle bli vanskelig..

Hennes biologiske mor, og evt biologiske søsken er jo der allikevel. Det er ikke de hun skal bo hos, men hun får lov å bli kjent med dem.

Mulig jeg tenker vanskelig, men selvsagt er mine egne barns tilværelse en smule farget av dette. Ingen av dem har kontakt med faren, han tenker fortsatt at det er de som skal ta kontakt med ham, og på hans premisser.

For dem ble det veldig skummelt å bare ha en omsorgs person, meg. De har vært livende redd for at det skulle skje meg noe, og i en periode fikk jeg knapt nok gå ut døren.. De hang på telefonen og sjekket min minste bevegelse... Hva om det skjedde meg noe, tenk om de ikke fikk beskjed...

De var redde for å være alene, og redde for at når de ble voksne så ville de ikke ha noen. Hvis det skjedde noe med meg.

Jeg kjenner barnehjemsbarn som har flyttet ut fra barnehjemmet og så står der med et ikke eksisterende nettverk. Barnevernet har ikke ansvar for dem lenger, og de har forlengst mistet kontakten med sin biologiske familie.

Jeg kjenner også barnevernsarbeidere og har påpekt betydningen av at barnevernet gjør det de kan for at barna skal opprettholde en viss kontakt med barnets biologiske familie. Nettopp for at de skal ha noen å støtte seg til den dagen de er "voksne" og barnevernet gir fra seg ansvaret for dem. Årsaken til at de har bodd i institusjon kan ha vært omsorgssvikt, sykdom, psykiske lidelser eller at foreldrene har vært ute av stand til å ivareta deres relativt krevende behov.

Kanskje er ikke foreldrene en reell støtte, men for mange kan det være nok at de fins...

Og hvor mange attenåringer er i stand til å ordne opp i alt på egen hånd og helt alene ta alle avgjørelser.

Et barn hvis biologiske foreldre ikke kan ta vare på dem trenger trygghet.

Ved at fosterhjem, der barnet har vært i fosterhjem i mange mange år, får adoptere gir man barnet trygghet. Det blir ikke bare en gjest familien blir betalt for. Slik jeg kjenner barnevernsloven vil jeg gjette på at lønnen de får som fosterforeldre forsvinner om de adopterer. Ergo forsvinner den økonomiske gevinsten.

Det vil gi barnet visshet at selv om det gjør slik og slik så blir jeg ikke kastet ut..

De er mine foreldre. Ingen kan ta ifra barnet det.

Muligens kan det også forhindre at barnet blir mobbet fordi det bor i fosterhjem.

Mulig jeg tenker feil og for vanskelig, men jeg ser jo hvor mine egne barn sliter med trygghet og tilhørighet. De har kontakt med min familie, men farens familie hører de lite og ingen ting ifra.

I realiteten er det slik at om jeg skulle falle fra så har de ingen.

Ellers så er jeg enig med deg når det gjelder stebarnsadopsjon.

Det er viktig å huske på at barnet ikke bare har foreldre men ofte også tanter og onkler, besteforeldre. Så så lenge begge foreldrene er i live syns jeg ikke det er riktig med adopsjon. Og trygghet gir jo den av foreldrene som bor sammen med barna.

Familien til mine barn er godt opp i årene alle sammen, slik har ingen av dem helse til å ta seg av flere barn. De fleste barn har mange omsorgspersoner som er der for dem.

Men noen har nesten ingen.

[Gjest Gjest]

Ok, hvis hun skal høres, men ikke spørres direkte...da er vi enige.. 

Men frem til hun er 12 år...det er så lang tid...

Noen ganger tenker jeg hva jeg selv ville ha følt... Ved at fosterforeldrene adopterer henne får de et juridisk ansvar, de kan ikke bare dumpe henne, ansvaret er deres. Selv om ting skulle bli vanskelig..

Hennes biologiske mor, og evt biologiske søsken er jo der allikevel. Det er ikke de hun skal bo hos, men hun får lov å bli kjent med dem.

Mulig jeg tenker vanskelig, men selvsagt er mine egne barns tilværelse en smule farget av dette. Ingen av dem har kontakt med faren, han tenker fortsatt at det er de som skal ta kontakt med ham, og på hans premisser.

For dem ble det veldig skummelt å bare ha en omsorgs person, meg. De har vært livende redd for at det skulle skje meg noe, og i en periode fikk jeg knapt nok gå ut døren.. De hang på telefonen og sjekket min minste bevegelse... Hva om det skjedde meg noe, tenk om de ikke fikk beskjed...

De var redde for å være alene, og redde for at når de ble voksne så ville de ikke ha noen. Hvis det skjedde noe med meg.

Jeg kjenner barnehjemsbarn som har flyttet ut fra barnehjemmet og så står der med et ikke eksisterende nettverk. Barnevernet har ikke ansvar for dem lenger, og de har forlengst mistet kontakten med sin biologiske familie.

Jeg kjenner også barnevernsarbeidere og har påpekt betydningen av at barnevernet gjør det de kan for at barna skal opprettholde en viss kontakt med barnets biologiske familie. Nettopp for at de skal ha noen å støtte seg til den dagen de er "voksne" og barnevernet gir fra seg ansvaret for dem. Årsaken til at de har bodd i institusjon kan ha vært omsorgssvikt, sykdom, psykiske lidelser eller at foreldrene har vært ute av stand til å ivareta deres relativt krevende behov.

Kanskje er ikke foreldrene en reell støtte, men for mange kan det være nok at de fins...

Og hvor mange attenåringer er i stand til å ordne opp i alt på egen hånd og helt alene ta alle avgjørelser.

Et barn hvis biologiske foreldre ikke kan ta vare på dem trenger trygghet.

Ved at fosterhjem, der barnet har vært i fosterhjem i mange mange år, får adoptere gir man barnet trygghet. Det blir ikke bare en gjest familien blir betalt for. Slik jeg kjenner barnevernsloven vil jeg gjette på at lønnen de får som fosterforeldre forsvinner om de adopterer. Ergo forsvinner den økonomiske gevinsten.

Det vil gi barnet visshet at selv om det gjør slik og slik så blir jeg ikke kastet ut..

De er mine foreldre. Ingen kan ta ifra barnet det.

Muligens kan det også forhindre at barnet blir mobbet fordi det bor i fosterhjem.

Mulig jeg tenker feil og for vanskelig, men jeg ser jo hvor mine egne barn sliter med trygghet og tilhørighet. De har kontakt med min familie, men farens familie hører de lite og ingen ting ifra.

I realiteten er det slik at om jeg skulle falle fra så har de ingen.

Ellers så er jeg enig med deg når det gjelder stebarnsadopsjon.

Det er viktig å huske på at barnet ikke bare har foreldre men ofte også tanter og onkler, besteforeldre. Så så lenge begge foreldrene er i live syns jeg ikke det er riktig med adopsjon. Og trygghet gir jo den av foreldrene som bor sammen med barna.

Familien til mine barn er godt opp i årene alle sammen, slik har ingen av dem helse til å ta seg av flere barn. De fleste barn har mange omsorgspersoner som er der for dem.

Men noen har nesten ingen.

←

hei

jeg er glad du skjønte va jeg mente til slutt, det er vel slik når det er saker med fordeling også de skal høres ikke spørres direkte, eller di har rett til og si sin mening, jeg syns det er vanskelig og ha noe standpunkt om det, det var bare lufting av noen tanker og jeg syns det var litt tidlig men det er mulig du har rett

når det gjelder det du sier om barnevernet så er jeg også enig, jeg vet om en som er fosterforelder for en gutt som ønsker samver med en halvsøster, han er inneforstått med at han ikke kan ha kontakt med moren sin men syns det er leit at han ikke kan ha kontakt med søsteren, barnevernet har sakt nei fordi di mener di ikke er biologiske, noe som er feil. barnevernet er pålakt og se på halvsøsken som biologiske søsken mange og jeg har bet henne klage på avgjørelsen håper hun gjør det

jeg har også tatt saken opp på

http://www.familiekonsult.no

det ligger den på spørsmål og svar på fosterbarn vor mye kan familien inkluderes

jeg fikk det svaret der, de sa at barnevernet er pålakt og se på halvsøsken som biologiske søsken og at det burde kalges

jeg ser poenget med og ta vare på kontakten med biologisk familie og jeg mener det bør bli bedre

jeg vil og si at det er slik i dag at et barn har krav om og kunne bli i et fosterhjem til de er treogtjue det er og noe som heter ettervern og som landsforeningen for barnevernsbarn har fåt til at skal de skal beholde, det går ut på at det hjelper barna og skape seg et nettverk, og finne ut va de vil bli, noen blir og sent på folkehøgskole de for hjelp

det er ikke slik at barna blir sparket ut når de er atten de får hjelp, og så til og etalbelre seg før kunne de bli det jeg syns jeg ville si det til deg så du vet at de for hjelp

jeg syns og det er leit med barna dine, er og søsknene dine eldre en deg, det er trist at ikke de kan hjelpe dem vis noe skulle skje med dem

har du noen ny man da, fungerer det med han det hadde kanskje vert greit for barna

hilsen

[jubajuba]

Jeg har en kjæreste som barna setter pris på og som de er blitt ganske knyttet til, men som de ikke regner som en som tilhører dem, noe jeg kan forstå. Selv om jeg har hatt bare en kjæreste på alle årene som har gått siden jeg flyttet fra deres far har de store problemer med å stole på voksne. Slik er det bare.

Jeg vet også at barnevernet driver ettervern av barn som enten kommer fra fosterhjem eller institusjon, men undres som du om det er godt nok. Det utnevnes noen personer som skal følge opp barnet, og kanskje gjerne være innom daglig, men de får jo ingen følelsesmessig tilknytning til barnet. Og skal heller ikke ha det. Det vil jeg tro er annerledes i et fosterhjem.

Jeg er enig med deg i at tiden i fosterhjem, og kanskje også institusjon burde vært lenger. Jeg er redd for at mange får problemer når de skal klare seg alene og at ikke oppfølgingen er god nok.

20 år syns jeg i allefall de burde ha blitt. Ferdig med videregående, og kanskje i jobb. Det er ikke lett å være ungdom i dag.