Noen som vet om denne er blitt anket

[Gjest Gjest]

hei

jeg syns dette er drøyt

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article355953.ece

en plasering må vel være like forutsigbar og trygg om det er en fosterhjemsplasering til den er 18 år eller om det er en adopsjon og la henne velge , jeg ksjønner ikke argumentasjonen her dette var i 2002, noen som vet om den ble anket til høyesterett og om hva utfallet om mulig ble da

hvis barnet fortsatt skal ha kontakt med biologisk familie så må¨det være bedre og forklare at de er de egentlige foreldrene at det er grunnen

syns fosterforeldrene går ut over sine fulmakter her

jeg syns ikke barnevernet har noe med og bestemme hvem barnet skal tilhøre det er det kun barnet som kan når det blir stort

når jeg ser slik er jeg glad barnevernet satser mer på slketsplasering i dag

hilsen

[Tule]

hei

det er jeg som har skrevet dette emnet, rart at de har fjernet kravet om at de som skriver som gjest må skrive et brukernavn, det var jo bedre og skille gjestene fra hverandre da?

hilsen

[Tjorven]

Jeg skal ikke uttale meg noe konkret om dette, men i slike saker er at alltid masse som ligger bak som ikke kommer frem i media...

[Tule]

Jeg skal ikke uttale meg noe konkret om dette, men i slike saker er at alltid masse som ligger bak som ikke kommer frem i media...

←

hei

jeg er klar over det du sier, men jeg tenkte på adopsjon av fosterbarn gjenerelt jeg syns det bør vere strenger og være i de sakene der smaver er umulig

hilsen

[jubajuba]

Jeg kjenner fosterbarn som har blitt adoptert, og som har beholdt kontakten med sin biologiske familie. Det kan fungere. Skjønner godt moren angst for å miste kontakten med barnet sitt, men også barnevernets konklusjon om at det vil være til barnets beste om hun blir adoptert av sine fosterforeldre. Som hun tross alt har bodd hos nesten hele sitt liv. Det handler om tilhørighet til sine fosterforeldre, søsken osv, og kanskje barnets tanke om at nå er jeg deres datter på virkelig. En biologisk mor som hun har liten eller ingen kontakt med vil uansett aldri bli en person som er reelt til stede i hennes liv. Heller en hun kan skape et annet forhold til. Greit nok, hun er jentas mor. Men kanskje ikke hennes fremtid. Det er det jo forsterforeldrene som er.

[Gjest Tule ikke ii log]

Jeg kjenner fosterbarn som har blitt adoptert, og som har beholdt kontakten med sin biologiske familie. Det kan fungere. Skjønner godt moren angst for å miste kontakten med barnet sitt, men også barnevernets konklusjon om at det vil være til barnets beste om hun blir adoptert av sine fosterforeldre. Som hun tross alt har bodd hos nesten hele sitt liv. Det handler om tilhørighet til sine fosterforeldre, søsken osv, og kanskje barnets tanke om at nå er jeg deres datter på virkelig. En biologisk mor som hun har liten eller ingen kontakt  med vil uansett aldri bli en person som er reelt til stede i hennes liv. Heller en hun kan skape et annet forhold til. Greit nok, hun er jentas mor. Men kanskje ikke hennes fremtid. Det er det jo forsterforeldrene som er.

←

hei

ja men hvis barnet fortsatt skal ha kontakt hva skal man forklare det da? hvis banret føler at det er fosterforeldrenes datter på ordtlig hvordan skla det forstå at det også har en annen familie? det er barne barnet som kan bestemme hvem det vil tilhøre, jeg syns man da bør vente til barnet kan ta stilling selv, det kan velge selv når det er 18 år jeg skjønner ikke hvorfor det er mindre forutsigbart, banrevernet skal altid ha fokus på hvem barnet tilhører og hvem det er i slket med da syns jeg ikke det er riktig og bryte de juridiske båndene, banret kan vel føle den samme tilhørigheten om det ikke er adoptert, dette er jeg ikke enig i banrevernet bør og tenkte på hvordan de helst skal få foreldre til og sammarbeide og dette er ikke og tenke i det hele tatt dette er feil

hilsen

[Far til 2]

Spørsmålet er vel hva Barnevernet (eller adopsjonsforeldrene ?) ønsker å oppnå med en tvangsadopsjon.

Å frata barn og foreldre de juridiske bånd er nok en ting. Men hvilke fordeler dette gir barnet iløpet av de nærmeste 20 årene synes mer usikkert. Adopsjonsforeldrene ønsker tydligvis at barnet fortsatt skal ha kontakt med sine foreldre, noe retten aksepterer. Barnet tar med andre ord ikke skade av kontakten med foreldrene. Men samvær og "kontakt" er muligens ikke det samme.

En annen vri på problemstillingen er at Barnevernet og adopsjonsforeldrene sansynligvis vinner frem i denne saken fordi de ønsker at barnet fortsatt skal ha denne kontakten. På den måten blir det ikke snakk om tradisjonell samværstrenering, noe domstolene nå slår hardere ned på enn noen sinne. Saken som var opp i høyesterett for kort tid siden (hvor mor var kritisk til samvær med far) har nok blitt en mal for hva som skjer når en av foreldrene motsetter seg at barnet skal ha samvær med den andre forelderen.

Det kommer ikke frem noen ting i saken som forteller hva som er barnets fordel i denne saken uteneom "en større grad av tilhørighet". Hva som menes med dette er noe usikkert.

Jeg har en viss forståelse for at ikke all informasjon kan komme frem i slike saker. Det har jo vært Barnevernets styrke i alle år at de kan anbefalle løsninger som ikke behøver å forsvares ovenfor andre enn såkalte "fagfolk" som barnevernet leier inn (kansje medstudenter fra skolen).

I denne saken står muligens Barnevernet enda sterkere enn vanlig om det er snakk om en mor uten de samme resurser som de fleste av oss andre.

Fint at noen følger med og setter spørsmålstegn ved slike saker. Selv om Barnevernet kansje ikke gjør noe galt i denne spesifikke saken er det behov for kritiske blikk og en viss "kontroll" i den grad dette lar seg gjennomføre.

[Tule]

Spørsmålet er vel hva Barnevernet (eller adopsjonsforeldrene ?) ønsker å oppnå med en tvangsadopsjon.

Å frata barn og foreldre de juridiske bånd er nok en ting. Men hvilke fordeler dette gir barnet iløpet av de nærmeste 20 årene synes mer usikkert. Adopsjonsforeldrene ønsker tydligvis at barnet fortsatt skal ha kontakt med sine foreldre, noe retten aksepterer. Barnet tar med andre ord ikke skade av kontakten med foreldrene. Men samvær og "kontakt" er muligens ikke det samme.

En annen vri på problemstillingen er at Barnevernet og adopsjonsforeldrene sansynligvis vinner frem i denne saken fordi de ønsker at barnet fortsatt skal ha denne kontakten. På den måten blir det ikke snakk om tradisjonell samværstrenering, noe domstolene nå slår hardere ned på enn noen sinne. Saken som var opp i høyesterett for kort tid siden (hvor mor var kritisk til samvær med far) har nok blitt en mal for hva som skjer når en av foreldrene motsetter seg at barnet skal ha samvær med den andre forelderen.

Det kommer ikke frem noen ting i saken som forteller hva som er barnets fordel i denne saken uteneom "en større grad av tilhørighet". Hva som menes med dette er noe usikkert.

Jeg har en viss forståelse for at ikke all informasjon kan komme frem i slike saker. Det har jo vært Barnevernets styrke i alle år at de kan anbefalle løsninger som ikke behøver å forsvares ovenfor andre enn såkalte "fagfolk" som barnevernet leier inn (kansje medstudenter fra skolen).

I denne saken står muligens Barnevernet enda sterkere enn vanlig om det er snakk om en mor uten de samme resurser som de fleste av oss andre.

Fint at noen følger med og setter spørsmålstegn ved slike saker.  Selv om Barnevernet kansje ikke gjør noe galt i denne spesifikke saken er det behov for kritiske blikk og en viss "kontroll" i den grad dette lar seg gjennomføre.

←

hei

jeg er enig det er det jeg mener og men jeg mener barnet bør bestemme dette når det blir større eller atten jeg mener dette er noe barneverenet ikke har noe med

en annen ting er at du har rett i at barnevernet har vert for skeptisk når det gjelder samver dette har endret seg tror jeg etter en doktoravhandling som slo fast at barnevernet så på samver som noe de gav barnet de skal se på dette som en rettighet barnet har altid og regulere det etter det som er forsvarlig og la barnet forstå vem som er foreldrene det mener jeg er riktig

jeg tror også barnekonvensjonen er viktig her

den saken du refererer til tror jeg kom etter denne

hilsen

[jubajuba]

I de tilfellene jeg kjenner til har foreldrene ikke vært i stand til å ta vare på barna sine på noe vis på grunn av stoff og alkoholmisbruk. Barna har blitt seksuelt misbrukt og skadet både fysisk og psykisk. Allikevel har det vært både barnas og fosterforeldrenes ønske at barna skulle ha kontakt med sine biologiske foreldre, og også tanter, onkler og besteforeldre.

De barna det her er snakk om har kommet til fosterforeldre på samme sted som sine biologiske foreldre og da blir det naturlig å ha en viss kontakt med biologisk familie. De kan uansett ikke skyves under teppet og gjemmes bort.

Ved adopsjon har barna fått de samme rettighetene som sine "søsken". I sær i forhold til arv.

Jeg tror det er forholdsvis skjelden at fosterforeldre får adoptere. Men jeg mener tilhørighet, også etter at barnet er atten år er enormt viktig. Jeg kjenner til så mange barn som har vært i fosterhjem, og også på ungdomshjem som har mistet kontakt både med fosterforeldre, andre omsorgspersoner og biologiske foreldre. Og som på en måte står på bar bakke når de fyller atten år og plutselig skal takle alle vanskeligheter som måtte oppstå nærmest på egen hånd. Er det riktig?

Barn som blir adoptert får sin egen familie, som også er der for dem når barnevernet ikke lenger har hånden over dem.

Det er så ofte snakk om at en må ha fokus på barna og deres behov. Ved at adoptivforeldrene sørger for at barnet får ha relativt tett kontakt med biologisk familie må en nesten si at barnet får både i pose og sekk. Skulle barnet være så heldig at den biologiske familien har ressurser til å være der for dem når de blir voksne er det bare flott. Men slik er det dessverre ikke så veldig ofte.

[Gjest Gjest]

I de tilfellene jeg kjenner til har foreldrene ikke vært i stand til å ta vare på barna sine på noe vis på grunn av stoff og alkoholmisbruk. Barna har blitt seksuelt misbrukt og skadet både fysisk og psykisk. Allikevel har det vært både barnas og fosterforeldrenes ønske at barna skulle ha kontakt med sine biologiske foreldre, og også tanter, onkler og besteforeldre.

De barna det her er snakk om har kommet til fosterforeldre på samme sted som sine biologiske foreldre og da blir det naturlig å ha en viss kontakt med biologisk familie. De kan uansett ikke skyves under teppet og gjemmes bort.

Ved adopsjon har barna fått de samme rettighetene som sine "søsken". I sær i forhold til arv.

Jeg tror det er forholdsvis skjelden at fosterforeldre får adoptere. Men jeg mener tilhørighet, også etter at barnet er atten år er enormt viktig. Jeg kjenner til så mange barn som har vært i fosterhjem, og også på ungdomshjem som har mistet kontakt både med fosterforeldre, andre omsorgspersoner og biologiske foreldre. Og som på en måte står på bar bakke når de fyller atten år og plutselig skal takle alle vanskeligheter som måtte oppstå nærmest på egen hånd. Er det riktig?

Barn som blir adoptert får sin egen familie, som også er der for dem når barnevernet ikke lenger har hånden over dem.

Det er så ofte snakk om at en må ha fokus på barna og deres behov. Ved at adoptivforeldrene sørger for at barnet får ha relativt tett kontakt med biologisk familie må en nesten si at barnet får både i pose og sekk. Skulle barnet være så heldig at den biologiske familien har ressurser til å være der for dem når de blir voksne er det bare flott. Men slik er det dessverre ikke så veldig ofte.

←

hei

barnet mister jo rettigheter til arv fra biologisk familie for eksempel besteforeldre, så det blir et dårlig argument, jeg syns unasett man kan vente til barnet er så stort at det kan uttale seg selv og vis det har kontakt med biologisk familie så kan det ha en tilhørlighet der det er best. desverre så får ikke så ofte biologisk familie ta hånd om barna og det er mange andre grunner og en stoff og rus til at barn er i fosterhjem, mange er der til de er voksne uten og bli adoptert og de har det bra de og, jeg tror det er ryddigere

jeg er glad for at det har kommet et mer fokus på slektsplasering, da kan man i vareta kontinuiteten bedre og de folkene blir der kanskje til barnet er stort mange fosterforeldre sier opp avtalen og

jeg kan ikke se at tilhørligheten blir dårligere av at barnet ikke er adoptert jeg mener det er like riktig så kan det gjøre som det vil, det må vere rart for barnet og ha slektninger som det ikke juridisk i slekt med

i det minste så bør man vente til barnet er større kanskje 12 år og kan ønske det selv, jeg syns ikke det er noen vits i og stresse med det når barnet bare er seks og jeg tror ikke det var noe rus her det var bare det at barnet ikke utviklet bånd til mor

det er og noe som heter ettervern som kan ta seg av barna

det er og mange slektinger som vil ta seg av barna som ikke for lov desverre det er og ille

nå har vi heldigvis og utvikle familierådet som kan trygge det og bruke dem og de kan ha roller over barnet

jeg syns det er tragisk at barnevernet ikke ble pålakt og utrede barnets egen familie først når de skal rekrutere fosterhjem før i 2003 mange barn har gått glip av en god løsning

hørte om en femtenåring som tok livet av seg fordi hun ikke fikk bo hos tanten hun øsnket og tanten var godkjent fosterforelder de mente hun ville få problemer med grensesettingen snakk om vikarierende motiv

det er ille at ved ca nittensøtti så gikk antal fosterbarn plasert hos egen slekt ned fra seksti % til ca 15% nå er det i ferd med og gå opp til ca 25

jeg tror vi har en del mer og gjøre men jeg syns man skal vere varsommere her jeg emner det

hilsen

[Gjest Gjest_Tule_*]

I de tilfellene jeg kjenner til har foreldrene ikke vært i stand til å ta vare på barna sine på noe vis på grunn av stoff og alkoholmisbruk. Barna har blitt seksuelt misbrukt og skadet både fysisk og psykisk. Allikevel har det vært både barnas og fosterforeldrenes ønske at barna skulle ha kontakt med sine biologiske foreldre, og også tanter, onkler og besteforeldre.

De barna det her er snakk om har kommet til fosterforeldre på samme sted som sine biologiske foreldre og da blir det naturlig å ha en viss kontakt med biologisk familie. De kan uansett ikke skyves under teppet og gjemmes bort.

Ved adopsjon har barna fått de samme rettighetene som sine "søsken". I sær i forhold til arv.

Jeg tror det er forholdsvis skjelden at fosterforeldre får adoptere. Men jeg mener tilhørighet, også etter at barnet er atten år er enormt viktig. Jeg kjenner til så mange barn som har vært i fosterhjem, og også på ungdomshjem som har mistet kontakt både med fosterforeldre, andre omsorgspersoner og biologiske foreldre. Og som på en måte står på bar bakke når de fyller atten år og plutselig skal takle alle vanskeligheter som måtte oppstå nærmest på egen hånd. Er det riktig?

Barn som blir adoptert får sin egen familie, som også er der for dem når barnevernet ikke lenger har hånden over dem.

Det er så ofte snakk om at en må ha fokus på barna og deres behov. Ved at adoptivforeldrene sørger for at barnet får ha relativt tett kontakt med biologisk familie må en nesten si at barnet får både i pose og sekk. Skulle barnet være så heldig at den biologiske familien har ressurser til å være der for dem når de blir voksne er det bare flott. Men slik er det dessverre ikke så veldig ofte.

←

hei

en annen ting vis et barn har blitt seksuelt missbrukt av sine foreldre så har det nepppe samver med sine biologiske foreldre

det er jeg som skrev det forrige også

hilsen

[Gjest Tule ikke i log]

I de tilfellene jeg kjenner til har foreldrene ikke vært i stand til å ta vare på barna sine på noe vis på grunn av stoff og alkoholmisbruk. Barna har blitt seksuelt misbrukt og skadet både fysisk og psykisk. Allikevel har det vært både barnas og fosterforeldrenes ønske at barna skulle ha kontakt med sine biologiske foreldre, og også tanter, onkler og besteforeldre.

De barna det her er snakk om har kommet til fosterforeldre på samme sted som sine biologiske foreldre og da blir det naturlig å ha en viss kontakt med biologisk familie. De kan uansett ikke skyves under teppet og gjemmes bort.

Ved adopsjon har barna fått de samme rettighetene som sine "søsken". I sær i forhold til arv.

Jeg tror det er forholdsvis skjelden at fosterforeldre får adoptere. Men jeg mener tilhørighet, også etter at barnet er atten år er enormt viktig. Jeg kjenner til så mange barn som har vært i fosterhjem, og også på ungdomshjem som har mistet kontakt både med fosterforeldre, andre omsorgspersoner og biologiske foreldre. Og som på en måte står på bar bakke når de fyller atten år og plutselig skal takle alle vanskeligheter som måtte oppstå nærmest på egen hånd. Er det riktig?

Barn som blir adoptert får sin egen familie, som også er der for dem når barnevernet ikke lenger har hånden over dem.

Det er så ofte snakk om at en må ha fokus på barna og deres behov. Ved at adoptivforeldrene sørger for at barnet får ha relativt tett kontakt med biologisk familie må en nesten si at barnet får både i pose og sekk. Skulle barnet være så heldig at den biologiske familien har ressurser til å være der for dem når de blir voksne er det bare flott. Men slik er det dessverre ikke så veldig ofte.

←

hei

det du snakker om her er også litt uvanlige situasjoner, vanligvis plaseres barn på litt avstand til biologiske foreldre for at de ikke skal omgås dem til daglig fordi de skal stabilisere seg i fosterhjemmet og på grunn av problemene deres, det er svert sjelden barna er ner foreldrene sine vis de ikke er i egen familie

hilsen

[jubajuba]

Jeg vet det er sjelden at barna blir plassert i nærområdet til sin familie, i allefall hvis de ikke kommer i fosterhjem til sin nære slekt. Jeg er jo enig med deg i at det er det aller beste. Dessverre er det ikke alltid familien er i stand til å stille opp for barna som har behov for det.

Å ta barna med på råd i slike saker tror jeg ikke fungerer. De færreste fosterhjem ønsker vel å adoptere barn som er atten år og forøvrig.

Jeg kjenner mange som har vokst opp i fosterhjem, og kanskje enda fler som sier at de skulle ønske at de hadde vært det. Å vokse opp i hjem med fyll og vold, eller med foreldre med store psykiske problemer er ikke godt.

Det er jo ønskelig at barnas øvrige familie kan ta over, men hvor ofte kan de det? Det er heldigvis bra at de kan melde seg og si at de kan. En dårligere løsning blir det hvis man får beskjed om at man skal.

Om jeg skulle falle ifra så er det ingen i min familie som er istand til å ta vare på mine barn. De ville ikke ha noen ønske om det heller. Hvor mange tror du det er som får hjelp og avlastning av sine nærmeste... Ikke så veldig mange vil jeg tro. De fleste mennesker har nok med sitt.

I dette tilfellet hvor fosterhjem og barnevern ønsker at barnet skal opprettholde kontakten med mor vil jeg tro det er vektige grunner til at de går for adopsjon. Hvis ikke er det noe fundamentalt galt. I de tilfeller hvor barna på noe vis kan opprettholde god kontakt med biologiske familie eller bli tilbakeført vil ikke barnevernet gå inn for adopsjon.

[Tule]

hei

jeg mente til barnet var 12 da jeg syns uanset det skal si sin mening og at man skal vurdere hvordan det går jeg vet ikke om barnet her var nert sin biologiske familie men det virket nesten ikke sånt

og jeg syns du overdriver, de fleste barn har tanter og besteforeldre som de har gode bånd hvis du skulle falle fra så kan det vel hende slektningene tenker annerledes vis det er alvor, det er jo vanlige mennesker som blir fosterforeldre og

og hva med far, eller slektninger der

og det jeg tok fram var at barnevernet ikke var pålagt og vurdere slektninger det mener jeg var feil og jeg er glad for at du er enig

og jeg mener og familierådet er en bra ting da kan noen slektninger vere fosterforeldre mens de andre støtter dem det blir tryggere når de andre er med

jeg syns og det høres riski ut og plasere barna i nermiljøet de kunne jo ha møtt på foreldrene og fåt vondt va var egentlig grunnen

jeg syns det var litt rart

hilsen

[jubajuba]

jeg kan skrive under på at det ikke er bra for barna å møte foreldrene til enhver tid om de skulle være i fosterhjem. Det er ikke godt for barnet, ei heller for foreldrene..

Nå kan vel det samme sies om barn hvis fedre ikke har kontakt med sine barn, men som møtes omtrent daglig. Fedre som ikke engang hilser på barna sine..

Jeg sier ikke at det er ønskelig hverken at barn blir satt i fosterhjem eller bortadoptert. Og i de fleste tilfeller, de vi ikke hører om, får barn og foreldre hjelp hjemme, og sammen. I de tilfellene barn blir satt i fosterhjem er det fordi foreldrene ikke kan, eller ikke klarer å ta vare på barna sine. Eller barnet. Noen barn har så store problemer at de ikke kan bo hjemme. Uavhengig av hva slags foreldre de har.

Men det er en kjensgjerning at mange av de som er foreldre aldri skulle ha vært det.

Noen ganger gjør barnevernet feil, men veldig ofte er de også barn og foreldre til hjelp. Takket være at mange foreldre får hjelp med omsorgen bor barna fortsatt hos sine foreldre.

Der foreldrene ikke kan hjelpes er kanskje det beste for barnet å få et annet hjem.

Veldig mange besteforeldre stiller opp og gjør det beste de kan for sine barnebarn. Men det er et stort ansvar å oppdra et barn. Mange orker ikke med det. Jeg har selv en stor familie, med mange søsken, men opplevde at da jeg i all hast måtte på sykehus med et av barna måtte jeg ta den minste med. Ingen ønsket å ta på seg det ekstra ansvaret det er å passe på andres barn for en lengre periode. Jeg kjenner flere andre som reagerer på samme måte. Vil tro det er mange brukere av dette forumet også som har opplevd at de ikke får avlastning fra familien, samme hvor mye de måtte trenge det.

[Gjest jomfrua... ikke logget inn]

Hvis en skal ta utgangspunkt i barnet.

Det kommer ikke til å bli tilbakeført til sine biologiske foreldre sies det her.

Er det ikke fint for barnet da og være en "hel" i familien. Det vil si... ha samme etternavn, være inkludert og være arveberettiget.

Kan ikke se ulempene for barnet ved å bli adoptert. Samt at jeg, uten videre kjennskap, kan se for meg at det vil lette en del formaliteter underveis.

[Tule]

hei

til jubajuba

jeg har sakt jeg er enig med deg og jeg skjønner deg og i noen tilfeller mener jeg at fosterhjem skulle vert brukt mer en i dag og i andre tilfeller mindre

jeg syns du skal huske at nesten de fleste av alle fosterbarn blir tilbakeført dete r en grunn til det og

jeg mener man skal vente og se

jeg sa man kunne vente til barnet er mellom 12 og seksten år skjønner du

og kan si sin mening

når det gjelder familien din så syns jeg dne var dårlig, det bør vere koselig og få ha et tantebarn eller barnebarn hos seg for en periode, ille at de ikke kunne tislle opp mens du var på sykehuset, og hva med fars slektninger jeg syns deet er ille at du skal ha det og slite med også, jeg husker da jeg var liten så stilte altid besteforeldre og slektninger opp vis moren min var syk det skulle bare mangle

jeg tror heldigvis det er det vanligste og jeg tror de fleste og har satt opp viljeserklering og at heldigvis de fleste slektninger vil ta på seg ansvaret vis foreldrene faller i fra

som en fostermor i bergen sa, hun var tante til fosterbarna det var barna til søsteren hennes, hun sa at hun gjorde det fordi hun viste at hun ville ha vert glad for det om noen slektninger hadde stilt opp vis hun hadde falt fra og barna hadde trengt noen derfor hadde hun følt en forpliktelse

jeg syns det er ille at slektningene ikke stilte opp de burde tenkt på barnet, det var vel ikke så lenge du var på sykehuset, jeg syns det var råttent gjort av slektningene og la barnet bli med i steden for og passe det

jeg skjønner at det blir vanskeligere når det gjelder en fosterhjemsplasering det blir vanskeligere og forholde seg til foreldrene og banrevernet og slektningene

det jeg mente alikevel var at barnevernet bør se de slektningene som ønsker og stille opp

hilsen

[Tule]

hei

til jomfrua

jeg mente at man kunne vente til barnet var stort nok til og utale seg selv 12 år foreksempel jeg kan ikke se at det haster

dessuten kan jeg mene at det er like riktig for banret og tilhøre juridisk den biologiske famlien også det er med arv det også

selv om de er det så kan de jotilhøre fosterfamlien sosialt og og vis fosterforeldrene har blitt glad i barnet vil de vel stille opp for det videre og om det ikke er adoptert

jeg syns det er vansklelig

hilsen

[Gjest jomfrua... ikke logget inn]

hei

til jomfrua

jeg mente at man kunne vente til barnet var stort nok til og utale seg selv 12 år foreksempel jeg kan ikke se at det haster

dessuten kan jeg mene at det er like riktig for banret og tilhøre juridisk den biologiske famlien også det er med arv det også

selv om de er det så kan de jotilhøre fosterfamlien sosialt og og vis fosterforeldrene har blitt glad i barnet vil de vel stille opp for det videre og om det ikke er adoptert

jeg syns det er vansklelig

hilsen

←

Noen ganger så skal voksne være voksne og ta det ansvaret det er. En slik adopsjon ut fra hovedinnlegget her.... så jeg ikke se noen ulemper for dette barnet. Og gi et barn et valg er å sette barnet i en vanskelig lojalitets-situasjon. Noen ganger så skal en ta hensyn til hva som vil være tryggest og mest inkluderende for barnet for at barnet skal ha det best mulig... så tar man en avgjørelse som voksen.

[Tule]

hei

poenget er at barnet kan utale seg når det er 12 det har det rett til og stebarnsadopsjon er vanskelig og få til før det og med og vente så kan man se hvordan situasjonen utvikler seg mellom henne og moren

og det er bare barnet som kan bestemme hvem det vil tilhøre ut fra det det føler derfor så syns jeg man skal vente til det kan utale seg jeg syns det er riktig

hilsen