Hva slags kontakt ser du for deg å ha med voksne barn?

[AnonymBruker]

Jeg vil gjøre det jeg kan for å bevare et godt forhold til barna mine ❤️ 

Nå er de veldig små enda, men jeg kommer til å forsøke å ha et såpass godt forhold til dem at jeg har dem nær også i voksen alder. Altså, jeg vil hente i barnehagen når de får barn, sitte barnevakt så de får gått på julebord og generelt stille opp så godt jeg kan! 

Hvis jeg har overskudd til det. 

Hvis de velger å flytte til en annen by enn der jeg bor, håper jeg at de ønsker besøk, jeg håper de vil komme på besøk. Når de får barn håper jeg at jeg får lov til å ta de med på ferie. 

Jeg kommer til å være 50 år gammel når yngstemann av tre, blir 18. Skal jeg da liksom være ferdig med å oppdra barn? Jeg kjenner flere som er småbarnsforeldre i den alderen! 

Anonymkode: 6e2be...074

[AnonymBruker]

Stakkars barna dine, Ts. Men det viser at alle ikke er egnet til å bli foreldre/ besteforeldre. Deriblant du. Trist at du er en slik person. Håper barna dine har innsett det, enn at de prøver og prøver, og blir skuffet igjen og igjen av ei mor som bare vil ha de ut. Tipper du har vært ødeleggende for selvbildet deres. Barn speiler seg selv i responsen i fra mor. Det må være ødeleggende å speile seg i deg, slik du fremstår. Høres veldig destruktivt ut.

Anonymkode: e8b21...e43

[AnonymBruker]

Jeg vil aldri bli ferdig med å stille opp for barnet mitt. Har barnet det bra, har jeg det bra. Jeg kan ikke ha det bra hvis ikke barnet mitt har det bra. 

Anonymkode: e8b21...e43

[VOX]

Elsker mine voksne barn like høyt som da de var små, stiller opp for dem så ofte jeg kan. Barnebarna har alltid en armkrok og et fang tilgjengelig. Synes opprinnelig synd på T.S. 

[Helgeline]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det er ikke så svarthvitt. Man blir jo hele tiden fortalt at man «aldri angrer et barn». TS er ikke i 20-årene i dag hvor det er (litt) mer aksept for å ikke få barn. Hvis barna hennes synes det er greit å besøke i spania så får det være. De kan heller bosette seg nær far om de ønsker nære familiebånd. Ingen ville reagert på denne måten om TS var en mann. 

Anonymkode: a7939...a57

Men kjære tid, jeg har barn på samme alder som ts og noe eldre, men det var virkelig ikke noe press på nittitallet om å få barn. Aldri hørt om at noen i min generasjon følte seg «presset» til å bli gravid. 
Mange som valgte bort barn da også. Prevensjon og abort var akseptert. 
Hadde skjønt det om det var 60-tallet det var snakk om. 

[AnonymBruker]

Om moren min kuttet meg ut til fordel å leve livet uten å inkludere familie en smule, rett og slett være "ferdig" med meg og min relasjon til henne, så ville det ikke blitt glemt. Om hun plutselig trengte hjelp som gammel med f.eks. legetimer, handling, klippe gress, eller rett og slett selskap, så kan hun glemme det. Man reder som man ligger og ondt avler ondt. 

Anonymkode: 75478...f51

[Helgeline]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tviler på at det kommer til å bli noe kontakt i det hele tatt, med min datter i fremtiden. Slik det ser ut nå, og slik ting har utviklet seg, ser det mørkt ut. Hun er tenåring, bor hos faren sin og har blitt så stelt opp mot meg at hun ikke ønsker kontakt. Jeg har aldri gjort henne noe, men faren er en mester manipulerer som har manipulert henne til å flytte dit, og kjører på med en sverte kampanje uten like. Han lyver og lyver, og jeg har blitt konfrontert med de utroligste ting. Over telefonen, riktignok, for hun ønsker jo ikke å komme hit. Og jeg blir både satt ut og helt knust av disse løgnene, og før jeg rekker å summe meg eller svare, så blir det bare lagt på i telefonen og så skal det ikke være kontakt. Faren hennes har hundre prosent kontroll over henne i manipuleringen sin, og kjører på med isolasjon som ett av virkemidlene.

Så fremtiden ser mørk ut. Lenge har jeg tenkt at snart er hun voksen, snart kan vi ha en relasjon uten hans påvirkning. Men jeg begynner å forstå at innen hun er voksen, vil hun være så grundig manipulert og stelt opp mot meg at hun hater meg og ikke ønsker kontakt i fremtiden heller.

Jeg blir syk av dette. Jeg sover ikke, spiser ikke. Gråter hele tiden og iblant ønsker jeg ikke leve lenger, men jeg holder ut, holder på håpet om at det vil bli annerledes i fremtiden. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det blir noe kontakt i det hele tatt. 

Anonymkode: 9a0f0...702

Uff da. Dette var vondt å lese. Ikke mist håpet! 
Du kan få oppleve at datteren din kommer ut som en annen person når hun bikker tyve!
❤️

[AnonymBruker]

Herregud. Dette er troll. 

Gruppepress? Hvorfor lagde du flere enn ett barn om du ikke ønsket deg noen? Håper barna dine drar og aldri ser seg tilbake. De fortjener bedre. Skam deg. Dette er ikke barna sin skyld. 

Bare det at de har vokst opp med deg på disse premissene er trist. Hadde faktisk kuttet deg ut om du var min mor. Blokkert deg fra alt og rett å slett fjernet deg fra livet mitt. 

Anonymkode: 738fe...c12

[AnonymBruker]

Jeg tenker å gå halvveis for din løsning. Men ikke før yngste er rundt 25. Da vil jeg bo her halve året, og i utlandet halve året. Tenker å komme hjem til jul. Jeg vil jo gjerne ha god kontakt med barna mine, da de er voksne og, men jeg ønsker også og leve livet mitt. Jeg er kronisk syk, og mye bedre i varmere strøk. Vinteren her er slem mot meg. Så jeg må og tenke på hva som er bra for meg. Og da jeg er her, kommer jeg selvfølgelig til å stille opp det jeg kan for de. Og de er alltid hjertelig velkommen til å besøke meg i utlandet og. Nå er ene barnet mitt voksen, andre tenåring. Og nå ønsker ingen av de seg barn. Så jeg håper på et godt forhold til de, selv om de er voksne.

Anonymkode: 44d79...257

[AnonymBruker]

Vel, jeg håper litt på at vi får oss en genrasjonsbolig. At ungen nå sier at hun alltid vil bo med meg, tror jeg ikke vil skje da. Men, jeg kan flytte på meg og være i nærheten av henne om hun ønsker det. Hun er nå 11 år. Faren er lite med i bildet, så det har alltid vært oss to bare.
 

Jeg håper at hun vil få et godt liv og at jeg får være en fast del av det.

Anonymkode: 185a3...17e

[AnonymBruker]

Det er godt mulig du bare troller, men jeg vet at folk med sånne holdninger finnes. Jeg har foreldre som er som deg, TS. Vi har ikke kontakt i dag, og de har heller ingen relasjon til mine barn. 

Derimot har vi svært god kontakt med svigers. Søndagsmiddag et par ganger i måneden, alltid et vennlig øre om det er noe barna eller vi trenger å snakke om, alle stortrives i hverandres selskap. De er fantastiske mennesker og jeg er uendelig glad for å ha noen sånne i livet mitt. Det å føle at ens egne foreldre ikke bryr seg filla om deg, er en stor sorg å bære på. 

Derfor håper jeg at jeg klarer å være en slik trygg havn for mine barn når de blir voksne. 

Anonymkode: 41d72...1bb

[AnonymBruker]

Faren min skrev at han savner med hver dag (er flyttet for å studere). Familien min hadde helst ville hatt meg boende hjemme mye lengre😂 føler meg veldig heldig!

Anonymkode: 66294...28e

[AnonymBruker]

På 18.10.2020 den 13.28, AnonymBruker skrev:

Er det «idealet» om storfamilien som ligger og lurer langt der fremme i tid?

Personlig er jeg utslitt og ferdig. Jeg går nå «all in» for å få barna/ungdommene så selvstendige og uavhengige som overhode mulig. De kom til som et resultat av samfunnets gruppepress, ikke etter et sterkt ønske fra meg, og jeg kommer til å anse jobben som utført når de reiser for å studere. Har begynt å forberede dem på realiteten om at jeg skal ha tilbake livet mitt, og at jeg ikke er videre interessert i å være bestemor eller avholde søndagsmiddager. Tenker at nå er det deres tur. Vil de be meg på julemiddag, er det hyggelig. Vil de ikke, lever jeg godt med det. 
 

Jeg har parallelt med barneoppdragelsen klart å spare opp til et nytt hjem utenlands, og planen er å ta ut pensjon, selge hjemmet i Norge og leve godt den tiden jeg har igjen. Som fullstendig fri.

Høres dette veldig virkelighetsfjernt ut?

Anonymkode: 10fbc...f5e

Nei, ikke virkelighetsfjernt. Ts virker sliten og oppgitt. Ting endrer seg når du får avstand. 

Søndagsmiddag? Noe så avlegs. 

Jeg støtter ts. Når barna har flyttet ut og er blitt studenter er videre kontakt mest opp til dem. Da må de ta ansvar for kontakten like mye som foreldrene. 

Anonymkode: 4ccda...451

[Eneri]

Når min yngste er 19, har jeg blitt 50. Jeg håper jeg har klart å oppdra barna mine til å bli selvstendige mennesker, men det betyr ikke at jeg ikke vil hjelpe dem ved behov. Jeg har mange år som fullt yrkesaktiv foran meg, så kommer ikke til å bli dagmamma for mine barnebarn. Men kan gjerne bidra med pass en og annen kveld eller helg. Søndagsmiddag, formiddagskaffe lørdag osv. Alt etter hvor nær hverandre vi blir boende. 

Eldste er student og bor hjemmefra på andre året. Da han flyttet ifjor høst, fikk jeg en slags sorgreaksjon. Jeg var glad på hans vegne fordi han kom inn på ønsket studie, og heeelt trygg på at han kan ta godt vare på seg selv. Men tror jeg vil savne ungene min noe fryktelig når de flytter...