Hva slags kontakt ser du for deg å ha med voksne barn?

[AnonymBruker]

Er det «idealet» om storfamilien som ligger og lurer langt der fremme i tid?

Personlig er jeg utslitt og ferdig. Jeg går nå «all in» for å få barna/ungdommene så selvstendige og uavhengige som overhode mulig. De kom til som et resultat av samfunnets gruppepress, ikke etter et sterkt ønske fra meg, og jeg kommer til å anse jobben som utført når de reiser for å studere. Har begynt å forberede dem på realiteten om at jeg skal ha tilbake livet mitt, og at jeg ikke er videre interessert i å være bestemor eller avholde søndagsmiddager. Tenker at nå er det deres tur. Vil de be meg på julemiddag, er det hyggelig. Vil de ikke, lever jeg godt med det. 
 

Jeg har parallelt med barneoppdragelsen klart å spare opp til et nytt hjem utenlands, og planen er å ta ut pensjon, selge hjemmet i Norge og leve godt den tiden jeg har igjen. Som fullstendig fri.

Høres dette veldig virkelighetsfjernt ut?

Anonymkode: 10fbc...f5e

[AnonymBruker]

Årets mor er du i hvertfall ikke. 

Anonymkode: 22341...945

[AnonymBruker]

Forstår deg godt

Anonymkode: 86cc1...1cd

[AnonymBruker]

Jeg skal ta vare på mine barn så lenge jeg lever. Dei skal alltid vite at hjemmet er åpent for dei. Uansett alder. Jeg skal hjelpe dei videre i det vanskelige livet. Om dei drite seg ut økonomisk, skal jeg hjelpe dei opp på hesteryggen igjen. Trenger dei hjelp til kausjonist stiller jeg opp. 
Trenger dei en plass å bo er døren åpen. 
 

Det er alltid mat å få i mitt hjem. 
Min oppgåve som mor er ferdig når jeg dør. Ikke før! 

Anonymkode: 0ae3a...b0f

[AnonymBruker]

Selv vokste jeg opp med søndagsmiddag hos besteforeldrene mine, sikkert oftere at vi var der å spiste, men hvertfall søndagsmiddag. Og SÅNN vil jeg ha det, ha unga innom sammen med barnebarn så ofte som mulig. Åpent hus! 
 

Jeg kan jo alltids dra på ferie og gjøre mine greier likevel  

Anonymkode: 5851a...37f

[AnonymBruker]

Her blir det åpent hus og jeg håper på en haug av barnebarn som vil renne ned dørene våre 🥰

Anonymkode: b26c6...59d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ta vare på mine barn så lenge jeg lever. Dei skal alltid vite at hjemmet er åpent for dei. Uansett alder. Jeg skal hjelpe dei videre i det vanskelige livet. Om dei drite seg ut økonomisk, skal jeg hjelpe dei opp på hesteryggen igjen. Trenger dei hjelp til kausjonist stiller jeg opp. 
Trenger dei en plass å bo er døren åpen. 
 

Det er alltid mat å få i mitt hjem. 
Min oppgåve som mor er ferdig når jeg dør. Ikke før! 

Anonymkode: 0ae3a...b0f

Samme med meg! Jeg elsker guttene mine og jeg er ikke ferdig med å være mamma når de er voksne . Døra vil alltid være åpen for dem, uansett hvor gamle de er. Om de vil bo hjemme mens de studerer skal de såklart slippe husleie så de kan spare det se kan. 
trenger de hjelp med pass av barnebarn passer jeg med glede. Trenger de økonomisk bidrag til feks vinterdress stiller vi opp.

samme kjærlighet er jeg oppvokst med. Jeg har 5 eldre søsken og foreldrene stiller opp for alle. Da jeg var student kunne jeg bo hjemme uten p betale husleie. etter jeg fikk barn sier de at vi skal si ifra når vi skal kjøpe vintertøy osv fordi de vil sende et bidrag . De er kjærlig og varme

Samboern min er enebarn, og svigermor ble sur når hun måtte betale for is for barna en gang vi glemte lommeboken hjemme. Det sier vel sitt. Aldri bidrag, aldri hjelp.  Hun passet eldste da yngste ble født , ellers har hun aldri vært barnevakt.

  Foreldre er forskjellig 

Anonymkode: 5e5f8...dcd

[AnonymBruker]

Det høres heeeeelt virkelighetsfjernt, utrolig kynisk og ekstremt egoistisk ut spør du meg. Det høres ut som at du ikke elsker dine barn i det hele tatt, ærlig talt. 

Jeg ønsker å ha både barna mine og barnebarna mine så nært som bare mulig, gjerne på samme gate eller til og med i samme hus. Det er snakk om familie, og for meg er familie alt i alt. Det er ingenting i verden som er viktigere enn familie. 

Anonymkode: 51d16...7a2

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

De kom til som et resultat av samfunnets gruppepress, ikke etter et sterkt ønske fra meg, og jeg kommer til å anse jobben som utført når de reiser for å studere.

Anonymkode: 10fbc...f5e

Dette er trist, men ikke første gang jeg leser noe lignende her inne. Viser bare hvor viktig det er å få barn fordi man genuint ØNSKER det, ikke på grunn av at "folk forventer det"! Noe som for meg er utrolig spesielt at voksne folk gjør, men det er nok vanlig skjønner jeg. 

Husk at det var du som satte barna dine til verden. De fortjener bedre enn at du kvitterer dem ut som voksne, men ok. Ditt liv. Får håper du ikke angrer når du blir gammel og ensom. 

Anonymkode: e7068...88a

[AnonymBruker]

Jeg savner storfamilien som jeg ikke har selv. (Enebarn, med en mamma som og er enebarn) Derfor har jeg laget min egen storfamilie. Har 5barn. Jeg elsker å være med barna mine, og jeg håper at det gode forholdet vi har nå, fortsetter. Jeg vil hvertfall stille opp for barnebarn og barn. Søndagsmiddager og kos. Ser for meg at vi drar på turer sammen, deltar på fotballkamper etc. Det er jo selvsagt ikke sikkert at det skjer, men jeg prøver å legge ett godt grunnlag for det nå. 

Samtidig er det deilig at barna blir større, mer selvstendige og klarer seg selv. Jeg har jo egne ting jeg vil gjøre. Jeg og mannen min har planer om hva vi vil gjøre sammen når barna er store. Men man kan jo gjøre begge deler. 

Familielivet er ikke for alle da, og fullt forståelig at man ikke vil ha full pakke. Så lenge barna er innforstått med det  

Anonymkode: d96b1...861

[FrøkenMånestråle]

Jeg er mamma til jeg dør, skal stille opp så mye jeg for lov til.   Døra min er alltid åpen for guttungen (og forhåpentligvis hans familie). Om det er middag eller barnepass, jeg tar det jeg får. 😄 

[AnonymBruker]

Helt enig med deg TS, men av den grunnen har jeg heller ikke fått barn.

Anonymkode: 77d77...d0b

[AnonymBruker]

Under hele studietiden har de alltid hatt en hjem her når det har vært behov for det. 2/3 har studert utenlands og kunne ikke falle meg inn at de ikke skulle bo her med oss foreldrene når de er hjemme på ferie. 
Jeg ser mer på det som at det er nå jeg får «gaven» min. Da fe var små var vi foreldre de beste i verden, så var det ca 8-9 år hvor vi var skikkelig dritt og strenge, og nå er de så gamle at det bare er kos. Eldste har akkurat gått gjennom et samlivsbrudd med barn i bildet. Hun og barna bodde her i 2 måneder mens de ventet på overtakelse av nytt hus. Hun har ringt meg og grått, facetimer oss med barnebarna som forguder oss besteforeldre og er rett og slett blitt mer som en venninne.

Elsker jul og påske når jeg har alle mine tre barn på hytta med kjærester, barnebarn, samboere og bare kos❤️

Anonymkode: f3e40...0da

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det «idealet» om storfamilien som ligger og lurer langt der fremme i tid?

Personlig er jeg utslitt og ferdig. Jeg går nå «all in» for å få barna/ungdommene så selvstendige og uavhengige som overhode mulig. De kom til som et resultat av samfunnets gruppepress, ikke etter et sterkt ønske fra meg, og jeg kommer til å anse jobben som utført når de reiser for å studere. Har begynt å forberede dem på realiteten om at jeg skal ha tilbake livet mitt, og at jeg ikke er videre interessert i å være bestemor eller avholde søndagsmiddager. Tenker at nå er det deres tur. Vil de be meg på julemiddag, er det hyggelig. Vil de ikke, lever jeg godt med det. 
 

Jeg har parallelt med barneoppdragelsen klart å spare opp til et nytt hjem utenlands, og planen er å ta ut pensjon, selge hjemmet i Norge og leve godt den tiden jeg har igjen. Som fullstendig fri.

Høres dette veldig virkelighetsfjernt ut?

Anonymkode: 10fbc...f5e

Høres ut som svigermor!

Anonymkode: 09d51...faf

[AnonymBruker]

Nitrist, men ditt valg. Hva ser du for deg skjer når du blir gammel og skranten, der du bor for deg selv i utlandet, i et land som muligens har et mindre utbygd velferdssystem enn det norske? 

Anonymkode: 459c6...40f

[AnonymBruker]

Nå er mine barn fortsatt veldig små. Men jeg håper på det motsatte av deg. Jeg vil fortsatt være en viktig person i deres liv. Jeg vil være der for de når de trenger meg, både for stort og smått. Håper jeg er en de finner støtte i og som de ønsker å være sammen med. Jeg vil være den de ringer når de gråter over ting og en av de første de ringer for å fortelle om noe fint de har opplevd. 

Anonymkode: 6ea4b...3bd

[Mjart]

Dette var trist å lese..  helt fjernt i min verden, men du må jo få leve ditt liv....

Stakkars deg og stakkars barna dine 💚

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Under hele studietiden har de alltid hatt en hjem her når det har vært behov for det. 2/3 har studert utenlands og kunne ikke falle meg inn at de ikke skulle bo her med oss foreldrene når de er hjemme på ferie. 
Jeg ser mer på det som at det er nå jeg får «gaven» min. Da fe var små var vi foreldre de beste i verden, så var det ca 8-9 år hvor vi var skikkelig dritt og strenge, og nå er de så gamle at det bare er kos. Eldste har akkurat gått gjennom et samlivsbrudd med barn i bildet. Hun og barna bodde her i 2 måneder mens de ventet på overtakelse av nytt hus. Hun har ringt meg og grått, facetimer oss med barnebarna som forguder oss besteforeldre og er rett og slett blitt mer som en venninne.

Elsker jul og påske når jeg har alle mine tre barn på hytta med kjærester, barnebarn, samboere og bare kos❤️

Anonymkode: f3e40...0da

Dette!!! Eksakt sånn jeg ønsker det når barna blir eldre ❤️ 
 

Anonymkode: 5851a...37f

[AnonymBruker]

Jeg syns synd på barna dine. Å bli satt til verden bevisst men egentlig uvillig, det var jo helt feil utgangspunkt. Du venter egentlig bare på at tiden går og barna endelig flytter ut?

Jeg håper på at mine barn kommer gjerne hjem på besøk når de er voksne. Kanskje at de stifter familie litt tidligere enn jeg og mannen slik at vi får litt mer tid med barnebarna og de med oss.

Eldste er 15 og vi får vibber hvordan er blir når han flytter ut, han er mye borte på trening og kompiser. Mellomste på 12 og minste på 8 lager mye liv og jeg tenker med skrekk og gru at om ca 10 år er vi alene hjemme. Å være foreldre snur hele livet, for de fleste av oss for alltid.

Anonymkode: 14701...dd6

[AnonymBruker]

Jeg bryr meg ikke videre om foreldrene mine. Jeg ønsker dem så klart ikke noe vondt, men det går måneder mellom hver gang vi snakkes. 

Hvis jeg får det samme forholdet til mine egne barn så er det helt greit. De kommer til å være voksne m med sine egne liv. Jeg har ikke noe behov for å ta del i det. 

Anonymkode: a2c1b...6e1