Unngå at familiekonflikt gå utover barna

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig noen gode råd. Min innstilling til denne situasjonen har vært at det ikke skal gå utover barna og at barna ikke skal oppfatte eller få med seg noe som påvirker dem negativt i forhold til menneskene involvert. Barna er under 5.

Jeg har og alltid hatt et anstrengt forhold til min egen far. Han har aldri satt familien først, prioritert seg selv og snakket stygt og nedsettende om oss og menneskene rundt seg. Han har i hele oppveksten hatt et veldig høyt og lavt følelsesliv, og alltid vært en stresset type. Både uoppmerksom og hyper. Det var perioder han kunne glimte til, før det falt tilbake til det samme gamle. Hadde jeg vært av den lune typen selv hadde jeg kanskje latt dette passere? Jeg er nok tidvis kritisk selv og er ikke redd for å ytre min mening. Jeg kan også føle meg og bli sint-så sint, noe jeg dessverre ser jeg har fra han... jeg har følt meg så hjelpesløs og frustrert over at han aldri har innsett sine feil. Det har aldri vært noen genuine unnskyldninger involvert. Kun unnskyldninger basert på egeninteresse av å holde fred og bli ferdig med ting fra hans side. 

Da jeg ble voksen tenkte jeg at jeg måtte komme meg videre og legge dette bak meg. Ta han for det han er uten å diskutere for mye med han. Holde han på samme avstand og ha et plantonisk forhold. Og det gikk til en viss grad. Det er mange ganger jeg har vurdert å kutte kontakten, men jeg ønsker ikke bli sett på den "vanskelige" (noe jeg har blitt kalt mange ganger). Jeg vil ikke være den som står ansvarlig for å ødelegge noe som helst. Og det er her det blir vanskelig med barn involvert. 

Da jeg fikk barn håpte jeg å se han i et nytt lys. Kanskje han endret seg som bestefar? Kanskje vi kunne legge fortiden bak oss og se fremover. Kanskje jeg kunne glede meg over at familien betydde noe og fikk et annet fokus? I starten unnskyldte jeg han med at det sikkert ble bedre når barna ble store nok til å prate og leke. Men det hjalp ikke. Han er bestefar noen få minutter før han går tilbake til å prate med de voksne og ignorer barnebarnas behov for å bli sett å hørt. Og det gjør så vondt hver gang! Barna vil på besøk og se han, men når han da heller vil holde på med alt annet enn å være med oss ser jeg ikke helt poenget. Samtidig som jeg ikke vil at jeg skal være den som holder barna borte fra bestefaren sin. Jeg vet at man ikke kan forvente at besteforeldre skal være stereotypier av besteforeldre, men det må være lov å sørge og bli såra allikevel. Han og stebestemor var f eks her for et års tid siden på overnatting og barna var så glade. Og de åpnet døra til soverommet på morgen (rundt 😎 og ble bare kastet ut og bedt om å vente da de måtte sove et par timer til!

Jeg klarer å legge til side uenighetene for et par timer. Så hvorfor klarer ikke han det? Sist jeg var der var det første han gjorde å påpeke at stebestemor ikke orket meg og all klagingen min (!?) og derfor hadde gått ut når hun visste vi kom innom og ikke skulle være der mer enn 1 time. 1 time engang klarer man ikke late som ingenting og fokusere på barnebarna. Det skal dreie seg om konflikten fremfor barna og jeg klarte ikke la være å gråte da barna spurte etter henne og hvor hun var. Og at det fremstilles som at det er på grunn av meg at de ikke får sett henne... en konflikt som for øvrig bunner ut i faktafeil og fullstendig vridning av det som har blitt sagt. Det er skremmende hvordan de begge lever i en verden med en helt annen virkelighetsoppfatning enn vår,  og det er poengløst å si noe da alt vris til at jeg er problemet...

Dette er utrolig vanskelig håper på noen gode råd. Jeg presiserer at jeg prøver så godt jeg kan å ikke snakke foran barna om disse tingene for å ikke påvirke dem negativt på noen måte.  Tusen takk for svar ❤️

Anonymkode: 77ea9...28d

[AnonymBruker]

Det er altså spørsmålet om hva ungene ville tatt mest skade av. Å bare droppe å ha noe kontakt med dem, eller ha kontakt på deres premisser? Dvs å droppe å se ungene f eks på grunn av meg Ungene tulla og tøyset i bilen på vei dit og snakket om dem og gledet seg siden det var så lenge siden sist. Det gjør så vondt i mammahjertet når jeg blir gjort til syndebukk for at stebestemor ikke var der.  Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg brutt kontakten helt. Ikke det at vi har så mye kontakt heller ettersom alt annet i livet prioriteres fremfor barn og barnebarn....

Anonymkode: 77ea9...28d

[AnonymBruker]

Det er vanlig å ha mange slektninger, og noen ser man sjelden og har bare et overfladisk forhold til. De fleste involverer seg ikke dypt i barn, men omgås i større familieselskaper og det er det. Det er nok du som ønsker at barna skal ha et nært forhold til ham, og du, som du skriver, som så inderlig skulle ønske far og ditt forhold bedret seg pga barna. Det har det ikke gjort, da tenker jeg at du må jobbe med dette selv og forsøke ikke forvente, ikke forsøke endre, ikke bli så skuffet på egne vegne. 

Barna savner ikke noe de ikke har hatt, hvis du har et distansert og avklart forhold til bestefar får de det også, uten savn og sorg. 

Å ha lite kontakt med besteforeldre går helt greit, barna tar ikke skade av det. Hvis det å bryte kontakt helt bare eskalerer konflikten så ville jeg fortsatt med sjeldne treff uten forventninger. De voksne kan prate og drikke kaffe, barna kan ha andre nære relasjoner i livene sine. Det er deg dette er sårt for, ikke dem.

Å forsøke noe mer derimot, det kan gi barna samme skuffelsen av å bli valgt bort som du bærer på. Så ikke la ham få muligheten til å skuffe. Be dem i bursdag eller til jul på samme linje som du ville gjort med andre fjernere slektninger, og ta lett på det hvis de avslår. Jeg tror ikke barna tar noe skade hvis kontakten er som du sier, på bestefars premisser, altså distansert og uinteressert, når det er det vi er vandt til.

 

Anonymkode: 8ef28...98a

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar❤️ du har nok rett i at jeg sikkert overtenker dette på barnas vegne, og at det er mer sårt for meg enn dem.

Anonymkode: 77ea9...28d