Psykologen ble veldig streng mot meg.. ang barna

[AnonymBruker]

Har barn på 12 og 14 år. 
min far (deres bestefar) har fått hjerneslag. Ene barnet er nært knyttet til han. 
første dagene etter slaget var han veldig dårlig. Han har heldigvis språk. Men ligger med bleie og er pleietrengende. 
første dagene fortalte jeg barna at han hadde falt og slått hodet og er derfor på sykehus for å ta prøver og sjekke hva som har skjedd. Jeg sa dette fordi vi ikke visste og fordi jeg selv trengte å lande og fordøye alt dette selv. 
fikk nesten «kjeft» av psykologen jeg går til.. for han mente jeg burde forklare absolutt alt til barna med en gang. Jeg følte ikke det var så lett å fortelle det første dagene da vi ikke visste hvor stor skade han hadde fått og vi var selv oppskaket. Bestefaren bor et stykke unna. 
psykologen sier at hvis jeg beskytter barna for vanskelige følelser vil de få sjokk når de blir voksne og møter verden. 
jeg har nå fortalt barna om at fallet til bestefar var pga hjerneslag og har fortalt de en god del. Men vil gjerne at pappa kommer seg litt før de besøker han, da han ikke er stabil enda 

ble litt sjokka over psykologen 

Anonymkode: ee355...953

[Bernardette]

..og jeg blir sjokka over folk som snakker til ungdomsskoleelever som om de gikk i barnehagen.

Med det sagt; jeg håper virkelig faren din kommer seg godt til hektene igjen.

[Rosatoast]

Enig med han faktisk.

Jeg var nært knyttet til min bestemor som liten, og hun fikk kreft i ung alder. Jeg var 11 år når hun døde, og vi hadde planlagt tur til Spania etc.. Hele familien inkl mamma visste at hun kom til å dø snart, men ingen fortalte det. Jeg gledet meg veldig til tur med bestemor, men plutselig en dag sto mamma på døra og sa at bestemor har dødd.. Det kom som ett sjokk, og som en del av det fikk jeg diagnosen PTSD. (ikke bare pga død i nær familie, men mange andre traumer også)

[AnonymBruker]

når du lyver til barna dine, forventer du da at de forteller deg sannheten?

Anonymkode: 82643...55f

[AnonymBruker]

Psykologen din har rett. Blir barna beskyttet fra ubehagelige følelser i oppveksten så er det de som må gå til psykolog når de blir voksne fordi de ikke har lært å håndtere normale følelser. 

Anonymkode: 80884...96b

[AnonymBruker]

Det du bør være forberedt på er at din far kan ha endret personlighet som følge av slaget. Hvis det er tilfellet så må du faktisk forklare deg for barna. 
 

Fall utløser ikke personlighetsforandringer. Enig med psykologen her. 

Anonymkode: 86ff5...13e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

når du lyver til barna dine, forventer du da at de forteller deg sannheten?

Anonymkode: 82643...55f

Det er ikke å lyve. Jeg fortalte de at han hadde falt og slått hodet, og at han ble sendt til sykehuset. Men vi visste ikke før 2 dager at det var hjerneslag. Men at det mest sannsynlig var det. 
jeg har fortalt de det, men fortalte det ikke før etter 3 dager at det var slag han hadde fått. Ville ikke gi de unødvendige bekymringer når vi selv ikke visste, og når jeg hadde behov for å fordøye dette, og tenke ut hva jeg skulle si til barna. 

Anonymkode: ee355...953

[AnonymBruker]

Blir mer sjokkert over din oppførsel. Du skaper problemer ved å over-skjerme barna! Alle spesialister og alle med egnet utdanning sier det samme; INNVOLVER BARNA! 
Ikke glatt over ting, ikke lyve og fjerne deler av sannheten. Barn tåler mer enn du tror, og barn skal også lære seg om den negative delen av livet og hvordan å håndtere den. Det å ignorere, er ikke en god måte å håndtere ting på. 

Fortell barna alt som har skjedd og alt dere vet så langt og hva som kan skje. 
Forklar skikkelig med voksne ord og ikke babyprat, forklar hva som eventuelt møter dem om de besøker han nå. De må også få velge selv om de ønsker å besøke nå eller om de vil vente til han eventuelt er friskere. Men det skal være deres valg, ikke ditt! og din jobb er å gi dem nok informasjon slik at de kan ta et selvstendig valg. De er gamle nok til å forstå hva som skjer, de er ikke 3 år. 

Jeg er uenig i at psykologen var urettmessig streng, for her gjør du absolutt alt galt! 

Anonymkode: e78da...469

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke å lyve. Jeg fortalte de at han hadde falt og slått hodet, og at han ble sendt til sykehuset. Men vi visste ikke før 2 dager at det var hjerneslag. Men at det mest sannsynlig var det. 
jeg har fortalt de det, men fortalte det ikke før etter 3 dager at det var slag han hadde fått. Ville ikke gi de unødvendige bekymringer når vi selv ikke visste, og når jeg hadde behov for å fordøye dette, og tenke ut hva jeg skulle si til barna. 

Anonymkode: ee355...953

I første innlegg snakker du om hvordan han var første dagen etter slaget...

Anonymkode: 86ff5...13e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du bør være forberedt på er at din far kan ha endret personlighet som følge av slaget. Hvis det er tilfellet så må du faktisk forklare deg for barna. 
 

Fall utløser ikke personlighetsforandringer. Enig med psykologen her. 

Anonymkode: 86ff5...13e

Selvfølgelig, men å vente 3 dager etter fallet er ikke krise i mine øyne. Vi visste heller ikke personlighetsforandringer før det hadde gått noen dager, for han bare sov. 
poenget til psykologen er at han ville jeg skulle si alt samme kvelden det skjedde. Ikke greit å fortelle barna dette når de er på vei i senga, og vi ikke visste hvorfor han hadde svimt av. Det er ikke så hast med å fortelle de det, at de tar skade av å få vite det 3 dager etter hendelsen hva skaden har gjort med han. Det vet de nå. 
men dagen etter fallet fikk de vite at han var på sykehuset. Såg ingen poeng med å fortelle dette når de voknet og skulle ut døra på skolen, slike ting må en ha tid til å snakke om.. ikke bare på vei ut døra. De fikk vite det da de kom hjem fra skolen den dagen. Og 3 dager etter fikk de vite resultatet 

Anonymkode: ee355...953

[Humle Brumle]

Slapp av hun har fortalt det nå. Jesus Christ dere skriver jo som om barna er ødelagt for livet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si i en krise. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke å lyve. Jeg fortalte de at han hadde falt og slått hodet, og at han ble sendt til sykehuset. Men vi visste ikke før 2 dager at det var hjerneslag. Men at det mest sannsynlig var det. 
jeg har fortalt de det, men fortalte det ikke før etter 3 dager at det var slag han hadde fått. Ville ikke gi de unødvendige bekymringer når vi selv ikke visste, og når jeg hadde behov for å fordøye dette, og tenke ut hva jeg skulle si til barna. 

Anonymkode: ee355...953

Det er nettopp de bekymringene og det at du ikke har fordøyd det enda selv som er viktig å vise barna slik at de lærer dette.. 

Anonymkode: 66ee8...ba0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig, men å vente 3 dager etter fallet er ikke krise i mine øyne. Vi visste heller ikke personlighetsforandringer før det hadde gått noen dager, for han bare sov. 
poenget til psykologen er at han ville jeg skulle si alt samme kvelden det skjedde. Ikke greit å fortelle barna dette når de er på vei i senga, og vi ikke visste hvorfor han hadde svimt av. Det er ikke så hast med å fortelle de det, at de tar skade av å få vite det 3 dager etter hendelsen hva skaden har gjort med han. Det vet de nå. 
men dagen etter fallet fikk de vite at han var på sykehuset. Såg ingen poeng med å fortelle dette når de voknet og skulle ut døra på skolen, slike ting må en ha tid til å snakke om.. ikke bare på vei ut døra. De fikk vite det da de kom hjem fra skolen den dagen. Og 3 dager etter fikk de vite resultatet 

Anonymkode: ee355...953

Så nå vet du at han har hatt personlighetsforandring? Har du besøkt ham da? En personlighetsforandring kan ta tid å oppdage. Og nei, barna har ikke fått vite «resultatet». Han ikke slag fordi han falt, men falt fordi han fikk slag. Du driver jo både og lyger og feilinformerer barna. 

Anonymkode: 86ff5...13e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir mer sjokkert over din oppførsel. Du skaper problemer ved å over-skjerme barna! Alle spesialister og alle med egnet utdanning sier det samme; INNVOLVER BARNA! 
Ikke glatt over ting, ikke lyve og fjerne deler av sannheten. Barn tåler mer enn du tror, og barn skal også lære seg om den negative delen av livet og hvordan å håndtere den. Det å ignorere, er ikke en god måte å håndtere ting på. 

Fortell barna alt som har skjedd og alt dere vet så langt og hva som kan skje. 
Forklar skikkelig med voksne ord og ikke babyprat, forklar hva som eventuelt møter dem om de besøker han nå. De må også få velge selv om de ønsker å besøke nå eller om de vil vente til han eventuelt er friskere. Men det skal være deres valg, ikke ditt! og din jobb er å gi dem nok informasjon slik at de kan ta et selvstendig valg. De er gamle nok til å forstå hva som skjer, de er ikke 3 år. 

Jeg er uenig i at psykologen var urettmessig streng, for her gjør du absolutt alt galt! 

Anonymkode: e78da...469

Les tråden. 
Det er forskjell på en bestefar som bor et stykke unna, enn en far eller mor som bor i samme hus. De har ikke daglig kontakt med bestefar, og tar ikke skade av å få vite noen dager etter, til vi selv har fått svar og vet hva som skjer. 
å dele med barna er absolutt det beste, men det er ikke alt barna trenger å vite med en gang. 

Anonymkode: ee355...953

[AnonymBruker]

Man skal skjerme små barn for hele sannheten hvis den er tung, men 12- og 14-åringer tar mer skade av å bli skjermet mot noe så naturlig som å få vite at et eldre familiemedlem er sykt, enn de tar av å få vite sannheten. Psykologen har helt rett i at dette ikke er noe man skal skjerme så store barn fra. 

Syns allikevel det er rart at psykologen mente du skulle si alt du visste, når situasjonen fortsatt var uavklart, med én gang. H*n kan ikke ha misforstått og trodd du ikke hadde tenkt til å skjerme barna fra sannheten, selv etter du fikk hele sykdomsbildet? 

Anonymkode: d5b72...866

[Ulrikke]

Jeg synes det er veldig fint at han gir deg en vekker og sier at du må fortelle dem sannheten.

Har selv en 14-åring, og det har vært episoder hvor jeg har trengt en halvtime for meg selv før jeg har informert henne, men aldri i verden om jeg hadde sagt noe som ikke var sant. Hvis han bor et stykke unna kunne du jo latt være å si noe som helst med en gang, men tatt det dagen etter feks.... Jeg synes det er litt forskjell på å vente litt med å informere, kontra å gi opplysninger som ikke er riktige (så lenge man vet hva som er riktig).

Skjønner at det er vanskelig for deg, men jeg mener man alltid skal være ærlig med barn, selv mye yngre enn dine. Det er ikke alltid de trenger alle detaljer, men de trenger sannheten, tilpasset alder.

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke å lyve. Jeg fortalte de at han hadde falt og slått hodet, og at han ble sendt til sykehuset. Men vi visste ikke før 2 dager at det var hjerneslag. Men at det mest sannsynlig var det. 
jeg har fortalt de det, men fortalte det ikke før etter 3 dager at det var slag han hadde fått. Ville ikke gi de unødvendige bekymringer når vi selv ikke visste, og når jeg hadde behov for å fordøye dette, og tenke ut hva jeg skulle si til barna. 

Anonymkode: ee355...953

Så om en av ungene stjeler noe er det helt innafor å si det «falt ned i håndveska» i og med at de kan ha åpnet den, holdt tingen over, slapp tingen og den falt? 

Etter din logikk er dette ikke løgn. Det er helt etisk ok, mener du. Alle andre er uenige i den vurderingen. Å holde viktig informasjon tilbake og å forvrenge sannheten er løgn.

Anonymkode: 69cc0...d92

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så nå vet du at han har hatt personlighetsforandring? Har du besøkt ham da? En personlighetsforandring kan ta tid å oppdage. Og nei, barna har ikke fått vite «resultatet». Han ikke slag fordi han falt, men falt fordi han fikk slag. Du driver jo både og lyger og feilinformerer barna. 

Anonymkode: 86ff5...13e

Jeg har vært på besøk hver dag. Barna vil ikke bli med, men de snakker med bastefar på tlf. Han falt og ble bevisstløs. Han ble sendt til sykehus. Pga metall i kroppen får han ikke tatt MR og de måtte finne ut av dette på andre måter. Derfor fikk vi ikke vite det før etter et par dager at det var hjerneslag. I mellomtiden fikk barna vite at han hadde falt og besvimt og var på sykehus for å skjekke ut. Etter at vi fikk vite at det var slag fortalte vi det til barna. 
men legene sa fra første dag at det er 95% sjans for at det er slag og han ble behandlet som slagpasient. 
barna trengte ikke se meg superstresset i denne situasjonen.. da jeg i den situasjonen trengte mine søsken og støtte hverandre, være på sykehuset og få den infoen vi trengte. For å gi barn en så hard beskjed må en ha landet et par hakk selv. For hva vil barna sitte igjen med?? En redd mor som ikke vet hva som skjer med bestefaren deres? Og ikke har noen svar å gi? Bare belastninger? 

Anonymkode: ee355...953

[AnonymBruker]

Det er litt frustrende at historien din endres og tilpasses ut fra svarene du får. 

Anonymkode: 86ff5...13e

[GammelKaktus]

Gjort er gjort, er ikke så mye du kan gjøre med det nå. 

Når det er sagt så er det min mening at man må være ærlig med barna, fra de er små og om triste og vonde ting, men selvsagt alderstilpasset. Er det noen jeg aldri lyver til så er det barnet mitt, han skal vite at sier jeg noe så er det sant og at han alltid vil få et ærlig svar hvis han spør om noe. Barna merker jo og på oss om noe er galt og da er det bedre at de vet hva det enn at de går å undrer.