Mor som ikke ønsker å leve

[AnonymBruker]

Jeg leste en avisartikkel for litt siden hvor en sønn stod frem med at moren hans ikke ønsket å leve mer. Hun nærmest ba han om tillatelse til å få ta sitt eget liv etter han ble voksen, og endte til slutt opp med å gjøre det.

Denne artikkelen gjorde veldig sterkt inntrykk på meg da jeg er vokst opp med en mor som er suicidal mesteparten av tiden. Hun har flere mislykkede forsøk bak seg, og er åpenlyst deprimert og som regel svært dyster hver gang jeg treffer henne. Hun har vært sånn så lenge jeg kan huske, og bl.a mine første barndomsminne er av en mor som snakket om hvor lite livet var verdt å leve og hvor godt det skulle bli når hun endelig fikk fred.

 Min mamma har også bedt meg flere ganger om tillatelse til å dø, at jeg må forstå hvorfor hun ønsker å dø og at jeg må hjelpe henne med det siden hun ikke greier det selv. Jeg syns ærlig talt det er svært ubehagelig å bli tillagt en slik rolle i hennes liv. Jeg kan selvfølgelig ikke tvinge henne til å leve, men jeg syns det er drøyt å skulle bli bedt om å gi tillatelse til at noen skal få avslutte sitt eget liv. Om hun hadde ringt meg en kveld og sagt at hun kom til å dø løpet av natten så hadde  jeg gjort som tidligere og ringt etter hjelp. Selv om jeg forstår hennes store ønske om å dø så kunne jeg aldri levd med meg selv om jeg i forkant visste at hun er iferd med å dø nå og jeg hadde forblitt sittende i sofaen uten å gjøre noe.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg har bare veldig mye kaos inni hodet mitt, og lurer på om det er flere her inne som har eller har hatt suicidale foreldre? Hva skal man egentlig gjøre?

Anonymkode: f7b1b...54b

[AnonymBruker]

Veldig trist tema, men helt realistisk for noen. Har en i nær familie som tok sitt liv da jeg var barn. 

Anonymkode: 0fa18...fbc

[AnonymBruker]

Min mor var slik. Husker det drøyeste var den gangen hun ba meg om å hente en kniv på kjøkkenet. Hun lå på sofaen.

Da jeg hentet kniven til henne, ba hun meg stikke den i henne. Jeg var vel rundt 6 år... I tillegg opplevde jeg psykisk vold fra henne, og incest fra min far.

Oppveksten har gjort meg til en mor som ikke tør å vise følelser til egne barn. Mer en robot. Ikke sint. Ikke trist. Aldri lei meg. Mistet følelsene et sted i barndommen. Har lagt lokk på. Tydeligvis limt igjen lokket med superlim. Mange år i terapi, men å snakke om følelse med egne barn fikk jeg aldri til.

Nå har jeg mistet kontakten med min egen datteren min på 19 år. Hun er rolignok opprørsk, men sier hun ikke vil ha kontakt med en mor hun ikke føler elsker henne.

Men jeg elsker henne. Mer enn noen andre enn i denne verden elsker jeg henne! Har nok ikke klart å være en varm og nær mor.

Har imidlertid kontakt med egen mor selv. Hadde aldri hatt samvittighet til å bryte kontakten til min mor. Det er rart hvordan ting blir.

Jeg har aldri gjort datteren min noe vondt. Ikke snakket nedlatende til henne, aldri rørt henne fysisk. Men jeg har nok heller ikke klart å være en varm mor.  

Så, ja. Oppveksten min ødela mye...

Anonymkode: 79fe8...27c

[AnonymBruker]

Min svigermor har prøvd flere ganger, og kan i perioder hvor hun sliter ekstra, true med å ta livet sitt. Vi rundt henne har gjort så utrolig mye, særlig min mann og hans søster. Skaffet hjelp, lagt inn, vært med til psykologer osv. Nå er det gått så langt at min svigerinne er blitt deprimert, og mannen min sliter med andre ting. Så vi ektefeller (jeg og min svoger) har sagt i fra om at svigermor nå må få hjelp andre plasser. Svigermor ble helt fra seg når hun skjønte hvor mye hennes psyke påvirket oss rundt (særlig barna sine). 
Vet ikke om jeg kan gi deg noen råd, men jeg ville nok sagt til din mor at du ikke klarer mer. Er det vanskelig å si kan du bli med henne til behandler, og snakke ut «din siden av saken» der? 

Anonymkode: d4284...3d8

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor var slik. Husker det drøyeste var den gangen hun ba meg om å hente en kniv på kjøkkenet. Hun lå på sofaen.

Da jeg hentet kniven til henne, ba hun meg stikke den i henne. Jeg var vel rundt 6 år... I tillegg opplevde jeg psykisk vold fra henne, og incest fra min far.

Oppveksten har gjort meg til en mor som ikke tør å vise følelser til egne barn. Mer en robot. Ikke sint. Ikke trist. Aldri lei meg. Mistet følelsene et sted i barndommen. Har lagt lokk på. Tydeligvis limt igjen lokket med superlim. Mange år i terapi, men å snakke om følelse med egne barn fikk jeg aldri til.

Nå har jeg mistet kontakten med min egen datteren min på 19 år. Hun er rolignok opprørsk, men sier hun ikke vil ha kontakt med en mor hun ikke føler elsker henne.

Men jeg elsker henne. Mer enn noen andre enn i denne verden elsker jeg henne! Har nok ikke klart å være en varm og nær mor.

Har imidlertid kontakt med egen mor selv. Hadde aldri hatt samvittighet til å bryte kontakten til min mor. Det er rart hvordan ting blir.

Jeg har aldri gjort datteren min noe vondt. Ikke snakket nedlatende til henne, aldri rørt henne fysisk. Men jeg har nok heller ikke klart å være en varm mor.  

Så, ja. Oppveksten min ødela mye...

Anonymkode: 79fe8...27c

Så trist å lese. Vet datteren din om din oppvekst? Hvis ikke ville jeg nok forsøkt å fortelle henne om den og forklare at du pga dette ikke har turt/klart å vise følelser, men at du alltid har elsket henne over alt på jord. 

Anonymkode: d861b...075

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist å lese. Vet datteren din om din oppvekst? Hvis ikke ville jeg nok forsøkt å fortelle henne om den og forklare at du pga dette ikke har turt/klart å vise følelser, men at du alltid har elsket henne over alt på jord. 

Anonymkode: d861b...075

Jeg har foreslått time hos familieterapeut/ familiesenter, men hun har satt seg helt på bakbena. Tenker at hun får bestemme selv. Hun gir beskjed når hun trenger penger, og kommer hjem i høytider. Føler, og har uansett aldri følt meg fortjent til å være mor. Har så mye skam i meg etter oppveksten, forstår det er vanskelig for andre å forstå.

Kan i hvertfall understreke at en mor med selvmordsønsker skader et barn. 

 

Anonymkode: 79fe8...27c

[AnonymBruker]

På 3.10.2020 den 15.49, AnonymBruker skrev:

Min mor var slik. Husker det drøyeste var den gangen hun ba meg om å hente en kniv på kjøkkenet. Hun lå på sofaen.

Da jeg hentet kniven til henne, ba hun meg stikke den i henne. Jeg var vel rundt 6 år... I tillegg opplevde jeg psykisk vold fra henne, og incest fra min far.

Oppveksten har gjort meg til en mor som ikke tør å vise følelser til egne barn. Mer en robot. Ikke sint. Ikke trist. Aldri lei meg. Mistet følelsene et sted i barndommen. Har lagt lokk på. Tydeligvis limt igjen lokket med superlim. Mange år i terapi, men å snakke om følelse med egne barn fikk jeg aldri til.

Nå har jeg mistet kontakten med min egen datteren min på 19 år. Hun er rolignok opprørsk, men sier hun ikke vil ha kontakt med en mor hun ikke føler elsker henne.

Men jeg elsker henne. Mer enn noen andre enn i denne verden elsker jeg henne! Har nok ikke klart å være en varm og nær mor.

Har imidlertid kontakt med egen mor selv. Hadde aldri hatt samvittighet til å bryte kontakten til min mor. Det er rart hvordan ting blir.

Jeg har aldri gjort datteren min noe vondt. Ikke snakket nedlatende til henne, aldri rørt henne fysisk. Men jeg har nok heller ikke klart å være en varm mor.  

Så, ja. Oppveksten min ødela mye...

Anonymkode: 79fe8...27c

Huff.. Skriv et brev til datteren din der du forteller dette og at du elsker henne overalt. Hun bør være voksen nok til å forstå.

Anonymkode: c9c82...03a