Tenåring føler seg kastet ut

[Gjest Kommunikasjon]

Mine foreldre klarte godt å ha sex og pleie forholdet mens de hadde tenåringsbarn boende hjemme. Vi tenåringene var ikke mye hjemme i ferietiden, var ute med venner og kom hjem sent på kveld. Mine foreldre fant seg også av og til en uforstyrret eng som de koste seg på (når det var vær til det), noe de har fortalt meg etter at jeg ble voksen.

Men det skal også sies at vi ikke ble med på ferie etter at vi fylte 16 år, da var vi hjemme alene uten at det oppsto problemer. Og hvor de voksne kunne pleie forholdet så mye de ville.

Jeg skjønner jo behovet for alenetid for de voksne, men det handler også her om kommunikasjon - hvordan legge dette frem for 17-åringen uten at h*n føler seg uvelkommen.

[Gjest Piper]

Hmmmm..... det er dette som er skillsmissebarn, altså 

Barnet skal ta hensyn til foreldrene og ikke belaste dem mer ..... påse at mor får lik tid eller i henhold til avtale. For barnet skal da skjønne at foreldrene trenger tid uten barnet. Barnet skal jo også ihensynta at mor får samvær.

Jeg får ihvertfall gåsehud av den tankegangen

Nei..... foreldre er foreldre..... så vær det! Det fins andre løsninger enn å trekke barnet inn i dette på grunn av egoisme.

←

ja, det er det som kalles for skilsmissebarn, og der det iKKE bare er den ene foreldren som skal ta ansvar. Bor man sammen med begge foreldrene, stiller saken seg helt annerledes. Men barnet har virkelig ikke vondt av å være sammen med sin egen mor i to uker, eller?

Vi har to forskjellige syn, der du mener den ene foreldren kan ta seg av alt, og jeg mener begge kan gjøre det.

Jeg må tillegge at jeg aldri hadde gjort det selv, men forstår trådstarter veldig godt.

Endret 29. juli 2005 av Piper

[jubajuba]

Hun har ikke vondt av å være sammen med mor i to uker, langt i fra...men det blir feil når hun ikke kan dra hjem, til et hus der det er noen hjemme, i to uker. Hun er litt for gammel til at man kan låse døren for henne føler jeg. Min eks låste døren for sine sønner, de fikk ikke komme inn der utenom avtalt samvær. Dette er nå mange år siden, og de sliter fortsatt med følelsen av å være avvist, at han ønsket et nytt liv uten dem. Skal det virkelig være sånn....? At våre behov som voksne skal gå foran barnas?

[jomfrua]

ja, det er det som kalles for skilsmissebarn, og der det iKKE bare er den ene foreldren som skal ta ansvar. Bor man sammen med begge foreldrene, stiller saken seg helt annerledes. Men barnet har virkelig ikke vondt av å være sammen med sin egen mor i to uker, eller?

Vi har to forskjellige syn, der du mener den ene foreldren kan ta seg av alt, og jeg mener begge kan gjøre det.

Jeg må tillegge at jeg aldri hadde gjort det selv, men forstår trådstarter veldig godt.

←

Foreldreansvar er foreldreansvar..... enten du er gift eller ikke.

Saken handler ikke om mor/barn her. Det handler om den ene foreldren som avviser barnet. Hva den andre foreldren velger å gjøre er ikke hva en skal konsentrere seg om - man må som foreldre ihensynta sitt barn..... det er det som er saken og ikke kaste ansvaret over på andre/evnt avvise barnet fordi du er ikke mitt ansvar nå.

Man er ikke noe annerledes mor/far om man er gift/skilt i så måte. Mener du det er reelt at skillsmissebarn skal påføres dette.... fordi slik er det når foreldrene er gift? Det er ren egoisme av foreldre..... er det lov å være mer egoistisk ovenfor ditt barn som skilt enn som gift? Er det som er prisen ved å være skillsmissebarn? Er det riktig og påføre barna det?

Alle foreldre har behov for alene tid.... men..... man prioriterer da barna først? Ting går an og legge til rette slik at slike situasjoner ikke oppstår... DET er foreldreansvar.... en setter ikke en 17 åring midt oppi det og ber barnet ta hensyn? Nei, ærlig talt, dette kan løses på så mange måter hvor det ikke blir "låst dør" for barnet.... men det er foreldreansvar og gjøre det.

[Superlammet]

Gid om alle barn var like, dere. Hvor mye lettere hadde ikke ting vært da? Spesielt om alle foreldre var like også. Da hadde det ikke oppstått slike problemer som dette.

Altså, jeg forstår ungdommen som føler seg utestengt. Far om sambo skal være hjemme, men hun får ikke være der. Selvsagt føler man seg mindre verdsatt da, spesielt siden det er snakk om hennes hjem også.

Jeg forstår far og sambo som gjerne vil ha litt tid for seg selv hjemme, spesielt når de til vanlig har 3 tenåringer løpende rundt hjemme. Man skal ikke skyve barnet sitt til side, absolutt ikke, men det er forståelig at man kanskje vil ha 2 uker fred og ro hvor man kan være spontane og f.eks plutselig reise på en hopp-på-reise et sted, eller kanskje ta noen dager i Danmark e.l.. Er barnet hjemme kan det bli vanskelig å være spontan, altså friheten forsvinner betraktlig i ferien.

Nei, jeg synes det kommer mye kritikk til Persille her som rett og slett ikke er fortjent. Vi kjenner ikke noen av partene, vi vet ikke hvordan det er i hjemmet til vanlig, og vi kjenner ikke situasjonen first hand.

Som det blir nevnt her så er det et foreldreansvar å ta vare på barnet. Helt riktig, og med delt foreldreansvar skal BEGGE foreldre ta ansvar. Altså moren i denne situasjonen har like mye ansvar for å ta vare på barnet.