Skillsmisse - hva er de største belastningene

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke utelukkende. Foreldre kan samarbeide og være gode venner, men noen barn opplever likevel tapet av kjernefamilien som tungt. 

Anonymkode: 9e984...131

For mine barn hadde det vært mer vanskelig hvis jeg og far forble sammen. Far til minste har blitt et mye bedre mennesket etter bruddet med meg, da han dessverre ikke taklet forpliktelser og familielivet godt da vi bodde sammen. 

Anonymkode: 6cda9...46e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange parter involvert i en skilsmisse, de mest sentrale: mor, far og barn. Syns en må veie interessene mot hverandre. Hvis den ene er direkte ulykkelig i forholdet, mens den andre er veldig fornøyd, så ofres jo den enes lykke for at den andre skal få være lykkelig. Det høres feil ut, da så skjeve forhold ikke er riktig for den som må leve store deler av livet sitt ulykkelig og under andre omstendigheter frarådelig. Så er det barna da... må de alltid bli ulykkelige i en skilsmisse? Går det an å ordne det slik at de får det ganske greit? Kanskje ikke like greit som hvis begge foreldre hadde levd lykkelige sammen, men det gjør de jo uansett ikke, siden den ene jo er ulykkelig. 

Anonymkode: 1ea2a...689

For meg var det uaktuelt å bli i forholdene jeg var i. Første eks begynte ut av det blå å utagere, utøve psykisk og fysisk vold og serieutroskap. Eks nummer to begynte å drikke hver helg, var utro med to venninner av meg og ga faen i hus, regninger og barna. Begge begynte ca 5-6 år ut i forholdet. 

Anonymkode: 6cda9...46e

[McMary]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer å skille meg,men har fått høre at det er så vondt
Vi har to barn i småskolen

Hva er de største utfordringene man møter i en skillsmisse ? 
Hva gjør mest vondt? 
Hva er vanskeligst? 

Anonymkode: d87b6...9ea

Denne tråden har tatt litt av, men tenkte å bare svare på TS spørsmål: 
- Økonomi; men vi tok oss råd til advokat så det løste seg tålelig greit. Er allikevel litt sånn at den som fikk huset fikk mest. Føler meg litt som en tyv om jeg tar med noe ekstra etter ting er fordelt, selv om det var jeg som kjøpte den tingen en gang i tiden..
- Barnas sjokk og sorg i starten var grusomt  
- Tapet av kjernefamilien, for oss alle. Felles ferier, felles hverdag..
- De spontane opplevelsene sammen som foreldre når barnet sier eller gjør noe bra/morsomt

Men det finnes løsninger og det er lys i tunnellen: Det "verste" var over etter et halvt år. I overgangen bodde barna fast mens vi flyttet ut og inn, det var veldig fint for dem, og oss egentlig. Da kunne vi håndtere følelser uten å pakke og styre samtidig. Vi hadde også felles middag en dag i uka i den fasen. Vi fortsetter å være sammen til jul, barnas bursdager, på skoleavslutinger, barnas hobbyer, osv. Er også innom hverandre en gang i blant for middag eller kjapp prat. På denne måten får barna snakke med oss begge samtidig, noe de gir uttrykk for at de ønsker og syns er veldig fint.
Bor også veldig nærme så om de vil ha en ting, stikker de bare over til det andre huset. Det er dessuten kun skolesekk og ipader som må tas med frem og tilbake til vanlig, så de trenger sjelden pakke noe. Må være noe spesielt som sportstøy eller noe de driver med for en periode. 

Tapet av kjernefamilien får vi ikke gjort noe med, men det at vi er sammen innimellom og holder hverandre godt oppdatert på telefon og meldinger, gjør at det fungerer ganske bra allikevel. Vi er en familie selv om vi ikke er det. Jeg vente meg ganske fort til å ikke se barna 100% og skulle jeg savne dem kan jeg ringe eller gå bort å si hei. Barna sier det går helt greit, de har vent seg til to hjem.

Det viktigste for barna er at mamma og pappa er glade og tilfredse med livet, det har de sagt også, og det ville vi ikke vært om vi fortsatte å bo sammen. Han yngste merket at vi hadde begynt å krangle og spurte oss hva skjer og hva snakker dere om etc. var tydelig urolig. Det var synd at vi foreldrene "vokste fra hverandre" men når det en gang skjedde, var skilsmisse den beste løsningen. Det å skilles før vi var uvenner var viktig for barnas trivsel både da og nå. 

Lykke til med valget, det er ikke lett 🍀

[~white lady~]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer å skille meg,men har fått høre at det er så vondt
Vi har to barn i småskolen

Hva er de største utfordringene man møter i en skillsmisse ? 
Hva gjør mest vondt? 
Hva er vanskeligst? 

Anonymkode: d87b6...9ea

Et samlivsbrudd er vondt uansett grunn til at man går hver til sitt.

Det vondeste er nok å se barna sjeldnere. Man lurer på hvordan det går med de, bekymrer seg for om den andre forelderen klarer å følge de godt nok opp i hverdagen, hjelper til med lekser og lager sunne middager. Man tenker på om de har nok av rene sokker i skapet, om det blir vasket under senga i det andre hjemmet og hvor lenge de egentlig får skjermtid. Savnet kommer og går, men man blir minnet på at ungene sover et annet sted i natt hver gang man går forbi (eller inn på) soverommet deres. 

Så ringer man de, spør hvordan det gikk på skolen i dag, spør hvordan den prøven gikk, om pappa husket å sende med ditt og datt, hva de spiste til middag...før man legger på med et "glad i deg", og prøver å ikke grine. 

Det vil også være perioder der man står og ser ut vinduet i sitt nye hus, kanskje med en ny partner, og savner ungene sine så enormt. Og lurer på, til tross for at man er lykkelig i sin nye tilværelse, om det egentlig var verdt det. 

Ja akkurat det er tøft. Om man har barn sammen. Alt det andre, det praktiske og økonomiske, det ordner seg på ett vis. Man lever kanskje i kaos en periode, men så faller ting på plass. Ungene derimot...man får det vel bare til å fungere på et vis. 

Lykke til.