Skillsmisse - hva er de største belastningene

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å skille meg,men har fått høre at det er så vondt
Vi har to barn i småskolen

Hva er de største utfordringene man møter i en skillsmisse ? 
Hva gjør mest vondt? 
Hva er vanskeligst? 

Anonymkode: d87b6...9ea

[AnonymBruker]

det verste er når dere treffer en ny og alltid ved konflikter så kommer det er unga dine..... Ingen andre enn mor og far kan elske andres barn som sine egne. 

Anonymkode: 57e3a...144

[AnonymBruker]

Er jo veldig forskjellig avhengig av hvor mye følelser det er der, og hvor godt man samarbeider.

Dersom dere er grodd fra hverandre og er ganske "ferdige" og også samarbeider godt, så tenker jeg det mest er det praktiske. Økonomisk styr, fordeling, se barna mindre.

Er det følelser og uenighet hos en eller begge, så er det meste vondt. 

Erfaringsmessig, når en treffer en ny blir alt vanskelig.

Anonymkode: 23f49...e9d

[AnonymBruker]

Økonomien er vanskelig for mange. Både å komme til enighet og etterpå. 

Mest vondt er det at barna lider. Forskjellig hvordan de tar det. 

Å se barna bare halvparten av tiden. Jul, bursdager er forferdelig. 

Tap av svigerfamilien.

Og dersom ikke skilsmissen gjør at du får det bedre. At det kanskje ikke var grønnere på den andre siden av gjerdet. 

Anonymkode: 9e984...131

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Økonomien er vanskelig for mange. Både å komme til enighet og etterpå. 

Mest vondt er det at barna lider. Forskjellig hvordan de tar det. 

Å se barna bare halvparten av tiden. Jul, bursdager er forferdelig. 

Tap av svigerfamilien.

Og dersom ikke skilsmissen gjør at du får det bedre. At det kanskje ikke var grønnere på den andre siden av gjerdet. 

Anonymkode: 9e984...131

om barn lider av foreldrenes skillsmisse er opp til foreldrene. 

Anonymkode: 06d17...4ff

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

om barn lider av foreldrenes skillsmisse er opp til foreldrene. 

Anonymkode: 06d17...4ff

Ikke utelukkende. Foreldre kan samarbeide og være gode venner, men noen barn opplever likevel tapet av kjernefamilien som tungt. 

Anonymkode: 9e984...131

[Nooni]

Det vanskeligste er skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten overfor barna, selv om man innerst inne vet at man har gjort det riktige og at det vil bli bra etter hvert. Det kan også være vanskelig å snakke opp "far" spesielt hvis han har vært årsaken til mye vondt, jeg personlig følte at jeg svelget kameler på langs og på tvers, men jeg gjorde det fordi jeg trodde det var riktig. 20 år senere har mine barn roset meg for aldri har snakket dritt om far (de forsto nok av seg selv). 
Endringer er vondt og savn hos barna er vondt å være vitne til - det er vondt å legge til rette for samvær for barna hos en man forakter, men gjøre det på en bra og tilrettelagt måte fordi det var bra for barna. En annen utfordring hos meg var at selv om far var i full jobb så var han alkoholiker med eget firma, det var ikke mye barnebidrag å hente fordi han jobbet så mye svart, så jeg måtte finne en måte å forsørge meg og barna alene. Det gikk greit, men det var slitsomme år. 

Dog. Om jeg hadde stått overfor valget på nytt. Jeg hadde gjort det igjen. Og igjen. Og igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig få som angrer på at de skiller seg. Spesielt med barn involvert, tenker man jo igjennom disse tingene. Terskelen er ganske høy. 

Men det er jo lurt som du gjør, å se for seg hva som kan skje. Det er jo ikke bare dere to, men hele sirkelen rundt dere. Hans familie vil du neppe ha mer kontakt med, ei din med ham. Realiteten er jo at vennepar også ofte blir "fordelt" mellom partene, og noen mennesker mister man kontakten med. 

En venninne av meg som skilte seg fikk et sammenbrudd etter skilsmissen, selv om det var initiert fra hennes side og de ikke hadde det bra. Eksmannen hennes traff en ny ganske raskt, som også er yngre, og de planlegger barn sammen. Hun hadde visst ikke sett for seg muligheten av at hennes barn fikk et halvsøsken. 

Utgangspunktet burde uansett være at man er helt ferdig, og at alt kan skje.

Anonymkode: 23f49...e9d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

om barn lider av foreldrenes skillsmisse er opp til foreldrene. 

Anonymkode: 06d17...4ff

Det du sier er tull, det er tapet av mor og far i hverdagen, du har bare den ene nær deg, du må flytte hver annen uke, du lever i en koffert, Du forstår ikke det som skjedde. Så det du sier er BULLSHIT, det er 30 år siden de skiltes , jeg sliter ennå! De er under torven. Barn er taperne, uansett!

Anonymkode: 96cca...a2d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier er tull, det er tapet av mor og far i hverdagen, du har bare den ene nær deg, du må flytte hver annen uke, du lever i en koffert, Du forstår ikke det som skjedde. Så det du sier er BULLSHIT, det er 30 år siden de skiltes , jeg sliter ennå! De er under torven. Barn er taperne, uansett!

Anonymkode: 96cca...a2d

Det stemmer at dette alltid er et tap, og det skal foreldre ta på alvor. Men hvordan foreldrene takler det har mye å si.

Halvparten av barn i dette landet vokser opp med foreldre som ikke bor sammen, og de fleste klarer seg helt fint. 

At du sliter 30 år etter er leit, men handler nok om en sammensetning av mange faktorer. Det er ikke tilfelle for de fleste.

Anonymkode: 23f49...e9d

[AnonymBruker]

Det verste, egentlig eneste som har vært vondt, var helt klart eldste barns reaksjon. Begge barna, men særlig hun som har mest minner om "da vi bodde sammen i det gamle huset," har sørget på sitt vis og gjør det til dels fortsatt. 

For egen del er det egentlig bare plusser. Jeg bor trangere, men trives bedre og økonomien er omtrent som før (fordi jeg bor trangere). Jeg trives egentlig godt med å ha barna halve tiden, men tror det hadde vært verre om de var mindre. Begge er i barneskolealder. Har et veldig godt samarbeid med eksen og bor nær hverandre. 

Nye forhold med barn her og der har sine utfordringer, og vi har valgt å være særboere av den grunn. Det skulle jeg ønske jeg slapp, men det fungerer best for barna på begge sider. 

Anonymkode: d2b9e...053

[AnonymBruker]

Sorgen over at drømmen om kjernefamilien brast & at jeg aldri får den muligheten igjen. Til tross for at jeg ikke vil ha tilbake eksen, så skulle jeg så ønske jeg hadde klart å la barna vokse opp med begge foreldrene i samme hus. 
 

Og det er aldri enkelt med dine, mine, drøssevis med besteforeldre, aldri kunne spontant dra på ferie fordi det må avtales og avklares i alle retninger, forholde seg til nye damer som kommer og går osv. 

Anonymkode: ed0ec...704

[AnonymBruker]

Det at barna lider og at vi ikke får ha barna i livet vårt 100 %. Det at jeg ikke får se barna så mye som jeg ønsker. Det er også sårt at jeg har såret eksen ved å velge å avslutte. 

Anonymkode: 30f43...b6d

[AnonymBruker]

Enig med en over her. Drømmen om kjernefamilien som brast er tung å svelge. Her ble det samlivsbrudd mens barnet var under ett år, så han gikk glipp av så mye med sin far og. Det gjør meg veldig vondt at de to aldri vil få det samme forholdet som om de hadde bodd sammen i noen år til, men på en annen side er de gode venner og mini har aldri visst om noe annet. 

Etterhvert kommer det til å bli tungt å ikke ha barnet hele tiden, og å være alene med barnet når han er hos meg. 

Helt i starten var alt det praktiske tungt. Var ikke bare å pakke sakene og dra når bruddet ble en realitet. 

Anonymkode: 8a663...d7c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer at dette alltid er et tap, og det skal foreldre ta på alvor. Men hvordan foreldrene takler det har mye å si.

Halvparten av barn i dette landet vokser opp med foreldre som ikke bor sammen, og de fleste klarer seg helt fint. 

At du sliter 30 år etter er leit, men handler nok om en sammensetning av mange faktorer. Det er ikke tilfelle for de fleste.

Anonymkode: 23f49...e9d

De fleste klarer seg helt fint? Det er dine ord.

Familien er ødelagt. Foreldrene bor på hver sin kant. Ingenting er som før.

Du aner ingenting om hva som er tilfelle for "de fleste". Vi må leve videre, vi er tvunget til å gjøre det beste ut av situasjonen, men livet mangler noe vesentlig. Det blir aldri det samme. Selv om de du møter smiler og ser ut til å ha det bra, så vet du ikke hvor tøft man har det på innsiden, hvor stort savnet er.

Anonymkode: f9be1...4ab

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier er tull, det er tapet av mor og far i hverdagen, du har bare den ene nær deg, du må flytte hver annen uke, du lever i en koffert, Du forstår ikke det som skjedde. Så det du sier er BULLSHIT, det er 30 år siden de skiltes , jeg sliter ennå! De er under torven. Barn er taperne, uansett!

Anonymkode: 96cca...a2d

Dette er tull. Jeg er sjeleglad for at mine foreldre skilte seg, hadde det mye bedre med en av gangen, enn begge to sammen. Det var hele tiden trykket stemning i huset før de skilte seg. Var en lettelse at de gjorde det

Anonymkode: 571f3...b33

[AnonymBruker]

Tungt nok i seg selv at ekskona mi ikke ville være sammen mer og det valget må jeg bare respektere. Her er noen punkter som gjordet det veldig tungt for meg:
- Alenetiden den uka jeg ikke har barna
- Å være med svigerfar på hytta, snekkere sammen, dra på fiske sammen osv. Vi hadde utrolig god kjemi. 
- Å bare svinge innom svigermor når jeg hadde ledig tid på jobb for en kopp kaffe, hadde også veldig god kjemi med henne. 
- Minnene med ekskona om alt vi gjorde sammen. 

Ellers har det gått greit. Ca 1 år siden hun valgte å bryte ut av forholdet og det uten noen grunn. Hun visste ikke hva hun ville i livet. Nå, et år senere prøver hun å få meg tilbake. 

Anonymkode: a0002...fe8

[Jdz]

For meg var det definitivt følelsene for min eks. Jeg var glad i henne da jeg valgte å bryte og er det fremdeles. Var det riktig av meg å gå? Kommer jeg noen gang over henne? Blir jeg noen gang lykkelig igjen? Det gnager på meg fortsatt, to år etter bruddet...

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er tull. Jeg er sjeleglad for at mine foreldre skilte seg, hadde det mye bedre med en av gangen, enn begge to sammen. Det var hele tiden trykket stemning i huset før de skilte seg. Var en lettelse at de gjorde det

Anonymkode: 571f3...b33

Med hvilke rett kan du hevde dette er tull.? Du skal bestemme hvordan jeg opplever ting ? Nei DU. Realitetene er at skilsmisse barn sliter med noe resten av livet. Enten et kompleks, en mangel i oppveksten preger en hele livet.

Anonymkode: 96cca...a2d

[AnonymBruker]

Mine to eldste er skilsmissebarn og de har som en sier "klart seg fint" men de er begge veldig klare på at det hadde vært bedre om de ikke måtte leve med to hjem og alt det medfører samtidig som de også er klare i voksen alder på at det var riktig å gi opp forholdet. Det at de har "klart seg fint" betyr ikke at det har vært enkelt for dem, selv om vi som foreldre har hatt og har fortsatt en god tone og et godt samarbeid hele veien. Jeg tror ikke man kan uttale seg om dette uten å ha vært i barnas sko og samtidig huske at alle barn, alle foreldre og alle forhold er ulike. Men jeg er ganske overbevist om at smerten er størst for ungene uansett. 

Samtidig har jeg bekjente som er åpne på at om de visste det de vet etter en skilsmisse ville de gjort mye for å unngå situasjonene, som min eksmann sa - hvorfor kan vi leve separat som så gode venner men sammen var det katastrofe? Det er et poeng at når følelsene tar overhånd på en negativ måte klarer man ikke tenke, om man ikke føler noe burde man kunne være AS Familien og se det hele som et kollektiv hvor man gjør en innsats for felles beste. 

Et par vi kjenner lever sammen som foreldre med hver sine kjærester utenfor hjemmet - veldig uortodoks men det fungerer som bare søren! 

Anonymkode: 98480...dba