Jeg er så utrolig ensom!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vært prøver i litt over 2,5 år, begynte på ivf behandling (hormoner, stimulering osv) i august. Måtte avbrytes pga noe greier, ble inseminering i steder for (dpo 7 i dag). Har lite tro på at det fungerer. Jeg er bare utrolig lei og trist, denne perioden med hormoner, spesielt nå med lutinus, har vært VELDIG tung mentalt. Jeg har det så vondt, vet ikke hva jeg skal gjøre. Ingen av venninne mine forstår hva jeg går gjennom, ingen viser forståelse for hvor tung denne prosessen er. I tillegg så er absolutt alle venninner opptatt med sine barn eller graviditeter.
 

Før føltes det naturlig å ta telefonen og ringe disse venninnene, men jeg føler meg så ufattelig til bry nå. De tar heller nesten ikke kontakt med meg lenger (eller, mye sjeldnere enn det har tidligere vært) så da er det heller ikke lett for meg å alltid være den som maser. De har vært veldig gode venninner, men føles som om de er lei av mine ting og opptatt med sine. Det er jo greit og forventet, men hva gjør jeg nå, alene? Jeg har en mann som er god og alt. Men han har også synstest at denne prosessen har vært tung, selv om han har stilt opp. Akkurat nå er han også litt nedfor og har lite å gi tilbake.

Ensomheten min kommer uansett av mangel på venner. Jeg bor ganske langt unna vennene mine, så fysiske treff har ikke vært så ofte, spes i koronatida, men vi har hatt mye telefonkontakt. men flere barn og nye graviditeter hos dem har, naturligvis, ført til at de har mindre tid til meg. Jeg føler de går videre, men jeg sitter igjen, alene, uten noen ting. Skaffe seg nye venner når jeg går gjennom en slik prosess (ivf) kommer nok ikke til å være aktuelt, det krever ekstremt mye energi som jeg ikke har. Dessuten så trenger jeg de gode vennskapene med dyp kontakt og historie. Eller noen som kan forstå denne smertefulle reisen vi har vært på så lenge. 
 

Jeg er bare så forferdelig ensom, jeg føler meg helt alene. Noen som har råd? Jeg er en person med relativt høyt behov for sosial kontakt med de jeg anser som mine nærmeste. Men nå har jeg mistet de jeg hadde føler jeg. 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

Er ikke unormalt at ivf- og i det hele tatt prosessen mtp å få et barn er psykisk krevende. Det å ikke bli gravid mens «alle andre» blir det har nok alltid vært en tung prosess for kvinner i alle kulturer og alle tider. Nå skal det imidlertid være mer fokus på det og jeg syns du skal ta dette psykososiale aspektet opp med din ivf-lege eller koordinator, så vedkommende kan sette deg i kontakt med fagperson som har kompetanse på det. 

Ellers: prøv å koble på rasjonaliteten. Du trenger venner, men når man er ensom tenker man desverre på situasjonen som mer håpløs enn den kanskje er. Kanskje du må ta deg selv i nakken og være litt ekstra «på» vennene dine. Og la den aktiviteten dere gjør være hyggelig: kino, konsert , ut og spise. Du har kanskje noen venner uten barn og disse er superaktuelle å øke kontakten med nå. Du trenger folk rundt deg og du trenger noe annet i ditt liv enn bare tanken om barn.
 

La hyggelig aktivitet være fokus i vennskapet - da tror jeg vennene vil trives også.. , så kan du bearbeide tunge følelser med en psykolog eller Evt en med kompetanse på de psykososiale aspektene med ivf. 
 

Anonymkode: 91ff2...3f1

[Amatariel]

Jeg har hatt noen prøverunder og har også følt meg alene da ingen av mine venner har vært prøver samtidig og jeg har også holdt prøvetiden hemmelig flere ganger. For meg har det vært veldig god hjelp å være på nett! Å treffe folk her som er i samme situasjon. Anbefaler deg å opprette profil enten på Babyverden eller her på KG og bli aktiv på prøverfronten. Maange som går igjennom IVF og er langtidsprøvere. Disse samtalene og skrivleriene har holdt meg oppe i mange tunge stunder. Og gledestopper. Jeg har iallefall fått venner for livet igjennom nett. Er så godt med noen som forstår, så det skjønner jeg godt at du ønsker deg.

[AnonymBruker]

Absolutt alle venninner er gravide eller har barn? Det er da masse folk som ikke får barn, enten fordi de ikke kan, ikke vil, eller ikke får seg en partner. Kjenner du ingen slike?

Anonymkode: 1e424...d14

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke unormalt at ivf- og i det hele tatt prosessen mtp å få et barn er psykisk krevende. Det å ikke bli gravid mens «alle andre» blir det har nok alltid vært en tung prosess for kvinner i alle kulturer og alle tider. Nå skal det imidlertid være mer fokus på det og jeg syns du skal ta dette psykososiale aspektet opp med din ivf-lege eller koordinator, så vedkommende kan sette deg i kontakt med fagperson som har kompetanse på det. 

Ellers: prøv å koble på rasjonaliteten. Du trenger venner, men når man er ensom tenker man desverre på situasjonen som mer håpløs enn den kanskje er. Kanskje du må ta deg selv i nakken og være litt ekstra «på» vennene dine. Og la den aktiviteten dere gjør være hyggelig: kino, konsert , ut og spise. Du har kanskje noen venner uten barn og disse er superaktuelle å øke kontakten med nå. Du trenger folk rundt deg og du trenger noe annet i ditt liv enn bare tanken om barn.
 

La hyggelig aktivitet være fokus i vennskapet - da tror jeg vennene vil trives også.. , så kan du bearbeide tunge følelser med en psykolog eller Evt en med kompetanse på de psykososiale aspektene med ivf. 
 

Anonymkode: 91ff2...3f1

Ts her. Takk for svar. Aktivitetene jeg har funnet på med mine venner tidligere har sjeldent handlet om hvor tungt jeg har det. I de verste periodene har jeg snakket om det, ellers har vi hatt hyggelig samvær som du beskriver, hvor jeg har tatt meg både tid og energi og interesse i deres liv og utfordringer. Så det har aldri vært sånn ensidig om meg. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke klarer å gi mer. Jeg har sittet en del barnevakt og funnet på masse med deres barn, men nå orker jeg det ikke. For jeg er så fysisk og psykisk sliten!

Vennene mine selv har sagt at de syns ikke jeg har snakket for mye om det. Det er bare sånn livet er, når de får barn så får de naturligvis andre prioriteringer. Jeg er ikke sint på de for det, men det hjelper ikke at jeg ikke har noen andre mens de holder på med sitt. Dessverre så har absolutt alle vennene mine barn og/eller er gravide. Jeg har noen perifere venninner uten barn, men de er jo 8 år yngre enn meg og i tidlig 20 årene. Jeg er 31 og har ikke alltid så mye til felles med dem. Jeg orker ikke fyll og fest lenger 😅 overfladisk treff er jo greit nok, men det jeg trenger er den dype kontakten. Jeg bruker veldig mye energi på å være sosial med folk jeg ikke kjenner så godt, den energien har jeg bare ikke akkurat nå. Det er det som gjør set vanskelig. 

Jeg har vel ei bekjent som ikke har barn som er rundt min alder. Vi har hatt fine samtaler og god kjemi når vi treffes. Prøver å dyrke det litt med henne, så mye jeg orker, men det krever så mye av meg akkurat nå, at det blir nok ikke så ofte som jeg skulle ønsket. 

Jeg vet at denne prosessen er krevende, men jeg føler meg helt alene, og tror bare ikke jeg klarer ensomheten i tillegg til alle den andre følelsene og symptomene. 
 

Jeg er forresten ikke den typen som tar masse plass og kun snakker om meg. Det er kun hvis noen spør om spesifikke ting, ellers er det bare godt å være med venner som vet hva jeg går gjennom slik at jeg ikke alltid må være 100% blid hele tiden. Folk som kjenner meg og tåler at jeg av og til er i dårlig humør, uten at jeg er stygg med noen. 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Amatariel skrev:

Jeg har hatt noen prøverunder og har også følt meg alene da ingen av mine venner har vært prøver samtidig og jeg har også holdt prøvetiden hemmelig flere ganger. For meg har det vært veldig god hjelp å være på nett! Å treffe folk her som er i samme situasjon. Anbefaler deg å opprette profil enten på Babyverden eller her på KG og bli aktiv på prøverfronten. Maange som går igjennom IVF og er langtidsprøvere. Disse samtalene og skrivleriene har holdt meg oppe i mange tunge stunder. Og gledestopper. Jeg har iallefall fått venner for livet igjennom nett. Er så godt med noen som forstår, så det skjønner jeg godt at du ønsker deg.

Takk for tips. Jeg har vært deltaker her i mange år (med bruker). Men helt ærlig så føler jeg ikke det har vært så mye støtte her. Opplever mye krasse kommentarer på et sted jeg hadde håper jeg fikk mer forståelse. Men det hadde vært fint å få noen connections her. 
 

Jeg opprettet en anonym IG konto, hvor jeg begynte å følge mange tøffe damer og fikk hjerter og fine kommentarer tilbake. Det har vært litt godt. Men så er jeg sånn at Tim tider så klarer jeg ikke å poste så ofte, da når jeg poster igjen etter alt for lenge så får jeg ikke like mye respons der. Så det krever at jeg er mer aktiv, tenker at jeg kanskje skal bruke energi på det. 
 

Jeg er også litt lei av å være den som ikke har noe kjekt å fortelle til vennene mine. Hverdagen min er jo bare jobb og hjem for tida 😅 Er også helt utslitt pga hormonene. Jeg har venner som fikk barn før vi begynte og etter at vi begynte, samtlige trengte ikke å prøve mer enn 3 pp. De fleste fikk det på pp1 eller uten at de prøvde. Så dette var jeg ikke forberedt på 🙈 har i tillegg hatt en vanskelig fortid med mye mer utfordringer enn de rundt meg. Hadde bare håper at noe skulle gå seg til uten at livet pushet meg rundt sånn. 
 

Unnskyld, blir så lange svar, jeg har som sagt ikke så mange å dele disse tankene med. 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt alle venninner er gravide eller har barn? Det er da masse folk som ikke får barn, enten fordi de ikke kan, ikke vil, eller ikke får seg en partner. Kjenner du ingen slike?

Anonymkode: 1e424...d14

Nei. Tenk det. Jeg er den eneste uten. Som sagt, de uten er mye yngre og ikke nære venner. Har også som sagt blitt kjent med ei som er rundt min alder som ikke har barn, prøver å dyrke et vennskap der. Men det tar tid og energi og korona har forsinket alt! Mine venner har vel alle vært forholdmennesker og ekstremt fruktbare 😅 

Anonymkode: f6bf2...213

[Amatariel]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for tips. Jeg har vært deltaker her i mange år (med bruker). Men helt ærlig så føler jeg ikke det har vært så mye støtte her. Opplever mye krasse kommentarer på et sted jeg hadde håper jeg fikk mer forståelse. Men det hadde vært fint å få noen connections her. 

Føler det samme som deg utenom prøverforumet her - og spesielt prøverdagbøkene. Er som en helt annen verden av forumet! Veldig mange imøtekommende og forståelsesfulle damer. Men om du ikke vil være på KG, så anbefaler jeg Babyverden. Stort forum der. Det å være aktiv er litt alfa omega for å kunne "komme inn". Det gjelder både IRL og på nett. Slik som jeg forstår energien din så ville jeg valgt sistnevnte. Jeg har brukt mang en kveld i pysjbukse under pledd i sofaen hjemme, men likevel vært veldig sosial og skravlete med andre på nett

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle snakket med en psykolog? Jeg går gjennom en tøff periode i livet mitt, og jeg har ingen å snakke med. Jeg har ingen venner det er naturlig å slå på tråden til. Jeg går til en privat psykolog hvor jeg bare kan øse ut alt jeg tenker på, og få gode tilbakemeldinger fra en som støtter meg og vil meg vel. Det er en vanvittig påkjenning både psykisk og fysisk å aldri få pratet ut om alt det vanskelige, det vet jeg alt om. Jeg holdt på å gå under før jeg begynte hos psykologen min. 

Anonymkode: d8c19...5a0

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for svar. Aktivitetene jeg har funnet på med mine venner tidligere har sjeldent handlet om hvor tungt jeg har det. I de verste periodene har jeg snakket om det, ellers har vi hatt hyggelig samvær som du beskriver, hvor jeg har tatt meg både tid og energi og interesse i deres liv og utfordringer. Så det har aldri vært sånn ensidig om meg. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke klarer å gi mer. Jeg har sittet en del barnevakt og funnet på masse med deres barn, men nå orker jeg det ikke. For jeg er så fysisk og psykisk sliten!

Vennene mine selv har sagt at de syns ikke jeg har snakket for mye om det. Det er bare sånn livet er, når de får barn så får de naturligvis andre prioriteringer. Jeg er ikke sint på de for det, men det hjelper ikke at jeg ikke har noen andre mens de holder på med sitt. Dessverre så har absolutt alle vennene mine barn og/eller er gravide. Jeg har noen perifere venninner uten barn, men de er jo 8 år yngre enn meg og i tidlig 20 årene. Jeg er 31 og har ikke alltid så mye til felles med dem. Jeg orker ikke fyll og fest lenger 😅 overfladisk treff er jo greit nok, men det jeg trenger er den dype kontakten. Jeg bruker veldig mye energi på å være sosial med folk jeg ikke kjenner så godt, den energien har jeg bare ikke akkurat nå. Det er det som gjør set vanskelig. 

Jeg har vel ei bekjent som ikke har barn som er rundt min alder. Vi har hatt fine samtaler og god kjemi når vi treffes. Prøver å dyrke det litt med henne, så mye jeg orker, men det krever så mye av meg akkurat nå, at det blir nok ikke så ofte som jeg skulle ønsket. 

Jeg vet at denne prosessen er krevende, men jeg føler meg helt alene, og tror bare ikke jeg klarer ensomheten i tillegg til alle den andre følelsene og symptomene. 
 

Jeg er forresten ikke den typen som tar masse plass og kun snakker om meg. Det er kun hvis noen spør om spesifikke ting, ellers er det bare godt å være med venner som vet hva jeg går gjennom slik at jeg ikke alltid må være 100% blid hele tiden. Folk som kjenner meg og tåler at jeg av og til er i dårlig humør, uten at jeg er stygg med noen. 

Anonymkode: f6bf2...213

Nei mente ikke at du bare snakker om deg selv, men mente mer generelt at når man er veldig opptatt av noe som ikke går i oppfyllelse så tenker man og kretser mye rundt det - om ikke annet enn i sitt eget hode. 
 

derfor veldig viktig å ha et nærmest disiplinert fokus på å gjøre hyggelige ting som får deg litt ut av de tankene.. du virker som du har mye tunge tanker -og det er da man pleier å isolere seg.. men det er nettopp da man trenger venner. Vil anbefale 1) forum , og ved det møte likesinnede.. 2) psykolog 3) barnløse venninner 4) om du har venner langt unna så er tlfsamtaler også god kontakt 

Anonymkode: 91ff2...3f1

[AnonymBruker]

Det er som om jeg skulle skrevet dette selv.

Jeg har vært prøver siden 2017, og ble gravid for to mnd. siden på 4. IVF-forsøk. Veien dit har vært blytung. Flere venninner har ikke forstått, ei heller prøvd å forstå. De har ofte glemt ut at jeg har fortalt om innsett to uker før. Den største begivenheten i mitt liv akkurat nå. Greit nok at de ikke kan kjenne det på kroppen selv, men de burde vel forstå at dette var det viktigste i livet for meg? Slike tanker hadde jeg ofte. 

Har ikke fortalt noen venninner om graviditeten enda, for jeg har rett og slett følt at de ikke har stilt opp i denne vanskelige perioden. Det er fortsatt veldig bittert. 

Hold ut, og ha tro på at det en dag går bra. Når den dagen er vet ingen, men det er en del av livet. Usikkerheten er til tider uutholdelig. Lykke til 💛

Anonymkode: 3e517...79b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er som om jeg skulle skrevet dette selv.

Jeg har vært prøver siden 2017, og ble gravid for to mnd. siden på 4. IVF-forsøk. Veien dit har vært blytung. Flere venninner har ikke forstått, ei heller prøvd å forstå. De har ofte glemt ut at jeg har fortalt om innsett to uker før. Den største begivenheten i mitt liv akkurat nå. Greit nok at de ikke kan kjenne det på kroppen selv, men de burde vel forstå at dette var det viktigste i livet for meg? Slike tanker hadde jeg ofte. 

Har ikke fortalt noen venninner om graviditeten enda, for jeg har rett og slett følt at de ikke har stilt opp i denne vanskelige perioden. Det er fortsatt veldig bittert. 

Hold ut, og ha tro på at det en dag går bra. Når den dagen er vet ingen, men det er en del av livet. Usikkerheten er til tider uutholdelig. Lykke til 💛

Anonymkode: 3e517...79b

Ja! Det er akkurat sånn det føles! Jeg har deltatt i viktige hendelser i livene deres, gitt dem min fulle oppmerksomhet. Jeg har sendt meldinger, ringt, sjekket opp om de har det bra. INGEN ringte eller sendte melding etter min inseminasjon. Til tross for at jeg dagen før hadde uttrykt for min venninne at det hadde vært hyggelig hvis noen sjekket opp etter sånne dager. Som sagt så tror jeg ikke det klaffer denne ganga, men sitter med samme følelse. Om det hadde klaffet, så vet jeg ikke om jeg kan ta telefonen og fortelle folk det. Det er som du sier, når jeg ikke har kunnet ringt når jeg har det tungt, så føler jeg det blir feil å ringe hvis det noen gang blir gode nyheter. For jeg føler de har lagt opp til det, at jeg ikke lenger føler meg komfortabel med å ringe mine nærmeste venninner når jeg har set tungt. De har rett og slett ikke stilt opp. Spesielt etter at jeg begynte på hormoner, så trakk plutselig de nærmeste bare kontakten. Tilfeldigheter som gjorde at de fikk andre ting å tenke på, men det he vært denne perioden jeg har trengt dem mest. 
 

Det har vært en drit prosess ja. Men satser på at det går en dag 🙂

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei mente ikke at du bare snakker om deg selv, men mente mer generelt at når man er veldig opptatt av noe som ikke går i oppfyllelse så tenker man og kretser mye rundt det - om ikke annet enn i sitt eget hode. 
 

derfor veldig viktig å ha et nærmest disiplinert fokus på å gjøre hyggelige ting som får deg litt ut av de tankene.. du virker som du har mye tunge tanker -og det er da man pleier å isolere seg.. men det er nettopp da man trenger venner. Vil anbefale 1) forum , og ved det møte likesinnede.. 2) psykolog 3) barnløse venninner 4) om du har venner langt unna så er tlfsamtaler også god kontakt 

Anonymkode: 91ff2...3f1

Tusen takk som tar deg tid til å svare. Jeg skjønner hva du mener. Men faktisk så har jeg gjennom denne prosessen klart å ha det oppriktig kjekt når jeg har funnet på noe. Selvfølgelig har jeg hatt tunge perioder hvor ingenting har gått og alt har vært j*vlig. Men som regel er det ikke sånn at jeg har gått rundt og tenkt på det hele tiden, det er jo visse ting som har gitt påminnelser om det og da er det vanskelig å ignorere. Men allikevel har jeg ledd, og hatt det fint store deler av hverdagen min. Det er vel rundt sommeren ting begynte å bli skikkelig tungt. Men det begynte å komme seg, og så begynte jeg på hormoner. Det er det som slår meg ut! Jeg føler meg helt ødelagt av disse, fysisk og psykisk. Det er også i denne perioden (hardeste perioden jeg har hatt) at de nærmeste venninnene mine har trukket seg unna. Som jeg sa i mitt HI så er det nesten bare telefonkontakt jeg har hatt med mine venner.  Det har vært helt supert for meg, men det er den som plutselig er blitt kuttet ut. 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skulle snakket med en psykolog? Jeg går gjennom en tøff periode i livet mitt, og jeg har ingen å snakke med. Jeg har ingen venner det er naturlig å slå på tråden til. Jeg går til en privat psykolog hvor jeg bare kan øse ut alt jeg tenker på, og få gode tilbakemeldinger fra en som støtter meg og vil meg vel. Det er en vanvittig påkjenning både psykisk og fysisk å aldri få pratet ut om alt det vanskelige, det vet jeg alt om. Jeg holdt på å gå under før jeg begynte hos psykologen min. 

Anonymkode: d8c19...5a0

Joda, jeg prøver på det. I området hvor vi bor er det kun 2 private psykologer, han ene er en kjenning så det er ikke aktuelt, hun andre har LANG venteliste. Er blitt henvist til dps og har truffet behandleren min én gang foreløpig. Jeg tror jeg har litt problemer med hvordan jeg knytter meg til ulike relasjoner i livet mitt. Men foreløpig virket psykologen min like forvirret som meg 😅 har dessuten ikke noe særlig tro på dps, de har en tendens til å prioritere å friskmelde så mange som mulig så fort som mulig. Uten å faktisk sørge for at folk er friske. Viktig å få opp tallene. Snakker sv erfaring. Men gir det allikevel en sjanse. 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

20 timer siden, Amatariel skrev:

Føler det samme som deg utenom prøverforumet her - og spesielt prøverdagbøkene. Er som en helt annen verden av forumet! Veldig mange imøtekommende og forståelsesfulle damer. Men om du ikke vil være på KG, så anbefaler jeg Babyverden. Stort forum der. Det å være aktiv er litt alfa omega for å kunne "komme inn". Det gjelder både IRL og på nett. Slik som jeg forstår energien din så ville jeg valgt sistnevnte. Jeg har brukt mang en kveld i pysjbukse under pledd i sofaen hjemme, men likevel vært veldig sosial og skravlete med andre på nett

Hva mener du med prøveforumet her. Der som jeg har postet nå? For det er her jeg har følt at folk ikke har vært så støttende allikevel. Dagboka har jeg ikke prøvd, kanskje jeg skal gjøre det! 🙂 

Anonymkode: f6bf2...213

[AnonymBruker]

Husk at det mest sannsynlig er hormonene som får deg til å føle deg sånn og som påvirker tankene dine. I tillegg er du i en tung prosess som kun kan forstås av de som har vært igjennom det samme. Hormoner kan gjøre meg utrolig deprimert "uten grunn" (hormonene er selvsagt grunnen, men det er ikke alltid jeg skjønner det før etterpå), og det er veldig lite å gjøre med det annet enn å være bevisst på at dette ikke er meg, og at det går over. Jeg kjenner ikke vennene dine så jeg kan ikke si hva de tenker, men husk at alle de negative tankene dine sannsynligvis kommer av hormontrollet som bor i deg nå. Jeg regner med at noen av dem finner tid til deg hvis du strekker ut en hånd og forteller hvordan du har det, selv om du tror de har det for travelt til deg. Det er sånn både hormoner og depresjoner kan fucke med hjernen din. De får deg til å tro at ingen bryr seg eller har tid til deg. I tillegg kan det være lurt å snakke med en lege om hvordan du har det. Kanskje det finnes mulighet for å få snakke med en profesjonell. Du er neppe den første pasienten som kjenner på disse følelsene og tankene. Støtter også tipset om babyverden. Jeg går ikke gjennom nøyaktig det samme som deg, men jeg opplever også prøvingen som utrolig vanskelig av andre årsaker, og jeg har fått støtte der inne.

Jeg håper det klaffer for deg nå ❤ Prøving kan være umenneskelig tungt.

Anonymkode: d740c...bdb

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at det mest sannsynlig er hormonene som får deg til å føle deg sånn og som påvirker tankene dine. I tillegg er du i en tung prosess som kun kan forstås av de som har vært igjennom det samme. Hormoner kan gjøre meg utrolig deprimert "uten grunn" (hormonene er selvsagt grunnen, men det er ikke alltid jeg skjønner det før etterpå), og det er veldig lite å gjøre med det annet enn å være bevisst på at dette ikke er meg, og at det går over. Jeg kjenner ikke vennene dine så jeg kan ikke si hva de tenker, men husk at alle de negative tankene dine sannsynligvis kommer av hormontrollet som bor i deg nå. Jeg regner med at noen av dem finner tid til deg hvis du strekker ut en hånd og forteller hvordan du har det, selv om du tror de har det for travelt til deg. Det er sånn både hormoner og depresjoner kan fucke med hjernen din. De får deg til å tro at ingen bryr seg eller har tid til deg. I tillegg kan det være lurt å snakke med en lege om hvordan du har det. Kanskje det finnes mulighet for å få snakke med en profesjonell. Du er neppe den første pasienten som kjenner på disse følelsene og tankene. Støtter også tipset om babyverden. Jeg går ikke gjennom nøyaktig det samme som deg, men jeg opplever også prøvingen som utrolig vanskelig av andre årsaker, og jeg har fått støtte der inne.

Jeg håper det klaffer for deg nå ❤ Prøving kan være umenneskelig tungt.

Anonymkode: d740c...bdb

Takk. Du har helt rett. Jeg VET jo egentlig at det er hormonene. Men samtidig så føler jeg at følelsene mine er ekte. Det er litt rart, men jeg vet mye av det forsvinner når jeg slutter på hormonene, men jeg er reelt litt skuffet over vennene mine. Jeg har ikke lyst å «glemme» det når hormonene forsvinner og late som om alt er ok med vennene mine. Men, jeg overanalysere nok alt akkurat nå. Du har rett, det går over. Må bare holde ut. Skal ringe sykepleier i dag og fortelle hvordan det har vært. Når det gjelder å strekke ut en hånd til mine venner så klarer jeg det ikke. Jeg hadde trengt at de brydde seg nok til å ta kontakt. Jeg er lei av å være den som alltid ringer. De vet 100% hva jeg går gjennom, hvis noen har spurt har jeg ikke holdt det hemmelig at det er tungt. Men jeg kjenner at hvis de ikke tar kontakt når jeg går gjennom en vanskelig periode i mitt liv, så vet jeg ikke om de er verdt min tid lenger. For jeg har stilt opp så mye for dem. Jeg savner å få det tilbake når jeg trengte det. 

Anonymkode: f6bf2...213

[Amatariel]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med prøveforumet her. Der som jeg har postet nå? For det er her jeg har følt at folk ikke har vært så støttende allikevel. Dagboka har jeg ikke prøvd, kanskje jeg skal gjøre det! 🙂 

Anonymkode: f6bf2...213

Ja mente her. Men dagbok er nok best, fordi man må bli kjent med deg. Det er lettere å føle seg velkommen og inkludert også her inne, om man kjenner deg bedre. Skriver man under anonym har jeg inntrykk av at folk ikke er like hyggelig.

[Jdz]

Du har i det minste en partner. Ja prosessen er krevende, men fokuset bør uansett være å ta vare på hverandre og forholdet i denne perioden.

Flere mislykkede av IVF-forsøk og spontanabort, ble starten på slutten for oss. I ettertid ser jeg at det er mye jeg kunne gjort annerledes og at vi burde slått oss til ro som barnløse på et tidligere tidspunkt. Det var ikke verdt å ofre forholdet for. Har også mistet kontakt med de fleste av våre tidligere felles venner.

Jeg er ensom jeg... 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk. Du har helt rett. Jeg VET jo egentlig at det er hormonene. Men samtidig så føler jeg at følelsene mine er ekte. Det er litt rart, men jeg vet mye av det forsvinner når jeg slutter på hormonene, men jeg er reelt litt skuffet over vennene mine. Jeg har ikke lyst å «glemme» det når hormonene forsvinner og late som om alt er ok med vennene mine. Men, jeg overanalysere nok alt akkurat nå. Du har rett, det går over. Må bare holde ut. Skal ringe sykepleier i dag og fortelle hvordan det har vært. Når det gjelder å strekke ut en hånd til mine venner så klarer jeg det ikke. Jeg hadde trengt at de brydde seg nok til å ta kontakt. Jeg er lei av å være den som alltid ringer. De vet 100% hva jeg går gjennom, hvis noen har spurt har jeg ikke holdt det hemmelig at det er tungt. Men jeg kjenner at hvis de ikke tar kontakt når jeg går gjennom en vanskelig periode i mitt liv, så vet jeg ikke om de er verdt min tid lenger. For jeg har stilt opp så mye for dem. Jeg savner å få det tilbake når jeg trengte det. 

Anonymkode: f6bf2...213

Det er fordi følelsene dine er ekte, men de forsterkes av hormonene. Hormoner er ingenting å kødde med! 

Angående vennene dine så kan jeg forstå skuffelsen. Men jeg synes du skal si det til dem. Ta en prat med dem og fortell at du er skuffet. Jeg skjønner du har lyst til at de skal ta kontakt med deg, men det kan hende du må vente lenge. Ikke fordi de ikke bryr seg, men at de ikke er av typen som gjør det. Jeg er ganske dårlig på å ta kontakt med mine venner, men de vet at jeg er der på flekken om de trenger meg. Den dagen jeg får barn kommer det til å bli verre. Hvis du tar kontakt og sier du trenger dem mobiliserer de mest sannsynlig og legger andre ting til side for å være der for deg.

Jeg opplever at noen av mine venner støtter meg "feil" fordi de ikke forstår min situasjon, men jeg har snakket med de det gjelder og da var det enklere for dem å forstå litt, og de har trådt litt mer forsiktig.

Jeg forstår skuffelsen, og jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Kanskje er de dårlige venner som ikke er verdt å ha i livet ditt, men det er ikke lurt å ta avgjørelser når du er full av hormoner. Kanskje kommer du til å angre.

Lurt å kontakte en sykepleier!

Anonymkode: d740c...bdb