37 år,ufrivillig barnløs,finner aldri en god partner å dele livet med

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ble dessverre bomtur. Men det der hadde jeg f klart. Var kun en unggutt som vasket gulvet, ingen folk, så hadde fint klart å handla. Litt irritert på meg selv. Ble en lang tur-retur. Men godt med mosjonen da. 
I morgen er det helt skrapa her så MÅ ha mat. 

Anonymkode: 1bb8f...613

Jeg fatter ikke. Hvordan mener du at du er i stand til å ta vare på et barn, når du ikke engang klarer å komme deg på butikken for å handle mat? 

Anonymkode: 4a3ad...bc7

[AnonymBruker]

Det er nesten som at man egentlig bare burde stenge hele tråden og la TS ta grep om eget liv utenfor Kvinneguiden. Hun tror at velmenende råd om å få tilstrekkelig hjelp er en slags fornærmelse fra folk med «perfekte liv/drømmeliv». Det er rart at TS tror man er perfekt fordi man mener en såpass sterk og hemmende angst bør behandles riktig. 
 

Det er åpenlyst for de fleste at TS behøver MYE hjelp. Det er ikke sagt for å være ufin eller stygg, men en veldig tydelig observasjon basert på mange innlegg her med urovekkende utleverende informasjon.
 

Jeg tror nok dessverre det ikke er uten grunn at foreldrenene dine må ha sånn kontroll som de har.

Anonymkode: 99fe9...dcc

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nesten som at man egentlig bare burde stenge hele tråden og la TS ta grep om eget liv utenfor Kvinneguiden. Hun tror at velmenende råd om å få tilstrekkelig hjelp er en slags fornærmelse fra folk med «perfekte liv/drømmeliv». Det er rart at TS tror man er perfekt fordi man mener en såpass sterk og hemmende angst bør behandles riktig. 
 

Det er åpenlyst for de fleste at TS behøver MYE hjelp. Det er ikke sagt for å være ufin eller stygg, men en veldig tydelig observasjon basert på mange innlegg her med urovekkende utleverende informasjon.
 

Jeg tror nok dessverre det ikke er uten grunn at foreldrenene dine må ha sånn kontroll som de har.

Anonymkode: 99fe9...dcc

Det har blitt utlevert alt for mye, ja. Få hjelp med angsten er jeg helt i enig i men ikke måten du og fleire blåser det ut av proposisjon. 
 

Du mener det er helt normalt at foreldrene mine tar kontroll og invaderer? Ringer til den ene og andre og at jeg har diagnoser fordi de gjøre det? Hva er grunnen for at de må ha sånn kontroll som de har hatt?
Noen nevnte at jeg skrev som en tenåring osv, ganske fornærmende da det er foreldrene mine som behandler en som en til tider. Har kun gode skussmål fra der jeg har jobbet og med folk generelt. 
En slektning som spirte en gang om situasjonen osv, og jeg fortalte hvordan foreldrene mine hadde behandlet meg og hvordan de var, bare; jeg kan ikke uttale meg på det området osv. De har også utlevert meg til slekt og enkelte andre mange ganger, gjort meg ltit til latter. Men fortelle hvordan de selv er eller hva de har gått over grenser for å gjøre, det nevner de ikke.
 

Og man tror jo man er mer kokko enn man egentlig er av å lese all dømmingen og kritikken og pekefingeren på en, her inne.
 

 

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har blitt utlevert alt for mye, ja. Få hjelp med angsten er jeg helt i enig i men ikke måten du og fleire blåser det ut av proposisjon. 
 

Du mener det er helt normalt at foreldrene mine tar kontroll og invaderer? Ringer til den ene og andre og at jeg har diagnoser fordi de gjøre det? Hva er grunnen for at de må ha sånn kontroll som de har hatt?
Noen nevnte at jeg skrev som en tenåring osv, ganske fornærmende da det er foreldrene mine som behandler en som en til tider. Har kun gode skussmål fra der jeg har jobbet og med folk generelt. 
En slektning som spirte en gang om situasjonen osv, og jeg fortalte hvordan foreldrene mine hadde behandlet meg og hvordan de var, bare; jeg kan ikke uttale meg på det området osv. De har også utlevert meg til slekt og enkelte andre mange ganger, gjort meg ltit til latter. Men fortelle hvordan de selv er eller hva de har gått over grenser for å gjøre, det nevner de ikke.
 

Og man tror jo man er mer kokko enn man egentlig er av å lese all dømmingen og kritikken og pekefingeren på en, her inne.
 

 

Anonymkode: 1bb8f...613

Det er ingen som har blåst noe ut av proporsjoner her. Du velger å tolke det sånn, sånn som du tolker mye annet som du vil.  I det ligger jo en del av problemet ditt. Det er ingen som mener du er en lost mental-pasient, men at du trenger mer hjelp enn du innser selv. Mer hjelp enn du får en av psykolog over nett 1 gang i måneden. Det er forståelig at angsten har tatt såpass grep når du har vært så isolert som du sier du har vært, men da trenger det også kyndig hjelp for å komme på rett spor igjen. Jeg lurer jo også på hvorfor du plutselig ble så isolert, du kunne jo fint tatt grep mye mye tidligere når du så hvor det bar. Men jeg tipper du er sårbar/predisponert for angst. Ja klart normale ting blir vanskelig når man ikke gjør det over tid, men ikke sånn som dette. Ikke i en sånn grad at man ikke tør gå til tannlegen eller gå på butikken for å handle mat. Du sier alt henger i hop og det ene tar det andre, men ingen lar det gå så langt uten at det er et underliggende problem der. 

Anonymkode: 84c2f...f16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nesten som at man egentlig bare burde stenge hele tråden og la TS ta grep om eget liv utenfor Kvinneguiden. Hun tror at velmenende råd om å få tilstrekkelig hjelp er en slags fornærmelse fra folk med «perfekte liv/drømmeliv». Det er rart at TS tror man er perfekt fordi man mener en såpass sterk og hemmende angst bør behandles riktig. 
 

Det er åpenlyst for de fleste at TS behøver MYE hjelp. Det er ikke sagt for å være ufin eller stygg, men en veldig tydelig observasjon basert på mange innlegg her med urovekkende utleverende informasjon.
 

Jeg tror nok dessverre det ikke er uten grunn at foreldrenene dine må ha sånn kontroll som de har.

Anonymkode: 99fe9...dcc

Mener du det er normalt av en far, en sitter og har en normal samtale som voksne mennesker, og om en ikke er enig i det han sier, blir rasende forbanna, roper og kjefter og bokstavelig talt hopper opp av stolen/sofaen han sitter i fordi man er uenig. Dette har han gjort med mitt søsken også men ikke i så stor grad. 
Du mener det var helt rett av han å komme til min leilighet og ta nøklene mine fra entredøren,badet og soverommet mitt da jeg var 35(!!) år, fordi han hadde bestemt seg for at jeg SKULLE ringe nav fra hans tlf og at jeg ikke skulle låse meg inne og nekte. Noe jeg ikke var tenkt til. Satt seg ned i stua mi og bare ringte nav og skulle få meg til å snakke med dem via han. Altså dette er sånn man behandler tenåringer og barn. "Du skal, og har ikke andre valg fordi jeg bestemmer". Autoritet

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som har blåst noe ut av proporsjoner her. Du velger å tolke det sånn, sånn som du tolker mye annet som du vil.  I det ligger jo en del av problemet ditt. Det er ingen som mener du er en lost mental-pasient, men at du trenger mer hjelp enn du innser selv. Mer hjelp enn du får en av psykolog over nett 1 gang i måneden. Det er forståelig at angsten har tatt såpass grep når du har vært så isolert som du sier du har vært, men da trenger det også kyndig hjelp for å komme på rett spor igjen. Jeg lurer jo også på hvorfor du plutselig ble så isolert, du kunne jo fint tatt grep mye mye tidligere når du så hvor det bar. Men jeg tipper du er sårbar/predisponert for angst. Ja klart normale ting blir vanskelig når man ikke gjør det over tid, men ikke sånn som dette. Ikke i en sånn grad at man ikke tør gå til tannlegen eller gå på butikken for å handle mat. Du sier alt henger i hop og det ene tar det andre, men ingen lar det gå så langt uten at det er et underliggende problem der. 

Anonymkode: 84c2f...f16

Hva underliggende problem skulle det være?? Jeg var helt normal før jeg kom ut av arbeidslivet.  Ingen lar det gå så langt? Har du egentlig lest i emnet "Kropp og helse" hvor myyyyyyye syke folk det er der ute med mye verre ting enn meg. Bipolar,depresjon, lost cases etc.
 

Tror faktisk hvem som helst som har hatt veldig kritiske foreldre og blitt konstant hakket på, der det har vært minimalt med ros og oppmuntring, hadde blitt litt rare og vært predisponert for angst som du sier. 
 

En annen ting, fikk tilbud om en jobb på en skole litt utenfor hjembygda mi for noen år siden. Min far snakket meg ut av det og frarådet på det sterkeste, mente det var for vanskelig. Han har vært lærer og trodde det ble for mye for meg osv og at jeg ikke var kapabel nok til det.  Jeg gledde meg til å være vikar for 4-5. klassinger men han hadde flere prekener med meg om at dette burde jeg ikke gjøre, det var mye arbeid utenfor klasserommet med planlegging og dette mente han ikke jeg skulle begi meg ut på. Så det ble at jeg takket nei 😕

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva underliggende problem skulle det være?? Jeg var helt normal før jeg kom ut av arbeidslivet.  Ingen lar det gå så langt? Har du egentlig lest i emnet "Kropp og helse" hvor myyyyyyye syke folk det er der ute med mye verre ting enn meg. Bipolar,depresjon, lost cases etc.
 

Tror faktisk hvem som helst som har hatt veldig kritiske foreldre og blitt konstant hakket på, der det har vært minimalt med ros og oppmuntring, hadde blitt litt rare og vært predisponert for angst som du sier. 
 

En annen ting, fikk tilbud om en jobb på en skole litt utenfor hjembygda mi for noen år siden. Min far snakket meg ut av det og frarådet på det sterkeste, mente det var for vanskelig. Han har vært lærer og trodde det ble for mye for meg osv og at jeg ikke var kapabel nok til det.  Jeg gledde meg til å være vikar for 4-5. klassinger men han hadde flere prekener med meg om at dette burde jeg ikke gjøre, det var mye arbeid utenfor klasserommet med planlegging og dette mente han ikke jeg skulle begi meg ut på. Så det ble at jeg takket nei 😕

Anonymkode: 1bb8f...613

Og en ting til når en først var i gang og har delt nesten hele livshistorien sin. Min mor ville ikke at jeg skulle gå på vgs allmennfaglig, ville jeg skulle gå yrkesskolen. Jeg gikk allmennfaglig, trivdes kjempe godt og fikk masse nye venner og det var en veldig fin tid som jeg aldri ville vært foruten. 
Min far ble sur når jeg ville ta mer studie,når du kaster bort penger på nettstudie etc etc. Han har selv tatt dette studiet jeg tar nå for 18-20 år siden. 

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva underliggende problem skulle det være?? Jeg var helt normal før jeg kom ut av arbeidslivet.  Ingen lar det gå så langt? Har du egentlig lest i emnet "Kropp og helse" hvor myyyyyyye syke folk det er der ute med mye verre ting enn meg. Bipolar,depresjon, lost cases etc.
 

Tror faktisk hvem som helst som har hatt veldig kritiske foreldre og blitt konstant hakket på, der det har vært minimalt med ros og oppmuntring, hadde blitt litt rare og vært predisponert for angst som du sier. 
 

En annen ting, fikk tilbud om en jobb på en skole litt utenfor hjembygda mi for noen år siden. Min far snakket meg ut av det og frarådet på det sterkeste, mente det var for vanskelig. Han har vært lærer og trodde det ble for mye for meg osv og at jeg ikke var kapabel nok til det.  Jeg gledde meg til å være vikar for 4-5. klassinger men han hadde flere prekener med meg om at dette burde jeg ikke gjøre, det var mye arbeid utenfor klasserommet med planlegging og dette mente han ikke jeg skulle begi meg ut på. Så det ble at jeg takket nei 😕

Anonymkode: 1bb8f...613

Med underliggende problem mente jeg denne predisposisjonen. Uansett hvor mye du tror det, så er det ikke vanlig å ende opp med sosial angst fordi man havner utenfor arbeidslivet. Du kunne fint fortsatt å treffe venner og finne andre ting å gjøre. Jeg skjønner at foreldrene dine ikke har vært de beste, det er trist. Mine foreldre var heller ikke det. Spesielt fikk jeg omtrent ikke noe kjærlighet og omsorg av min mor som hadde hovedomsorgen. Jeg har likevel klart meg bra i dag. Men hadde jeg hatt en predisposisjon for psykisk sykdom så hadde situasjonen kanskje vært en annen. Og mange klarer seg bra uansett. Felles for dem tror jeg er at de slutter å se på seg selv som et offer, og heller tar tak i ting. 

Anonymkode: 84c2f...f16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det har blitt utlevert alt for mye, ja. Få hjelp med angsten er jeg helt i enig i men ikke måten du og fleire blåser det ut av proposisjon. 
 

Du mener det er helt normalt at foreldrene mine tar kontroll og invaderer? Ringer til den ene og andre og at jeg har diagnoser fordi de gjøre det? Hva er grunnen for at de må ha sånn kontroll som de har hatt?
Noen nevnte at jeg skrev som en tenåring osv, ganske fornærmende da det er foreldrene mine som behandler en som en til tider. Har kun gode skussmål fra der jeg har jobbet og med folk generelt. 
En slektning som spirte en gang om situasjonen osv, og jeg fortalte hvordan foreldrene mine hadde behandlet meg og hvordan de var, bare; jeg kan ikke uttale meg på det området osv. De har også utlevert meg til slekt og enkelte andre mange ganger, gjort meg ltit til latter. Men fortelle hvordan de selv er eller hva de har gått over grenser for å gjøre, det nevner de ikke.
 

Og man tror jo man er mer kokko enn man egentlig er av å lese all dømmingen og kritikken og pekefingeren på en, her inne.
 

 

Anonymkode: 1bb8f...613

Det er ikke normalt at foreldre oppfører seg slik mot et voksent, selvstendig individ, nei. Men årsaken til at jeg skriver det slik jeg gjør, er at kanskje dine foreldre vet bedre hva du sliter med enn deg selv. På den måten forsøker de å hjelpe deg (som du opplever fryktelig krenkende naturligvis) og griper inn i livet ditt. Det er ikke uvanlig at de nærmeste får en slik rolle. Samtidig hører vi jo kun din side av saken, og når du stadig vekk skylder på andre for hvordan livet ditt er, begynner man jo å lure litt. 

Du skriver at ditt søsken blir behandlet tilnærmet likt. Sliter han/hun også som du gjør? 
 

Videre har du forklart at du er i NAV-systemet, ikke jobbet 100% noensinne såvidt jeg har forstått og ikke vært i stand til å kjøpe en leilighet/bosted. Det til tross for en stor arv din far kontrollerer. Jeg arvet penger da jeg var ung og forvaltet pengene selv. Deretter kjøpte jeg bolig som 26 åring. Alene. Er ikke perfekt allikevel, men det var ikke så veldig vanskelig å få til når jeg hadde utdannelse og jobb i tillegg.

Denne tråden handler egentlig ikke om mann og barn, men om hvilke problemer som gjør at du ikke kommer videre i livet. Mange ønsker jo egentlig bare at du skal få det bedre.

Anonymkode: 99fe9...dcc

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med underliggende problem mente jeg denne predisposisjonen. Uansett hvor mye du tror det, så er det ikke vanlig å ende opp med sosial angst fordi man havner utenfor arbeidslivet. Du kunne fint fortsatt å treffe venner og finne andre ting å gjøre. Jeg skjønner at foreldrene dine ikke har vært de beste, det er trist. Mine foreldre var heller ikke det. Spesielt fikk jeg omtrent ikke noe kjærlighet og omsorg av min mor som hadde hovedomsorgen. Jeg har likevel klart meg bra i dag. Men hadde jeg hatt en predisposisjon for psykisk sykdom så hadde situasjonen kanskje vært en annen. Og mange klarer seg bra uansett. Felles for dem tror jeg er at de slutter å se på seg selv som et offer, og heller tar tak i ting. 

Anonymkode: 84c2f...f16

Da bør du sjekke bedre. Det er helt normalt og vanlig at folk som kommer utenfor arbeidslivet i lengre perioder,får sosial angst. 
 

Du har rett i at en bør gå ut av offer-rollen og ta tak. Dette burde jeg ha klart bedre. 
Tror uansett at måten jeg har blitt behandla på har gjort ting har blitt som de har blitt, at en har slitt i kjærlighetslivet sitt pga man ikke har følt seg bra nok, fordi foreldrene mine med sin kritikk og hakking har påvirket dette. Også når det gjelder å ha tro på seg selv og hva man kan klare. Og det at en har tro på seg selv og er trygg i seg selv i arbeidslivet osv. Vanskelig å være dette når dine nærmeste konstant kritiserer det du velger osv. 

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da bør du sjekke bedre. Det er helt normalt og vanlig at folk som kommer utenfor arbeidslivet i lengre perioder,får sosial angst. 
 

Du har rett i at en bør gå ut av offer-rollen og ta tak. Dette burde jeg ha klart bedre. 
Tror uansett at måten jeg har blitt behandla på har gjort ting har blitt som de har blitt, at en har slitt i kjærlighetslivet sitt pga man ikke har følt seg bra nok, fordi foreldrene mine med sin kritikk og hakking har påvirket dette. Også når det gjelder å ha tro på seg selv og hva man kan klare. Og det at en har tro på seg selv og er trygg i seg selv i arbeidslivet osv. Vanskelig å være dette når dine nærmeste konstant kritiserer det du velger osv. 

Anonymkode: 1bb8f...613

Prøv å ikke snakk om deg selv i 3 person.
 

‘Du har rett i at JEG bør gå ut av offerrollen’

...

’at JEG har slitt i kjærlighetslivet’

’kritiserer det JEG velger’

 

osv osv

du har det et par plasser, så det er bra! Men bytt ut alle med 1 person. Da tar du kanskje mer ansvar.

Anonymkode: 9acc9...d1b

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke normalt at foreldre oppfører seg slik mot et voksent, selvstendig individ, nei. Men årsaken til at jeg skriver det slik jeg gjør, er at kanskje dine foreldre vet bedre hva du sliter med enn deg selv. På den måten forsøker de å hjelpe deg (som du opplever fryktelig krenkende naturligvis) og griper inn i livet ditt. Det er ikke uvanlig at de nærmeste får en slik rolle. Samtidig hører vi jo kun din side av saken, og når du stadig vekk skylder på andre for hvordan livet ditt er, begynner man jo å lure litt. 

Du skriver at ditt søsken blir behandlet tilnærmet likt. Sliter han/hun også som du gjør? 
 

Videre har du forklart at du er i NAV-systemet, ikke jobbet 100% noensinne såvidt jeg har forstått og ikke vært i stand til å kjøpe en leilighet/bosted. Det til tross for en stor arv din far kontrollerer. Jeg arvet penger da jeg var ung og forvaltet pengene selv. Deretter kjøpte jeg bolig som 26 åring. Alene. Er ikke perfekt allikevel, men det var ikke så veldig vanskelig å få til når jeg hadde utdannelse og jobb i tillegg.

Denne tråden handler egentlig ikke om mann og barn, men om hvilke problemer som gjør at du ikke kommer videre i livet. Mange ønsker jo egentlig bare at du skal få det bedre.

Anonymkode: 99fe9...dcc

Mitt søsken er veeeeldig sta på en del områder og vil ikke ta i mot fornuftige råd fra min far f.eks om forvalting av penger i fond,sparing og andre lignende ting. 
Mitt søsken har heller ikke utdanning utenom vgs der hen ikke har fullført alt heller da det ikke liker skole og utdanning. Dette sårer mine foreldre også. Jeg derimot elsker å lære nye ting og få ny kunnskap.  Vi har fått lik oppdragelse men jeg er førstefødte og kjærlighetsbarn men har også vært prøvekanin og har fått mest tyn. Jeg er 110% sikker på at, uten å gjøre meg selv til offer igjen, de har gjort meg til et "problembarn". Utenfor husets fire vegger fikk jeg alltid god "tilbakemelding" i mangel på bedre beskrivelse, at jeg var ei hyggelig og kjekk jente, blid og positiv etc. Men innenfor husets vegger ble jeg gjort til en tyrann eller hva jeg skal si.  Mine foreldre kunne feks kjefte meg huden full, jeg ble krenka som dere kaller det, er sensitiv og begynte å gråte, min far brydde seg katten om at jeg gråt foran han bare han fikk ture gjennom med budskapet sitt.
Hele tiden skal de gi meg dårlig samvittighet, vi har gjort det og det for deg, og dette er takken osv osv. 
 

Du har nok rett i noe av det du sier at de ser mer hva jeg har slitt med enn meg selv og derfor griper inn. Forstår at de ikke ønsket å sitte å se at det ikke blir noe ut av datteren deres osv. Men likevel ikke rett å gjøre alt de har gjort likevel. Overskride grenser når de ikke har fullmakt osv.

Anonymkode: 1bb8f...613

[miss summers]

Jeg tror mange leser for mye inn i hva TS skriver, fordi hun formulerer seg tidvis klønete. At man får angst etter å ha vært isolert er ikke uvanlig. Syns flere her i tråden bør spare seg for tildele diagnoser og skrive slik. Det kan hende TS fremstår slik skriftlig, men ta nå hennes ord for hva det er. Hun har utlevert mye, i hensikt av at hun faktisk ønsker råd. Hun velger selv å ta de, og folk velger selv å lese dette. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt søsken er veeeeldig sta på en del områder og vil ikke ta i mot fornuftige råd fra min far f.eks om forvalting av penger i fond,sparing og andre lignende ting. 
Mitt søsken har heller ikke utdanning utenom vgs der hen ikke har fullført alt heller da det ikke liker skole og utdanning. Dette sårer mine foreldre også. Jeg derimot elsker å lære nye ting og få ny kunnskap.  Vi har fått lik oppdragelse men jeg er førstefødte og kjærlighetsbarn men har også vært prøvekanin og har fått mest tyn. Jeg er 110% sikker på at, uten å gjøre meg selv til offer igjen, de har gjort meg til et "problembarn". Utenfor husets fire vegger fikk jeg alltid god "tilbakemelding" i mangel på bedre beskrivelse, at jeg var ei hyggelig og kjekk jente, blid og positiv etc. Men innenfor husets vegger ble jeg gjort til en tyrann eller hva jeg skal si.  Mine foreldre kunne feks kjefte meg huden full, jeg ble krenka som dere kaller det, er sensitiv og begynte å gråte, min far brydde seg katten om at jeg gråt foran han bare han fikk ture gjennom med budskapet sitt.
Hele tiden skal de gi meg dårlig samvittighet, vi har gjort det og det for deg, og dette er takken osv osv. 
 

Du har nok rett i noe av det du sier at de ser mer hva jeg har slitt med enn meg selv og derfor griper inn. Forstår at de ikke ønsket å sitte å se at det ikke blir noe ut av datteren deres osv. Men likevel ikke rett å gjøre alt de har gjort likevel. Overskride grenser når de ikke har fullmakt osv.

Anonymkode: 1bb8f...613

Jeg syns du har blitt flinkere til å se ting fra flere sider i de siste postene dine, så kudos for det. Nei det er selvsagt ikke rett det de har gjort, men du klarer jo også å se det fra deres side. Sånn for å sammenligne: hadde barnet ditt hatt alvorlig anoreksi så ville du fått det innlagt. Selv om det som oftest dr det siste en anorektiker vil. Men man kan jo ikke se på at barnet dør uten å gripe inn. Ikke tolk dette som at jeg mener du må legges inn noe sted, for det mener jeg slett ikke. Poenget er at man kan gjøre gale ting selv om intensjonene er gode. Og det som har vært har vært. Du må bare rette snuten fremover. Alle er gode nok i kraft av seg selv, det er synd at du ikke føler det. Men for hver gang du mestrer noe vil den følelsen vokse. 

Anonymkode: 84c2f...f16

[AnonymBruker]

11 minutter siden, miss summers skrev:

Jeg tror mange leser for mye inn i hva TS skriver, fordi hun formulerer seg tidvis klønete. At man får angst etter å ha vært isolert er ikke uvanlig. Syns flere her i tråden bør spare seg for tildele diagnoser og skrive slik. Det kan hende TS fremstår slik skriftlig, men ta nå hennes ord for hva det er. Hun har utlevert mye, i hensikt av at hun faktisk ønsker råd. Hun velger selv å ta de, og folk velger selv å lese dette. 

Nynorsk er mitt hovedmål, derfor er det litt keitete å skrive bokmål. Mange hater nynorsk derfor skriver jeg på bokmål.

Er det så klønete formulert det jeg har skrevet? På nynorsk er "en" i tredjeperson og det brukes mye, "man" er bokmål, og da blir det brukt en del. Er det så jævlig gale?

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

18 minutter siden, miss summers skrev:

Jeg tror mange leser for mye inn i hva TS skriver, fordi hun formulerer seg tidvis klønete. At man får angst etter å ha vært isolert er ikke uvanlig. Syns flere her i tråden bør spare seg for tildele diagnoser og skrive slik. Det kan hende TS fremstår slik skriftlig, men ta nå hennes ord for hva det er. Hun har utlevert mye, i hensikt av at hun faktisk ønsker råd. Hun velger selv å ta de, og folk velger selv å lese dette. 

Hvor gammel er du forresten? Takk ellers for støtte. 
 

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nynorsk er mitt hovedmål, derfor er det litt keitete å skrive bokmål. Mange hater nynorsk derfor skriver jeg på bokmål.

Er det så klønete formulert det jeg har skrevet? På nynorsk er "en" i tredjeperson og det brukes mye, "man" er bokmål, og da blir det brukt en del. Er det så jævlig gale?

Anonymkode: 1bb8f...613

Var sikkert meg du skulle sitere her. Jeg har nynorsk som hovedmål selv men bruker ikke å skrive om meg selv i 3 person for det om.

Anonymkode: 9acc9...d1b

[miss summers]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nynorsk er mitt hovedmål, derfor er det litt keitete å skrive bokmål. Mange hater nynorsk derfor skriver jeg på bokmål.

Er det så klønete formulert det jeg har skrevet? På nynorsk er "en" i tredjeperson og det brukes mye, "man" er bokmål, og da blir det brukt en del. Er det så jævlig gale?

Anonymkode: 1bb8f...613

Ikke nødvendigvis ordene. Men måten du skriver på kan oppfattes ulikt. Og du fremstår ofte sint i svarene. Jeg tipper mange tolker deg feil. Uten at jeg vet fasit. Jeg blir også frustrert i tråden din tidvis, men tror ikke du er så syk som folk skal ha det til. Men tror du skal vurdere dette med om du kan være litt deprimert. 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du forresten? Takk ellers for støtte. 
 

Anonymkode: 1bb8f...613

Jeg har passert 40. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, miss summers skrev:

Ikke nødvendigvis ordene. Men måten du skriver på kan oppfattes ulikt. Og du fremstår ofte sint i svarene. Jeg tipper mange tolker deg feil. Uten at jeg vet fasit. Jeg blir også frustrert i tråden din tidvis, men tror ikke du er så syk som folk skal ha det til. Men tror du skal vurdere dette med om du kan være litt deprimert. 

Jeg har passert 40. 

Det er beklagelig at jeg fremstår sint. Føler jeg ofte må forsvare meg når folk retter pekefingeren og sier at en er svært syk osv. Akkurat det er jævlig provoserende. 
Hva blir du frustrert over? Og hvorfor mener du jeg er deprimert? Mer fortvilt enn deprimert vil jeg si. Nå må jeg få klart å handla mat da det er det viktigste for øyeblikket.  Men kvier seg til det pga skammen hvis jeg treffer kjentfolk og åpner kjeften og eller blir svar skyldig🤨

Anonymkode: 1bb8f...613

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er beklagelig at jeg fremstår sint. Føler jeg ofte må forsvare meg når folk retter pekefingeren og sier at en er svært syk osv. Akkurat det er jævlig provoserende. 
Hva blir du frustrert over? Og hvorfor mener du jeg er deprimert? Mer fortvilt enn deprimert vil jeg si. Nå må jeg få klart å handla mat da det er det viktigste for øyeblikket.  Men kvier seg til det pga skammen hvis jeg treffer kjentfolk og åpner kjeften og eller blir svar skyldig🤨

Anonymkode: 1bb8f...613

Du har ingenting å skamme deg over. Spør noen hva du gjør, så svar «jeg studerer». Det er aldri negativt å tilegne seg mer kunnskap, tvert imot 😊

På med uteklær og kom deg på butikken nå! Du klarer det, jeg har troen på deg!

 

(Du bruker ordet «jævlig» flere ganger, da kan du høres litt hissig ut 😉)

Anonymkode: eb57f...94e