Blir det aldri bedre med barn? Deprimert av familielivet

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg mor til to barn på 4 og 8 år, og jeg har hele veien trodd at alt skal bli bedre og lettere med tiden. Men det gjør jo ikke det! Det kommer bare nye utfordringer, som for eksempel konflikter med venner, masse oppfølging med skole, barna legger seg senere og dermed ENDA mindre egentid osv.

Jeg synes det har vært temmelig krevende å bli forelder med alt det innebærer, men har altså levd litt på at det «skal bli lettere» med tiden. Jeg elsker barna mine og gjør alt for dem, og de var både planlagt og virkelig ønsket. Men hele familielivet sliter meg ut! 

Nå er jeg redd jeg aldri vil oppleve at det faktisk blir bedre, men at det bare blir krevende på andre måter. Det er jo noe hele tiden.

Og pappaen tar sin del, så det ligger ikke der. Men sliter mye med at jeg blir så emosjonelt sliten og liksom aldri kan slappe av ordentlig eller prioritere egne behov eller ønsker. ALT dreier seg jo om barna, 24/7. 

Andre som forstår hva jeg mener, og evt. har noen tips til hvordan gjøre livet med barn mer lystbetont? 

TS 

Anonymkode: 6429b...65b

[Yuumi]

Det blir jo bedre, når de blir voksne om ikke annet! Selv om vi aldri skal ta ting for gitt.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei 

Jeg mor til to barn på 4 og 8 år, og jeg har hele veien trodd at alt skal bli bedre og lettere med tiden. Men det gjør jo ikke det! Det kommer bare nye utfordringer, som for eksempel konflikter med venner, masse oppfølging med skole, barna legger seg senere og dermed ENDA mindre egentid osv.

Jeg synes det har vært temmelig krevende å bli forelder med alt det innebærer, men har altså levd litt på at det «skal bli lettere» med tiden. Jeg elsker barna mine og gjør alt for dem, og de var både planlagt og virkelig ønsket. Men hele familielivet sliter meg ut! 

Nå er jeg redd jeg aldri vil oppleve at det faktisk blir bedre, men at det bare blir krevende på andre måter. Det er jo noe hele tiden.

Og pappaen tar sin del, så det ligger ikke der. Men sliter mye med at jeg blir så emosjonelt sliten og liksom aldri kan slappe av ordentlig eller prioritere egne behov eller ønsker. ALT dreier seg jo om barna, 24/7. 

Andre som forstår hva jeg mener, og evt. har noen tips til hvordan gjøre livet med barn mer lystbetont? 

TS 

Anonymkode: 6429b...65b

I fjor leste jeg en genial bok kalt minimalist parenting. Visste du at det er lov å tilpasse familielivet slik at ALLE overlever og har ok dager? Kanskje du gjør for mye for barna dine i forhold til hva du burde gjøre for at du også skal ha det bra? Med det så mener jeg, la ungene løse konflikter med venner selv, vær en støtte - ikke overta konflikten (for eldste da selvsagt, om 4-åringen har konflikter ville jeg droppet de playdatene som lager trøbbel). Ikke ha massivt med aktiviteter som tar mer tid fra deg enn du syns er ok. En i uka per barn er en passende regel, som gir flesteparten av dagene med med tid. Og er du sliten nok av alt så er ingen aktiviteter neste halvår (iaf i disse dager - kan skylde på korona) helt innafor. Ungene de finner sine måter å ivareta sine vennskap på (eldste iaf), de vokser opp, helt uten at vi egentlig må ofte oss Max og sitte igjen som vrak på hjemmebane. Helt unødvendig. Happy mummy - happy family! 
 

jeg merker iaf selv at livet blir akkurat hva jeg gjør det til. Så jeg er veldig forsiktig med å BARE følge opp barna og ikke meg selv og parforholdet. Ungene får bare tåle at vi også må ha et liv vi kan leve med. Så blir det færre bilder på Instagram, ungene får mer ansvar for å ta initiativ selv etc, og de merker allerede klare rammer på når vi kan stille opp. Og mine er små i bhg enda, og jeg ønsker ikke å være der du er nå, så jeg praktiserer allerede at alle i familien skal ha det bra - også jeg. Og er allikevel ganske sikker på at ungene mine kommer til å klare seg selv. 
 

eks: 4,5 åringen vil besøke venninne på en tid da det ikke er på agendaen, og det passer ikke, fordi det er nok annet og fritid er også nødvendig. Da er svaret «nei, det passer ikke i dag, jeg kan ikke bli med deg dit/kjøre seg dit i dag». «Meeeen maaaaamma!!» Jeg: «jenta mi, du kan dra på besøk til vennene dine så mye du vil når du er stor nok til å komme deg dit selv». Så nå øver hun på veien til bestevenninna, haha. 

samme fikk jeg tips fra et par andre smarte foreldre som sa: ungene vår får kun gå på aktiviteter de kan gå/sykle til selv. Enkelt og greit. Nå bor vi et sted der det er mulig da - skjønner at det varierer. Men bare som et eksempel på tankegangen og å sette litt grenser for sin egen tid - som samtidig gir ungene mer selvstendighet og som de vokser på både mtp selvtillitt og ansvarsfølelse. Egentlig vinn-vinn. Det eneste man må tåle er å ikke være den forlder som nistirrer på alle treninger i tillegg til alle kampene. Om man tåler å være litt annerledes - så kan livet bli så mye bedre. For en selv + masse fordeler for ungene! Som vi i 2020 helt ærlig gjør ALT FOR MYE for...

Anonymkode: 0184b...51c

[AnonymBruker]

Det er ekstremt viktig å sette av tid til seg selv. Om dere er to, bør dere klare å få til litt egentid hvor du kan gjøre det DU vil, for deg selv. 

Det er også både lov og BRA, faktisk, at du lærer ungene dine at Mamma også har behov, Mamma skal også ha det bra. Det er helt ok å si at nå skal Mamma ha ti minutter egentid og lese avisen, nå må dere aktivisere dere selv, og ikke forstyrre Mamma, basta. Da lærer de at det er lov å sette grenser for seg selv, og det har de godt av å se. 

Det er lov å si at nå er det pappaen som er med dem, så kan du sette deg i fred på soverommet med en bok (og støykansellerende hodetelefoner eller soviro om nødvendig..) og ta litt egentid. 

 

 

Anonymkode: 0e214...b52

[asterix]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I fjor leste jeg en genial bok kalt minimalist parenting. Visste du at det er lov å tilpasse familielivet slik at ALLE overlever og har ok dager? Kanskje du gjør for mye for barna dine i forhold til hva du burde gjøre for at du også skal ha det bra? Med det så mener jeg, la ungene løse konflikter med venner selv, vær en støtte - ikke overta konflikten (for eldste da selvsagt, om 4-åringen har konflikter ville jeg droppet de playdatene som lager trøbbel). Ikke ha massivt med aktiviteter som tar mer tid fra deg enn du syns er ok. En i uka per barn er en passende regel, som gir flesteparten av dagene med med tid. Og er du sliten nok av alt så er ingen aktiviteter neste halvår (iaf i disse dager - kan skylde på korona) helt innafor. Ungene de finner sine måter å ivareta sine vennskap på (eldste iaf), de vokser opp, helt uten at vi egentlig må ofte oss Max og sitte igjen som vrak på hjemmebane. Helt unødvendig. Happy mummy - happy family! 
 

jeg merker iaf selv at livet blir akkurat hva jeg gjør det til. Så jeg er veldig forsiktig med å BARE følge opp barna og ikke meg selv og parforholdet. Ungene får bare tåle at vi også må ha et liv vi kan leve med. Så blir det færre bilder på Instagram, ungene får mer ansvar for å ta initiativ selv etc, og de merker allerede klare rammer på når vi kan stille opp. Og mine er små i bhg enda, og jeg ønsker ikke å være der du er nå, så jeg praktiserer allerede at alle i familien skal ha det bra - også jeg. Og er allikevel ganske sikker på at ungene mine kommer til å klare seg selv. 
 

eks: 4,5 åringen vil besøke venninne på en tid da det ikke er på agendaen, og det passer ikke, fordi det er nok annet og fritid er også nødvendig. Da er svaret «nei, det passer ikke i dag, jeg kan ikke bli med deg dit/kjøre seg dit i dag». «Meeeen maaaaamma!!» Jeg: «jenta mi, du kan dra på besøk til vennene dine så mye du vil når du er stor nok til å komme deg dit selv». Så nå øver hun på veien til bestevenninna, haha. 

samme fikk jeg tips fra et par andre smarte foreldre som sa: ungene vår får kun gå på aktiviteter de kan gå/sykle til selv. Enkelt og greit. Nå bor vi et sted der det er mulig da - skjønner at det varierer. Men bare som et eksempel på tankegangen og å sette litt grenser for sin egen tid - som samtidig gir ungene mer selvstendighet og som de vokser på både mtp selvtillitt og ansvarsfølelse. Egentlig vinn-vinn. Det eneste man må tåle er å ikke være den forlder som nistirrer på alle treninger i tillegg til alle kampene. Om man tåler å være litt annerledes - så kan livet bli så mye bedre. For en selv + masse fordeler for ungene! Som vi i 2020 helt ærlig gjør ALT FOR MYE for...

Anonymkode: 0184b...51c

Jeg er så  enig.

Man må huske at man skal levet livet sitt med barna, man skal ikke leve livet sitt for barna. 

[AnonymBruker]

Det blir bedre men også verre.. nå får du nattesøvn, barna spiser selv, sluttet med bleie osv. (Bedre) men som du sier kommer det konflikter med venner, lekser, aktiviteter osv. Så kommer ungdomsårene med enda mer bekymring, men mer alenetid.

det vil alltid være utfordringer på ulike vis. 
vi må bare stå i det og prøve å leve selv også

Anonymkode: a26b4...5eb

[tangent]

Ting endrer seg jo hele tiden, og utfordringene blir annerledes. Jeg er så utrolig enig i personen over som skriver om at mange kan ha godt av å tenke litt annerledes rundt hvor mye man skal være på som foreldre. Det er veldig mange som tror at det å være en god foreldre er å være involvert i nesten hver eneste matbit og samtale ungen har, men jeg tror at det tilslutt blir å gjøre ungene en bjørnetjeneste.

Jeg synes at foreldre (og spesielt mødre, som har en liten tendens til å oftere bli selvoppofrende ovenfor barna) skal tenke igjennom hva det er viktig for dem å gjøre for seg selv. Jeg har bestemt at jeg velger meg trening (tok meg 6 år etter første barnet ble født før jeg har orket å ta det opp igjen) og at jeg skal møte en venninne alene minst en gang i måneden for å prate og ha litt sosialt liv. Får jeg disse tingene, så kan jeg føle at jeg er litt i vater! Men å være foreldre er en jobb, det er det ingen tvil om! 

 

[AnonymBruker]

Vi blir gjennom hele oppveksten indoktrinert på at på et eller annet stadie skal man få seg familie. Det, i likhet med fast trygg jobb, helst kommunalt, fremstilles som det gode liv.

Det innebærer at flertallet tar seg en trygg utdanning, og frykter å utvikle seg noe særlig i ambisiøs retning. Mange blir fortalt at å starte eget firma er for vanskelig, og store  drømmer som å bli skuespiller, danser eller noe annet ambisiøst blir vinket bort som en dum ide, umoden tankegang.

Dermed ender de fleste opp som lærere, sykepleiere, hjelpepleiere, butikkansatte og andre typiske kvinneyrker. Blir du lege eller tannlege er du litt xtra flink.

Barn er også en del av den pakken. Er du kvinne, i fast arbeid og fast forhold begynner de mase om når du skal ha barn fra slutten av 20 årene. Har du bikket 30 blir det enda verre, da benytter mange enhver anledning til å oppfordre deg til å dra hjem og ha ubeskyttet sex. Mange føler kanskje at de ikke er helt der enda, og kanskje litt usikre på forholdet, men velger likevel å la seg presse, for " alle andre" får jo barn nå.

Men hva innebærer det egentlig å få barn? Vi blir indoktrinert på at livet uten barn er meningsløst. " Jeg forsto ikke meningen med livet før jeg fikk barn", " da jeg fikk barn fant jeg endelig roen" , " det var først da jeg fikk barn jeg forsto hva kjærlighet virkelig er" , slike fraser får du høre. Det er nesten som om de barnløse egentlig ikke har levd enda. Den kjærligheten barnløse har for sin partner er ikke bra nok, for det er først når du får barn du vet hva kjærlighet er visstnok.

Men hva er det egentlig som er så bra med barn? Forskningen viser jo at barnløse er lykkeligere og har bedre forhold.

Et barn er jo helt avhengig av deg. Du må stille opp i 18 år, ubetinget, selv om barnet er kjærlig eller ufyselig. Du er pliktig til å alltid ta dets side og stille opp ved alle dets behov. Det er et pengesluk og stjeler tiden din i flere år. Ja du får kjærlighet og den magiske foreldre unge relasjonen, men den er jo ikke alltid rosenrød. Jeg vet da om flere som ikke har god relasjon til sine foreldre , og mange er blitt arveløse.

Jeg forstår bare ikke hvorfor man later som det er så magisk og positivt. Mange opplyser jo om at det ikke er det.

Jeg tror det er givende, men også kjedelig.

Jeg tror det er morsomme øyeblikk, men mest stress og bekymring.

Jeg tror du er stolt av å ha gitt liv og føler glede i å se ditt avkom vokse opp og bli en person, men du ofret deg selv litt for det.

Det er så mange pluss og minus om hverandre.

Til syvende og sist tror jeg de som tenker å få barn må spør seg om de er klar for å være kun mor og arbeidstaker , og bruke den lille fritiden de får på å innhente seg.

Jeg tror det er det store spørsmålet, er det nok for meg?

Jeg tror tatt alle skilsmisser i betraktning føler mange på at livet i en familie blir tomt og traust. Kanskje lot de seg presse til å få barn med feil partner. Kanskje ofret de noen drømmer. Og det innhenter etterhvert.

Så er det de som er så fornøyd med det livet. De er fornøyd med jobben. Drømmene er oppfylt. De elsker partneren sin. Elsker å henge med barna. Osv

Jeg tror problemet ligger i at mange fikk barn kun fordi det var forventet. Og/ eller de hadde et urealistisk bilde av hvordan den ubetingede kjærligheten føltes, hvor gøy og rosenrødt det var.

Hver gang du blunker fødes det ett barn. Det er vel ikke så veldig mirakuløst egentlig. Forskning viser at de fleste synes ungen din er plagsom, er kun sin egen unge man syns er så vidunderlig. Det er jo ikke så veldig mirakuløst og fantastisk å få unger sett helhetlig, verden er overbefolket, enkelte steder popper damer ut 8-10 unger. 

Jeg tror det er meget oppskrytt. Men ble det en sannhet hadde kanskje menneskeheten dødd ut.

Men håper flere går noen runder med seg selv før de får barn. Synes det er altfor mange barn som vokser opp med foreldre som aldri burde fått barn sammen, krangler og hater hverandre. Mest sannsynlig fordi det var helt feil for dem å få barn sammen. Noe i dem var ikke klar for det ansvaret, som innebærer at barnet må komme først. Du må temme egoet ditt ekstremt. Og det er et ganske kjedelig liv for mange.

 

Anonymkode: c84af...ae3

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi blir gjennom hele oppveksten indoktrinert på at på et eller annet stadie skal man få seg familie. Det, i likhet med fast trygg jobb, helst kommunalt, fremstilles som det gode liv.

Det innebærer at flertallet tar seg en trygg utdanning, og frykter å utvikle seg noe særlig i ambisiøs retning. Mange blir fortalt at å starte eget firma er for vanskelig, og store  drømmer som å bli skuespiller, danser eller noe annet ambisiøst blir vinket bort som en dum ide, umoden tankegang.

Dermed ender de fleste opp som lærere, sykepleiere, hjelpepleiere, butikkansatte og andre typiske kvinneyrker. Blir du lege eller tannlege er du litt xtra flink.

Barn er også en del av den pakken. Er du kvinne, i fast arbeid og fast forhold begynner de mase om når du skal ha barn fra slutten av 20 årene. Har du bikket 30 blir det enda verre, da benytter mange enhver anledning til å oppfordre deg til å dra hjem og ha ubeskyttet sex. Mange føler kanskje at de ikke er helt der enda, og kanskje litt usikre på forholdet, men velger likevel å la seg presse, for " alle andre" får jo barn nå.

Men hva innebærer det egentlig å få barn? Vi blir indoktrinert på at livet uten barn er meningsløst. " Jeg forsto ikke meningen med livet før jeg fikk barn", " da jeg fikk barn fant jeg endelig roen" , " det var først da jeg fikk barn jeg forsto hva kjærlighet virkelig er" , slike fraser får du høre. Det er nesten som om de barnløse egentlig ikke har levd enda. Den kjærligheten barnløse har for sin partner er ikke bra nok, for det er først når du får barn du vet hva kjærlighet er visstnok.

Men hva er det egentlig som er så bra med barn? Forskningen viser jo at barnløse er lykkeligere og har bedre forhold.

Et barn er jo helt avhengig av deg. Du må stille opp i 18 år, ubetinget, selv om barnet er kjærlig eller ufyselig. Du er pliktig til å alltid ta dets side og stille opp ved alle dets behov. Det er et pengesluk og stjeler tiden din i flere år. Ja du får kjærlighet og den magiske foreldre unge relasjonen, men den er jo ikke alltid rosenrød. Jeg vet da om flere som ikke har god relasjon til sine foreldre , og mange er blitt arveløse.

Jeg forstår bare ikke hvorfor man later som det er så magisk og positivt. Mange opplyser jo om at det ikke er det.

Jeg tror det er givende, men også kjedelig.

Jeg tror det er morsomme øyeblikk, men mest stress og bekymring.

Jeg tror du er stolt av å ha gitt liv og føler glede i å se ditt avkom vokse opp og bli en person, men du ofret deg selv litt for det.

Det er så mange pluss og minus om hverandre.

Til syvende og sist tror jeg de som tenker å få barn må spør seg om de er klar for å være kun mor og arbeidstaker , og bruke den lille fritiden de får på å innhente seg.

Jeg tror det er det store spørsmålet, er det nok for meg?

Jeg tror tatt alle skilsmisser i betraktning føler mange på at livet i en familie blir tomt og traust. Kanskje lot de seg presse til å få barn med feil partner. Kanskje ofret de noen drømmer. Og det innhenter etterhvert.

Så er det de som er så fornøyd med det livet. De er fornøyd med jobben. Drømmene er oppfylt. De elsker partneren sin. Elsker å henge med barna. Osv

Jeg tror problemet ligger i at mange fikk barn kun fordi det var forventet. Og/ eller de hadde et urealistisk bilde av hvordan den ubetingede kjærligheten føltes, hvor gøy og rosenrødt det var.

Hver gang du blunker fødes det ett barn. Det er vel ikke så veldig mirakuløst egentlig. Forskning viser at de fleste synes ungen din er plagsom, er kun sin egen unge man syns er så vidunderlig. Det er jo ikke så veldig mirakuløst og fantastisk å få unger sett helhetlig, verden er overbefolket, enkelte steder popper damer ut 8-10 unger. 

Jeg tror det er meget oppskrytt. Men ble det en sannhet hadde kanskje menneskeheten dødd ut.

Men håper flere går noen runder med seg selv før de får barn. Synes det er altfor mange barn som vokser opp med foreldre som aldri burde fått barn sammen, krangler og hater hverandre. Mest sannsynlig fordi det var helt feil for dem å få barn sammen. Noe i dem var ikke klar for det ansvaret, som innebærer at barnet må komme først. Du må temme egoet ditt ekstremt. Og det er et ganske kjedelig liv for mange.

 

Anonymkode: c84af...ae3

👏👏👏

Anonymkode: f1d93...f47

[AnonymBruker]

Det er krevende og det fortsetter også, på andre områder som du nevner selv. Du virker som en god mor som bryr deg og er der for barna dine 🌸👍. Men samtidig vil jeg oppmuntre deg med å forsøke å være glad over at du har fått de flotte barna du ville ha, og kanskje du er heldig at du har friske barn også.? Det kan jeg love deg, og selv være syk og ha barn med diagnoser, er ikke morro. Men en gjør det beste ut av det, masse kjærlighet og tid sammen. Når barna er blitt såpass store at de skal flytte ut, kan jeg tenke meg at det kan bli en sorg og et meget stort savn for mange. 

"Mye vil ha mer"er et ordtak som treffer ganske ofte synes jeg. Kanskje bare leve mer i nuet, senke kravene litt og forsøke å hygge seg sammen med de en elsker. ❤️

Anonymkode: ecbbc...bf1

[exictence]

Nei, alt i livet har sine gleder, sorger, utfordringer på godt og vondt. Det er bare til å nyte gledene hele tiden innimellom.

[AnonymBruker]

Hvilken utfordring har du med en 8 åring da? Nå ble jeg nygjerrig! Har selv ett barn på 8 år å han er veldig lett å ha med å gjøre. Sover lenge i helgene,er selvstendig osv.

Anonymkode: 60f98...29c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken utfordring har du med en 8 åring da? Nå ble jeg nygjerrig! Har selv ett barn på 8 år å han er veldig lett å ha med å gjøre. Sover lenge i helgene,er selvstendig osv.

Anonymkode: 60f98...29c

Øh, unger er jo like forskjellige som oss voksne? Søsteren min har en åtteåring, og han skal stå opp kl 05:30 hver dag, hverdag som helg, er i voldsom opposisjon for tiden, bare krangling med broren, skal konsekvent ikke være med på noe de andre i familien vil, osv osv osv. 

Anonymkode: 0e214...b52

[AnonymBruker]

19 minutter siden, exictence skrev:

Nei, alt i livet har sine gleder, sorger, utfordringer på godt og vondt. Det er bare til å nyte gledene hele tiden innimellom.

Så sant, så sant.

Mange søker etter en tilværelse med kontinuerlig lykkefølelse. Den kommer aldri. Vi får bare noen øyeblikk her og der, hvor alt føles perfekt.

Som du sier, nyt de øyeblikkene.

Jeg snakket med ei dame som hadde vært narkoman i flere år og blitt rusfri. Hun sa at på det verste, så var det et savn som meldte seg igjen og igjen, å kunne dra ned på et svaberg med frokosten, og sitte der og nyte den langs havet.

Det var det hun savnet mest.

Gjelder å finne gleden i det mange av oss tar som selvfølgeligheter.

Anonymkode: c84af...ae3

[AnonymBruker]

TS her

Takk for svar, leser alle og setter pris på forståelse og støtte, samt gode tips. 

Anonymkode: 6429b...65b

[AnonymBruker]

Det blir bedre fra tenårene syntes jeg. Lite drama, mer selvstendig og høyst oppegående(kan lage middag, har orden i sakene sine og klarer å kommunisere) har en datter på 15 og to yngre gutter.

Anonymkode: 8dbfa...3af

[AnonymBruker]

Men hva konkret er det som sliter deg ut? Det er sikkert mye du kan gjøre noe med og velge bort, eller prioritere annerledes. Er totalbelastningen for mye med jobb og familieliv, at det kanskje er greit å jobbe litt mindre for en periode?

Hva savner du mest? Hva kan du gjøre for at også du har det bra? 

Anonymkode: d8cf4...800