Du som har veldig unge foreldre, hvordan var barndommen din?

[AnonymBruker]

Mamma fikk meg da hun var 20, ingen far i bildet, men trygge og gode besteforeldre. Hun klarte seg greit, men jeg har endel unresolved issues fra da hun periodevis reiste vekk om kveldene etter at jeg hadde lagt meg for å treffe typen (som jeg hatet da og hater nå, jeg har alltid vært en god menneskekjenner). Etterhvert fikk jeg halvsøsken, noe som er det beste som har skjedd meg, jeg elsker dem over ALT, skulle bare ønske den jævelige stefaren ikke kom på kjøpet.

Mamma og jeg har et ok forhold i dag, ikke så dypt, men så er vi også veldig ulike som personer.

Anonymkode: dea3d...7f3

[AnonymBruker]

Mamma hadde ikke utdannelse og pappa drev mye med hobbyene sine. Det var også mye høylytt krangling. Vi hadde ikke så god råd, men følte ikke vi var fattige egentlig. Litt dårlig og enkelt kosthold, og byttet ofte barnehage. Men helt grei oppvekst vil jeg si. Det jeg setter veldig stor pris på er å ha unge besteforeldre til barna mine! Og på mange måter er de nok egentlig bedre besteforeldre enn de var foreldre.

Jeg har også lært å være økonomisk bevisst, samt sett viktigheten av å ta utdannelse før jeg får barn. Så jeg tror man lærer mye av å ha en litt kronglete start.

Anonymkode: d5336...0ce

[AnonymBruker]

Mine foreldre var 22 og 23 da de fikk meg. Da var de gift og hadde både jobb og hus. Vil tro jeg hadde en ganske normal barndom, kan ikke huske noe annet enn at det var bra. De skilte seg når jeg var ca 3, og da kom min stefar inn i bildet. Utrolig takknemlig for han, da han aldri har gjort forskjell på meg og mine yngre halvsøsken (de han fikk med min mor). Han ble virkelig en ekstra far, og mitt forhold til ham er bedre enn det jeg har med min far og mor. Til og med etter at min mor og stefar ble skilt, har vi fortsatt det gode forholdet. Han var som en far for meg i 20 år, og selv etter at han og mor ble skilt gjør han heller ikke noe forskjell. 

Og meningen med avsporingen?😅🙈 Ville bare si at det finnes steforeldre som bryr seg og er snille, ikke bare disse fæle som en leser om over alt. 

Liker også at mine barn har unge besteforeldre som orker å løpe rundt og leke 😊

Anonymkode: 4eedc...545

[AnonymBruker]

Mor var 19, far 22. De var ikke sammen, men skiltes kunne de jo gjort uansett alder. Aldri merket noe negativt mtp økonomi eller trivsel. Utrolig god mor som brukte det hun hadde på meg. Fikk være med på hva enn jeg ville av fritidsaktiviteter, og boddE i nytt hus. Fantastisk oppvekst!

Anonymkode: 094b6...113

[AnonymBruker]

Mamma var 23 år, trebarnsmor og ble forlatt av min far til fordel for en ny kvinne. Oppveksten var preget av bitterhet og følelsen av å være uønsket/i veien. 
 

Har valgt å ikke få barn selv. 

Anonymkode: 4092e...98f

[Sinte-my]

Mine foreldre var helt i starten av tyveårene da de fikk meg. De første årene var det økonomisk trangt, men aldri noe jeg har merket. Jeg har alltid hatt alt jeg trengte, og enda litt mer. Vi har reist, delt opplevelser, det var hytteturer, det var alltid mye tid sammen. De har alltid prioritert meg først. Har fortsatt et veldig tett og godt forhold til mine foreldre, og de er fantastiske besteforeldre for min sønn. 

[AnonymBruker]

Mamma var 17 og pappa 20 da de fikk meg. I starten bodde vi hos bestemor før de fikk en kommunal leilighet, etterhvert hus. Jeg har aldri manglet kjærlighet, men de hadde nok dårlig råd. Hun sydde og strikket klær til meg, tok "handelsskolen" på kveldstid. Pappa gikk enda på videregående. Jeg har bilder av at pappa tok med med i svømmetimene på skolen så jeg fikk bade! 😄 dette var på 70-tallet. 

Hun har fortalt at noe de kalte "barnetilsynet" (datidens barnevern) kom på hjemmebesøk på pikerommet hennes og så over klærne mine. Da hadde de vært imponert over at hun, en da 18åring, hadde laget så mye fine klær til meg. Har hatt en veldig fin oppvekst, og ikke manglet noe, men det har nok jobbet mye for å få det til. Pappa hadde to jobber hele tiden. Bestemor var dagmamma, jeg gikk ikke i barnehage. 

Som tenåring var det min mamma venninnene mine kom til for å snakke om pubertet osv...haha, de synes sine egne mødre bar for gamle. Hun husker at hun syntes det var litt ekkelt å gå på foreldremøter, fordi det var stor aldersforskjell mellom henne og de andre.

Nå som 40 åring er det fantastisk å ha en ung bestemor og bestefar til mine barn. De har overskudd og livsglede, og er ikke fine på det. De nyter hverdagsgleder, og setter pris på de små ting. Elsker foreldrene mine!

 

Anonymkode: eaae6...acc

[AnonymBruker]

Uff. Selv er jeg 24 og mamma til ei på 3 og ei på 2 år. Håper ikke de vokser opp å føler så mye negativt om barndommen sin som dere i tråden her har gjort. 

Anonymkode: 0aa4a...c89

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre var 22 og 23 da de fikk meg. Da var de gift og hadde både jobb og hus. Vil tro jeg hadde en ganske normal barndom, kan ikke huske noe annet enn at det var bra. De skilte seg når jeg var ca 3, og da kom min stefar inn i bildet. Utrolig takknemlig for han, da han aldri har gjort forskjell på meg og mine yngre halvsøsken (de han fikk med min mor). Han ble virkelig en ekstra far, og mitt forhold til ham er bedre enn det jeg har med min far og mor. Til og med etter at min mor og stefar ble skilt, har vi fortsatt det gode forholdet. Han var som en far for meg i 20 år, og selv etter at han og mor ble skilt gjør han heller ikke noe forskjell. 

Og meningen med avsporingen?😅🙈 Ville bare si at det finnes steforeldre som bryr seg og er snille, ikke bare disse fæle som en leser om over alt. 

Liker også at mine barn har unge besteforeldre som orker å løpe rundt og leke 😊

Anonymkode: 4eedc...545

Så koselig å lese dette! 

Minnet meg om Clueless, der faren til Cher sier at man skiller seg fra koner, ikke barn😊

Anonymkode: be9da...c24

[AnonymBruker]

Mamma var 19 og pappa 23. Har hatt en fantastisk oppvekst, og verdens beste familie. Er 26 år idag og har godt forhold til mine foreldre - de er blant annet mine aller nærmeste. 😀 stabil oppvekst.

Anonymkode: bf511...23d

[AnonymBruker]

Mamma var 21 og pappa 25 når jeg kom til verden. Hatt verdens beste og tryggeste oppvekst. Jeg har opplevd og reist masse i barndommen, mange gode minner

Anonymkode: 9e038...14c

[AnonymBruker]

Mamma var 20 og mamma 22. De bygget hus når jeg var 1 år, og fikk søsteren min året etter. Husker bare masse masse skogsturer uansett vær, matpakker, ake hver morgen før barnehagen og foreldre som var energiske og var med på alt. Har en atpåklatt lillesøster som mamma fikk når hun har 35, hun har vært vesentlig mindre i naturen og på aktiviteter utenom organisert idrett og opplegg for barn. 

Anonymkode: 3d74c...503

[AnonymBruker]

Vi ser så forskjellig på hva man syns er unge foreldre. Jeg syns alt under 20. Jeg var 25 år når jeg fødte, var ikke tidlig det. Min søster giftet seg når hun var 21 år. Fikk barn 22 år. Hun er nå 46, fortsatt gift.

Anonymkode: 7224d...351

[AnonymBruker]

Jeg så at barn med eldre foreldre hadde mer aktivitet og foreldre som involverte seg mer. Mamma satt bare inne med tvn, pappa var alltid avgårde på jobb. Det var aldri skiturer, fjellturer. Jeg vet kun om en sykkeltur vi hadde, så de var aldri med oss barna på noe. I tillegg var mamma ustabil psykisk. 

De ble foreldre når de var 18 og 20. 

Anonymkode: d2e66...8f1

[AnonymBruker]

Begge var 19, jeg ble født på slutten av 80-tallet. Barndommen var preget av ustabilitet. De hadde dårlige jobber, folk inn og ut av huset til allslags tider på døgnet. Jeg hadde nok et bedre forhold til mine besteforeldre. 

De hadde ikke råd til å kjøpe noe sted å bo selvfølgelig, så jeg flyttet minimum en gang i året. Det var periodevis mye festing. Når de skilte lag ble dette enda verre. I tillegg til mange forskjellige kjærester på begge sider som ble introdusert omtrent i det de møttes. Før de plutselig forsvant når jeg endelig begynte å bli kjent med de. 

Dårlig oppfølging mtp skolen. Lærte meg tidlig å være selvstendig og klare meg selv, det er jo positivt. Flyttet så fort jeg kunne og har heldigvis klart meg bra, og har sørget for at mine barn kkke opplever det samme. 

 

Anonymkode: 78a04...a74

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff. Selv er jeg 24 og mamma til ei på 3 og ei på 2 år. Håper ikke de vokser opp å føler så mye negativt om barndommen sin som dere i tråden her har gjort. 

Anonymkode: 0aa4a...c89

Det kommer jo an på deg. Har du utdannelse og en jobb som kan forsørge dere godt? Er du sammen med barnas far og dere har et harmonisk forhold? Prioriterer du barna eller er du opptatt av å være mye ute eller drive med andre ting? Passer du på å få innput andre steder, så du ikke «bare» er mamma?

Anonymkode: d5336...0ce

[AnonymBruker]

Mor var akkurat fylt 17 da jeg ble født. Hun bar absolutt ikke klar for det. Jeg husker ei som lå på sofaen og røykte, spiste sjokolade og såg på tv-en. 

Jeg var veldig mye overlatt til meg selv fra baby til voksen. Hadde det materielle på plass, men det emosjonelle var en stor mangel gjennom hele oppveksten. Gjorde aldri noe sammen. 
Kan ikke komme til henne med noe, alt er en personlig fornærmelse og jeg bare lyger visst nok. Det er ikke måte på hvor mye hun forakter meg, det har jeg selv lest hun har skrevet til andre  🙄

Far var ikke i bildet før sent, men selv da var det i rykk og napp. 
 

Har i dag ikke snakket med noen av de på snart 10 år, jeg er i dag 40 år med egne barn. 

Anonymkode: 13b40...049

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mamma var 20 og mamma 22. De bygget hus når jeg var 1 år, og fikk søsteren min året etter. Husker bare masse masse skogsturer uansett vær, matpakker, ake hver morgen før barnehagen og foreldre som var energiske og var med på alt. Har en atpåklatt lillesøster som mamma fikk når hun har 35, hun har vært vesentlig mindre i naturen og på aktiviteter utenom organisert idrett og opplegg for barn. 

Anonymkode: 3d74c...503

Jeg er bare nysgjerrig, så du må ikke ta deg nær av spørsmålet. Men hvordan er det å vokse opp med lesbiske foreldre? 

Anonymkode: 46649...a85

[AnonymBruker]

Mine foreldre var 21 da jeg ble født. De giftet seg året etter. Har hatt en trygg oppvekst. Vi hadde dårlig råd de første årene, men jeg merket ikke så veldig mye til det. De tok meg med på masse turer i skog og mark, feriene ble stort sett tilbragt hos besteforeldre i en annen del av landet + en og annen tur til Sverige. Ganske likt alle andre i nabolaget. Foreldrene mine var tydelig glade i hverandre, og med unntak av noe krangling en periode da jeg var tenåring (regner med de slet litt), så var det veldig harmonisk.
 

Foreldrene mine hadde ingen utdanning da jeg vokste opp, begge har tatt høyere utdanning (samt tatt opp fag fra vgs) i voksen alder. 

Anonymkode: f6bb2...7f8

[Aristoteles]

Mamma var 20 og pappa 21 (70-tallet, så det var kanskje ikke spesielt tidlig?). Økonomien var ikke den beste, men de løste det ved å kjøpe halve skrotter av okse og sau som de selv parterte + mye matauk i form av fisking, jakt og bærplukking. Mamma sydde og strikket. 
Jeg fikk en søster to år senere. Oppveksten var preget av mye latter. Mamma og pappa lekte med både hverandre og oss. Vi kunne for eksempel lekeslåss i stua hele gjengen, for så å hoppe ut i snøen fra verandakanten når vi var varme. De lekte mørkegjømsel og boksen går, og pappa bygde både snøhuler og gapahuker med oss. Vi var mye på turer. Bestemor bodde rett i nærheten og der hadde vi dessuten også en ung tante og en ung onkel som både lekte med oss og lagde pizza og forskjellig.
Verdens beste barndom

De fikk to barn til 11 og 13 år senere. Da hadde begge mer ansvarsfulle jobber og langt mindre tid. Mine yngre søsken gikk i barnehage, og de opplevde nok foreldrene våre som langt mer alvorlige og med mindre tid til dem. De hadde bedre råd, men mindre tid, og i stedet for turer i skog og mark var de på organiserte treninger.