Jump to content
AnonymBruker

Spiseforstyrrelse og behandlerkropp

Recommended Posts

AnonymBruker

En overvektig eller tydelig utrent (høy-) normalvektig behandler ville trigget meg i at jeg ville tenkt at de ønsket å få meg til å se ut som dem, altså mitt ultimate mareritt. En veldig tynn person med tydelige muskler og ekstremt lite fett ville trigget meg i at jeg ville tenkt jeg måtte se sånn ut. Men jeg har aldri sett en person som ikke er enten toppidrettsutøver innen ting som langdistanse, høydehopp etc, eller andre med spiseproblemer, som er tynn på den måten. Vi snakker jo ikke om en med en normal BMI på 18-19, liksom.

Anonymkode: 48f9b...6ce

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok, takk for innspill.

La oss si at legen har BMI på 30, men at h*n fungerer tipp topp i både jobb- og privatliv, og er fornøyd med sin egen kropp slik den er. Ville du fremdeles ikke hatt tillit til vedkommende?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Det blir jo litt som å si «la oss si at behandler har diabetes, men fungerer i hverdagen». Selvfølgelig fungerer en i hverdagen som best en kan med de sykdommene og skavankene en har, men en slutter ikke å ha dem fordiom, og de slutter ikke å påvirke livskvalitet og levealder. 30 er på grensen til fedme, uansett om personen er happy med å ha sykdommen fedme eller ei (en håper jo at folk med diabetes også har det ok med den diagnosen). Men det er verre at en medisinsk utdannet person med vrangforestillinger om egen kropp skal behandle folk med vrangforestillinger om egen kropp, enn om hen annerkjente at hen ødela egen helse og tok det på alvor.

 

Jeg makter ikke ta noe helsepersonell med vektproblematikk på alvor. Dette er nemlig ting det er superenkelt å fikse, og vi vet at det er kjempefarlig å fuske med vekta. Spiseforstyrrelser er ikke enkelt å ordne opp i, men helt vanlig fedme uten bakenforliggende psykisk lidelse er det jo bare å kvitte seg med. Krever litt besluttsomhet, en dose tid og minimal innsats.

Anonymkode: 9343a...01b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, overvekt/undervekt er ofte en indikasjon på at man spiser for mye eller lite, lever et for bedagelig eller for aktivt liv, et for stressende eller inaktivt liv, at man trener for mye eller for lite, koser seg for mye eller for lite, har spiseforstyrrelser, traumebakgrunn, at man har fysisk fysisk sykdom, en skade, et syndrom eller en funkssjonshemming, at man går på medisiner, er arvelig disponert eller at man på noe tidspunkt har vært eller gjort noe av dette tidligere. 

Anonymkode: b73de...6c1

Nei. Over-/undervekt er forårsaket av at man spiser for lite/for mye/er i for lite/mye aktivitet. Grunnen til at man spiser for lite/for mye/er i for lite/mye aktivitet, uten å orke å endre på det, kan være noe av det du nevner - som igjen kan være grunnet i, eller føre til, usikkerhet.

Anonymkode: 51334...0e8

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg var innlagt på sengepost da jeg hadde anoreksi. Jeg tenkte sjelden over kroppen til de som jobbet der eller behandleren min. Det jeg husker jeg reagerte på var da vi hadde måltider. Vi satt på felles bord med andre pasienter og behandlere. Dette var med en gang lavkarbo var blitt populært og flere av damene spiste strengt lavkarbo og hadde med deg middag/lunsj med lavkarbo brød, og kun kjøtt og grønnsaker. Syntes de kunne satt seg på personalrommet når de skulle spise diett mat eller slankemat. Men det gikk sikkert under at vi måtte lære oss at andre spiser annerledes uten at det er noe galt i det. 

Anonymkode: 3d246...513

Share this post


Link to post
Share on other sites
Pipaluk
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var innlagt på sengepost da jeg hadde anoreksi. Jeg tenkte sjelden over kroppen til de som jobbet der eller behandleren min. Det jeg husker jeg reagerte på var da vi hadde måltider. Vi satt på felles bord med andre pasienter og behandlere. Dette var med en gang lavkarbo var blitt populært og flere av damene spiste strengt lavkarbo og hadde med deg middag/lunsj med lavkarbo brød, og kun kjøtt og grønnsaker. Syntes de kunne satt seg på personalrommet når de skulle spise diett mat eller slankemat. Men det gikk sikkert under at vi måtte lære oss at andre spiser annerledes uten at det er noe galt i det. 

Anonymkode: 3d246...513

Måtte dere ikke spise samme mat  som behandlerne? Trodde det var noe av poenget?

jeg som er så glad i mat ville slitt om jeg var ansatt der. Måtte skjule at jeg er glupsk. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 minutter siden, Pipaluk skrev:

Måtte dere ikke spise samme mat  som behandlerne? Trodde det var noe av poenget?

jeg som er så glad i mat ville slitt om jeg var ansatt der. Måtte skjule at jeg er glupsk. 

Det er så "normalt" i våre dager å ha et anstrengt forhold til mat, at selv behandlere for spiseforstyrrelser har det. 

Anonymkode: 51334...0e8

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
6 minutter siden, Pipaluk skrev:

Måtte dere ikke spise samme mat  som behandlerne? Trodde det var noe av poenget?

jeg som er så glad i mat ville slitt om jeg var ansatt der. Måtte skjule at jeg er glupsk. 

De fleste behandlerne spiste det som ble servert. Vi fulgte maten som ble servert på sykehuset, brødskiver til frokost og lunsj og kvelds. Dagen middag. De fleste behandlerens spiste det som var dagens måltider, men noen som jobbet der og drev å slanket seg hadde med egen niste. Type salat og lavkarbo. Helt greit det, men syntes de da kunne satt seg ett annet sted å spist og ikke sammen med oss andre.

Anonymkode: 3d246...513

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mindre (egt ingen) tillitt til overvektige leger og helseaktører. Samme går for terapeuter av forskjellige typer. Jeg har selv bakgrunn i helsevesenet, og for meg blir dermed kroppen til behandleren et lerret. Overvekt er en sykdom i mine øyne, og hvis du som lege ikke klarer å behandle din primærpasient, deg selv, hvordan skal du klare å behandle meg? 

Anonymkode: 44dce...6a0

Ikke alltid man greier å følge egne råd feks.. 

Det er lett for meg å sitte å si at frisk luft og mosjon gir god helse, mens jeg selv ikke orker å gå ut. Men jeg har jo rett. 

Anonymkode: ff76c...d08

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så "normalt" i våre dager å ha et anstrengt forhold til mat, at selv behandlere for spiseforstyrrelser har det. 

Anonymkode: 51334...0e8

Ja. Det er sant. Når de etter å ha spist en salat bestående av isbergsalat, tomat og litt agurk, må poengtere hvor fryktelig mett de ble, mens «Anna» på 35 kg må spise 4 poteter, 6 kjøttkaker og ett lass med saus. Så blir det litt rart.. 

Anonymkode: 3d246...513

Share this post


Link to post
Share on other sites
Pipaluk
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste behandlerne spiste det som ble servert. Vi fulgte maten som ble servert på sykehuset, brødskiver til frokost og lunsj og kvelds. Dagen middag. De fleste behandlerens spiste det som var dagens måltider, men noen som jobbet der og drev å slanket seg hadde med egen niste. Type salat og lavkarbo. Helt greit det, men syntes de da kunne satt seg ett annet sted å spist og ikke sammen med oss andre.

Anonymkode: 3d246...513

Var det sånn at alle pasientene satt ved samme bord uavhengig av hva de slet med, og hvor langt de var kommet i behandlingen? Da kunne isåfall behandlere med lavkarbodiett spist sammen med de som var på bedringens vei, mens de måtte spise det samme som pasientene hvis de var alvorlig undervektige

eller hvordan var det organisert?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Over-/undervekt er forårsaket av at man spiser for lite/for mye/er i for lite/mye aktivitet. Grunnen til at man spiser for lite/for mye/er i for lite/mye aktivitet, uten å orke å endre på det, kan være noe av det du nevner - som igjen kan være grunnet i, eller føre til, usikkerhet.

Anonymkode: 51334...0e8

Så enkelt er det ikke. Det finnes mange grunner til at folk kan gå opp eller ned i vekt uavhengig av hva de spiser eller ikke spiser. Diaresykdommer og ødemer er to eksempler. 

Anonymkode: b73de...6c1

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for interessant innspill!

Er det lov å spørre om hva dine triggere var?

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Jeg var jo deprimert itillegg, spesielt kjærlighetssorg. Hadde ett par kraftige runder med det som ikke hjalp. Alt var egentlig bare elendighet og jeg hadde ikke kontroll på noe, kun kroppen min.

Anonymkode: e3603...a42

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alltid man greier å følge egne råd feks.. 

Det er lett for meg å sitte å si at frisk luft og mosjon gir god helse, mens jeg selv ikke orker å gå ut. Men jeg har jo rett. 

Anonymkode: ff76c...d08

Behandling for spiseforstyrrelser er mye mer komplisert enn som så, det vet du. Og mye handler om tillitt, og om å være et godt eksempel. Et intelligent menneske følger gode råd, slik et godt eksempel bør gjøre. 

Anonymkode: 44dce...6a0

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Behandling for spiseforstyrrelser er mye mer komplisert enn som så, det vet du. Og mye handler om tillitt, og om å være et godt eksempel. Et intelligent menneske følger gode råd, slik et godt eksempel bør gjøre. 

Anonymkode: 44dce...6a0

Her er vi iallfall stort sett enige tror jeg! Vil bare skyte inn at jeg er ganske overbevist om at man være et intelligent menneske, men allikevel ikke følge alle gode råd som blir gitt!

Jeg har nå lest gjennom hele tråden og jeg må si at jeg synes ditt syn på hva som er en god/dårlig og troverdig/ikke troverdig behandler er noe reduserende. I mine øyne bør alle, pasient som behandler, alltid ta mennesket som helhet i betraktning - ikke bare det ytre - når man gjør seg opp en mening om hvor velfungerende vedkommende er. Jeg tenker at en behandler kan være kjempedyktig i sitt yrke samtidig som h*n har en del ekstra kilo å bære på, eller er veldig tynn. Lysten til å hjelpe andre, og den nødvendige kompetansen som skal til, kan vel absolutt være til stede selv om kroppen er usunn?

Alle mennesker har sin egen historie, behandlere inkludert. Synes du vi skal kunne forvente at alle leger har en kropp som tilfredsstiller "folkehelsekravene" for å kunne stole på dem som behandlere? Der er jeg i så fall ganske uenig. Jeg kan nevne ett eksempel jeg kommer på i farta (selv om det kanskje er noe søkt) som kanskje kan tydeliggjøre hva jeg mener:

Da jeg var inne til førstegangstjeneste var det mange av dem som var inne sammen med meg som var noen år eldre fordi de typisk hadde gått fagskole og jobbet noen år før de ble innkalt. Noen av disse var, til å begynne med, mektig irriterte på de unge jyplingene av noen sersjanter som sjefet dem rundt. Denne irritasjonen forsvant imidlertid ganske raskt da folk begynte å innse at hierarkiet i militæret i stor grad er bygd på kompetanse og relevant erfaring - ikke alder.

På samme måte tenker jeg at det blir for enkelt å avskilte alle velmenende, og sannsynligvis ofte dyktige, behandlere fordi de er overvektige. Vi er jo så mye mer enn bare vekta vår.

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I mine øyne bør alle, pasient som behandler, alltid ta mennesket som helhet i betraktning - ikke bare det ytre -

Det ytre er et uttrykk for det indre. 

Jeg forstår hva du mener, og du har gode poeng, men når det kommer til helse er ikke ting så kompliserte. Nå mener jeg selvfølgelig at jeg dømmer min behandler ut fra hva hun/han har på seg eller ut fra deres sans for humor, men er de ikke ved god fysisk helse selv, kan ikke jeg ha tillitt til dem. 

Ingen av dere trenger forsåvidt å være enige med meg, så det er ikke noe vits å prøve å overbevise meg om noe. Vi ser ikke de samme tingene. Min mening ble etterspurt, og jeg har gitt den. 

Anonymkode: 44dce...6a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det ytre er et uttrykk for det indre. 

Jeg forstår hva du mener, og du har gode poeng, men når det kommer til helse er ikke ting så kompliserte. Nå mener jeg selvfølgelig at jeg dømmer min behandler ut fra hva hun/han har på seg eller ut fra deres sans for humor, men er de ikke ved god fysisk helse selv, kan ikke jeg ha tillitt til dem. 

Ingen av dere trenger forsåvidt å være enige med meg, så det er ikke noe vits å prøve å overbevise meg om noe. Vi ser ikke de samme tingene. Min mening ble etterspurt, og jeg har gitt den. 

Anonymkode: 44dce...6a0

Selvfølgelig IKKE**

Anonymkode: 44dce...6a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Da jeg var innlagt spiste de ansatte ca det samme som oss, heldigvis.

Legen jeg hadde på det behandlingsstedet, altså hun som passet på alt det fysiske med blodprøver osv, var også den som bestemte når og hvordan jeg skulle øke min kostplan underveis i oppholdet. Og hun var svært overvektig. Det var kjempetøft, for det er vanskelig å stole på at man kan spise så mye i utgangspunktet. Og hennes størrelse gjorde det enda vanskeligere å stole på at den maten hun anbefalte var trygg og riktig. Pluss at jeg ikke kunne si hvorfor jeg fikk sånn angst, for ville jo ikke være uhøflig å dra hennes kropp inn i dette.

Da jeg gikk poliklinisk etterhvert, var behandleren min en 2m høy bredskuldret mann. Det var ganske behagelig egentlig, for trigget meg aldri. Jeg følte meg aldri stor/større hos han pluss at det aldri var noe å sammenlikne.

Anonymkode: 31665...5cd

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var innlagt spiste de ansatte ca det samme som oss, heldigvis.

Legen jeg hadde på det behandlingsstedet, altså hun som passet på alt det fysiske med blodprøver osv, var også den som bestemte når og hvordan jeg skulle øke min kostplan underveis i oppholdet. Og hun var svært overvektig. Det var kjempetøft, for det er vanskelig å stole på at man kan spise så mye i utgangspunktet. Og hennes størrelse gjorde det enda vanskeligere å stole på at den maten hun anbefalte var trygg og riktig. Pluss at jeg ikke kunne si hvorfor jeg fikk sånn angst, for ville jo ikke være uhøflig å dra hennes kropp inn i dette.

Da jeg gikk poliklinisk etterhvert, var behandleren min en 2m høy bredskuldret mann. Det var ganske behagelig egentlig, for trigget meg aldri. Jeg følte meg aldri stor/større hos han pluss at det aldri var noe å sammenlikne.

Anonymkode: 31665...5cd

Interessant, takk for innspill!

Så det at behandler er av motsatt kjønn, og med en helt annen kroppsfasong, kan altså være positivt i noen tilfeller?

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å ta opp behandlers kropp som noe problematisk - i frykt for å støte denne personen. Samtidig tenker jeg at begge parter til syvende og sist vil være tjent med mest mulig ærlighet. De som velger å jobbe med dette vet vel til en viss grad hva de går til. Jeg regner tross alt med at det jeg ville vite mer om da jeg startet tråden er en velkjent og mye diskutert problemstilling innad blant de som jobber i helsesektoren.

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ytre er et uttrykk for det indre. 

Jeg forstår hva du mener, og du har gode poeng, men når det kommer til helse er ikke ting så kompliserte. Nå mener jeg selvfølgelig at jeg dømmer min behandler ut fra hva hun/han har på seg eller ut fra deres sans for humor, men er de ikke ved god fysisk helse selv, kan ikke jeg ha tillitt til dem. 

Ingen av dere trenger forsåvidt å være enige med meg, så det er ikke noe vits å prøve å overbevise meg om noe. Vi ser ikke de samme tingene. Min mening ble etterspurt, og jeg har gitt den. 

Anonymkode: 44dce...6a0

Bare for å ha det klart, jeg prøver ikke å overbevise noen som helst. Jeg vil bare forsikre meg om at vi forstår hverandre, jeg synes også det skal være lov å være uenig!

Jeg mener jo på min side at ting er ganske kompliserte når det kommer til helse. Ikke nødvendigvis når det gjelder kaloriregnestykket, som alle kan så altfor godt, men når det gjelder fysisk helse sett fra et psykisk helse-perspektiv og hvordan tidligere erfaringer har formet dagens person.

Her tilsier min erfaring at de som sliter med noe, samme hva det er, ofte trenger å gjennomgå en lang prosess før de kan føle seg bedre med seg selv. Alle overvektige/undervektige kan selvsagt aritmetikken, kaloriunderskudd=vektnedgang og kalorioverskudd=vektøkning, men veien dit virker ikke å være en mirakelkur som er tilbakelagt i løpet av et par dager.

Jeg forstår også hva du mener, og jeg prøver bare å forklare litt om hvorfor jeg tror at helse ikke er så "ukomplisert" som det jeg får inntrykk av at du mener det er.

PS: Er ikke helsepersonell, bare en nysgjerrig sjel.

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant, takk for innspill!

Så det at behandler er av motsatt kjønn, og med en helt annen kroppsfasong, kan altså være positivt i noen tilfeller?

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å ta opp behandlers kropp som noe problematisk - i frykt for å støte denne personen. Samtidig tenker jeg at begge parter til syvende og sist vil være tjent med mest mulig ærlighet. De som velger å jobbe med dette vet vel til en viss grad hva de går til. Jeg regner tross alt med at det jeg ville vite mer om da jeg startet tråden er en velkjent og mye diskutert problemstilling innad blant de som jobber i helsesektoren.

TS

Anonymkode: 4a1c1...cc7

For meg var det veldig positivt. Jeg syns hvertfall det ble veldig ryddig når behandler var en mann og også stor og sterk. Det føles litt hyklerisk hos kvinnelige behandlere på en måte, for vi vet begge at man helst vil være tynn.

Ang hun overvektige legen, så er det jo sånn at man er svært psykisk syk når man er innlagt i psykiatrien. Og spiseforstyrrelse er jo ofte en del av noe større. Det å skulle «provosere» noen på den måten at man faktisk drar inn kroppen deres som en indikasjon på hvor god de er i jobben, er milevis unna hva jeg hadde klart på den tiden. Man er redd, forvirret, deprimert og fortvilet. Null selvtillit og man føler seg rett og slett veldig liten i møte med en lukket avdeling. Det er vanskelig å snakke sånn rasjonelt og voksent i en slik situasjon.

Anonymkode: 31665...5cd

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...