Dere som er ufør

[AnonymBruker]

Jeg leste et sted at over 10% av den norske arbeidsstyrken er ufør. Dette kan selvsagt ikke være det reelle antallet uføre da det ikke finnes noen grunn til at nordmenn, med vår levestandard skal være noe sykere enn våre nordiske naboer. Jeg har selv nære familiemedlemmer som er blitt ung ufør hvor de selv sier at de skulle jobbet og hatt noe å gå til, for da hadde den psykiske helsa forbedret seg betraktelig.

Mitt spm er som følger: dere som er ufør, er det ingen jobb dere kunne klart å ta og er dere så syke at det ikke er mulig å jobbe resten av livet? Ville det ikke føltes bedre å føle at man mestrer noe og kunne bidra til samfunnet? Dette er ingen pekefinger men regner med at jeg blir bombardert med forsvarstaler og negative tilbakemld nå.
 

Og nei, dette spørsmålet er åpenbart ikke rettet mot de åpenbare casene hvor yrkesliv er uaktuelt og umulig.

Anonymkode: 27fd0...9a8

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen jobb her jeg bor som jeg kan utføre uten å bli dårligere dessverre! (Og før noen nevner flytting, det er fullstendig uaktuelt pga behandlingen jeg går i!) Men jeg er derimot frivillig rett som det er og bidrar til samfunnet på den måten! 

Anonymkode: d60d6...d7c

[AnonymBruker]

Det som går stygt utover statistikken, er jo i mere grisgrendte strøk, der folk uføretrygdes fordi de ikke har noe annet å tilby dem over tid. Ingen jobber å gå til. For eksempel er hele 25% av innbyggerne i bygda Ballangen uføretrygdet. Det finnes mange slike eksempler nordover eller i strøk der jobbene er få.

https://www.nettavisen.no/okonomi/nav-toppen-her-er-1-av-4-uforetrygdet/3423608606.html 

Anonymkode: 8fd59...231

[AnonymBruker]

Er uføre, men er sjanser for at jeg blir friskere etterhvert og kan jobbe i redusert stilling. Per dags dato kan jeg ikke det. Har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp. Slik har det vært halve livet for min del. Når / hvis jeg blir friskere vil jeg selvsagt forsøke å mestre arbeidslivet. Kan være jeg blir friskere om ett halvt år, eller aldri. Det kommer an på om jeg blir medisinert riktig og får den hjelpen i helsevesenet jeg behøver. Foreløpig har ingen klart å hjelpe meg tilstrekkelig å funnet en mirakelkur. 

Jeg savner en arbeidsplass å gå til og kollegaer, og ha noe meningsfylt i hverdagen. Syns det er et stort tap og har vanskeligheter å akseptere at jeg blir holdt utenfor dette. Men når helsa ikke strekker til, så gjør den ikke det. Helsa må komme først, alt det andre etterpå. Jeg har perioder jeg kunne klart å utføre arbeid, men dette skjer så sjeldent og er uforutsigbart. Jeg kan aldri planlegge når jeg er syk eller frisk. 

Anonymkode: 92665...445

[AnonymBruker]

Savner å jobbe mere enn noe annet. Tenker på det og lengter etter det hver dag. Har grått en million tårer over det, og det har de fleste uføre. 

Var I arbeidsutprøving I 6 år før de gav opp å hjelpe meg med å finne noe. Jeg er for ustabil. Hadde det vært flere fleksible jobber og fleksible jobber man kan gjøre hjemmefra så hadde det åpnet for at flere uføre hadde kunnet jobbe, ihvertfall noe. 

Anonymkode: ac789...84c

[AnonymBruker]

Jeg syntes statistikken blir litt villedende. Det framstilles som at alle som er uføre er helt utenfor arbeidslivet. Jeg er selv 50 prosent ufør og 50 prosent i jobb. Jeg er med i statistikken som en av de mange uføre, men jeg bidrar og betaler skatt 50 prosent. Betaler faktisk mer skatt enn jeg mottar i trygd. 

Husk at veldig mange er gradert ufør og jobber litt slik som meg. Det er ikke slik at alle er hundre prosent ufør. Heldigvis. 

Jeg jobber det jeg kan. Riktignok på bekostning av alt annet, men for meg er det definitivt verdt det. Jeg tror helsen min holder seg stabil nå fordi jeg er i jobb. 

Jeg har liten tro på at alle som er 100% uføre trenger å være det, men ikke alle er like heldig som meg. Jeg har en jobb hvor jeg har mulighet til fleksitid og til å ta en fridag og heller jobbe den inn dagen etterpå. Jeg kan jobbe mye i gode perioder og ha fri når jeg trenger å hvile. Jeg er heldig og priviligert som har denne muligheten. Hvis ikke jeg hadde hatt en fantastisk leder, hadde nok jeg vært 100% ufør. 

Det eneste min leder bryr seg om, er at jeg jobber riktig timeantall hver måned. Så lenge jobben er gjort og timene er rett på slutten av hver måned, bryr ikke han seg om jeg jobbet mandag eller tirsdag. 

Jeg skulle ønske flere fikk den muligheten som jeg har fått. 

For å få ned antallet hundre prosent uføre, må flere arbeidsplasser tenke som min, men de færreste ledere vil ha en ansatt som meg. 

Min leder er fornøyd med jobben jeg gjør og vet at jeg leverer 100 prosent når jeg er på jobb. Ber jeg om å bytte arbeidsdag får jeg det fordi han vet jeg ldri ville misbrukt den tilliten. Jeg er rett og slett ufattelig heldig. Jeg skulle ønske flere så at dette var en mulighet og tilpasset litt mer. Da tror jeg uførestatistikken hadde gått drastisk ned. 

Anonymkode: e222f...eb7

[AnonymBruker]

Jeg er også 50% uføretrygdet, og jobber deltid ved siden av. Jobber litt ekstra i perioder, og kan avspasere når jeg trenger fri. Heldigvis har helsa mi vært ganske stabil, så fungerer godt i jobben. Men kunne ikke klart 100%. Jeg har kun fysiske diagnoser, og er sjeleglad for at jeg faktisk orker å jobbe, hvis ikke hadde nok psyken fått en knekk også... Så sier som hun over her, vi er også en del av statistikken, men vi jobber det vi klarer. Synd ikke flere arbeidsgivere tør å satse på folk med hull i cv'en, for det har de som har fått innvilget uføre, siden det som regel tar mange år med først sykemelding, så AAP. Jeg startet med et halvt års praksis, og fikk fast jobb etter det. Ikke vært borte en eneste dag relatert til diagnosene mine, kun et par dager pga vanlig sykdom  

Anonymkode: 3b006...545

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som går stygt utover statistikken, er jo i mere grisgrendte strøk, der folk uføretrygdes fordi de ikke har noe annet å tilby dem over tid. Ingen jobber å gå til. For eksempel er hele 25% av innbyggerne i bygda Ballangen uføretrygdet. Det finnes mange slike eksempler nordover eller i strøk der jobbene er få.

https://www.nettavisen.no/okonomi/nav-toppen-her-er-1-av-4-uforetrygdet/3423608606.html 

Anonymkode: 8fd59...231

Dette har jeg opplevd i min familie også hvor ene tanta mi ble ufør fordi de ikke hadde noen steder hun kunne jobbe da hun ikke lengre fikk til å jobbe deltid på sykehjemmet. Hun er svært allergisk mot parfyme, dyrehår og diverse pollen men klarer fint med medisiner å være på besøk hos andre eller gå lenge rundt på kjøpesentre. Hun fikk vel ufør fordi den lille bygda ikke hadde noe annet å tilby henne . Jeg tror det muligens er strengere idag med tanke på flytting, for dette er over 30 år siden.

Hun hadde heller ikke noe utprøvning slik det ofte er nå. Selv prøvde jeg å få tilrettelagt jobb og arbeid i 10 år før jeg innså at det ikke går og søkte uføretrygd (og jeg bor i Oslo så her mangler det ikke på muligheter)

Anonymkode: e5f9a...243

[AnonymBruker]

Husk at nesten ingen andre land har så mange kvinner (og menn) i jobb som Norge. I andre land er det mer vanlig at kvinner er hjemmeværende og ordner i huset og for barna. Disse er ikke med i noen statesikk i forhold til arbeid eller ufør. Kanskje hadde noen av disse ikke klart å jobb men blitt ufør eller delvis ufør om man måtte sette disse i en kategori. 

Jeg er selv 50% ufør. Enkelte dager kjenner jeg at jeg kunne jobbet mer. Hadde jeg hatt en jobb der jeg hver dag selv kunne jobbet etter dagsformen hadde jeg sikkert kunne jobbe litt mer enn 50% samlet. Men problemet er jo at ingen vil ansette noen de aldri vet om kommer på jobb i 3 timer eller 5. Arbeidet på en arbeidsplass må jo planlegges og da kan man ikke ha noen man ikke vet om man kan regne med eller ikke. 

Anonymkode: 15c6f...a3c

[maskinisten]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som går stygt utover statistikken, er jo i mere grisgrendte strøk, der folk uføretrygdes fordi de ikke har noe annet å tilby dem over tid. Ingen jobber å gå til. For eksempel er hele 25% av innbyggerne i bygda Ballangen uføretrygdet. Det finnes mange slike eksempler nordover eller i strøk der jobbene er få.

https://www.nettavisen.no/okonomi/nav-toppen-her-er-1-av-4-uforetrygdet/3423608606.html 

Anonymkode: 8fd59...231

Og likevel skal man ha en distriktspolitikk fremfor en sentralisering🙄

[maskinisten]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at nesten ingen andre land har så mange kvinner (og menn) i jobb som Norge. I andre land er det mer vanlig at kvinner er hjemmeværende og ordner i huset og for barna.

I hvilke vestlige land er dette vanlig i 2020?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et sted at over 10% av den norske arbeidsstyrken er ufør. Dette kan selvsagt ikke være det reelle antallet uføre da det ikke finnes noen grunn til at nordmenn, med vår levestandard skal være noe sykere enn våre nordiske naboer.

Anonymkode: 27fd0...9a8

Få andre land har høyere yrkesdeltagelse enn Norge. I andre land er det kanskje færre uføre, men flere som går på andre ytelser eller blir forsørget av familien.

Anonymkode: ca8e8...61d

[burgut]

Helt klart skulle jeg ønske at jeg var frisk og kunne jobbe. Jeg tror også at jeg i perioder kunne hatt en jobb,meeeen i lange perioder vil jeg ikke kunne komme på arbeid. Jeg ville muligens trenge en lav stillingsprosent,helst veldig fleksibelt,og tilrettelegging. Jeg har ingen kvalifikasjoner eller utdanning som kunne skaffet meg en slik jobb jeg hadde hatt mulighet til å utføre. Det er usikkert hvordan det blir på sikt. Etter et par til operasjoner vil det kanskje være mulig med en jobb,men det kan man ikke vite. Jeg har leddgikt og sliter mye med knær og hofter,så det måtte vært en jobb hjemmefra eller en jobb der jeg sitter i ro. (Det vil nok også være vanskelig å komme seg til jobb da jeg må gå,og sliter med det). Men jeg sliter også med håndledd,skuldre og hender. Ofte klarer jeg så vidt å kle på meg eller løfte en kopp. Andre dager jeg stort sett Ok og kunne lett klart et slags arbeid. Problemet med mange uføre er vel at vi er meget ustabile,og hvem vil ansatte en sånn? Vi kan føle oss ganske bra den ene dagen og være helt ødelagt den neste. For eksempel orket jeg å gå ut en tur og treffe en venninne og ta en kaffe i går,men i dag klarer jeg så vidt å gå opp trappen. 

Jeg håper virkelig at livet mitt har mer å by på,at jeg skal bli ferdig med utdanning og at jeg en dag skal kunne klare å ha en liten jobb,men sånn det ser ut i dag,ser det umulig ut for meg. Jeg satser på at når jeg nå har byttet ut hofteleddet,og etter hvert får tatt knærne også,at det vil gi meg bedre livskvalitet og mulighet for energi til å leve et helt normalt liv med husarbeid,være en god mamma,samboer,datter,tante og venn. Og kanskje,kanskje,ha overskudd og mulighet til jobb også. 

[AnonymBruker]

Jo, jeg kunne fint jobbet nå. Men jeg orker ikke ta noen utdanning, og det er uaktuelt å stå i et lavtlønnet yrke. Så da går jeg heller hjemme og trives med det. 

Og jeg er ikke alene. En i familien som er ufør sier det samme, hun har vært frisk siden 2016, men vil ikke ut i en dårlig jobb. 

Anonymkode: 05786...2c8

[AnonymBruker]

32 minutter siden, maskinisten skrev:

I hvilke vestlige land er dette vanlig i 2020?

USA har jo til og med en forkortelse for fenomenet: SAHM (Stay At Home Mom).

 

Anonymkode: 0061c...e96

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jo, jeg kunne fint jobbet nå. Men jeg orker ikke ta noen utdanning, og det er uaktuelt å stå i et lavtlønnet yrke. Så da går jeg heller hjemme og trives med det. 

Og jeg er ikke alene. En i familien som er ufør sier det samme, hun har vært frisk siden 2016, men vil ikke ut i en dårlig jobb. 

Anonymkode: 05786...2c8

Og ingen av dere "orker" å ta utdannelse, sært. Dere er ikke representative for resten. 

Jeg er 100 % uføretrygdet og har flere diagnoser. En stund jobbet jeg for en i familien. Det gikk greit så lenge jeg selv kunne bestemme tempoet, men etter en stund fikk jeg flere plager. Det virket som om de ikke visste hvor lite jeg tålte av fysisk arbeid, og jeg var så dum at jeg presset meg. 

Har en diagnose som gir fatuiqe, og vet aldri hvordan dagene blir. Angst, depresjon, problemer med muskler og ledd, balansen og en rekke andre ting som gjør at jeg ikke kan velge hva som helst av yrker. Jobbet som kokk, men fikk våteksem. Utmattelsen og svimmelheten er kanskje det verste og det fører til at jeg isolerer meg mye og blir deprimert. 

Jeg kunne kanskje jobbet som bibliotekar i 30-50 prosent stilling, men mangler utdanning til det og vet ikke hvor lett det er å få jobb. Før våren skal jeg undersøke det. Hvis helsa holder kan jeg gjerne jobbe til jeg blir over åtti, men ikke i full stilling. 

Anonymkode: ea90c...789

[AnonymBruker]

1 hour ago, maskinisten said:

I hvilke vestlige land er dette vanlig i 2020?

I Sveits, Sverige og Canada, for eksemplel, er det mer vanlig enn i Norge at kvinner er hjemmeværende. 
 

Kilde: https://data.worldbank.org/indicator/SL.TLF.CACT.FE.ZS?most_recent_value_desc=true

Anonymkode: d65db...127

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ingen av dere "orker" å ta utdannelse, sært. Dere er ikke representative for resten. 

Jeg er 100 % uføretrygdet og har flere diagnoser. En stund jobbet jeg for en i familien. Det gikk greit så lenge jeg selv kunne bestemme tempoet, men etter en stund fikk jeg flere plager. Det virket som om de ikke visste hvor lite jeg tålte av fysisk arbeid, og jeg var så dum at jeg presset meg. 

Har en diagnose som gir fatuiqe, og vet aldri hvordan dagene blir. Angst, depresjon, problemer med muskler og ledd, balansen og en rekke andre ting som gjør at jeg ikke kan velge hva som helst av yrker. Jobbet som kokk, men fikk våteksem. Utmattelsen og svimmelheten er kanskje det verste og det fører til at jeg isolerer meg mye og blir deprimert. 

Jeg kunne kanskje jobbet som bibliotekar i 30-50 prosent stilling, men mangler utdanning til det og vet ikke hvor lett det er å få jobb. Før våren skal jeg undersøke det. Hvis helsa holder kan jeg gjerne jobbe til jeg blir over åtti, men ikke i full stilling. 

Anonymkode: ea90c...789

Har aldri sagt vi er representative for alle uføre. Snakker om min egen situasjon, slik ts spør om. 

Anonymkode: 05786...2c8

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri sagt vi er representative for alle uføre. Snakker om min egen situasjon, slik ts spør om. 

Anonymkode: 05786...2c8

Dere er jo en egen sort som ikke engang vil ta utdanning og prøve dere i jobb. Ville vært flau om jeg var i samme situasjon. Fatiqen har rammet meg hardt, og det er ikke sikkert jeg vil klare en utdannelse. Å være så inaktiv er deprimerende, og å tenke på at du og venninnen går rundt og spiller syke gjør meg nesten kvalm. For det er kvalmende. Hadde ikke villet se meg selv i speilet om jeg var dere. 

Anonymkode: ea90c...789

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere er jo en egen sort som ikke engang vil ta utdanning og prøve dere i jobb. Ville vært flau om jeg var i samme situasjon. Fatiqen har rammet meg hardt, og det er ikke sikkert jeg vil klare en utdannelse. Å være så inaktiv er deprimerende, og å tenke på at du og venninnen går rundt og spiller syke gjør meg nesten kvalm. For det er kvalmende. Hadde ikke villet se meg selv i speilet om jeg var dere. 

Anonymkode: ea90c...789

Jeg har vært alvorlig syk, og er fortsatt ikke frisk. Å ta en utdanning krever mye, og det har jeg ikke krefter til. Å stå i et dårlig yrke er som sagt uaktuelt, jeg ser ikke noen grunn til at jeg skal gjøre det. Ser meg i speilet og er lykkelig fordi jeg heldigvis ikke er så syk lenger. 

Anonymkode: 05786...2c8