Single, 33, og ønsker barn

[Gjest Guest]

Hei Bilbao (og andre),

Jeg har tenkt på adopsjon også, men mest som alternativ dersom det skulle vise seg at jeg ikke er i stand til å få barn selv. Isåfall tror jeg nok at jeg ville ha søkt om å få adoptere et, eller kanskje helst to barn.

Uansett adopsjon eller ikke, jeg håper jo aller helst at jeg møter en mann å dele dette med. Men skulle det verste skje, og jeg ikke finner noen, vil jeg gjerne ha barn likevel. Både fordi jeg tror de ville få et flott liv, og fordi jeg ville ha hatt gleden av å være tilstede.

Men å adoptere dersom jeg kan få barn selv...ja, kanskje et adoptert barn og et biologisk født kunne ha vært en god løsning.

Men å kun adoptere, når en har et sterkt ønske om egne biologiske barn (og kan få det), føles ikke helt riktig.

Det er greit at jeg tydeligvis høres egoistisk ut for noen, men jeg synes ikke det er noe bedre å bare tenke på overbefolkning og jordas mange foreldreløse: da tar man jo ikke hensyn til egne følelser og ønsker i det hele tatt. Slik ville jeg ha følt det hvertfall.

Adopsjon i seg selv er superflott. De som virkelig ønsker barn blir sikkert like glad i barna som om de var biologiske. Og barna vil forhåpentligvis få bra hjem og foreldre der de får utviklet seg selv på en helt annen måte enn hvis deres egne biologiske foreldre ville ha gjort.

[Felicity]

Hei Trådstarter.

Jeg opplevde da jeg var nesten 11 at min far tok selvmord. Han var heller ikke snill da han hadde fått i seg alkohol. Jeg for min del har vært trist å bitter siden han tok selvmord. Men for å si det sånn, den smerten jeg har hatt når han har vært her og så ta slutten på livet fordi ting ikke var som det skulle, kunne jeg heller ønske at han ikke hadde vært her i det hele tatt.

Mange opplever å ha en far som ikke er tilstede som bare stikker av. Om du velger å få barn nå som alenemor så er det veldig planlagt og du kommer nok til å være en VERDIG mor selv uten en far. Jeg har hatt det urtolig bra med min mamma, søster og bror. Det at man har hverandre er en viktig ting. Og barnet ditt blir nok like takknemmlig for at man har en god mor til stedet enn en mor og en far som ikke har det så bra sammen. Ikke at ikke mor og far kan ha det bra sammen, men man kommer opp i sitvasjoner der foreldrene ikke har gjort noe annet enn krangle og nesten hater hverandre, men skal holde sammen litt til p.g. a. barna. Og det synes jeg er fælt.

Gjør hva hjertet ditt føler. Og uansett så er det du som velger :-)

Lykke til.

Hilsen

[Gjest Jente]

Jeg forstår hva alle i tråden her sier, og jeg hører dem. Deg også, Lene, jeg har også sett og hørt om en god del fedre som rett og slett ikke er "tilstede" for barna sine (mødre også, for den saks skyld). Det er trist, for det gjør at barna må jobbe så mye på etterhånd og bruke mer energi på å lappe sammen, enn andre barn.

En del barn (aner ikke hvor mange) blir ikke sett og respektert for den de er av begge sine foreldre (kanskje til og med ingen av dem!) Samtidig finnes det mange barn som har vokst opp med 2 foreldre og er lykkelige og glad for det.

Andre barn har vokst opp med 2 foreldre, men hele tiden ønsket at det bare var 1, fordi de kranglet så forferdelig at det gikk ut over trivelsen til barna.

Barn behøver et trygt, stabilt og utviklende miljø å vokse opp i, hele veien. De behøver en ballast fra hjemmet, slik at de i det minste kan gå ut i verden å få med seg hjemmefra at de er flinke, vakre, og verdifulle. De skal ha selvtillit etter å ha vokst opp i et hjem hvis mål er å være en lun havn for dem. Der skal de ha støtte, lekse-og studiehjelp, og i det hele tatt: der skal de føle at de blir respektert og elsket med grenser og frihet, for den de er.

Dette er absolutt ikke tilfelle i alle hjem med 2 foreldre heller. Derimot, kan 1 forelder skape dette for sitt/sine barn, mener jeg det er verdt det å få barn, hvis det skulle vise seg at en ikke finner seg en mann innen man blir 40.

Uansett var det, og er fortsatt, interessant å lese hvordan andre ser på dette temaet.

[Felicity]

Helt enig med deg "jente"

Lykke til :-)

Hilsen

[Gjest Jente]

Tusen takk for det Lene (og veldig det samme til deg).

Det skjer kanskje ikke noe de neste par årene, men jeg får holde øynene åpne. Det er nesten ingen der jeg skal bo de neste 6 årene (lite sted), men verden er jo stor.

Så får en se.

[Gjest Violetta]

Synes det er ganske trist jeg, at det er så fremtredende at mange barn har dårlig eller ingen kontakt med den ene forelderen sin at det kan brukes som argument for å planlegge å få barn alene. Men jeg benekter ikke at det er fakta.

[Gjest Guest]

Man må vel kanskje komme opp med den type argumentasjon, for å belyse flere sider av en sak. Hvis det ikke hadde blitt nevnt, kunne en jo bli forledet til å tro at bare man har 2 foreldre så er alt bra.

Det handler om å nyansere en sak, ikke å forsvare et valg basert ut fra det ene argumentet.

Å forsvare valget er enkelt, og det har blitt behørig nevnt i tidligere innlegg. Jeg forstår egentlig ikke hva som er trist med dette.

Sånn kan det være.

[Gjest Embla s]

For meg blir det utrolig rart å argumentere med: "Det er bedre med en engasjert og god mor enn to foreldre som bare krangler og kanskje skiller seg, eller en far som ikke er tilstede og en mor som vannskjøtter osv". Vi er da alle enig om at barn har det best med gode foreldre, enten det er en eller to av de?!

Det skurrer også litt i mine ører at sæddonator skal ha "riktig utseende og gener" - høres ut som barnet skal være en ascessoar i et ellers perfekt liv. Og jeg tviler ikke på at du har lest masse bøker om barneoppdragelse og at du vet nøyaktig hvordan du og barn(a) skal leve livene deres, men virkeligheten er litt mer uforutsigbar enn som så. Et friskt, veltilpasset barn er ikke en "menneskerett" , og du kan komme til å få deg en del overraskelser som ikke passer inn i din nøye uttenkte plan.

Noe annet jeg stusser over; Skal mannen som skal befrukte deg vite om planen din ang å få et barn, eller skal han leve i uvitenhet da og senere? For om det er slik du tenker? (det er sånn jeg har oppfattet deg):

Hva med fars rettigheter? hva med barnets trang til å vite om/kjenne far? Hva skal du si når barnet lurer på hvem pappa er, hvordan pappa er som menneske, hvor pappa bor, hvorfor ikke pappa vil vite av ham/henne?

Syns du skal ta deg en prat med mennesker som har kjent på kroppen hvordan det er å ikke vite hvem foreldrene (far/mor) er.

Har du tenkt å "lure" en mann til å gjøre deg gravid? Har du tenkt å holde et barn skjult for denne mannen (og hans familie) og skrive "far ukjent" i papirene?

Mulig jeg har missforstått deg, men hvis det er dette som er nødplanen din, skurrer det veldig sett opp mot at du påberoper deg å være reflektert og med "gode verdier å overføre til et barn". En slik plan er i mine øyne ekstremt egoistisk, ekstremt lite barnevenlig og ekstremt umodent/ureflektert.

[Gjest Jente]

Hei Embla,

Ja, det var interessant å høre, også hvordan du tenker og ordlegger deg.

Ut fra hva jeg leser, tenker jeg at du ikke har lest min innlegg nøye. Hvis du har gjort det, tror jeg vi har snakket forbi hverandre. Men det er selvfølgelig lov til å ha en annen mening enn meg, såpass tåler jeg.

[Gjest Linemor99]

Jeg bare måtte svare på dette. Jeg er alenemor på 36, og mitt barn er nå 11 år. Det er flere grunner (alvorlige) som gjorde at jeg valgte å forlate barnets far for 8 år siden. I tillegg bor han i Frankrike, så delt omsorg og helgefri er bare å glemme. Vi har kontakt med barnefar og hans slekt, men det skjer mest herfra. Har hatt et seriøst forhold siden, men har hele tiden hatt eneansvaret. Er singel nå.

Men jeg har aldri angret på det å bli alene. Familien min bor ikke i nærheten, men stiller opp i ferier og det de kan. Er reflektert, og har hele tiden lest om barneoppdragelse, har pedagogikk i fagkretsen og fulgt med på diskusjoner. Jeg har vært engasjert i FAU og fritidsaktiviteter til barnet. Har nesten hele tiden vært i jobb, har eget hus, og har egen hobby. Jeg har et motto som sier at "ingenting er umulig".

Da barnet var mindre måtte jeg gjøre flere prioriteringer enn i dag. Det var fast barnevakt, og fikk avlastning 1 gang pr måned av et vennepar. Jeg har alltid likt å reise, og har tatt barnet med. I dag ble kofferten pakket sammen med meg da ferien for oss begge går til pappa om 2 dager.

Savnet etter en pappa har nok alltid vært der, det kan jeg aldri kompansere for. Til gjengjeld slipper jeg å dele jul, nyttår, påske og sommer. Føler meg priviligert som kan være sammen med barnet hele tiden, og kan planlegge hverdagen selv.

I dag kan jeg omtrent få frihelg når jeg ønsker. En barnebyttehelg med barnets venner praktiseres ofte. Dvs at jeg like ofte har flere barn hjemme i helgene og koser meg med det. Vi gjør faktisk ganske sammen, bare oss eller med vennenne; brettspill, data, playstation, baking, kino, kort, hører lydbøker, filmer osv.

Skulle gjerne hatt flere barn, og merker at alderen tynger, 36 og singel. Jeg har foreløpig valgt å ikke få flere barn alene. Én totalt fraværende pappa setter nok sine spor i en liten barnekropp. Men likevel, å ha barn er en berikelse i hverdagen, kunne aldri levd uten. Vi er en liten familie, vi som alle andre. Det er tøffe tak innimellom, men mye mere glede. Og husk: INGENTING ER UMULIG!!!

[Gjest Embla s]

Hei Embla,

Ja, det var interessant å høre, også hvordan du tenker og ordlegger deg.

Ut fra hva jeg leser, tenker jeg at du ikke har lest min innlegg nøye. Hvis du har gjort det, tror jeg vi har snakket forbi hverandre. Men det er selvfølgelig lov til å ha en annen mening enn meg, såpass tåler jeg.

←

Det er mye mulig jeg har missforstått innleggene dine! for å være helt ærlig får jeg ikke helt tak i hva planen din er, og det er derfor jeg spør hva du tenker i fht barnefaren - om du tenker at han skal involveres i barnets liv, om han skal vite om at han er far, om barnet skal vite hvem pappa er, osv.

Skjønner godt ditt ønske om å få barn, og er enig i at man ikke nødvendigvis må være kjernefamilie for å gi barn en god oppvekst, men jeg har snakket med en god del mennesker som ikke vet hvem far (og i ett tilfelle, mor) er, og det har gjort inntrykk. Hvis det er dèt det er snakk om, mener jeg at du setter deg selv og dine behov foran barnets (og farens).

[Gjest Ms Chanandler Bong]

Hvorfor i all verden har man ikke "rett" på biologiske barn om man ikke har mann, men å adoptere er greit? Er adoptivbarn mindre verdt?

Er enig at det ikke er noen menneskerett å få barn enten man er mann, dame, ku eller kylling, men å si at trådstarter er ego for at hun vil ha barn som enslig synes jeg er å gå litt for langt. Et par som får barn er vel lige "ego" da fordi alle får vel barn for å tilfredsstille egne behov.

Endret 14. juli 2005 av Ms Chanandler Bong

[Rethe]

Ville bare si at det var en artikkel om dette i KK for ca to uker siden. Om ei dame som hadde valgt å få barn alene og om ei som hadde spurt eks-kjæresten om han kunne tenke seg å lage et "skilsmissebarn" sammen med henne....

Tror ikke livet som alenemor er en dans på roser-synes det er en tøff hverdag med to små i huset selv om jeg har en mann å dele det med. Men samtidig vet jeg hvor mye det gir meg å ha barn-det er definitivt det viktigste i livet mitt å være mor. Og hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg nok vurdert på samme måte som deg. Ønsker deg lykke til med valget ditt!

[Gjest Guest]

Gjør det som DU føler er best. Det vil alltid være noen som har noe å kritisere uansett hva man gjør.

Man kan risikere å miste barna om man velger delt omsorg etter samlivsbrudd også, så det kan være like greit å oppdra barn alene.....

[Gjest Jente]

Ja som Embla sier, antakelig ville barnet/barna har savnet veldig en far, dersom det skulle bli aktuelt å forsøke å finne en løsning på det å få barn (hvis en ikke har klart å få seg en mann). Samme hvor flott barnet måtte ha det hos sin mamma, vil det sikkert lure veldig på hvor faren er (hvem, hvor, m.m.)

Det man kan gjøre, er å være ærlig, men på barns språk (når det er gammelt nok), å si at en ønsket seg barn så veldig, men hadde ikke vært så heldig å finne en mann. Før det ble for sent ønsket en å få "deg", kan man si. Dermed kan barnet få en opplevelse av at det er veldig ønsket. Jeg tror ærlighet hjelper med å forebygge spekulasjoner og spørsmål som barn kan sitte inne med.

Ellers var det interessant å lese om deres erfaringer!

Jeg leste også om hun i KK som bevisst hadde valgt å få barn uten mann. Hun så ganske ressurssterk ut. I reportasjen går det ikke frem hvorfor hun valgte som hun gjorde (?)

Hun som var olje-og energiminister (M. Arnstad) har vel også stått fram som bevisst single-mamma, uten å ville fortelle hvem pappaen er.

Det samme har Kristin Moe (tidlig. leder av Forbrukerrådet) gjort: hun har en sønn hvis far er "ukjent".

[Gjest Ms Chanandler Bong]

Når alt kommer til alt så er det bare du som kan ta valget her. Om du ikke vil bruke sæd donor, så er vel adopsjon det neste alternativet. Ikke "lur" en mann til å gjøre deg gravid, det blir bare helt feil. Personlig ville jeg heller sagt til et barn at h*n ble til som følge av en donor enn at jeg gikk ut og fant meg en tilfeldig mann med det for øye å bli gravid.

Uansett så tenk svært nøye før du gjør noen av delene. Når du først har fått et barn så er det ikke bare å levere det tilbake om du finner ut at det er en tilværelse du mistrives med.

[Gjest Guest]

Det er ikke aktuelt for meg å ligge med en mann uten prevensjon for å lure til meg et barn, nei.

Noe av grunnen til at jeg skrev dette var vel nettopp å si at det er et problem med hvordan man kan få til dette ønsket- uten å handle lavmåls.

Det er helle rikke et valg jeg skal ta akkurat nå, men man må jo tenke på fremtiden når man er 33.

[L@dy in red]

Jeg mener at vi alle er egoistiske på en måte når man velger å få barn. Enten man er gift, samboende eller velger å være alene. Jeg er ikke i tvil om at du vil klare deg fint, men du kan selvfølgelig ikke komme bortifra at det vil bli tøft på flere områder også.

Jeg har forståelse for hvordan du tar det, men du er jo bare 33 år, det er jo ingen aldre. Vi kan jo få barn til vi er over 45 år, så jeg forstår ikke helt hvorfor du bekymrer deg. Men tanken slo meg likevel at kanskje du krever for mye av en mann, kanskje er du for kresen til at dine forventninger kan måles til en gjennomnsnittsmann?

At man må ha krav til en mann er jo en selvfølge og det er helt klart en selvfølge for å ha det godt sammen på så og si alle måter, men likvel mener jeg at du bør tørre å ta sjansen å bli kjent med menn. Å innse at ingen av oss er perfekt. Kanskje senke kravene noe?

Likevel menn kommer jo ikke akkurat rennende på døren sånn uten videre, nå vet jeg ikke hva du driver med, men hva med å komme seg mer ut? Har du noe du driver med, trener gå turer andre hobbier?

Hva med singeltreff, er jo flere som har funnet "lykken" der.

Jeg syntes så absolutt du burde ta det med ro. Mannen kan dukke opp når du minst venter det. På jobben, bussen, kafeen, treningsstudio, hvor som helst.

Endret 16. juli 2005 av L@dy in red

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Hun som var olje-og energiminister (M. Arnstad) har vel også stått fram som bevisst single-mamma, uten å ville fortelle hvem pappaen er.

Det samme har Kristin Moe (tidlig. leder av Forbrukerrådet) gjort: hun har en sønn hvis far er "ukjent".

←

[Gjest Guest]

Lady in red, du er inne på noe. Jeg bor på et slite sted der alle kjenner alle, egentlig et litt isolert sted. Jeg er innflytter her, men har bodd flere steder i verden (er norsk da).

Jeg treffer ingen menn for tiden (er ingen ledige aktuelle her). Men jeg ønsker ikke å få barn når jeg er 40, jeg synes det er litt gammelt. Mitt ønske er å få to barn før jeg er 40.

Da jeg bodde på større steder var det ikke et stort problem eller et hinder at jeg var for kresen, men på et så lite gjennomsiktig sted synes det bedre. Jeg kan tross alt ikke glemme alt jeg står for å senke kravene/ønskene så drastisk at det går fullstendig på tvers av hva jeg står for.

Men jeg burde nok komme meg mer ut og treffe menn i ulike settinger.

Jeg synes absolutt det er på sin plass å tenke på dette allerede nå. Tiden går fort, og plutselig kan en risikere å stå der som en barnløs kvinne på 40 år - ikke bra.

Det er forresten heller ikke gitt at de menn en treffer på ønsker barn, eller de kan ha barn fra før og har mer enn nok med det. Mye som skal klaffe.