Single, 33, og ønsker barn

[Gjest Jente]

Jeg bor alene i et større hus, er 33, har en solid, lang utdanning, fast jobb og bil (det var det materielle). Mentalt er jeg ganske bevisst, gjennomtenkt, jordnær og har noen svært få, men svært gode, venner. Jeg har minimal og overfladisk kontakt med mine foreldre, fordi jeg har motatt materielle goder og hjelp fra dem, men vi har ikke hatt, eller har, den helt store kjemien, på tross av at jeg har jobbet for en større forståelse og respekt over mange år. Vi bor også svært langt unna hverandre. Mine to søsken (bror og søster) har jeg en flott og nær kontakt med.

Jeg har 2 samboer forhold bak meg, 1 år + 2 år. Nå har jeg vært single i 3 år.

Jeg savner ikke en mann egentlig, men trives ganske godt alene. Hvis jeg skulle slippe en mann inn i mitt liv, måtte det være fordi vi passet grundig godt sammen.

Derimot ønsker jeg meg 1-3 barn innen jeg er 40. Mine venninner har fått, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å få barn og føler meg voksen og klar til å ha dem i livet mitt for alltid. Jeg vet hvilke regler, verdier og livsmål jeg styrer mot og som jeg vil bringe videre og jeg har lest så mye om foreldrerollen og barneoppdragelse at det nesten er for mye av det gode.

Er denne drømmen mulig når jeg ikke har noen mann? Jeg har lite lyst til å dra til Danmark og sædbank...det blir så upersonlig og fremmed. Her jeg bor ser jeg ingen aktuelle menn jeg ser for meg som far til mine barn (et mindre sted, ja).

Derimot kunne jeg tenke meg en gammel eks som den perfekte far (utseendemssig, personlighet, evner, osv.) som matcher veldig med hvordan jeg er, men slikt går jo ikke an i virkeligheten, det er bare en drøm.

Så hvordan gjør man det? Noen som har vært der?

Takknemlig for oppriktige svar.

[Gjest Violetta]

Hei, jeg skjønner hva du tenker. Men jeg synes du har en alt for stor fokus på egne ønsker. Hva med barnets rettigheter til å ha en far som også ønsker barnet? Og hva med fars rettigheter, det skriver du ingenting om. Hadde vært interessant å vite litt om dine tanker rundt dette.

Å få barn handler kanskje minst av alt om materielle ting, i hvert fall de første årene.

[Holly Hobbie]

Hva med adopsjon? Det gaar an for single aa adoptere. Mye mer riktig moralsk, spoer du meg - men det er min mening!

[Ottine]

Jeg synes ikke barn er en "vare" man kan "bestille". Er enig med tante Fiolett som skriver at man automatisk fratar barnet retten på en far.

Jeg er helt sikker på at du er ei flott dame som ville ha blitt en like flott mor! Men som sagt er ikke barn bare noe man skaffer seg.Det handler like mye om ansvar som selvrealisering. Jeg tror det beste utgangspunktet et barn kan ha er en mor og far som er glad i hverandre og at familieforholdene er stabile.

[Gjest Violetta]

Jeg har ikke sagt at barnet fratas far. Jeg ber henne komme med tanker rundt temaet far, fordi jeg tror det er mulig at trådstarter har vurdert dette, og at det finnes muligheter for å ivareta barnets behov for far selv om man ikke bor sammen.

[Ottine]

Jeg har ikke sagt at barnet fratas far. Jeg ber henne komme med tanker rundt temaet far, fordi jeg tror det er mulig at trådstarter har vurdert dette, og at det finnes muligheter for å ivareta barnets behov for far selv om man ikke bor sammen.

←

OK, sorry... Var litt kjapp der...

[Gjest Jente]

Far må være med, ingenting er mer flott enn en oppriktig engasjert far som virkelig er klar for rollen som far for resten av sitt liv. Jeg nevnte vel kanskje ikke ham i innlegget fordi jeg allerede hadde utelukket at jeg ville finne en slik fantastisk barnekjær person som i tillegg skal klaffe med meg - innen jeg blir 40.

Så jeg tenkte mer realistisk- jeg er optimist og vil gjerne ha en mann- men jeg tenker plan B: hva om denne mannen og jeg finner hverandre- og jeg vil ha barn- hva da? Jeg tenkte altså litt lengre fram.

Et barn fortjener og behøver både mannlige og kvinnelige rollemodeller i sitt liv og oppvekst. Men hva med de barna som likevel vokser opp med kun en forelder: fordi mor eller far døde mens barnet var liten, der mor eller far flyttet til utlandet og ikke ville ha kontakt, eller der foreldrene ble skilt og kontakten svekket. Ser man på statistikk for skilsmissebarn og barn som bare vokser opp med 1 forelder, blir man kanskje overrasket.

Derfor tenker jeg at javisst er det egoistisk, men det er like egoistisk å være to å ønske seg barn. Det finnes jo en del eksempler på par som ikke er gode på å gi barna sine hva de behøver, uengasjerte og passive foreldre: er det greit bare fordi de er 2?

Nei, det synes jeg virkelig ikke. Hvis 1 person er svært bevisst og ressurssterk og har både mannlige og kvinnelige venner og "rollemodeller" i sitt liv- og kanskje hvis heldig kontakt med barnefaren, så vil da barnet være like heldig eller mer heldig enn mange andre barn som bare kom uplanlagt til noen som var sånn passe klar for det. Jeg vet om en del menn som ikke er verdens beste far akkurat og bryr seg lite om dem følelsesmessig: er det et gode for barna?

Det er mange aspekter ved et slikt ønske og gjennomføring av plan, og jeg lurer på om det finnes noen her som har noen erfaringer med dette?

[Gjest Violetta]

Du høres ut som du har reflektert mye over dette, det skal du ha og det er viktig.

Men nå er det slik at å planlegge å få barn helt alene, det synes jeg høres lite lurt ut uansett. Man må ha et nettverk rundt seg, man klarer seg dårlig helt alene. Jeg mener ikke at man ikke kan klare seg om man må, men å planlegge en slik situasjon synes jeg er ubetenksomt overfor barnet.

Jeg skjønner at du anser dine venner som rollemodeller for barnet, men hvor aktivt kan du forvente at dine venner deltar i oppdragelsen av ditt barn? De har jo sannsynligvis sine egne liv å ta vare på, og det er ikke alltid slike ting blir slik man selv ønsker.

Jeg vil ikke anbefale noen å planlegge å bli alenemor. Når man har blitt aleneforelder er det ingen vei tilbake. Man skal heller ikke bare være forelder for en baby, de store problemene kommer når barnet blir større.

[Gjest Guest]

Jeg forstår tankegangen din godt. Barn har vært et fokus i mitt indre i lang lang tid.

Jeg har vært heldig og funnet mannen i mitt liv, men som du selv sier det er ikke bare bare bestandig å leve med en mann, og i tillegg skal begge ha de samme ønskene og da innen rimelig snarhet da tiden løper fort som regel.

Jeg personlig ser ikke noe galt i å ville dra til Danmark, men dette bør være tenkt grundig gjennom.

Det er mange single foreldre der ute, og det er bedre å ha en god mamma som tar vare på barnet sitt, enn et samboerpar som har barn som ikke gjør annet enn å krangle.

Men det er nå min mening.

[Gjest Guest]

Jeg hadde nå ikke tenkt at mine venner skulle delta i oppdragelsen av eventuelle barn jeg måtte få. De har nok med sin egen familie og egne barn. Derfor kryr det ikke "rollemodeller" rundt meg, bortsett fra meg selv og eventuelle folk i mitt nettverk som "bare er der", slik andre som er 2 foreldre opplever også.

Jeg er selv av den oppfatning at barn har det best der de blir sett, er ønsket og der det finnes en stødig voksen der for dem hele livet, selv når de blir voksne. Det ideelle ville være 2 voksne: helst en mann og kvinne (siden jeg er heterofil).

Men jeg har høye krav og min erfaring men menn hittil tilsier at det er mer arbeid enn nytte fra det å bo med en mann: han krever også sitt. Man behøver i grunnen ikke flere barn enn nettopp barna selv. Klart det finnes modne ansvarlig menn også, men mange av de er gift allerede og jeg er godt over 30. Derfor er det greit å være realistisk.

Jeg vet selv at jeg er i stand til å ha og oppdra barn på en svært god måte og at jeg ville være en meget god forelder, fordi grunnelementene er i orden.

Det jeg etterlyser er svar fra kvinner som bevisst har valgt å være alene med ansvaret for sitt/sine barn. Finnes de her? Noen erfaringer?

[Gjest tospann]

Det kryr av kvinner i Norge som har valgt å være alene med sine barn.

Det er det ulike årsaker til. Skillsmisse osv. Noen fedre stakk da de hørte om graviditeten osv...Noen fedre har 0 kontakt med sine barn!

Forstår det slik at du ønsker barn,men ingen mann. Hvem mann går frivillig med på å gjøre deg gravid for så og si bye,bye?

Klart du klarer å være alene med barn, mange som er alene i dag.

Hadde du tenkt at samme mann skulle være far for tre innen du er 40?

Om du kun ønsker barna og ikke far deres,men hva med resten av hans fam? besteforeldre, tanter,onkler,søskenbarn?

Hva med besteforeldre? du har lite kontakt med dine foreldre, så der kan du ikke påberegne noe?

Det behøver jo ikke bare være på stedet der du bor du kan finne deg en mann,Norge og verden er jo full av de.

Du skriver du har krav,men har du så store krav at ingen kan leve opp til dem?

Vil du klare å endre dine krav når det kommer barn inn i hus?

Og ikke minst, det er ikke lett å ha omsorg alene for barn. Har du vert alene med tre smårollinger over lang tid?

Lykke til,klokken tikker....

[Gjest Gulltopp]

Det jeg etterlyser er svar fra kvinner som bevisst har valgt å være alene med ansvaret for sitt/sine barn. Finnes de her? Noen erfaringer?

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men kjenner noen som valgte det. Og hun har fortalt at det aldeles ikke har vært enkelt. Det verste er, ifølge henne, å være alene om alt og ikke ha noen å dele ting med, det være seg gleder eller sorger. Det er et enormt ansvar, og det kan være utrolig stusslig, ensomt og tungt å måtte bære alt alene. Familie og venner kan aldri erstatte den andre forelderen i så måte.

Dessuten, uansett hvor mange barn som vokser opp hos enslige foreldre pga omstendigheter som død og skilsmisse, rettferdiggjør ikke det at du med vitende og vilje vurderer å føde et barn inn i en slik tilværelse. Det ideelle er fortsatt å ha to foreldre, og når man fratar et barn den muligheten kun for å dekke sine egne behov, mener jeg at det er svært egoistisk.

Men jeg har høye krav og min erfaring men menn hittil tilsier at det er mer arbeid enn nytte fra det å bo med en mann: han krever også sitt.

Her er jeg imidlertid helt enig med deg...

[Gjest Guest]

*Hm..kremt* jeg ønsker ikke et elle flere barn for å "dekke min behov". Jeg ønsker dem av samme grunn som de som er 2:

- Føre slekten og genene videre

- Ønsker å elske barna sine

- Ønsker å være en rollemodell og hjelpe fram neste generasjon

- Bidra til videreutvikling og mental vekst hos barna, inspirere dem ti lå finne sine autentiske jeg og egen identitet

- Skape en liten familie (eventuelt uten far)

- Hygge, utfordringer, noen å bry seg om og ta vare på som man har "skapt" selv

- Osv., osv.

Jeg nevnte at jeg har høye krav til en mann, at det ikke finnes for mange av den sorten jeg leter etter, og at mange av dem er opptatt. Men jeg utelukker ikke at jeg faktisk vil finne en slik mann! Jeg håper innerst inne å finne en mann jeg kan leve med som ønsker å bli far og skape en familie - men jeg garderer meg og tenker "Hva om jeg ikke finner denne mannen og pappaen"?

Det er jo det som er dilemmaet! Hvordan løser en single jente dette ønsket, dersom det skulle vise seg at hun ikke treffer mannen med stor M, men hun ønsker seg barn uansett?

Problemet er ikke om barnet / barna får det bra hos meg, det gjør de garantert. Men hvordan får man barn, når man ikke har noen mann?

?! Det å være en skilt alene-mor blir faktisk ikke det samme, for da har hun tross alt vært gift med noen og hatt en mer eller mindre frivillig far.

Noen som faktisk har erfaringer her?

[Gjest Guest]

"Gulltopp" sier hun kjenner en som valgte å få barn selv om hun ikke hadde mann, for så å si at "hun syntes det var forferdelig å være alene om det meste".

Da jeg skrev hovedinnlegget her regnet jeg jo med å høre fra folk som hadde tenkt gjennom tin før de tok valget, ikke om folk som bare tok et tilfeldig valg og Ooppss..ble overrasket over arbeidet.

Jeg er voksen jeg da...konsekevensene av et valg er selvfølgelg nøye utredet før jeg eventuelt vil ta et såpass stort og seriøst veivalg som påvirket hele livet.

Bortsett fra det er selvfølgelig bare glad for at folk forteller om sine synspunkt på dette, uansett vinkling og personlig tolkning. Det er det spennende og interessant å merke seg!

Kanskje slipper jeg å ta dette valget også! Det er jo en viss (liten) mulighet for å møte en passende og kjekk mann. Drømmen er vel en som kan like mye om, og er like engasjert i foreldre-barn-mann/kvinne-forholdet / familie som Dr. Phil

Som en over her sa: selv om man bor på et lite sted der ingen passer, finnes det jo menn der ute i verden.

[Gjest Violetta]

Jeg tror man utmerket godt kan bli overrasket over hvor mye arbeid det er med et barn, uansett hvor godt forberedt man er, og hvor godt man planlegger. Og det uansett om man er i et forhold eller ei! Forskjellen er at når man er alene har man ikke noen som kan avlaste en, og dermed så man man gjøre alt selv.

Man vet nemlig ikke hvordan det er å ha barn før man har prøvd. Sånn er det bare, du kan spørre hvem du vil. Absolutt alt på forandres på, og det er ikke lett å forstå slikt før man opplever det selv.

Endret 14. juli 2005 av Violetta

[Gjest Bilbao1]

Hei

Jeg har stor forståelse for det du skriver her trådstarter, men jeg klarer ikke å henge helt med på konklusjonen din. Jeg skjønner veldig godt at det går an å ønske seg barn, selv om man ikke har funnet en livsledsager. Og jeg mener absolutt at mange barn helt sikkert kunne hatt det minst like bra hos en enslig forsørger, enn hos et par som ikke passer sammen. Du virker veldig nyansert og har tydeligvis tenkt mye igjennom dette. Imidlertid stusser jeg veldig på at du vil være biologisk mamma, men avskriver samtidig den biologiske pappaen. Det synes jeg blir litt for enkelt. Vi snakker ikke om sæddonasjoner ala det som skjer i fjøset hjemme hos foreldrene mine heller. At du mener at en person passer godt fordi vedkommende har de rette egenskapene og utseende, minner meg faktisk om akkurat de vurderingene vi gjorde hjemme på gården når vi skulle velge hvilke vær som skulle ”vinne lotteriet” denne våren. En biologisk pappa er en biologisk pappa og selv om vedkommende på forhånd har klare formeninger om at ”han bare donerer sæden sin”, så aner du ingenting om hva som vil skje når ungen en dag er der. Kanskje følelsene hos pappaen blir vanskelig å holde i sjakk da.

Jeg har flere single venninner over tretti som er i samme situasjon som deg. Og de vurdere aleneadopsjon. Dette kan vel være en måte for deg å fått brukt dine egenskaper som mor, samtidig som du ikke inkluderer en ”tredjeperson”. Jeg tviler ikke på at du blir en flott mor!

Bilbao

[Gjest Mito24]

Du kan få kjøpe en kopp av meg til en billig penge.

Har relativt godt utseende, IQ godt over gjennomsnittet, ingen genetiske sykdommer i familien og generelt få tilfeller av kreft og hjertesykdom.

[Gjest Guest]

Bilbao 1 og andre:

Ja, der peker du nettopp på det jeg mener er det problematiske i dette. I en drømmeverden kunne man jo bare si "jeg ønsker en slik og slik mann med de og de egenskapene og utseende". Og i en drømmeverden kan man overse den biologiske faren.

I den virkelige verden kan man ikke overse dette og man må ta hensyn til ganske mange faktorer. Det er jo i grunnen derfor jeg skrev dette innlegget. Det er da ikke enkelt dette. Mest sannsynlig får jeg ikke noe barn før jeg har funnet en livsledsager/ en partner. Det er jo ikke noe interessant å finne en "sæddonator", dessuten er det nok svært vanskelig å finne en passende mann som vil gå med på noe sånt. Og hvordan skulle det ha foregått: "Hei, eh...vil du bli far til min ebarn, men jeg vil ikke ha deg altså".. Nei, det blir for dumt.

Samtidig - igjen: hva gjør man da, hvis man ikke får seg en mann, og man har lyst på sine egne barn (og ikke adoptivbarn)?

Det er en problemstilling og det er et dilemma for stadig flere. Kvinner tar i økende grad høyere utdanning, de jobber, og de passerer mennene i framtiden på flere plan (vil jeg tro). Antallet single vil øke.

Det er kun de som har barn selv som vet hvor mye arbeid det faktisk er. Men vi som ikke har barn skal ikke fratas gleden og forventningen ved å få håpet drept. Vi barnløse vet at at det å ha barn betyr mye arbeid. Hvor mye får hver enkelt se an når de er der.

[~Bilbao~]

Hei igjen

Nå er jeg endelig blitt registrert bruker, men jeg er den samme Bilbao som skrev tidlligere.

Hvorfor er adopsjon uaktuelt da? Kan vi kvinner virkelig tillate oss å si at vi vil ha barn, men ingen mann og avskrive adopsjon som et reelt alternativ? Mener ikke å provosere deg egentlig, men er nysgjerrig på svaret ditt. Jeg har alltid satt meg på mine høye hest og tenkt at hvis jeg ikke klarer å få barn, så kan jeg jo alltids adoptere. Men hva hadde faktisk skjedde hvis jeg oppdaget at jeg ikke kunne få barn, det vet jeg ikke. Som regel er ikke ting så enkelt som man i sin naive lille verden tror.

Veldig interessant diskusjon forresten......

[Holly Hobbie]

Fullstendig enig med Bilbao. Det er mange barn der ute som trenger en god og trygg oppvekst, enten det er hos en enslig forsoerger eller et par. Naar man ikke har mann, har man ikke "rett" paa biologiske barn, mener jeg. (uansett er ikke det aa faa barn en rettighet...).

Synes traadstarter virker en smule ego i tankegangen....