Behovet for å være singel

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg var alvorlig syk med kreft etterfulgt av anoreksi fra jeg var 12-19 år.  Dette medførte at jeg mistet mye skolegang, mistet alle vennene mine og turninga som jeg virkelig elsket. Jeg møtte nåværende samboer da jeg var 18 år, han 23 år og han var/er helt fantastisk. Han er min støtte, min beste venn og personen jeg virkelig elsker. Det er han jeg i fremtiden vil gifte meg med, få barn med og bli gammel med. Problemet mitt er litt det at jeg aldri fikk være ung, jeg mistet hele ungdomstiden til sykdom og flyttet rett inn i voksenlivet. jeg gikk med andre ord fra barn til voksen. Til høsten skal jeg endelig  begynne å studere og jeg gleder meg sånn! Kanskje får jeg venner, noe jeg ikke har hatt på ti år (er 22 år nå) og endelig vil jeg være litt normal. Jeg merker at med dette skulle jeg ønske at jeg kunne være singel litt. Ikke fordi jeg vil rote med andre, men jeg vil klare meg litt selv. Jeg er ikke villig til å kaste bort forholdet, men jeg kjenner at det er et enormt savn etter å være alene litt. Føle seg selvstendig, kunne tenke på kun meg og føle at jeg er normal for en gangs skyld. Jeg er også redd for å angre når jeg blir gammel fordi jeg aldri fikk leve som ung. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen kjenner seg igjen eller har valgt å bli/gå i slike situasjoner og om dere angret?

Anonymkode: e81ae...a13

[AnonymBruker]

Snakk med kjæreste. Det må kunne gå an å kombinere kjæreste og behovet for å bygge nettverk. Om han elsker deg, støtter han deg på veien. 

Anonymkode: f1a62...40a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men det du beskriver er helt normalt under slike omstendigheter. Det er mange som har en eller annen form for t.ex traume eller lignende som gjør at de ikke får opplevd ungdomsårene/det å vokse emosjonelt slik andre får, erfare, være alene med seg selv og bygge sitt liv og sin grunnmur etc. Det er helt normalt, selv om man har funnet en man liker å leve med osv. 

Jeg skal ikke si om jeg mener du skal dumpe eller ikke, men jeg syns så klart du fortjener å få levd slik alle andre tar for gitt at man får. 

Bare det å måtte vurdere dette valget er jo en del av å leve fritt / leve normalt. 

Jeg unner deg i alle fall å få ta leve slik du ønsker, altså å få smake på å være alene og alt det der. Selv om det er ufattelig tungt å skulle gjøre bryte opp noe.

Anonymkode: d3ce4...d6c

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bli kjærester og særboere da?  Å være samboer så ung som du er, er uansett litt tidlig.

Anonymkode: 5808e...1a3

[Virrevirrevapp]

Hva om du blir særboer? Det er det tom en del gifte som er 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke vært i din situasjon, men det du beskriver er helt normalt under slike omstendigheter. Det er mange som har en eller annen form for t.ex traume eller lignende som gjør at de ikke får opplevd ungdomsårene/det å vokse emosjonelt slik andre får, erfare, være alene med seg selv og bygge sitt liv og sin grunnmur etc. Det er helt normalt, selv om man har funnet en man liker å leve med osv. 

Jeg skal ikke si om jeg mener du skal dumpe eller ikke, men jeg syns så klart du fortjener å få levd slik alle andre tar for gitt at man får. 

Bare det å måtte vurdere dette valget er jo en del av å leve fritt / leve normalt. 

Jeg unner deg i alle fall å få ta leve slik du ønsker, altså å få smake på å være alene og alt det der. Selv om det er ufattelig tungt å skulle gjøre bryte opp noe.

Anonymkode: d3ce4...d6c

Der fikk du sagt mye som jeg føler at stemmer. Jeg tror det blir idiotisk å gjøre det slutt, for han er virkelig spesiell og jeg kan ikke se for meg at jeg noensinne vil finne meg en like god mann. Jeg bare strever veldig med dette. Mulig vi etterhvert må være særboere for en liten periode, men ser for meg at det vil være svært tungt for han. Uff er så vanskelig!

Anonymkode: e81ae...a13