Jeg skal ikke løfte en finger for å hjelpe svigermor

[Kaffefrøken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir helt meningsløst å anta ting som er stikk motsatt av det hi presenterer. Kanskje hun tidligere har prøvd å forgifte svigermor, og derfor vil hun drikke kaffe i fred 🙄

Anonymkode: ca406...74e

Hva er det du babler om?

Nei, det er ikke meningsløst å anta at det ligger noe mer bak. Det er ikke vanlig å heller drikke kaffe enn å hjelpe til om hun spør pent om hjelp. 

[AnonymBruker]

Er det å ikke ville hjelpe veldig norsk kultur eller? Jeg er vokst opp med norsk familie på den ene siden og sør-europeisk på den andre siden og det er så innmari stor forskjell. På min mors side er det å spørre om hjelp så utrolig vanskelig, og det blir nesten som en byttehandel. Uansett om det hjelper flyttevask eller passing av barn, det er bare noe man ikke gjør med mindre man er desperat. På min fars side er det helt motsatt, hvis familie får nyss om at man ikke har spurt om hjelp eller har gjort noe på egenhånd så blir man nærmest slaktet. Ja det er slitsomt til tider å være til hjelp og kanskje så passer det ikke akkurat der og da, men det er også betryggende å vite at jeg alltid har noen som kan stille opp uansett. Rett etter jeg hadde født kom familien med mat og kaker, fikk nesten ikke lov å røre meg på en uke. Babyen ble skiftet på og kost med mens jeg dusjet og spiste god hjemmelaget mat. Slektninger på min mors side fikk jeg en facebookmelding fra om at "gratulerer" og sees til dåpen. Og det er greit det, men jeg er veldig glad for at jeg har lært å hjelpe til og få hjelp er slettes ingen byrde og livet på den siden er ganske godt. ( Og jeg mener ikke at ALLE norske er sånn eller at ALLE ANDRE kulturer er slik) 

Anonymkode: 8ca5f...dfb

[AnonymBruker]

Her er det nok mer som ligger bak enn hva som står i HI. Ut fra det som står der, så er dere like sære.

Anonymkode: f0f23...f48

[Sinsiew]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er da virkelig ikke andre folk sine problemer at dere har valgt å få unger. Kan du ikke ta vare på barna dine selv, ikke få barn. Det at andre trår til er snillhet og luksus, og ikke noe man skal forvente. 

Anonymkode: d050c...8e1

🙄 

Mange egoister på kg om dagen..

[AnonymBruker]

Får man barn så får man sannsynligvis barnebarn. Man har altså da påtatt seg et ansvar for begge generasjoner. Hvis man ikke har tenkt å hjelpe til med barnebarn så får man heller ikke barn.

Besteforeldre hjelper til med barnebarn, og så gjør barna gjengjeld og tar vare på sine foreldre når de er gamle.

Alt med måte selvsagt, man finner en gyllen middelvei. Å få bestemor til å holde kaffe mens man dusjer når man er på besøk, burde være en selvfølge. Å bli sur for at besteforeldre ikke vil passe barnebarn hver helg er urimelig.

Noen vil ha mye kontakt og avlastning, andre ikke. Snakk sammen om forventninger, men det er et minimum av hjelp man bør kunne gi.

Ellers: som man reder ligger man. Jeg hadde minimal kontakt med mormor og morfar, de får lite besøk av mine foreldre i dag, og de hjelper bare av og til, og jeg besøker dem sjelden. Jeg hadde god kontakt med farmor og farfar, de får besøk 1-2 ganger i uka av foreldrene mine, samtidig som jeg går innom 2-3 ganger i måneden.

Så enkelt, men så vanskelig.

Anonymkode: 6437b...133

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Får man barn så får man sannsynligvis barnebarn. Man har altså da påtatt seg et ansvar for begge generasjoner. Hvis man ikke har tenkt å hjelpe til med barnebarn så får man heller ikke barn.

Besteforeldre hjelper til med barnebarn, og så gjør barna gjengjeld og tar vare på sine foreldre når de er gamle.

Alt med måte selvsagt, man finner en gyllen middelvei. Å få bestemor til å holde kaffe mens man dusjer når man er på besøk, burde være en selvfølge. Å bli sur for at besteforeldre ikke vil passe barnebarn hver helg er urimelig.

Noen vil ha mye kontakt og avlastning, andre ikke. Snakk sammen om forventninger, men det er et minimum av hjelp man bør kunne gi.

Ellers: som man reder ligger man. Jeg hadde minimal kontakt med mormor og morfar, de får lite besøk av mine foreldre i dag, og de hjelper bare av og til, og jeg besøker dem sjelden. Jeg hadde god kontakt med farmor og farfar, de får besøk 1-2 ganger i uka av foreldrene mine, samtidig som jeg går innom 2-3 ganger i måneden.

Så enkelt, men så vanskelig.

Anonymkode: 6437b...133

Holde barnet mener jeg. 

Anonymkode: 6437b...133

[Jytte]

Lang tråd så jeg svarer bare utfra HI. Kanskje svigermor er usikker siden det er så lenge siden hun har hatt en baby selv? 

Jeg klarte fint å dusje selv når jeg var alene med baby. Tok babyen i en vippestol med på badet, og når barnet ble eldre var det også greit å være med. 

Når det føles som det er hundre år siden man har holdt en liten, kan man føle seg usikker. 

 

Endret 15. juli 2020 av Jytte

[Era Vulgaris]

Herregud, så mange lite empatiske, hjelpsomme og omsorgsfulle mennesker det er på KG. Jeg blir helt matt av denne tråden! Hvis man i fullt alvor mener at svigermor oppførte seg helt greit her, og at TS er kravstor, så er man jaggu passe kald og egoistisk. En hver bestemor med et normalt utviklet sjelsliv, ville gladelig holdt barnebarnet sitt mens mor tar en dusj. Å svare at man ikke kan fordi man drikker kaffe, viser jo bare hvor egosentrisk hun er. Jeg forstår overhodet ikke argumentet om at man selv har valgt å få barn, så da får man ta seg av dem selv, også. Det gjør så klart alle foreldre, men det er da allikevel fint at besteforeldre bidrar litt.

Det er verdifullt for både barn, foreldre og besteforeldre å knytte bånd og ha gode relasjoner, men det finnes så klart mennesker som ikke er så opptatt av å være et godt menneske mot andre. Sikkert trivelig for barnebarna med en bestemor som mener kaffe er viktigere enn nærhet til dem. 

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke det bare er snakk om krav om att besteforeldre skal hjelpe til med «byrden» det er med barn. Det er jo snakk om å bygge en relasjon til barnebarna. Hvorfor ser så mange på det som en jobb å ett strev, å foreldre får klare seg selv? Hvorfor vil ikke man ha en relasjon til barnebarna sine bare fordi man er ferdig med barn selv? Its weird. Det blir jo sårt når besteforeldre nekter å forholde seg til att de er der å gir lite oppmerksomhet. Man et jo stolt av barna sine, att de da blir sett på som en byrde av foreldrene sine må være hardt å kjenne på. Rett å slett kaldt er det. Mormor har aldri brydd seg fløyta om meg å mine søsken å kom gjerne på besøk når vi ikke var hjemme, jeg kjenner ikke dama, hun er bare en dame som er moren til moren min. Nå sitter hun å er sur for att vi ikke kommer på besøk, men hun har aldri vært en del av mitt liv å kommet desverre ikke til å bli d 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: a2caf...df9

[AnonymBruker]

Vi har lite info om denne saken. Og det lille vi vet kommer fra TS. Tro hvordan svigermors versjon hadde vært? Vi aner ingenting om hvordan TS oppfører seg mot svigers. Om hun er overdramatisk, frekk, negativ osv. Vi vet ingenting om svigermoren heller. (Hvorfor kritiseres aldri svigerfar i slike tråder 🙄?). Rart at den kaffekoppen var så viktig. Hadde hun nettopp stått opp, og trengte den til å våkne på før hun lagde frokost til alle? Hadde hun nettopp gjort ferdig en oppgave, og trengte 5 min? Sånne saker som dette er helt umulige å kommentere når man vet så lite. 

Anonymkode: 7e703...823

[Jytte]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har lite info om denne saken. Og det lille vi vet kommer fra TS. Tro hvordan svigermors versjon hadde vært? Vi aner ingenting om hvordan TS oppfører seg mot svigers. Om hun er overdramatisk, frekk, negativ osv. Vi vet ingenting om svigermoren heller. (Hvorfor kritiseres aldri svigerfar i slike tråder 🙄?). Rart at den kaffekoppen var så viktig. Hadde hun nettopp stått opp, og trengte den til å våkne på før hun lagde frokost til alle? Hadde hun nettopp gjort ferdig en oppgave, og trengte 5 min? Sånne saker som dette er helt umulige å kommentere når man vet så lite. 

Anonymkode: 7e703...823

Ja, lett å dømme. Folk er forskjellige og har lett for å misforstå hverandre. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg. 

Nå har jeg verdens skjønneste svigermor da, som er så raus med kjærlighet og omsorg at det er rørende. Barnebarn har hun med glede tatt seg av, så ofte som mulig. Det er ikke engang noe vi må be om, for hun ønsker det. 

Nå bor min svigermor et stykke unna, men da jeg fødte tvillinger med keisersnitt, og fikk litt komplikasjoner i etterkant, var hun tilstede på eget initiativ så lenge som nødvendig. Lot meg heles i ro, og tok seg av alt det praktisk. Det var hun som samsov med de to små, alltid på vakt, og la dem varsomt inntil brystet mitt når de trengte melk, for så å legge seg med dem igjen. 

Hun holdt seg riktig nok i bakgrunnen første uka, for hun var redd for å ta den rollen hun tenkte tilhørte min egen mor, og som hun trodde at min mor ville ha og ta. Ønske. Fordi det var hennes datter som trengte hjelp. Som hadde født og blitt så dårlig. 

Min mor, jeg tror ikke det falt henne inn å trå til. Jeg forventet det heller ikke, for jeg hadde et barn fra tidligere av. Jeg var heldigvis ikke dårlig etter den fødselen, for det ble tidlig klart at hun er en bestemor som anser det som å gjøre en stor tjeneste å passe. Trå litt til. "Det er ditt barn, ditt ansvar!" sa hun. 

Det er og var det naturligvis, jeg har aldri tenkt annet, men det var nå uansett litt rart at hun ikke selv ønsket å stelle og passe sitt barnebarn litt. Ikke minst siden hun selv i stor grad benyttet seg av hjelp, pass og støtte i mine bestemødre da jeg og mitt søsken vokste opp. Faktisk var avhengig av det, ettersom både hun og min far jobbet skift. 

Jeg hadde villige bestemødre på begge sider. Min mor og min far levde ganske så fritt på grunn av det. De stilte alltid opp, om det var sykdom, jobb eller at mine foreldre skulle noe kjekt. Hver sommer var vi hos bestemor minst to uker og samme hos mormor. Man skulle kanskje tro at hun som selv fikk og benyttet seg såpass mye av egen mor og svigermor ville tenke at det var hennes tur til å bidra litt på samme måte, men nei. Selv om jeg ble alene med barnet da det var 1 år, og jeg studerte og hadde hatt behov for litt pass og avlastning innimellom, mer enn hun som hadde min far hadde hatt, så måtte jeg nærmest stå med bøyd nakke og virkelig be de gangene jeg måtte ha pass noen timer. Fordi det var absolutt nødvendig på grunn av utdanning, og senere jobb. Pass for å være med på noe sosialt kunne jeg bare glemme. "Det er ditt barn, ditt ansvar!" gjentok hun, som selv hadde benyttet bestemødre i SÅ stor grad, også ved fest og voksenturer. 

Så det var ikke uventet for meg at hun ikke stilte opp da tvillingene ble født heller. De første dagene, da svigermor sto avventende fordi hun ikke ville tråkke min mor på tærne, var det tvillingenes far som sto på. Vi hadde nok klart oss uten hjelp fra noen av bestemødrene, om vi måtte, men du verden så kjekt og deilig det var med en bestemor som ØNSKET å trå til. Som anså det som et privilegium å få lov til å være til hjelp. Det hjalp unektelig til i forhold til at jeg fikk ro til å heles og min mann ikke slet seg helt ut. Gjorde det til en fin og rolig tid, istedenfor et strev. 

Min mor og far stiller opp, når det er absolutt nødvendig, men det har en kostnad. At de stiller opp innimellom gir dem visst rett til å blande seg inn i hver avgjørelse vi tar. Såpass at jeg faktisk har sagt noen ganger at jeg ikke ønsker verken hjelp eller gaver fra dem, dersom det betyr at de mener at det gir dem rett til å bestemme hva jeg og vi skal gjøre. "Når vi stiller opp for dere har dere også med å lytte til våre meninger!" Så mener de at de skal ha innflytelse på alt fra hvor vi reiser på ferie til hvilken bil og bolig vi skal kjøpe. Til og med hvilken jobb jeg skulle takke ja og nei til. Ikke fordi det ville innebære noe for dem, men fordi de tydeligvis ser på det å passe barnebarn og til og med gi gaver vi ikke engang har spurt om som en slags handel. Vi vil ha noe tilbake for det vi yter! Vår innsats gir oss rett til... 

Det er min mor som er problemet, men hun er også den dominerende. 

Vi har en familiehytte, og det er et stadig mas om at vi skal komme dit, merkelig nok, for det er også en tjeneste de gjør oss. Når vi er der er det også tydelig at min mor er direkte livredd for at hun skal "belastes" med noe ansvar. For noe. Nå har jeg heldigvis et fint søsken, så vi fordeler ansvar og oppgaver mellom oss, og får hjelp av våre ektefeller, men våre ektefeller reagerer unektelig på at svigermor er nærmest sykelig opptatt av at hun ikke skal ha noe strev med at vi er der, i så stor grad at hun lener seg helt tilbake, kommanderer andre rundt og okker seg for den minste ting. Det er vi andre som lager mat, rydder, vasker opp, og det hadde vært greit egentlig, om hun ikke likevel fremstiller det som at vi medfører et stort merarbeid for henne. 

Begge våre ektefeller har mødre som liker å ha barn og barnebarn rundt seg, og klager ikke over at det medfører merarbeid. Er ikke på jakt etter noe å kunne klage på, men deltar i både matlaging og ryddig og vasking med største selvfølge. Mitt søskens ektefelle virker å tåle at min mor er helt besatt på at ingenting ekstra arbeid eller ansvar skal falle på henne, min mann derimot blir like stresset og i sjokk hver gang. Det er ikke ferie, det er en militærleir hevder han. 

Jeg vet ikke hvorfor min mor er blitt slik, men det er som om hun skulle ha blitt utnyttet og brukt så mye i livet at hun har tippet over til å bli natig på å ikke skulle bli brukt på noen måter. Da må det isåfall være noe å få tilbake. 

Såvidt jeg vet har hun aldri blitt brukt og utnyttet, men tvert imot mottatt langt mer hjelp og støtte enn hun noen gang har tilbudt andre. 

En dag vil hun bli gammel og trenge oss. Da burde vi (jeg og mitt søsken) vel være like natige vi også. Ikke NOE, med mindre det er absolutt helt nødvendig! Gi klart uttrykk for at hver hjelpende hånd er svært ubeleilug, en stor tjeneste og noe vi forventer noe tilbake for. 

Nå er vi heldigvis ikke slik laget, verken jeg eller mitt søsken, men det er trist med bestemødre som ikke selv ønsker å ta noe ansvar for barnebarn, som ikke anser det som en glede og en berikelse. Iallefall innimellom. 

Takk og pris for min svigermor som er i helt andre enden. Der vi ikke må spørre, men hun spør, fordi hun virkelig ønsker og elsker å tilbringe tid med barnebarna. 

Bare så synd at hun bor et stykke borte, og mine foreldre nært. 

"Mormor og morfar er ikke glad i oss" har mine barn slått fast. 

Det tristeste i dette er kanskje at det er de faktisk, men min mor er så livredd for at hun skal belastes noe ansvar for barna (for noe ekstra belastning generelt) at hun har dratt det så langt at barna oppfatter det som at de er til plage, og uønsket. 

Det er bare trist egentlig, og jeg vet ikke hvordan hun kan ha blitt slik. Så selvopptatt at hun skyver dem hun faktisk elsker fra seg, i å være så besatt på at hun ikke skal pålegges noe "belastning". Hun som virkelig selv fikk så mye pass og støtte i våre bestemødre, og benyttet seg av det ofte. Hun som har en ektemann som virkelig tar sin del av alt ansvar, og to barn som aldri krever for mye, men tar sitt ansvar. 

Noen er bare slik antar jeg, og det er trist. Hun har nå barnebarn som virkelig tror at hun ikke elsker dem, og som neppe vil reise på besøk til bestemor når hun blir gammel. De har allerede fått nok av å føle seg som uønsket. Et styr og stev hun helst ikke vil ha på seg. 

Svigermor derimot, der vet de at de er elsket. At hun så gjerne vil være med dem og setter enormt pris på hver stund med dem. Lengter etter dem hvert sekund de ikke er der. 

Jeg vet hvem mine barn vil besøke, ha omtanke for og sørge over den dagen hun er borte. Ikke min mor! 

Anonymkode: 8f5f4...b6d

Så heldig du er som har en sånn fantastisk svigermor i livet ditt! 
 

Kjente meg litt igjen i avsnittene om din mor, både når det kommer til mine foreldre og svigers (ikke i så stor grad, men i den mangelen på å måtte hjelpe om det ikke brenner). Husker at jeg virkelig innså hvordan det var når vi var i et familiebesøk hvor svigermoren til en av mine søsken var, hun kom inn og spurte om hun kunne hjelpe med noe, og fikk til svar at hun kunne gjerne passe babyen. Da lyste svigermor opp og svarte «åh, det er jo verdens beste oppgave». Den kjærligheten der går ikke an å fake. Har aldri opplevd lignende velvilje og ren kjærlighet fra våre ovenfor barnebarna sine.

Anonymkode: e9261...84c

[Tatja]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har heller ingen som stiller opp. Har en baby og en 1,5 åringen . Keisersnitt med komplikasjoner på meg med andremann . Voldsom kolikk samtidig som eldste fikk søvnsyklus forstyrrelser . Utslitte og ødelagte begge to . Ingen på samboer sin side har likevel stolt opp en halvtime en gang. Men komme på kaffebesøk og kreve oppvartning kan de. Spurte en gang svigermor om hun kunne ha baby alene mens jeg dusjet en morgen hun kom på kaffe (storebror i barnehage) . Nei det kunne hun ikke . 

Mamma døde for noen år siden. Pappa bor langt unna . Men så snart han kan kommer han å hjelper .  Tar unna litt klesvask, tar med ungene på en trilletur (vi har søskenvogn ) , tar se ofte litt om morgenen.  Den lille avkastningen er helt fantastisk og blir som et energi boost for oss. Enda han er 17 år eldre enn mine svigerforeldre er han så mye snillere (70 årene men sprek)

Greit nok. Vi valgte å få barn.  Men er vi blitt et så kladt samfunn at man er egoistisk for å håpe på at familie skal kunne hjelpe bittelitt? 

Men jeg og mannen har snakket. Vi er enig. Når svigers er gammel skal vi komme på kaffebesøk. Spør de om hjelp om noe sier vi som de sier til oss"nei det får Du ta selv" . Slik de har sagt til oss.  Mens pappan min er vi i evig i gjeld for. Neste helg skal vi besøke pappa. Da skal mannen min hjelpe han å få inn veden . 

Å hjelpe litt skal gå begge veier 

Anonymkode: 3f066...e4e

Helt enig. Det bør gå begge veier. Og i praksis så er det jo litt slik at 'man høster som man sår'. Besteforeldre som tilbyr en hjelpende hånd, vil få mange hjelpende hender i retur.

[Kaisamaia]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemme har jeg vippestolen jeg kan sette baby i, når jeg ikke har den er det ganske vanskelig å få dusjet når jeg er alene. 
 

ts

Anonymkode: e923f...767

Hmm. Okei, det høres komplisert ut å være avhengig av det. Jeg har som sagt alltid dusjet med baby. Men jeg skjønner at ikke alle er som meg. Aner ikke hvor gammel din baby er da, men kanskje han kunne ha lekt eller ligget  i 1-2 minutt på badegulvet på et teppe mens du dusjet også? Men nå er det jo ikke det dette handler om da. 😃 Jeg er fortsatt enig i at svigermora di var veldig vanskelig. 💞

[AnonymBruker]

Normalt sett så er jo besteforeldre så begeistret for barnebarna at en knapt får holdt de selv. Utrolig sært at hun ikke ville passe mens du dusjet. Skjønner at hun ikke ville skålde ungen, men kunne jo bedt deg vente 3 minutter, eller latt barnet tutlet på gulvet mens hun drakk den opp 😱

(har bare lest side 1 og 9)

Anonymkode: b75f5...295

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt. Vi har det likedan hos mine foreldre og hos svigers. De vil sitte å se på barnebarna men ikke ta i de. Vi har aldri spurt om barnepass og de har heller aldri passet. Vi bor et par timer unna så de bruker det som unnskyldning. Andre barnebarn passer de hyppig. 

Vi orker max noen få dager og så reiser vi hjem. Hjem til et barnesikret hus hvor det går an å dusje, spise og lage mat alene med to små. 

Her er svigers i 50 årene og mine foreldre i 60 årene så det er ikke helsa det går i. Spreke alle sammen. 

Mitt råd til deg er å forvente minst mulig så slipper du å bli skuffet. Vi har også kortet ned besøkene til to ganger i året og max 2-3 dager om gangen. Vi orker ikke å være i veien når vi er på besøk. 

Vi kommer heller ikke til å kaste alt vi har i hendene for å hjelpe de når de blir gamle. Det kan våre søsken som bor i nærheten få gjøre som takk for all barnepass. 

Anonymkode: 24b85...dc1

[Tanuki]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Er det å ikke ville hjelpe veldig norsk kultur eller? Jeg er vokst opp med norsk familie på den ene siden og sør-europeisk på den andre siden og det er så innmari stor forskjell. På min mors side er det å spørre om hjelp så utrolig vanskelig, og det blir nesten som en byttehandel. Uansett om det hjelper flyttevask eller passing av barn, det er bare noe man ikke gjør med mindre man er desperat. På min fars side er det helt motsatt, hvis familie får nyss om at man ikke har spurt om hjelp eller har gjort noe på egenhånd så blir man nærmest slaktet. Ja det er slitsomt til tider å være til hjelp og kanskje så passer det ikke akkurat der og da, men det er også betryggende å vite at jeg alltid har noen som kan stille opp uansett. Rett etter jeg hadde født kom familien med mat og kaker, fikk nesten ikke lov å røre meg på en uke. Babyen ble skiftet på og kost med mens jeg dusjet og spiste god hjemmelaget mat. Slektninger på min mors side fikk jeg en facebookmelding fra om at "gratulerer" og sees til dåpen. Og det er greit det, men jeg er veldig glad for at jeg har lært å hjelpe til og få hjelp er slettes ingen byrde og livet på den siden er ganske godt. ( Og jeg mener ikke at ALLE norske er sånn eller at ALLE ANDRE kulturer er slik) 

Anonymkode: 8ca5f...dfb

Samme her, svigers er fra en annen kultur og det er enorm forskjell fra hvordan de stiller opp kontra min norske familie. 

[AnonymBruker]

Da må TS også ha den holdningen hun har, at hun ikke kommer til å hjelpe svigerforeldrene når de blir eldre. Hvilken interesse skal hun ha av det da?

Jeg forstår deg veldig godt TS,og det tror jeg de fleste som har barn gjør.

Neste gang du skal dusje så ville jeg lagt beibien på en dyne rett utenfor badet og dusjet med døren helt åpen! 😄

Anonymkode: 237bb...5d4

[AnonymBruker]

Hun svigermoren din høres ikke helt god ut

Anonymkode: f74b0...79f

[AnonymBruker]

Huff. Hvem inviterte? Hvis det var svigers så var vel de vel vitende om at barna kom til å bli med? Gjenstander man er redd barn kan ødelegge bør derfor fjernes. Det er så og si umulig å passe på HELE tiden. Og jeg går jo utifra at dere passer på som folk flest og sørger for de ikke river ned ting osv, men ting kan skje på et brøkdel av et sekund likevel. 

Det er deres barn. Og man kan egentlig ikke forvente at andre passer på. Men jeg synes jo likevel det er litt merkelig at det virker som de viser null interesse for sine barnebarn? Ikke alle synes det er gøy å omgås barn og leke med de osv, men å hjelpe til å holde en kort stund eller å hjelpe med mating en gang kan da ikke være så ille! 

En annen ting...er de veldig "fine på det"? I både min og samboers familie er det null stress å gå med pysjamas under frokost. Det er da normalt? For så å stelle seg etterpå? Dessuten er det jo ferie...

Hva sier din mann? 

Hva med å heller kjøre deres eget løp hvis dere ikke får noe hjelp? Dersom de ikke kan hjelpe bittelitt til, så synes jeg ikke at din mann skal gå ut av huset for felles ærend. Da får dere heller si at småbarnslivet er travelt og krevende, så dere får kjøre deres eget løp på morgenen slik at det ikke blir stress for dere og svigers kan gjøre ting i sitt tempo. Så får dere ta frokost, stell og dusj når det passer dere (bytte på å passe barna). Også kan dere heller ha felles middag når dere sannsynligvis ikke er like travel. 

Jeg tenker man generelt bør gi og ta. Mens her sitter svigers å venter på å få frokost kjøpt av mannen din, mens du enda ikke har stelt deg (tipper de ønsker frokost litt tidlig og blir gretne om den ikke blir servert til samme tid hver dag?) og må ta deg av to unger. Hvordan skal du rekke over alt til en frokost-frist? Mens de later seg og drikker kaffe og forventer frokost på bordet uten å løfte en finger?

Anonymkode: 7abda...c47