Skråsikker på at de som ikke får barn kommer til å angre senere i livet

[Fru Uperfekt]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 44 nå og har hele livet sagt at jeg ikke vil ha barn, ikke behov, ikke "liker" jeg spesielt barn heller,synes livet var bra uten. Lang historie kort, fikk barn i fjor og jeg tror at ja, jeg ville nok angret om noen år, eller sittet igjen med en følelse av at jeg burde ihvertfall ha forsøkt. En angrer aldri på barn en får (noen, men det er nok svært få) 

Anonymkode: 95f66...fd8

Veldig mange har perioder hvor de angrer, men det er helt naturlig.

[kvinneguide]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Ikke enig. Hvis jeg hadde jobbet med kunst, for eksempel billedkunst, teater eller musikk så kunne jeg trives med å ha det som livsstil og barn og familie kunne stått i veien for å leve for kunsten.

Du snakker om å etterlate seg spor. Tenk å etterlate seg spor i form av kunst, det er minst like stort. 

Men når man har en helt ordinær A4 jobb så passer barn veldig fint😄

[AnonymBruker]

Jeg er svært usikker. På en side så ser jeg alt det negative, en milevis liste vs. Kanskje en positiv ting. Barn er utrolig ekle, de snørrer, sikler, griner, velter ting, søler, skriker. De skal ta på ALT, de trasser og sutrer. De tar en evighet med tid. De krever oppmerksomhet hele tiden og de er utrolig dyre. De skal ha mat, men gjerne ikke det og det og det, en kamp å få i de noe. Så er det denne angsten om at noe skjer dem. Så har de gjerne diagnoser i tillegg, noe du selvsagt ikke visste da du valgte å beholde det. Så kommer Aspergers, autisme, ADHD osv i tillegg til alt. Så hører de ikke etter, er respektløse og trosser grenser. I tillegg til graviditeten med såre pupper, opprevna vagina, strekkmerker....Så kjem året/årene med melkespreng, hyling om nettene, grining og kolikk, nesten skilsmisse fra mannen, grining, svette og blod. 
 

På den andre siden hadde min bestemor rundt 10 barn(sier ikke nøyaktig antall her, men rundt 10). Og da hun døde så var kirka fullstappa av barn, barnebarn og oldebarn, søsken(hun hadde rundt 10 søsken)  og venner. Hun hadde nesten 30 barnebarn og like mange oldebarn. Det var rett og slett så fint å se hvor mange som ville møte opp. Kirka hadde ikke en gang plass til alle. Det er uansett uaktuelt å få 10 unger, men skal jeg ha 1 så vil jeg gjerne ha 4-5. Jeg elsker min svære familie, det er alltid noen der og huset til besteforeldrene mine er fylt til randen bare noen kommer på besøk. Jeg vil at mine eventuelle barn skal oppleve det samme. Men om jeg vil angre om jeg ikke får barn? Det er jeg usikker på.

Anonymkode: c0ab1...873

[AnonymBruker]

😂 

Husker jeg var 17 allerede da venner av familie begynte å mase om at jeg "ikke skulle ha barn snart" osv, og at når jeg sa jeg ikke ønsker barn, så kom jeg til å forandre meg. "bare vent å se". Vel, jeg er over 30 nå og har ingen planer om barn whatsoever. Å få barn er bokstavelig talt et mareritt for meg. Jeg driver ikke med karrierejag eller noe, jeg bare liker ikke unger. Å jeg mener ikke det som i at barna selv er det jeg misliker, men jeg vil ikke ha unge. Satt aldri barnevakt som ungdom fordi jeg orker ikke deale med barn. Bryr meg midt på ryggen om nyfødte (sånn utover å være høflige med venner), vil ikke holde babyer osv. De lengste minuttene i verden er for meg er når jeg må holde noens baby. Fyfaen det er helt innforjævlig.

For meg er det hovedsaklig at jeg 

- ønsker ikke stifte familie. Vil ikke gifte meg heller

- vil ikke vie livet mitt til et annet individ (en baby, som blir et barn, som blir en tenåring, og voksen etc) jeg vil rå over bare megselv og bare fylle mitt eget liv med min egeninteresse

-. liker ikke å holde på med barn, de interesserer meg nada.

- vil ikke gi opp egne hobbier og interesser i flere år for å skjøtte en liten tass

- vil ikke måtte gi avkall på levemåten min

- aldri hatt noe erfaring eller relasjon eller interesse av barn overhodet noensinne.

så nei, jeg kommer ikke til å angre.

Anonymkode: 5c0b4...216

[youcancallmejune]

Noen angrer aldri et sekund mens andre angrer dypt og lever med et savn. Jeg kjenner folk av begge slagene. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

På seg selv kjenner en ingen andre. 

Anonymkode: 42f3b...897

[Bikbokelsker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Mennesker som ikke har barn selv har ikke snøring på hva det vil si å bli foreldre. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvor mye dypere følelseslivet mitt ville bli og hvor mye kjærlighet jeg kunne føle til et annet menneske før jeg fikk barn. Vet det et klisje, men ville aldri vært foruten. Selv om det for øyeblikket har satt en kraftig demper på min ellers Svært aktive livsstil. 
 

Derfor tror jeg at det er vanskelig for barnløse å ta innover seg om de ville savnet eller ikke. De vet rett og slett ikke hva de går glipp av. Og godt er vel det, tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg har helt fra veldig ung alder visst at jeg ikke ville/burde få barn.  

Men jeg traff en fantastisk mann, som hadde et stort ønske om barn.  Vi har to barn nå, som jeg elsker mer enn noe annet!

Men jeg angrer på at jeg fikk dem.  Jeg har perioder hvor å ivareta meg selv ikke engang, og jeg visste dette kom til å bli et problem.  

Jeg setter barna mine først alltid, så jeg har vært i en depresjon siden kort tid etter fødsel til første.  Fordi jeg bare ikke har noe tid til å komme meg ovenpå.

Om mannen min dør er det arrangert at tanten til barna får omsorgen for dem.  For jeg evner ikke ta meg av dem uten pappaen deres.

Jeg skulle ønske jeg heller kunne angre og undres på hvordan livet mitt hadde vært uten barna.  For da hadde to uskyldige barn sluppet å ha en mor de ikke forstår og må skamme seg over.  Og å utsette dem for den forhøyede sjansen å utvikle bipolar lidelse som jeg arvet av min far.

 

Anonymkode: b8331...74c

[KatyP]

Jeg har tre barn etter å ha fått høre at jeg ikke kunne få. Angrer jeg på barn? Nei. De bringer glede, lys, iver, energi og latter inn i livet mitt. Det er også bekymringer, søvnløshet, sinne, oppgitthet osv. Men det positive veier opp for det negative. Men verden vår nå er ikke god. Mitt eldste barn ble født året etter 22.juli. Mellomste Et par tre år etter. Krigen i Syria. Flyktningene i Hellas. Konfliktene og klimaendringer. Mitt yngste barn ble født i fjor. Klimakrisen. Og nå korona. Mine barn er ikke store, men påvirkes nå av koronaen. I senere tid, når de vokser opp, hvordan vil pensjonsordningene være? Sykepenger, permisjonsordning? Hvor mye vil koronakrisen påvirke landets økonomi i fremtiden? Verden er generelt styggere nå. Hvertfall føles det sånn. Så basert ut fra det vil jeg ikke anbefale noen å få barn. Men om man er lykkeligere uten eller med barn sett bort fra verden og alt vi står i, tviler jeg på at det er noen fasit på. 

[Aragorn ll Elessar]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Jeg er skråsikker på at du tar feil. 

[AnonymBruker]

Noen ganger er det bare ikke riktig tid i livet for å få barn. For noen vil den tiden komme, for andre ikke. 

Anonymkode: 38da7...00c

[Gjest]

Tviler jeg kommer til å angre på det. Aldri hatt ett ønske om å få barn, de aller fleste vennene mine har fått barn eller har planer om det, og aldri på noe som helst tidspunkt har jeg hatt ett snev av babyønske, tvert imot

Jeg er også frivillig i Røde kors og møter mange ensomme eldre, gjentagende er at barn og barnebarn ikke har tid til å besøke de, og normalen er at de møter dem kanskje 1 gang i mnd, kanskje 1 eller 2 ganger i året. Barn og barnebarn som bor i samme by, og som de faktisk møter på kjøpesenterne og i gatene rundt her.

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for at jeg til syvende og sist har konkludert med at det er best jeg ikke fikk barn. Dessverre forventes det at kvinne skal trosse liv og helse og få barn selv om det ikke er fornuftig. «Jammen, du skulle ikke prøve likevel, da??». 🤦‍♀️

Anonymkode: 42f3b...897

[AnonymBruker]

Mennesker som er besatt av å få barn er gjerne mennesker som ikke har noe annet å gi samfunnet. Mennesker med mer fullverdige liv er i større grad i stand til å sette seg inn i andre virkeligheter, og har mindre problemer med å forstå at andre velger annerledes. 

Anonymkode: 8962d...335

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke meningen med livet er å få barn (selv har to stk). Dette blir for primitivt for meg. Men vi er forskjellige og derfor hva som er meningen med livet er også forskjellig fra person til person. 

Jeg er enig i påstandene at livet uten barn er mye enklere. Samtidig som jeg ler av de som sier at småbarn er ekle fordi de må skiftes, vaskes, tørkes osv. De vet så lite om at barn faktisk vokser veldig fort. Jeg var ikke klar over hvor fort livet løper sin vei før jeg fikk barn. Og hvor mye jeg har lyst å leve og oppleve. Det å få barn har lært meg å sette mer pris på livet enn før. Men jo jeg er enig småbarnsperioden er ikke en gøy periode. Men ser du på det som en kort fase, vil denne gå fort. Alt handler om innstilling til livets faser og perioder. Hvor mange barnløse der ute som syter og klager over alt mulig tross at de har bare seg selv å tenke på? Mange!

Kanskje var jeg heldig med mannen og våres prioriteringer i livet, men vi reiser verden rundt med og uten barn, går ut og spiser, trener, har hobbyer og passer på at ungene våre også driver med hver sin aktivitet uten skole. Ja, det koster, men jeg føler ikke at pengene jeg bruker på barna mine går på tvers av mine egne ønsker.

Så, et liv uten barn for meg var et godt og fritt liv. Men også et liv med barn er det samme med unntak at jeg vet at jeg har to til jeg vil dele gleder og opplevelser med. 

Anonymkode: 39e58...394

[AnonymBruker]

Dritinteressant tråd! Og jeg er også skråsikker på at TS tar 100% feil.

jeg som mange andre her bestemte meg tidlig at jeg ikke ville ha barn og fant meg en mann som ville være med på dette. Som så mange andre har skrevet tidligere.. se på hvordan verden har blitt.. vil noen virkelig føre noen inn i dette? Nå gjelder det jo for alle bare å prøve å overleve på best mulig måte.. 

og fra et annet perspektiv: jeg har søsken, min mann har søsken, vi har tantebarn, og vi har foreldre. Vi ser hver side av familien 2-4 ganger i året (spennet på alderen i familien er fra 2 - 70 år). Vi bor geografisk sett slik at vi kunne sett hverandre mye mye mer (bor alt fra 2 min - 30 min) fra hverandre, men vi er aldri sammen bortsett fra plikt som noen få bursdager (unger), jul (fordi dette er en gammel tradisjon), dåp (er ferdig nå tror jeg hvis søsken ikke får fler, men tror det er lukket der) og begravelser. Vi er som fremmede for hverandre og har ingenting med hverandre å gjøre. Tror de som er heldige med gode familieforhold også begynner å bli et mindretall.

hvorfor i alle dager skulle jeg satt noe til liv som kun har sin far og meg som støtte? At ingen andre i familien bryr seg? Ingen vet hva morgendagen bringer og jeg er så usannsynlig glad for at jeg slipper å sitte å bekymre meg for at «Karsten» på 10 år kanskje må i fosterhjem hvis (bank i bordet) både jeg og hans far hadde gått bort. For siden vi har så lite kontakt så er vi jo som fremmede for hverandre og det ville ikke vært naturlig for meg å tatt inn mine tantebarn engang. 

Nei jeg tror jo før jo bedre at folk skjønner at familie er ikke hva det en gang var, jo bedre og vi trenger absolutt ikke flere mennesker her på denne jorda og livet er ikke akkurat noe så voldsomt å hige etter. Det har blitt tøffere og tøffere de siste 20-25 åra, jeg tørr ikke tenke på en gang hvordan de neste 20-40 årene kommer til å se ut, grøss og gru. Stakkars de som er barn i dag. 

Anonymkode: 29073...5fc

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Anki skrev:

Tviler jeg kommer til å angre på det. Aldri hatt ett ønske om å få barn, de aller fleste vennene mine har fått barn eller har planer om det, og aldri på noe som helst tidspunkt har jeg hatt ett snev av babyønske, tvert imot

Jeg er også frivillig i Røde kors og møter mange ensomme eldre, gjentagende er at barn og barnebarn ikke har tid til å besøke de, og normalen er at de møter dem kanskje 1 gang i mnd, kanskje 1 eller 2 ganger i året. Barn og barnebarn som bor i samme by, og som de faktisk møter på kjøpesenterne og i gatene rundt her.

Som jeg skulle skrevet det selv og du ser også at jeg skrev det i kommentaren ovenfor. Hilsen ab 5fc

Anonymkode: 29073...5fc

[AnonymBruker]

Hvorfor skal folk ha barn når de ikke klarer å oppdra dem engang?

Anonymkode: 68c38...f66

[AnonymBruker]

Syns det er gøy at det er nettopp de barnløse som tar opp sånne debatter. Som om de må konstant rettferdiggjøre sine valg om å ikke få barn. Til syvende og sist er det ingen som bryr seg (bortsett fra familie) om du har barn eller ikke. Alle tenker sitt om sitt. 

Jeg hadde en voksen kollega som valgte bort barn (hun var nr.9 i søskenflokken). Det er vel ikke så rart at hun valgte bort livet med barn. Hadde jeg vært henne, ville jeg gjort det samme. Men det som fikk meg til å mislike henne sterkt var hennes innstilling til kollegaer med barn. Hun oppførte seg rett og slett barnslig overfor mennesker som kanskje ville dele noe hyggelig om barna sine. Hun kunne gå til de gravide og spørre hvorfor de ønsket seg så vondt? Hun kunne smelle med dører når folk snakket om hva de gjorde med barna sine i helgen. Unnskyld meg, men her har jeg lite respekt og forståelse for sånn oppførsel. Jeg så på dette som et mangel av det sosiale. Selv ville hun alltid stå i sentrum og fortelle om fylleturene sine med venner i 50 åra på nabopub. Husker hun syntes synd på ei gravid som måtte stå over vin. Vel, tatt i betraktning at gjennomsnittlig liv består av 80 år, er 9 måneder uten alkohol ingenting å gå glipp av. Det fikk meg til å tenke at det er så forventet at de med barn skal respektere de som valgte bort barn. Men motsatt er det ingen respekt å få.

Anonymkode: 39e58...394

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Idiot...

 

Anonymkode: fbc75...7cd

Må hun være idiot fordi hun tror noe? Det er jo mye sant i det, og mange angrer - faktisk...

Anonymkode: c747a...e42