Skråsikker på at de som ikke får barn kommer til å angre senere i livet

[AnonymBruker]

Jeg jobber nærmest utelukkende med eldre og har pratet om dette med mange. Noe jeg ser at tydelig går igjen er at de ikke angrer - men at de høyst sannsynlig ville valgt annerledes dersom de fikk tatt valget på nytt. Det gjelder så klart ikke alle, men et stort flertall. 

Anonymkode: 70866...ce5

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobber med eldre og de som ikke har barn er de som viser minst tegn på tungsinn rundt høytider. Så det har gjort at jeg har valgt å følge hjertet og ikke få barn. 

Anonymkode: f9995...b66

...så du skal slippe å være trist i høytidene? For det å få barn er ensbetydende med å være tung til sinns i høytider? 

Anonymkode: e4e0b...127

[AnonymBruker]

Vi tilhører kategorien "kan ikke". Som i 40-årene har blitt til "jeg er så glad det aldri klaffet for oss - livet er fantastisk"

I pensjonsalder gleder jeg meg stort til å bo delvis i leiligheten utlandet. Lange lunsjer, god vin, spennende utflukter. Jobben vil fortsatt være en hobby, som jeg kan drive med frilans, så mye jeg ønsker. Jeg skal bli bedre i Italiensk, lage mye mat, og nyte lange samtaler med mannen og besøk. 

I stedet for å bekymre meg for barn og barnebarn - bære hjertet utenpå kroppen, ha et stadig press om å være barnevakt, måtte beholde enebolig for å ha plass til besøk, ønske mer besøk og flere telefoner, tenke over arv og forbruk slik at det blir noe igjen til neste generasjon, og mer.

Jeg merker selv hvor ensomme mine foreldre, som har to barn, er. De klarer ikke å finne det sosiale i hverandre, da livet deres i så mange år har dreid seg om å være foreldre. 

 

Anonymkode: 75e42...9e0

[Gjest theTitanic]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Mange savner barn når de blir gamle og vil at noen skal komme på besøk og passe på dem da.. 

Men det er ikke grunn god nok. Man skal få barn fordi man ønsker å ta vare på dem, ikke fordi man er bekymret for å bli gammel alene eller vil de skal ta vare på deg. Dessuten kan forholdet dere i mellom bli så dårlig at de ikke besøker deg, de kan flytte utenlands eller til andre siden av landet, de kan bli syke osv osv

[AnonymBruker]

Kanskje de som ikke vil har en biologisk feil, så derfor vil de ikke ha, ingen er jo like, alle «feiler» noe ingen perfekte

 

misforstå meg rett

Anonymkode: 00c8b...72b

[AnonymBruker]

Jeg har to venninner som angrer, men nå er vi snart 50 år, så toget er dessverre gått. Hun ene har har store depresjoner pga dette, mens hun andre orker ikke snakke om det. 

Anonymkode: c747a...e42

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Ja, og nei.

Av 12 frivillig barnløse venninner i 20- og begynnelsen av 30-årene, ble 8 av dem etterhvert "ufrivillig barnløse" i slutten av 30-årene, mens resten lever veldig godt med valget de tok. (Vi er alle i 50-årene nå)
Et lite fåtall av de ufrivillig barnløse fikk barn i begynnelsen av 40-årene, men av de jeg kjenner er det fremdeles 6 som er ufrivillig barnløse.

Jeg mener det å sette barn til verden er en veldig personlig sak, og det må være helt opp til hver enkelt å vurdere om dette er noe de ønsker å gjøre, eller ikke.  Alle kan ha et rikt barnløst liv hvis det er det de ønsker.

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor så mange tar dette valget i begynnelsen av 20-årene, for så å klage på barnløshet når det er for sent. 
Når de tar et valg, velger de også en konsekvens, og det virker som om en del nekter å ta det innover seg.
 

 

Anonymkode: f9548...721

[Maleficenta]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Er mye man kan angre på i livet, men man kreperer ikke av det. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Idiot...

 

Anonymkode: fbc75...7cd

[Tvist]

Hvorfor er det noen som tror de vet bedre enn meg hvordan det er best for meg å bruke livet mitt.

[Gjest AnnaW]

Jeg var veldig bestemt på å ikke få barn fram til jeg var 25...men så ble det et savn, traff en fyr som også ville ha og fikk et. Veldig glad for det ene barnet, men vil ikke ha fler, da jeg trenger å leve mitt liv også pluss noe nedsatt helse...er nå singel, jobber lite og bruker mye tid på å følge opp barnets skole/ hobbyer og mine Interesser. Veldig koslig å ha et barn, ihvertfall nå som han er større og barnehagealderen er et tilbakelagt kapittel. Må si at det å jobbe fullt og følge opp barn er tøft, selv følte jeg at jeg ikke fikk tid til meg selv. 

[Gjest AnnaW]

1 time siden, theTitanic skrev:

Mange savner barn når de blir gamle og vil at noen skal komme på besøk og passe på dem da.. 

Men det er ikke grunn god nok. Man skal få barn fordi man ønsker å ta vare på dem, ikke fordi man er bekymret for å bli gammel alene eller vil de skal ta vare på deg. Dessuten kan forholdet dere i mellom bli så dårlig at de ikke besøker deg, de kan flytte utenlands eller til andre siden av landet, de kan bli syke osv osv

Da jeg jobbet på sykehjem så jeg de gamle hadde ofte glede om å prate om sine avkom og deres avkom igjen, selv om de ikke var ofte på besøk.

De som ikke hadde avkom virket litt mer bitre/ deprimerte...

Det er vel slektprestasjonene som mange føler seg stolt av da karriere ikke er et tema lenger...

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må først få poengtere at jeg ikke har barn selv enda, før dere kapper av meg hodet her.

Likefullt tror jeg det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Vennskap og andre relasjoner kan ikke erstatte det, og det kan heller ikke et aktivt og ambisiøst karriereliv.

Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort barn på et tidspunkt vil føle anger og savn. Når man nærmer seg pensjonsalder vil man forstå at sin egen karriere og hva man har oppnådd der bare blir minner, og noe som blir glemt i det man dør. Å etterlate seg nieser og nevøer kan ikke erstatte det å ha satt egne spor i verden i form av egne barn.

Er dere enig?

Anonymkode: bc556...48b

Jeg har barn. Jeg angrer på at jeg fikk barn.

Anonymkode: dc6f4...189

[Skogkatten]

Jeg er skråsikker på at de som ikke skaffer seg en traktor kommer til å angre senere i livet. Jeg har ikke traktor selv enda, men tror likefullt at det gir livet en helt annen mening enn noe annet. Bil og båt og andre fremkomstmidler kan ikke erstatte det. Jeg tror at de som aktivt og bevisst velger bort traktorer på et tidspunkt vil føle anger og savn.

Du hører vel hvor rart dette låter? Akkurat like merkelig høres det ut for meg når noen sier jeg kommer til å angre på at jeg velger bort barn. 

Og angående det å sette spor etter seg, jeg blir kanskje glemt ganske så fort når jeg dør, men etter noen generasjoner er du også redusert til kun et navn uten en person å henge det på. Da er det høyst sannsynlig svært få, om noen, som vet hvem du var, hvordan du var. Med mindre du utretter noe helt eksepsjonelt nå i din levetid, om du finner kuren for kreft for eksempel, så vet folk bare at du fikk barn, for ellers hadde du jo ikke hatt etterkommere. De fleste vet minimalt om sine forfedre, man kjenner kanskje navnet, vet kanskje hvor i landet vedkommende kom fra og det finnes kanskje et kornete bilde, men hvem vedkommende var, hva vedkommende sto for og utrettet vet man lite eller ingenting om. Så både vi uten barn og dere med barn kommer til å forsvinne i den store glemselen på et eller annet tidspunkt. 

[Katten.2.0]

Jeg liker søvn, en god økonomi og muligheter, jeg. 

[Gjest theTitanic]

19 minutter siden, AnnaW skrev:

Da jeg jobbet på sykehjem så jeg de gamle hadde ofte glede om å prate om sine avkom og deres avkom igjen, selv om de ikke var ofte på besøk.

De som ikke hadde avkom virket litt mer bitre/ deprimerte...

Det er vel slektprestasjonene som mange føler seg stolt av da karriere ikke er et tema lenger...

Det er klart. Poenget mitt var å få barn fordi man ønsker barn og vil ta vare på dem. Ikke bare det egoistiske motivet å ikke bli gammel alene

[Knirke]

Å sette barn til verden i 2020 er som å ta med ved til et brennende hus. 

Jeg tenker at jeg hadde likt å få barn, men jeg hadde aldri klart å kvitte meg med tanken på at jeg gjør det for min egen egoismes skyld, og at jeg påfører jorda en ekstra belastning som strengt tatt er helt unødvendig. En ekstra forbruker, en som forsøpler, forurenser etc.. Det eneste "riktige" i så måte er å adoptere et barn som allerede har blitt født.

For the record: Jeg dømmer ikke folk som velger å få barn, jeg sier bare hvordan jeg føler det. 

[S4050-R40B]

Jeg er 30år, har sterilisert meg og kunne ikke vært mer sikker og fornøyd med mitt valg om å ikke få barn. Og det har absolutt ingenting med karriere, reising, selvrealisering osv å gjøre. Jeg har ingen "karriere", jobber en helt vanlig 8-16 jobb hvor jeg trives godt, men ingen stige der å klatre på, og det er perfekt for meg. Og kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært utenlands på ferie. Jeg fester ikke, og jeg har vært sammen med samme mann i godt over 10år. Selv om jeg fører et nokså kjedelig liv, spesielt i andres øyne, så er det mitt liv, og det er faktisk akkurat som jeg vil ha det. 

Barn har jeg aldri ønsket meg, alltid aktivt gått inn for å aldri bli gravid. Fordi jeg er mer enn 100prosent sikker. Og om jeg noensinne skulle angre, så er jeg fast tilhenger av å ta ansvar for sine valg, og dermed konsekvensene av de. Skulle jeg angre, så ja da angrer jeg, og må leve med det. Men jeg vet med meg selv at hadde jeg fått barn, så hadde jeg angret, og et barn burde hvertfall slippe å oppleve det! 

Dermed velger jeg å la være å få barn, jeg vil heller angre på å ikke ha fått barn, enn å angre på å ha barn.

 

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og hadde et sterkt ønske om egen familie. Det er fordi jeg ikke har (fungerende) familie fra før, og fordi jeg ville oppleve det. Det var riktig for meg. Det jeg kjenner på nå, er at jeg har satt barn til en skummel verden. Jeg elsker de høyere enn noe annet, men jeg frykter for fremtiden deres. 
Derfor tenker jeg at de som ikke får barn, men kanskje angrer, bare må se hvordan situasjonen i verden er. Videre tenker jeg at de som tar valget i dag, ikke vet hvordan verden ser ut om 30-40 år. Mye kan ha endret seg, og kanskje priser man seg lykkelig for at man slipper å bekymre seg for hvordan det skal gå med sine etterkommere. 

Anonymkode: 7b3b3...9cd

[AnonymBruker]

Jeg er 44 nå og har hele livet sagt at jeg ikke vil ha barn, ikke behov, ikke "liker" jeg spesielt barn heller,synes livet var bra uten. Lang historie kort, fikk barn i fjor og jeg tror at ja, jeg ville nok angret om noen år, eller sittet igjen med en følelse av at jeg burde ihvertfall ha forsøkt. En angrer aldri på barn en får (noen, men det er nok svært få) 

Anonymkode: 95f66...fd8